Vi hilser på: A/L SOON SMÅRUSELAG

Det fiskes faktisk med både stenger og ruser. Og store ting kan skje med stanga hos Soon Småruselag. Her er Per Jørgen Wittusen i full konsentrasjon.


En reportasje av Edmund Schilvold. Bilder velvilligst utlånt fra lagets fotosamling.

(ARKIVSAK FRA 2011) I selveste hjertet av Son eksisterer det en forening som bare aksepterer menn som medlemmer, som ikke bryr seg om demokratiske spilleregler, og som – på toppen av det hele – ennå skriver navnet sitt med to o-er. Men la oss berolige leseren – den er ikke så skummel som den kanskje høres ut som. På baksiden av den T-skjorta er det et bilde av en stor og lang torsk, samt teksten ”Min er størst!”.

– Vi er fire som vi kaller ”røde”, som bestemmer alt. Og så er det 16 ”grønne”. De har talerett, men ikke stemmerett. Kommer det fra den andre siden av bordet. Så bryter latteren løs. Hva i alle dager er det de snakker om?

Vi sitter og drikker kaffe med to representanter for A/L Soon Småruselag, Jan Skogen og Øivind Engh. To godt voksne herrer som begge sitter i foreningens styre. Hvilket innebærer, blir vi forklart, at de er ”røde”.

De er enige i at foreningen må sies å ha en noe original oppbygning. For er man først blitt ”rød”, det vil si medlem av styret, ja, så er man ”rød” til sin død. Med mindre man melder seg ut av foreningen, eller blir utvist.

Så de ”grønne”, de vanlige medlemmene, kan risikere å måtte vente en stund på å få bestemmelsesrett. For noen kan nok ventetiden bli for lang. For dette er et lag for dem som har levd en stund.

TAK PÅ 20 MEDLEMMER

Det er ikke lett å slippe inn i ruselaget heller. For det første opererer den med et tak på 20 medlemmer, og for det andre er det allerede en venteliste. Gjennomtrekken er dessuten minimal. De som først er kommet inn, går sjelden ut igjen. Når det fra tid til annen blir en ledig plass, er det gjerne fordi et av medlemmene har takket for seg, i mer enn én forstand.

Jan Skogen og Øivind Engh forsvarer imidlertid den strenge innmeldingspolitikken ved å henvise til plassproblemer.

Det er begrenset med plass på båten, sier de, og når damene til herrene i ruselaget én enkelt gang i året får lov å slippe til på et møte, er det også begrenset med plass på verandaen de pleier å benytte.

Båten? Ja, laget har faktisk en “egen” båt – den ombygde passasjerferja “Rongevær”, som stilles til disposisjon for laget av medlemmet ”skipper Tom”.

Med denne 41-foteren drar ruselaget fire ganger i året ut på fisketur på fjorden – vanligvis til kjente og kjære fiskeplasser i området sør for Bile vest for Nordre Jeløy.

Dermed er vi inne på det som utgjør mye av foreningens eksistensberettigelse, nemlig fiske. Foreningen fisker med både stenger og ruser, og stiller i den forbindelse klare krav til sine medlemmer.

– Det er flere kriterier du må oppfylle. At du liker fisk – hvis ikke kan du bare glemme å være med – at du kan være med på fire fisketurer i året – noe som må bekreftes skriftlig av frue eller samboer – og at du kan ta deg fri når vi skal sette og ta opp ruser, sier Engh.

FÅR FRI NÅR PLIKTEN KALLER

Hørte vi riktig? Ja, bekrefter han, medlemmets bedre halvdel må faktisk signere høytidelig på et skjema der hun bekrefter at hun er villig til å gi mannen sin fri når ruseplikten kaller.

Møter man ikke opp, nytter det i hvert fall ikke å skylde på håpløse kvinnfolk, med andre ord.

Hjemover i full fart etter nok en storartet dag i småruselaget.

Men hva er det egentlig som skjer på disse fisketurene? Er det virkelig bare fisk det fiskes etter?

I ORDNEDE FORMER

Når tjue karer i flere år har dratt på fisketurer sammen, forventer man nesten at de i hvert fall har noen saftige historier å fortelle.

Men Skogen og Engh bedyrer at turene alltid har funnet sted i ordnede former, og at de mange karene aldri har funnet på noen sprell det er verdt å fortelle om. Vi vet ikke helt om vi skal tro dem eller ikke.

– Fisket begynner alltid klokka ni om morgenen, og varer til halv to, og så er det møte, og middag kl. tre.

– Dere er siviliserte sånn sett?

– Utad så sier vi det, smiler Skogen. (Fortsettes under bildet.)

På landjorda igjen, med dagens fangst fra ruser og stenger. Bytter ledertrøya bærer i dag?

Det er et element av konkurranse på fisketurene. I så henseende finnes det to kategorier – ”Største fisk” og ”Flest fisk”. Den av karene som får den største fisken, får retten til å bære en særskilt T-skjorte inntil han eventuelt blir slått av en annen på neste tur.

DE DOBLE BETYDNINGER

Dermed er vi inne på et ganske vesentlig aspekt ved ruselagets kultur, nemlig bruken av ord og utrykk med doble betydninger. Vi overlater tolkningen av eksempelet over til leserens fantasi, og går videre til lagets navn.

– Vel, det heter jo Soon Små-ruuuse-lag, da, sier Engh antydende.

Han forteller at laget har en annen fin T-skjorte også, en som alle medlemmene i utgangspunktet er pålagt å bruke når laget har møte – hvilket de gjerne har i andre etasje på Son Kro. På baksiden av den skjorta er det et bilde av en ruse. Det er ”Bakrusen”, får vi høre.

Symbolbruken trekkes bokstavelig talt enda lenger når møtene innledes og ruselaget heiser sitt flagg og synger sin nasjonalsang. ”Flagget” er nemlig en liten ruse. Når møtene begynner, går rusen til værs, med andre ord.

Men Skogen bedyrer at forholdene er like siviliserte på møtene på kroa som på turene på blåmyra – det offisielle programmet avsluttes alltid klokka fem, slik at ingen skal kunne skylde på at de ikke kommer seg hjem fordi laget holder på til langt på kveld.

Likevel blir det visstnok en del tid å fordrive for medlemmenes damer – nok til at de har startet sin egen lille klubb, som de ganske enkelt har døpt Soon Småtruselag!

FÅR DAMEBESØK ÉN GANG I ÅRET

Som nevnt tidligere er det imidlertid én enkelt dag i året der ruselaget aksepterer damebesøk – det skjer på sommeren en gang, og da byr karene på selvlaget fiskesuppe.

2010 var for øvrig et år litt utenom det vanlige for ruselaget – 8. april fylte foreningen 15 år, og senere på våren var karene på jubileumstur til feriestedet Bergsholmen ved Håøya – den store øya ved Drøbaksundet.

– Blir det bare ”små ruser” da også?

– Selvfølgelig. Vi er kultiverte og skikkelige mennesker, lover Engh. Med et aldri så lite glimt i øyet.

Vi takker for det artige innsynet i en artig forening, ønsker lykke til videre, og avslutter med noen lagsfakta:

A/L Soon Småruselag

Stiftet i 1995 av:

Frank Aaberg

Jan Skogen

Øivind Engh

Per Olav Person (død)

Styre:

Frank Aaberg

Jan Skogen

Øivind Engh

Per Wiik

Største fisk:

Torsk på 6,8 kilo