Nytt tiår under Øyfjellet

LM Arkivfoto / Fotograf: Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland

Et nytt tiår har satt seg under Øyfjellet.

Mosjøen har 4490 innbyggere og et snev av småbysyke. Av landets 19 ladesteder er nå bare Mo og Namsos større.

Jo, det står svart på hvitt i min kjære ”Fasiten – almanakk for ungdom”. Den ferske industribyen er til og med større enn Steinkjer, såvidt.

MEN AKK – du min almanakk har jo også en annen statistikk. Den sier at dersom vi regner med bykommunene, så er Mosjøen helt nede på trettifemteplass i innbyggertall.

Byen som vi vokser opp i, selv om den ligger midt i Norge, er langt fra å være noe som helst slags midtpunkt i vanlig forstand. Karakteristikken ”Knutepunktet på Midt-Helgeland” er ikke akkurat noe å briske seg med. Det gjør vi da heller ikke.

SEINT PÅ HØSTEN I 1960 begynner det første etterkrigskullet å lese hos presten. I august har flesteparten begynt på realskolen. Kanskje med litt mageknip. Matematikk er splitternytt for oss. Etter den første matematikktimen blir bokstavene X og Y aldri mer det de har vært.

Mosjøen interkommunale høgere almenskole, tenk det! Splitter ny er den også, skolen ved Byparken.

Oj, se de smale klasseromsvinduene – oppe ved taket og nede ved gulvet!

– Modærne arkitæktur, førstår du!

Hvor er vi i den store HISTORIENS LØP? Jo – ikke mer enn drøye 15 år er gått. Bare 15 år siden gleden eksploderte i Norge og i lille Mosjøen, midt i det lange, okkuperte landet vårt.

For oss vordende konfirmanter er krigen historie. Det hjelper ikke at denne historien er så nær at foreldrene våre – foreldrene til oss ynglinger – var en del av den. Våre foreldre er jo nesten gamle, synes vi.

Ja, tidsbegrepet i forbindelse med fortida er en høyst relativ sak. Den annen verdenskrig, det er skolepensum; rett og slett et lite hav BAKOVER i tid! For oss unge.

Vi som STORMER FRAM! Fram gjennom gatene på sykkel, spark, ski og – ja: Til og med på skøyter, når striregnet kommer og lager speilholke mellom brøytekantene og vi såvidt rekker å få jernene skrudd på beksømskoan før han Jakob Asprem og de andre brøytekaran kommer med strøsand som risler ned fra lasteplanet på kommunebilene.

Vi stormer fram gjennom de stadig flere og stadig tykkere bøkene som vi leser stadig fortere – nå også på et fremmed språk og snart to. Fram gjennom klassetrinnene. Fram gjennom de blendende forelskelsene!

Og vi stormer – nei vi raser – videre. Stadig videre. Mot DE VOKSNES REKKER! Gjennom filmene – selvsagt også gjennom filmene! Filmene på Mosjøen Komm. Kino; den rare, røde brakketarmen ved den forblåste elvebakken i sørenden av byflata.

Kinobrakka blir etter hvert solid bardunert for å stå av både den verste sørvesten nedover Trangskaret og et amerikansk filmrepertoar med en stadig tyngre og bredere lydfront.

I krigsfilmene – som kommer på rekke og rad med skamløs heltedyrkelse av våre, gjerne glattbarberte, gutter i felten – så er det etter hvert som om vi sitter midt i ragnarokket. En bølge av vibrasjoner løper fra vest til øst gjennom den smekkfulle salen i den slitne krigskonstruksjonen når kanonbatteriene spyr ut salve på salve.

NEI KRIGEN, sa du? Det er altså PÅ FILM. En og annen tyskerbrakke finnes fortsatt i byen, ikke bare kinobygningen. Ellers er det lite, om noe, som minner om krigstida. Mosjøen ble lite merket, rent fysisk. Her falt jo ikke ei bombe. Kanskje er det med på å gi avstand?

Sist, men ikke minst: Samfunnet er i rivende utvikling! Gjenoppbyggingen av landet og økonomien har vært en suksess. Ja, hele den vestlige verden peser fram som et lokomotiv, med tekniske nyvinninger som legger grunnlaget for nye eller forbedrede produkter.

ARBEID TIL STADIG FLERE gir mer penger å kjøpe for. En karusell er satt igang. Med oss etterkrigsbarn hvinende ombord.

Også på kulturfronten dukker det stadig opp noe nytt og tildels spektakulært. Ikke minst innenfor underholdningskulturen. Rock`n roll has come to stay! Nye grupper og sangere lanseres på løpende  bånd.

Det er liksom det gjærer og syder – også i oss selv! Er det noe rart at krigen er langt, langt borte?

Og nå: EN NY EPOKE skal begynne i våre liv.

– Du ska vel konfirmeres?

– Konfirmeres? Ja ke eillers!

Ja ke eillers…?

I JUNI ÅRET ETTER står vi så i Guds åsyn for presten. For våre stolte foreldre som sitter tett på de harde kirkebenkene, er det bare en håndfull strevsomme gjenoppbyggingsår mellom fredsvåren og denne konfirmasjonssøndagen i den nøkternt vakre Dolstad kirke.

Hvor kort tid det egentlig er, bakover til 1945, det skal konfirmantene engang komme til å fatte. Men ikke fullt ut før de ser egne barn vokse opp!

Denne konfirmasjonsdagen er en dag å huske. Ja, for resten av livet – for resten av det VOKSNE livet som de sier at vi nå står ved terskelen til – vil vi huske denne dagen. Det føler vi så sterkt der vi står i de kvite kappene våre og prøver å ikke se ned i gulvet hele tida.

Vi vil huske ikke bare en lang konfirmasjonshandling som vi gikk til med både forventning og usikkerhet – også med hensyn til den kristne troen som vi står der for å bekrefte.

En blanding av glede og alvor som vi ikke har støtt på før, har nå samlet seg opp og ligger og trykker på inne i brystkammeret.

NEI, IKKE BARE det som skjer i kirka vil vi huske – og ikke bare gavene som begynte å komme inn av entredøra allerede i går kveld. For Vårherre har også vært så god å se til at søndag den 4. juni 1961, blir årets første sommerdag på Helgeland!

Sol og 20 gode grader i mosjøgryta. En dag med en praktfull friskhet som bare oppstår på forsommeren. Før alt er fullbåret; mens kraften fortsatt river i alt levende og driver saft og sevje gjennom vinterhard materie.

PÅ HJEMVEIEN står sola rett i fjeset på oss da vi svinger av fra Skjervgata. I Kirkegata er de stramme bjørketrærne ennå ikke blitt skamfert av fluorrøyken fra aluminiumsverket, som kom i gang for tre år siden – et næringslokomotiv som er og blir til glede for alt i alt flere tusen mennesker på Midt-Helgeland.

Alt er liksom høytidsfint tilrettelagt i Kirkegata, med flagg og nyss utsprungne, kvasst grønne bjørkekroner på begge sider. To stramme rader på neverkvite legger oppover den lange ”gogato våres”, hvor folk også i de aller eldste mosjøtider fartet til og fra kirka.

SÅ ER VI ALTSÅ blitt voksne. En uensartet liten flokk – som den neste søndagen, med illrøde kinn på kne foran alteret der vi mottar Kristi legeme og blod – kjemper sitt livs kamp mot det veldige knisetrollet som sprenger på inni den uferdige bringa. Bare fordi en eneste knisus ikke kunne dy seg.

Keitete dagdrømmere, søkende talenter av mange slag. Gode venner og dårlige uvenner, mammagutter og pappajenter, kjekkaser og reddharer. Lett bortskjemte, lett undrende etterkrigsbarn.

VOKSNE – vi?

Svein-Harald Strand

Kåseriet, fra ca 1990, er tidligere publisert i Lokalmagasinet.no. Her i en litt endret versjon.

Views: 155

Året det var så KUTT!

Ilustrasjonsfoto: Stock

(Fra Herison.no 23.05.20) Det er «15 års-jubileum» for Vestby kommunes store kuttår, 2005. Her noen notiser som med sitt innhold satte tildels sterkt preg på lokalsamfunnet. Kuttnyhetene startet med rapporter fra den nedsatte finanskomteens arbeid, populært kalt kuttkomiteen, allerede et halvt år i forveien. Vi har derfor også tatt med noen notiser fra 2004. Notisene er for øvrig redigert tematisk, og for det meste er bare ingressen tatt med. Red.

Kirkelig krise i kommunen

(LM, januar 2005, utdrag) Kirken i Vestby er i økonomisk og materiell krise som følge av politikernes budsjettkutt. Vestby kirkelige fellesråd mangler en drøy millioner kroner på å komme i balanse, selv etter store reduksjoner i utgiftene. Kirkebygg forfaller på grunn av manglende vedlikehold.

Garder kirke i forfall

(LM, 2004, utdrag) ) Garder kirke er i direkte forfall fordi kommunen ikke har penger til vedlikehold. Takstein ramler ned. Veggmalingen er så gammel at den flasser stadig mer.

Vil ta betalt for begravelser

(LM, januar 2005, utdrag) En ny pengesak som vil bringe Vestby kommune i riksnyhetene igjen: Kirkevergen varsler at Kirken bl.a. må begynne å ta betalt for vielser og begravelser for å klare kommunens kuttkrav på 1,1 millioner kroner, melder Østlandets Blad. Slik betaling vil være i strid med norsk lov.


Dyrt å legge ned biblioteket

(LM, 2004) Bibliotekkomiteen har funnet ut at det vil koste kommunen 200 000 kroner i bokinnkjøp neste år dersom Son bibliotek blir nedlagt fra nyttår. Skoleklassenes lesebesøk på biblioteket kompenserer for bøker som de ikke har. Kommunen vil rett og slett ikke klare å oppfylle kravene i planverket for grunnskolen dersom skolene ikke får et lokalt bibliotek de kan bruke, mener utvalget. Men kutt må til. Bibliotekkomiteen foreslår å redusere støtten til idretten med 50.000 kroner. Og bibliotekarstillingen må reduseres med 20 prosent og sekrekretærstillingen med 10 prosent, mener komiteen, ledet av kommunestyrerepresentant Erik Såheim (Ap). Komiteen fikk i oppdrag å redusere budsjettet for Son bibliotek med 500 000 kroner, men mangler fortsatt 159 000 kroner, som det overlates til finanskomiteen og kommunestyret å finne dekning for.

Bibioteket reddet uten kutt

(LM, desember 2004, utdrag) Bliotekar Ada Eckhoff, assistent Lisbeth Nilsen og alle andre i Son-området kan endelig slippe jubelen skikkelig løs: Etter kommunestyrets møte mandag er ikke bare Son bibliotek reddet – det blir heller ingen kutt i stillingsvolumet for de to ansatte, slik selv bibliotekkomiteen måtte foreslå i et forsøk på å unngå nedleggelse fra nyttår. Bibliotekaksjonen, som bl.a. samlet 2200 underskrifter og fikk fram hvilken betydning biblioteket egentlig har i lokalsamfunnet, har gjort et massivt inntrykk hos politikerne.

Men Hølen mistet biblioteket

(LM, januar 2005, utdrag) Son bibliotek består også etter nyttår, etter at soningene og til dels politikerne har nedlagt et stort engasjement. Atskillig mer i det stille tapte imidlertid naboen Hølen sin kamp.

Privat- eller skolebibliotek i Hølen?

(LM, januar 2005, utdrag) Et privat bibliotek i Holterhuset som har åpent tre-fire dager i uka, i tilknytning til en kulturkafé og et kontor for kulturformidling. Det kan bli Hølen-folks svar på nedleggelsen av den offentlige folkebibliotekfilialen ved nyttår. Men kommunen ønsker at det i stedet blir skolebibliotek for Hølen skole der.

Så var det brannstasjonen

(LM, utdrag) Nå er det brannstasjonen i Son beboerne må stå opp og kjempe for – igjen. Et nytt forslag om å legge ned stasjonen – for å spare penger – kommer opp i formannskapets møte 17. januar.

Storbrann forhindret i Son  

(LM, 26.01.2005, utdrag) En anskuelsesundervisning for politikere som tenker på å nedlegge brannstasjonen i Son: Umiddelbar tilstedeværelse blant tett trehusbebyggelse, som i alle år har vært varemerket til brannvesenet i Son, forhindret at den fredede Stoltenberggården ble rammet av storbrann tirsdag.

Nedlegger bedriftshelsetjenesten

(LM, 2004) Også kommunens egen bedriftshelsetjeneste, som koster en kvart million kroner i året, sto på finanskomiteens kuttliste som kommunestyeret vedtok 14. juni. Loven pålegger kommunene å ha en slik tjeneste, og det legges opp til å kjøpe tjenesten fra en privat aktør. Kommunen er en såkalt IA-bedrift (inkluderende arbeidsliv), og bedriftshelsetjenesten har her en nøkkelrolle. Forslaget vil gi merarbeid for personal- og organisasjonsavdelingen (som også skal slankes, red. anm.), påpeker Norsk Sykepleierforbund Vestby.

Views: 88