Soninger og leveforhold i gamle dager

Illustrasjonsfoto/LM Arkiv: Søndag utenfor Soon Manufaktur i bygningen som lå inntil Spinnerigården.

“Sonsbøkene” som ble utgitt av Soon og Omegns Vel er en rik kilde for å tegne et bilde av Hollenderstaden i tidligere tider. Vi skal her gjengi uttalelsene fra en “gammel Sonsdame”:

Vi flyttet inn på gangen i Spin’rigården. Jeg var jo fra landet og ikke vant med noe fint, men nå syntes jeg å ha kommet inn i et fengsel.

Vi hadde to små rom og delte kjøkken med en annen familie. Den overbyggede gangen tok i mot, så vi fikk aldri en solstrime inn på kjøkkenet og på nordsida glante vi rett i en husvegg hvor ei damprenne spydde ut fuktighet dagen lang, så vi kunne ikke ha et vindu oppe.

På tomta utenfor gangen var det oppstablede planker. Det var nesten bare bekken som randt over tomta som ga litt fornøyelse for ungene, for der vasset de og plukket bekkeblom.”

STORE UNGEFLOKKER OG TRANGBODDHET

Stort annerledes var det nok ikke for de fleste. Ungeflokkene var store og det var trangboddhet. Bare i Woldegården skal det i sin tid ha bodd 114 mennesker samtidig. Noe bedre var det vel for dem som hadde sitt eget hus.

De fleste opprinnelige hytter hadde fått sine påbygg, ofte utført av kubb og rapp og annet en kunne skaffe rimelig, men med bordsyning utvendig som ga huset en ansiktsløftning. Den gamle grua med brannjern forsvant og i stedet ble enkle flate komfyrer installert.

Et tidsfenomen var bakerovnen – et digert monstrum i stein og i omfang som et lite rom – som mange anskaffet seg. Der ble det bakt grislet surdeigsbrød av importert rugmel, både til salg og eget behov.

Ved siden av de faste beboere, leide mange bort til ungkarer og løsarbeidere som søkte til stedet for arbeidets skyld.

Fremdeles hang mye av det gamle naturalhushold igjen. Det var flere familier med ku og gris, og ble det knapt med “fórage”, hendte det ungene fikk leie kua langs med veikantene. Eller at bøndene leide ut små engstykker i skogen. Ja, selv kjøpmennene hadde fjøs og stall med ladegårder innebygget til hovedhuset.

BØRS OG SMUGLERTID

En gutt på seiltur med sin far kom i land på Dørnberger-stranda. Her spurte han den bolde mester om det var mulig å fylle noe vann?

“Nei, gutten min”, sa Dørnberger. “Her i Son finnes ikke vann, men du kan få så mye øl og brennevin du vil ha”.

Uttalelsen rommer en kjerne av sannhet. Vannbæringen var en del av dagliglivets plager, mens drikker av edlere sort kunne skaffes uten stort besvær. Holters børs anordnet det sistnevnte.

Holter drev brenneri med bevilling overtatt fra Store Brevik Gård, og ved siden av edlere sorter servertes også egne produkter. Av simpleste sortering var brennevin som delvis var satt av grisemose.

Det var to atskilte skjenkestuer. Den såkalte skipperstua som var forbeholdt den såkalte finere krets og busserullen hvor folk av lavere rang ble servert.

I Huitfeldtgården – nærmere bestemt i Risbråthes nåværende lokaler – var også børs. Børsen hadde to innganger: En fra gata og inn til skipperbørsen, og en dør fra bakgården og inn til litt simplere lokaliteter.

Vareutvalget var vanligvis likt, men skulle en kjøpe en butelje og var dum nok og gikk inn fra gata, kostet det fem øre ekstra…

Et mindre tiltalende trekk i bybildet var vel smuglertrafikken under forbudstida, hvor Son ble litt av en smuglerbase. Men alt til tross , så var nok ikke befolkningens omgang med de sterkere drikker mere lettsindig her enn andre steder.

 

 

Tilrettelagt av Are Strand