Tanker i timen før vi igjen får normaltider

(Språkendret 19:57) Klokka er 15 da jeg starter på dette innlegget, lørdag 25. september 2021. Det er én time til landet går tilbake til normaltider, og jeg sitter ute i sola med min PC på hagebordet og skriver. 

 

(Illustrasjonsfoto: LM Arkiv)

Ja, det er jo noe symbolsk ved dette. Men som det ofte er: Tilfeldighetene rår. Det flotte høstværet på en historisk dag som denne er ren flaks.

Eller er det ikke?

I min konsultasjon hos fastlegen i går snakket vi faktisk litt om dette, altså tilfeldigheter. At livet er blitt som det er blitt og sånn. Hadde det blitt ganske anneledes om jeg ikke som voksen hadde slått rot i Son? Hvem vet.

Men jeg tipset fastlegen på en svært interessant og tankevekkende bok – “Tilfeldighetenes røtter” av den britiske filosofen Arthur Koestler (til norsk ved André Bjerke, 1972).

Nok om det, bare at det – tilfeldigvis? – var den mest annerledes timen jeg har hatt hos min fastlege gjennom svært mange år.

Og nå sitter jeg tilfeldigvis her i lav septembersol. Nesten rett under det over hundre år gamle treet med resten av de svært få og små Filippa-eplene det ble i år. Ved et hagebord med tilhørende stoler og sittebenk som egentlig skulle vært tatt inn i kjelleren i går.

Men det var dette som skal skje om en god halvtime nå. Det vil selvfølgelig bli markert med brask og bram landet rundt fra da og kanskje til morgenen gryr noen steder. La oss bare håpe at feiringen ikke sklir ut, med overstadig beruselse og uro i det offentlige rom.

Så må vi i gledesmarkeringene ikke glemme at fortsatt blir flere hundre mennesker smittet her i landet hver eneste dag, nå også mange unge som er uvaksinerte eller ikke fullvaksinerte.

Og la oss for all del ofre tanker på de mange liv som pandemien har tatt og fortsatt tar verden rundt. Videre må noen slite med varige mén.

Ja, Covid-19 som pandemi er jo ikke slutt selv om den er nesten-slutt her i Norge. Etter en langt på vei forbilledlig innsats av offentlige myndigheter, så er også dét sagt herfra.

La meg da ikke glemme våre lokale myndigheter her i Vestby, som fra begynnelse til slutt – sammen med innbyggerne, selvfølgelig – har holdt oss godt nede på statistikken over smittede. Selv da smitten herjet verre i nabokommuner både i nord og sør.

Da nærmer det seg gjenåpningen av Norge, og jeg har tatt min PC inn. Begivenheten skal jo ogå markeres her i heimen.

Gratulerer, alle sammen – og takk for oppmerkomheten!

St.