Månadsarki: juni 2024

Historisk, Næringsliv, Portrettintervju, Son sentrum

Hans Jacob Hansen om gamle dager og da han puttet sukker i bensinen til tyskerne 9. april 1940

Av journalist Einar Galaaen, Vestby Avis, Høstmagasinet, oktober 1983.

(Republisert 20,06.24) (LM Arkivfoto/Sturla Strand) – Som niåring kjørte jeg brød fra Son til Hobøl. Blakken og jeg var like dovne. Vi stoppet halvveis. Blakken nappet gras, og jeg spiste markjordbær. Turen tok mange timer, den.

– Og opphissede kunder skjelte deg huden full, da du kom fram?

– Nei, dette var på 20-tallet. Vi ble ferdige til kvelden alle på den tida.

Hans Jacob Hansen, tredje generasjon kolonialkjøpmann i Son, inntil han leide bort forretningen til Sonja Nyland i 1973, tar VAs lesere med tilbake i tida. Til ei tid som gubbene på “Ljugerbenken,” eller “Losjen” som de selv kaller den, husker.

I “Losjen” treffes eldre soninger, noen vidt berreist, andre mer stedbundne. Et par karer fra Oslo er også tilsluttet denne ekslusive klubben på brygga i Son.

EN FORGANGEN TID

Hans Jacob Hansen lar oss gjerne ta del i en forgangen tid. 71 år gammel er han blitt, dårlig til beins, men navn, årstall og hendelser trekkes fram fra hukommelsen uten besvær.

– Bestefaren min, Aimar Hansen, var volontør på et trelastbruk før han startet sitt eget fima i 1870. De første lokalene lå i Løkkeveien, siden ble det Prestegårdsløkka, før han kjøpte Thornegården. Denne gården ble bygd i 1647, og er eldst i Son. Foruten kolonialforretning drev bestefar skredderverksted, slakteri, bakeri og skipshandel. Han leverte både proviant og nødvendig utstyr til seilskutene som trafikkerte fjorden, forteller Hans Jacob.

STORHETSTIDEN

Son i begynnelsen av 1900-tallet var noe annet enn i dag. Hermetikkfabrikk, to båtbyggerier, sagbruk og et yrende liv på brygga sysselsatte mange.

– Det var ingen som pendlet på den tida. Likevel var det mange som kom fra Oslo med pappabåten «Oscarsborg» på lørdags ettermiddagen. Sommerferien var kort på den tida. Oslofamilier leide seg inn i bryggerhus og andre værelser hos soninger. Familien bodde her, mens fedrene jobbet i Oslo. Johanne Koren drev pensjonat der trygdeboligene ligger i dag, sier Hans Jacob Hansen.

HESTEVANDRING

Firmaet Aimar Hansen fikk tilføyelsen “og søn” da Hans Jacob gikk inn som kompanjong under den første verdenskrig.

– Det var ikke strøm i Son på den tida. Kjøttkverna ble drevet av en hestevandring. En hest som gikk i ring og dro kjøttkverna ga meg samtidig en alle tiders karusell, minnes Hans Jacob.

– Etter at vi hadde fått strøm, kom det også bil på gården. Bestefar drev skysstasjon med hester. Far ble den første drosjeeieren i Son. I tillegg kjøpte vi lastebiler. Varene fra pølsemakeriet, slakteriet og bakeriet skulle leveres til kunder utenom Son. Vi leverte både i Vestby, Hvitsten, Hølen og Hobøl. Vi beholdt hestene lenge, far var glad i dem.

LÆRTE TYSK

På brygga var det et yrende liv. Mange seilskuter hørte hjemme i Son. Vi hadde også besøk av utenlandske skip. Jeg husker en tysker med navn Prosper. Ved landgangen stod det et stort skilt: “Zutritt verboten.” Jeg lærte tysk da, skjønte det betydde adgang forbudt. Det skiltet skulle vi hatt noen år seinere, 9. april 1940.

DA «BLÜCHER» BLE SENKET

– Vi hørte spetaklet da «Blücher» ble senket i Drøbaksundet. Resten av de tyske båtene trakk seg tilbake og duellerte med festningen. Plutselig hadde vi flere tusen tyske soldater i Son. Vi diskuterte hvordan vi skulle kunne møte fram til mobilisering, men fant ingen utvei.

SUKKERBITER

– Snart begynte okkupantene å rekvirere kjøretøy. Vi fikk gjemt unna en varebil på en gård. En personbil tok vi rotoren ut av. Men tyskerne tok far, og opplyste at han ville bli skutt om en halv time, dersom bilen ikke gikk. Da fant vi fram rotoren fra gjemmestedet.

– De tok Dodgen vår også. Men den kom ikke lenger enn til Tegnebyholtet. Jeg hadde lest at sukkerbiter var sunt for biler, gikk inn i stallen og tok noen sukkerbiter, som var tiltenkt hestene. De puttet jeg på bensintanken, sier Hans Jacob Hansen med et lurt smil.

ETTER KRIGEN

Etter krigen ble de fleste bedriftene i Son for små i konkurransen om markedet. Konkurransen rammet også firmaet Aimar Hansen og Søn.

– Bakeri og pølsemakeri måtte drives industrielt. Vi var for små til å følge opp. Pølsemakeriet sluttet vi med i 1948. Så satt vi igjen med kolonialbutikken. Men jeg falt av sykkelen og ødela hoften. Da leide jeg bort butikken til Sonja Nyland. Nå er det blitt selvbetjeningsbutikk, sier Hans Jacob Hansen.

PENSJONIST MED HUND OG BIL

Hans Jacob Hansen er nå en pensjonist med hund og bil. En skinnende blank Ford Taunus fra 1963 står i garasjen. Den er aldri ute i regnvær.

– Jeg snur dersom det begynner å regne, sier Hansen og klør Klang bak øret.

Views: 694

Gamle bilder, Maritimt

Historien om MS «Santos» og MS «Spicas»

Av Reidar Johansen. Har også stilt bildet til disposisjon.

(Fra LM 06.02.08) (Republisert 17.06.23) MS «Santos» var en tidligere engelsk minesveiper som ble bygget i Kanada og tjenestegjorde i England under 2. verdenskrig. Etter krigen ble MS «Santos» ombygget til havgående tauebåt ved Son Slip og Mekaniske verksted.

MEN I 1951 SKJEDDE DETTE: Kaptein Alf Mortensen sendte MS «Santos» til Bergen for å hente sin nyinnkjøpte MS «Spica» til Son for restaurering. Unge Marcus var med på turen som matros.

Turen til Bergen forløp uten problemer. Men på turen tilbake – da båtene var kommet et stykke opp i Oslofjorden og man kunne se Jeløya i det fjerne – ble kapteinen kaffetørst. Han beordret da Marcus til å ta roret, og ga følgende ordre: ”Styr på Gullholmen”.

MARCUS VAR TOMTEARBEIDER og altmuligmann ved Son Slip og Mekaniske verksted; æreskjær i sitt arbeid, og fulgte ordren til punkt og prikke.

Han styrte «Santos» – med «Spica» på slep – rett på Gullholmen så flisene sprutet!

– Hvorvidt dette var begynnelsen på en lysende karriere som styrmann, er for meg ukjent. Men episoden husker jeg spesielt godt I samarbeid med Peder Fiskhov fikk jeg nemlig jobben med å reparere «Santos». Reparasjonen var betydelig. Det meste av bauen på «Santos» måtte skiftes.

Dette sier Arne Reidar Johansen, Reidar Johansens far. Arne Reidar arbeidet som båtbygger ved Son Slip og Båtbyggeri / Son Mekaniske Verksted fra 1939 og helt fram til 1955.

 

 

Views: 115

Bilde, Kulturminner, Son sentrum

Fire soningar utanfor Soon Manufaktur

(LM Arkivfoto) Fotograf ukjent.

(Frå LM 02.03.10) (Republisert 17.06.24) Her er eit fotografi frå miljøet ved Son torg på slutten av 1950-talet. Eit makalaust historisk dokument aom Reidar Johansen har forsynt oss med!

Men her og no ber vi om hjelp, for vi treng namna på dei fire mannfolka utanfor Per Chr. Strøm sitt Soon Manufaktur og Skredderverksted.

Det er rett nok ikkje rikt med detaljar i motivet, men her er noko udefinerbart som flyttar biletet eit stykke mot kunstfotografiet. Var det ikkje meint sånn, så blei i alle fall sånn.

ALT I ALT eit særs ekte snapshot som konserverer tidsånd og miljø i hjartet av gamle Son for evigheita. Karane er fint helgekledde der dei står og sit utanfor lokala til det som var eit rimeleg breidt lokalt tilbod.

Ja, her var det både manufaktur og skreddartenester å få. Inga stor krise om buksa eller jakka – eller heile dressen om så gale var – ikkje passa når du trengte den som mest!

Huset med tenester som vi i dag må langt bort for å få, er annekset til Spinnerigården. Eit hus blant fleire i Son sentrum som Gård-Guden har tatt heim til seg.

LITT AV SJØBODEN og den østre porten heilt til venstre. Den var i metall. Der tok handelshuset Aimar Hansen & Søn i Thornegården inn nyankomne vareparti som var lossa over dampskipskaia, eller som var komen etter landevegen.

Ein sykkel står lent mot ein enkel port i tre, inngang til den trange passasjen mellom dei to husa. Er det seint i mars eller tidleg i april? Dette er ikkje blant dei skarpaste av dei gamle fotografia vi har publisert, men det er nok skitne restar av vinteren vi ser heilt nede i venstre biletkant.

Så blei det ein liten artikkel som tekst til fotografiet tatt av ein ukjent. Det var det sanneleg verdt!

St.

Views: 86

Aktuelt, Språk

«Kun» – ikke fullt så smittsomt lenger?

(Illustrasjon: LM Arkivfoto/stock.exchng)

(Publisert 16.06.24) Feil eller overdreven bruk av adjektivet «kun» kan kanskje leses og høres litt mindre nå enn for ikke lenge siden.

Da kunne det periodevis se ut som at det var smittsomt. Noe det kanskje, i overført betydning, også var for enkelte medier og journalister som ikke hadde «vaksinert» seg.

For  eksempel ved å lese LMs verste eksempler. Som – i en ulykkesmelding på internett – at «hun ble kun 15 år».

Uansett – det greie adverbet «bare» står fortsatt i bokmålsordlista, dere! Mens «kun» kan brukes som en ekstra sterk understrekning. For eksempel når det bare er den spesielle tingen, bestemmelsen eller prisen som gjelder.

Sistnevnte bruksområde er jo nærmest blitt fast innhold på plakater av mange slag i vår hverdag – i butikken og i reklame generelt. Greit nok.

Og så har vi vårt juridiske bokmålsspråk, der behovet så å si ligger i kortene.

NOEN EKSEMPLER FRA I ÅR

Men her er da noen eksempler fra i år; setninger der «bare» både kunne og burde vært brukt. I stedet for det som opprinnelig fant veien inn i det norske språk via danske «ikkun». (Om nynorsk, se nedenfor.)

| Det er kun da vi gråter, vi menn. (Tidligere alpinist, i tilbakeblikk på OL i Lillehammer, NRK 02.03.24)

| Kun fire minutter igjen! (NRK TV-sporten, direktesending 11.02.24)

| En sykebil kan kun være ett sted av gangen. (NRK.no 09.04.24)

| Iran valgte den mildeste formen for straff mot Israel og gikk kun til angrep mot militære mål, (NRK.no 15.04.24)                                                                                                                                           P.S. På nynorsk finnes ikke adverbet; likevel er «kun» å høre i nynorsk talemål en sjelden gang. I ordlista deres står det i alle fall «berre» – og BARE det…

oopserver

Views: 31

Aktuelt, Presse, Rariteter

Fra en fagkonferanse for journalister

(Publisert 16.06.24) (Fra fagbladet Journalisten.no)

– Man mister litt troen på menneskeheten når man ser så mange idioter.

Det sier video- og sosiale medieransvarlig i OA, Marthe Stenberg, når hun beskriver det offisielle nachspielet som foregikk på lørdagen under Skup-konferansen i Tønsberg. (Norsk Journalistlags 2024-konferanse, red. anm.)

Hele episoden er preget av en svært uformell og humoristisk tone.  

– Var det mye idioti, er oppfølgingsspørsmålet fra med-podkaster Bardha Konjuhi:

– Ring på fing, det spiller ingen rolle dét når man er på konferanse, si, svarer en leende Stenberg.

– Etter konferanse mister man troa på folk, fortsetter Stenberg, og understreker at det ikke finnes egne regler om at det bare er å forsyne seg når man er på konferanse.

Stenberg forteller videre at hun mistet en shuttle-buss fra Skup-hotellet i Tønsberg til hotellet hun var innkvartert på, i nabobyen Sandefjord. Dermed kom hun seg ikke hjem før svært sent.

Det resulterte i angst søndag morgen.

– Jeg angsta over hele situasjonen. At det var så mye ræl rundt meg. Folk er faen meg rævhøl.

Frontsjef i OA, Reppen Kvikstad, nyanserer imidlertid bildet av Skup-konferansen når hun legger til at det var en interessant konferanse med mange spennende foredrag.

Views: 12

Historisk, Næringsliv

Isproduksjon var en viktig næringsvei

ILLUSTRASJONSFOTO: Kolåstjernet. En bekk på Kolås gård ble demmet opp. Dermed ble tjernet dannet som isdam. Fra 1912 og helt til slutten av 1960-tallet var dette drikkevannkilde for de fleste i Son. (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

Isproduksjon var en viktig næringsvei for Son i andre halvdel av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Også andre steder langs fjorden ble det produsert og eksportert is. 

(Fra LM 12.06.21) (Republisert 15.06.24) De fire tjernene Stavnestjernet, Kolåstjernet, Breviktjernet og Tørrtjernet var opprinnelig kunstige dammer som ble anlagt for isproduksjonen.

På nettsiden lokalwikipedia.no ligger det mye detaljert og historisk verdifullt stoff om isproduksjonen, og her er et redigert utdrag:

KOLÅSTJERNET

Kolås gård ble i 1884 kjøpt opp av Christian Toftes firma Son Iscompagnie. En bekk på eiendommen ble demmet opp. Dermed ble Kolåstjernet dannet som  isdam.

Det ble anlagt en renne fra tjernet til et stort ishus ovenfor Saltbua. Derfra en ny renne videre til Kolåsskjæret i Sonskilen (“Skjæret”, som det helst benevnes i dag), der skip lastet isen ombord. Mye av isen ble eksportert til London,.

Son Iscompagnie eide gården til 1886 og tjernet til 1890. Da tok skipsreder Anton Krogh over. Men etter en tid gikk han konkurs, og i 1912 kjøpte Son kommune tjernet og tok det i bruk som vannreservoar.

Dette var Sons offentlige vannreservoar, som leverte mer og mindre urenset drikkevann helt til slutten av 1960-tallet. Da fikk mesteparten av Vestby kommune Vansjø-vann i kranene, etter et historisk samarbeidsvedtak med Moss kommune.

Et mindretall i Vestby kommunestyre ønsket vann fra Lyseren, noe som trolig ville forsinket det historiske “vannskillet”.

STAVNESTJERNET

Stavnestjernet – opprinnelig en potetåker – ble demmet opp i 1880-årene for å kunne produsere mest mulig is. Det ble lagt renner ned til Kjøvangen, der isen ble lastet ombord på skip. Isproduksjonen startet i 1891 og ble nedlagt rundt 1910. Stavnes gård hadde i 1902 en årlig inntekt på 500 kroner fra issalg.

Så sent som i 1950-årene hentet lokale fiskere is fra tjernet til å kjøle ned fisk i isbingen på fiskebrygga i Son.

BREVIKTJERNET

Breviktjernet ble demmet opp av konsul A.G. Samuelsen fra Drøbak etter at han inngikk avtale med grunneierne på Nordre og Søndre Brevik. Det ble bygget et ishus ved stranden slik at skip kunne laste ombord derfra.

I 1896 ble Brevik Aktieisbruk opprettet, og ved århundreskiftet var det Brevik Isanlæg som drev produksjonen og salget.

Det finnes omfattende rester av grunnmurene fra isanlegget nede ved sjøen. Veien dit har naturlig nok fått navnet Ishusveien.

Breviktjernet ligger i dag i boligområdet Store Brevik. Fram til 1970-årene ble tjernet brukt til bading. Men så ble det dumpet så mye dyremøkk at man ikke kunne bade der på mange år.

Etter at tjernet på 1990-tallet igjen kunne brukes til bading, ble området rundt rehabilitert med bade- og bålplass. Om vinteren er det populært å gå på skøyter der.

LABO GÅRD

På Labo anla Karl Labo en isdam til isproduksjon en gang før 1919. Rester etter dammen er synlige i landskapet. En vei i nærheten, innerst på Strømbråten, har fått navnet Isdamveien.

TØRRTJERNET

Nord for Brevktjernet lå Tørrtjernet, og også dette var kunstig oppdemmet. Tjernet bidro i liten grad til isproduksjonen, og ble nedtappet. Der tjernet lå er det nå bare et myrlendt skogterreng.

SVEIN-H. STRAND

 

Views: 32

Kåseri, Minner, Son sentrum

Ekte KJÆRLIGHET i nabolaget!



(Foto: Sturla Strand)

Når jeg tenker på avdøde Hans Jacob Hansen, soning til tusen, så tenker jeg selvfølgelig på kjøpmannen som til sin siste arbeidsdag holdt ut i den gammeldagse kolonialforretningen i Thornegården fra hollendertiden.

Av Svein-H. Strand
 

(Republisert 14.06.24) Bak en bred, lang og solid tredisk sto han og damene som hjalp til med å få de tungvinte hjulene til å gå rundt.

Ved disken bestilte du det du skulle ha. På disken kom det, og den minste ting med pris ble sirlig skrevet ned på blokka og hodesummert, før notaen ble revet av og presentert – med spørsmål om du skulle betale nå eller sette det ”i boka”.

Ble det mye varer å dra på, kunne du få dem levert hjemme på dørstokken og kanskje enda lengre. Garantert.

Om ikke så brått.

Det ble vel bortimot norsk rekord i landhandleri, til sist på 1970-tallet, enda ”boka” i firma Aimar Hansen & Søn var litt for stor, kan jeg tenke meg.

Men noen videre beretning om kjøpmannen Hans Jacob og hans kolonialhandel får bli en annen skål. Det er nemlig et spesielt bilde som stadig dukker opp når jeg tenker på ham. Et bilde i bokstavelig forstand. Tatt i hagen bak Thornegården en deilig sonsk sommerdag. Hans Jacob i pensjonistlykkelig positur sammen med Herr Elghunden Klang, som åpenbart var sin herres beste venn, og vice versa.

Ja, det måtte være ekte kjærlighet, det der!

Men så var han, altså Klang, til gjengjeld jevnt over svært så unådig innstilt overfor andre som måtte nærme seg hans ikke altfor vakre legeme – eller Hans Jacobs legeme, for den saks skyld!

Heldigvis hadde Hans Jacob ham alltid i bånd.

Fra tid til annen hadde jeg min gange gjennom Thorne-hagen. Men så sant det var mulig, så gikk jeg ikke der når Klang var ute. Det var i høyeste grad å friste skjebnen. Thorne-hagen var Klangs udiskutable territorium – sommer, høst, vinter og vår. Han var programmessig frenetisk sylkvass – både i kjeften og i geberden – om enn folk gikk i stor bue rundt ham. Og båndet hans var veldig langt!

Men det er disse miraklene, da. En gang kom jeg i bra fart gjennom hagen. Tenkte ikke på Klang i det hele tatt, og ikke var han å se heller.

Men så var han der likevel! Lå bare stille og veldig lavt i terrenget bak det svære lindetreet, som vi naboer da som nå kaller Hansen-treet, og voktet på ei frekk skjære. Denne ene oppgaven konsentrerte han seg så voldsomt om, at han ikke engang enset katta som skjelvende smøyg seg forbi i gresset.

Vi ble var hverandre først da bare et par meter skilte oss. Noe som i denne sammenheng tilsvarte noen centimeter, vil jeg tro. Jeg var på det nærmeste fortapt. Om jeg da ikke tok til kamp. Det var i sannhet The Point of No Return!

For ikke å gjøre en kort historie lang: Overraskelsesmomentet hadde en overveldende virkning på dyret i Klang. Han ble liksom helt paff og rar, og bare tuslet avgårde for å finne han far.

Så han hadde forsåvidt rett, fader Hans Jacob, når han med styrke hevdet at ”Klang – han er egentlig så snill, så! Han bare passer på meg, skjønner du.”

– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, sa han også en gang.  

Et annet bilde som dukker opp, er en smørblid Hans Jacob med mørk sjåførlue bak rattet i den ravnsvarte Forden sin. En Ford Taunus 1963-modell var det. En innmari blank-flott doning. Men så ble den omtrent ikke brukt heller.

Stort sett bare på noen sommersøndager – søndager med sol og tørr vei.

Da kjørte Hans Jacob og hushjelpen en veldig sakte søndagstur.

Og når Taunusen ikke ble brukt, sto den lunt og trygt i ”stallen” i bakgården. Der kunne ikke engang ei katte tisse på dekkene. Ikke rart at den alltid så ut som den kom rett fra fabrikken.

Det var egentlig som et eventyr, alt sammen. Du snakker om nærmiljø!

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 2003

Views: 285

Aktuelt

En ekstra Facebook-side

Replicaen «Briannia of Cowes» etter ankomst til Sonskilen på en sen sommerkveld (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

(Publisert 13.06.24) Redaktøren har nå mer eller mindre akseptert at han har to Facebook-sider. Hovedsiden under fullt navn har fullt hus med 5000 Fb-venner fra fjern og nær. Pluss over 800 følgere. For et års tid siden ble det opprettet en ekstraside – også under fullt navn (men med romertall II bak) som nå omsider skal oppdateres.

Siden har et stort og fint toppbilde av seilskuta «Britannia of Cowes». Dette er replicaen av den originale britiske kongebåten som lå lenge i Sonskilen. Helt til den ble slept «hjem» til øya Isle of Cowes på østkysten av England. Bygget for en mossing på et russisk verft i Arkhangelsk.

Da får vi se hvor mange Fb-venner vi får på den nye Fb-siden. Det vil i alle fall også der bli delinger av utvalgte saker fra Lokalmagasinet.no.

Vi starter med spesielt interessante saker fra «gamle LM», fra 2003 og til vi startet å publisere på WordPress. I oktober blir det faktisk fire år siden.

Ellers vil det som vanlig bli mulig for leserne å dele saker som har stått på andre Fb-sider. Men også der: Ikke «hva som helst».

Redaksjonen har også to Fb-sider med helt lokalt preg.

Flest venner og følgere har Her i Son, mens det er altfor lenge siden de to øvrige sist ble oppdatert. Minst en av dem burde kanskje bli slettet.

Red.

Views: 18

Bilde på bilde, Krigshistorie

1945: KRONPRINS OLAV besøker Mosjøen

Kronprins Olav i Mosjøen, 26. juli 1945, visiterer soldater i byen. Fotograf: Sigvald Johnsen. Bildet eies av Helgeland Museum. (Fra digitaltmuseum.no)

(Publisert 11.06.24) (Oppdatert 12.06.24, senest 13:21) (Av Svein-H. Strand) Daværende kronprins Olav besøkte flere steder i Nord-Norge ikke lenge etter frigjøringen i 1945. Han reiste i sine militære tjenesteklær, slik vi kan se på disse unike bildene fra hans besøk i Mosjøen, der IR 14 (Infanteriregiment nr. 14), Helgelands-regimentet, var lokalisert.

Byen var standkvarter for tyske avdelinger fra mai 1940 – og etterlot seg en rekke brakker. De fleste av disse ble revet ikke lenge etter krigen, mens noen ble benyttet til bolig- og andre sivile behov.

Den siste tyskerbrakka ble ikke revet før tidlig på 1950-tallet. Der var det blant annet et par leiligheter og øvingslokaler for Hornmusikken Fram.

På bildet nedenfor ser vi at kronprins Olav har ankommet til «jernbanekaia» og blir tatt imot av representanter for lokale myndigheter og en militær avdeling. Fotograf: Sigvald Johnsen. Bildet eies av Helgeland Museum. (Fra digitaltmuseum.no)

Views: 253

Bilde, Son sentrum

UKENS LM-BILDE

Bilete
(Publisert 10.06.24) Christel Wigen Grøndahl maler med komposisjonsmaling på Østlandstunet ved Norsk Folkemuseum. Det var i forbindelse med Bygningsvernkongressen i 2014. Bildet ble brukt hos oss da det pågikk utbedringsarbeider på den fredede  Stoltenberggårdens anneks «Katthølet» for noen år siden (LM Arkivfoto)

Views: 13

Aktuelt, Nettdesign

Litt pc-krøll ved ukestart

(Publisert 10.06.24) (Oppdatert 17:15) Redaksjonen har siden i går vært rammet av interne problemer for programvaren i vår Pc.

Det gjelder blant annet for redigering og publisering – i det overordnede Styringspanelet. Her legges også føringer for hvordan og hvor stoffet blir vist for leserne.

Hva vi selv kan gjøre, håper vi å finne ut av i dag. Om nødvendig er det sikkert hjelp å få hos vårt tekniske vertskap. Selv om deres ansvar gjelder selve WordPress-publisereren, ikke Pc-en der denne er installert.

PS. I ettermiddag ser det ut som at vi har klart å ordne opp selv. Helt gratis. Og besøkstallet for i dag passerte nettopp 1600 innlogginger. Helt gratis…

(Illustrasjon: LM Arkivfoto /stock.exchng)

 

 

 

 

 

Views: 17

Aktuelt, Krigshistorie

Den historiske Laksa-aksjonen

Laksatankene brenner, og røyken står høyt tilværs. Et bilde tatt fra Son-siden. I forgrunnen tømmer som skal bearbeides på Saga – bygningen som vi ser litt av til høyre. (LM Arkivfoto)

(Publisert 09.06.24) I august blir det 80 år siden det som i ettertid er blitt kalt Laksa-aksjonen i Son. Da en gruppe norske motstandsmenn sprengte tankene fylt med olje som de tyske okkupasjonsstyrkene trengte til sin virksomhet i distriktet.

Ingen menneskeliv gikk tapt i aksjonen, og sabotørene ble ikke tatt.

Ifølge Odd Svendsen, som deltok i aksjonen, hadde de norske vaktene på anlegget klart å komme seg fri etter eksplosjonene.

Tyskerne trodde derfor at de var medskyldige. Og de skal ha blitt sendt til fengselet som var opprettet på Grini utenfor Oslo.

Kilder: Forsvarsmuseet, Riksarkivet, Lokalhistorie.no

De fem hovedmennene i aksjonen

Views: 58

Arkivsaker, Bilde, Sommer-Son

Sommernetter i Son

Bilete
Sommernettene i Son, de deilige og passe lange, er sjelden eller aldri like, sett fra min utsikt mot nord i 2.etasje hos oss på Nøtteløkka.
Nedenfor nabolaget i Storgata: Litt av flytebryggene for mange hundre småbåter. Den kommunale i forgrunnen, og bak ser vi den private Sonskilen Båthavn. Og hvilken av de forevigede netter tar seg best ut? Tja. Som den som tok bildene, må jeg nok si at det ikke er tilfeldig hvilket som fikk komme øverst. På den annen side: Kontraster gjør seg sannelig også! Den lysere og nesten skyfri himmel, det mørkere nabolag – og tåka som kommer drivende lavt over Stavnessletta – er det også noen som vil omfavne. Håper jeg. St.

Views: 118

Aktuelt, Økonomi

Nye faktura-rutiner kommer

Illustrasjon. (LM Arkivfoto/stock.exchng)

(Publisert 06.06.24) Kanskje ikke den største – men i hvert fall den viktigste endringen i år for driften av Lokalmagasinet.no. Det har med økonomi å gjøre.

Som våre reklame-kunder nok har registrert, så er det lenge siden de har fått en faktura for siste periode med liggetid. Altfor lenge siden.

Det har også tidligere gått litt «i rykk og napp» med dette. Sånn kan vi ikke ha det lenger med penger. At de bare går ut, mens ikke noe kommer inn.

Årsaken er «hjemmesnekra» fakturaer som var greie nok å fylle ut. Men det var dette med liggetid det skulle betales for – som kunne variere fra et kvartal til et halvt eller tre kvart år.

Midlene på kontoen til utgiverselskapet hadde i lange perioder knapt nok til å dekke løpende utgifter. Overføringer av private midler til ENK-foretaket ble da nødvendig.

Løsningen ser ut til å være at vi overlater til en ekstern leverandør å utstede profesjonelle fakturaer.

Men det indre «rammeverket» må avtales. Ikke minst en faktor som den relativt rause «fastkunderabatten» på 20 prosent (for liggetid på minst tre måneder).

Antyder vi at det blir over og ut med rabatten?

Ja og nei. Bare at vi trenger ekstern hjelp med råd og gjennomføring. Og med utgangspunkt i at månedsprisene har økt svært lite siden vi «emigrerte» til WordPress-publiserer i oktober 2020.

Da er det i alle fall sagt – og bare så også dette er sagt: Vi begynner nå å forberede utsending av de siste hjemmelagde fakturaer.

Svein-H. Strand Redaktør og utgiver

 

 

Views: 27

Foreningsarbeid, Seilskuter

Hvor ble det av «Windjammer»-prosjektet i Son?

(Fra LM 01.08.07) (Republisert 06.06.24) Foreningen Windjammer i Son arbeider ufortrødent videre med å få finansiert og bygget et skoleseilskip for funksjons-hemmede som skal ha base i Son.

Nå er foreningen igjen oppe og går med sin hjemmeside, melder sekretær Jon E. Angvik til Lokalmagasinet.no.

Lokalmagasinet.no arbeider på sin side med å få oppdatert Windjammer-seksjonen som du ser starten på nedenfor.

Redaksjonen ser fram til å videreføre et positivt samarbeid, som ble innledet da Windjammer-kontoret ble opprettet for tre år siden.

 Slik er skuta tenkt å skulle bli

Som første medium kan Lokalmagasinet.no vise skissetegningene av det planlagte seilskipet som skal bygges for funksjonshemmede. På et seminar  Foreningen Windjammer holdt på CatoSenteret, ble tegningene fra Rolls-Royce presentert av skipsingeniør Tormod Hegvik.

Jon E. Angvik ny sekretær  i foreningen

Jon E. Angvik har overtatt som sekretær i Foreningen Windjammer, som samler penger til en stor seilskute for funksjons-hemmede (tegningen). Han etterfølger Else Vivike, og har også overtatt hennes plass som bestyrer av kontoret i Sagaveien i Son. Kontoret har åpent hver uke tirsdag–torsdag.

Foreningen jobber jevnt og trutt for å få bygget et seilskip i «Christian Radich-klassen», etter mønster av to seilskip som er i drift i England.

 Angvik overtar også oppgaven som redaktør for informasjonsbladet Foreningen Windjammer, som kommer ut fire ganger i året, og nettstedet www.foreningen-windjammer.no.

Prosjektet støttes av Lokalmagasinet.no og utgiverselskapte Strand Prinfo som samarbeidspartner på informasjonssiden. Det vil få sin egen seksjon når nettstedet på senvinteren kommer på ny publiseringsplattform.

Kostnadsoverslag 150-200 mill. kr

Det trengs vind i seilene fra både Extra-midler og mange andre store pengegaver for å få realisert planene om et stort seilskip for funksjonshemmede. Det Son-baserte «Windjammer»-prosjektet har foreløpig et grovt kostnadsoverslag på 150 – 200 millioner kroner.

Foreningen Windjammer arbeider blant annet for å skaffe nordiske midler til prosjektet. EU-midler kan også være en mulighet.

Det drøyt 200 fot store skipet kan stå ferdig i løpet av seks til åtte år, het det i de første overslagene for et par år siden.

Views: 41

Havna, Historisk

Da soningene trengte en «muddringskum» fra Moss

(Illustrasjon: LM Arkivfoto)
Vi kan i dag presentere en unik utskrift fra det lokale havneregime tilbake til 1777. Soons Havnevæsen lå da – slik det også har vært i vår tid – som en forvaltningsenhet i linjen under havnemyndigheten i Moss.
Dokumentet kom fra vår leverandør av lokal skipshistorie med mer, Reidar Johansen. Det er en avskrift av et utdrag fra møteprotokollen for Moss Havnecommission den 29. august 1777, og som gjelder en presserende havnesak i Soon.

Selve dokumentet er dessverre ikke lenger å finne i arkivet vårt. Men vi kan i alle fall fortelle litt om teksten: Budskapet møter oss i en tung språkdrakt. Ikke bare ble møteprotokollen ført i datidens offisielle terminologi, med begreper som i dag virker «snurrige». Her er også lange setninger – satt sammen som at det var om å gjøre å holde hovedbudskapet igjen så lenge som mulig.
Her er et kort sammendrag i nåtidens språk:

Ved utløpet av Hølenselva har strømmen gjennom årene «utskilt et stort stykke jord» som er blitt til hinder for skipenes innførsel og utskipning av trelast.

Vi er jo tidsmessig i Soons hollendertid. Den omtalte grunnen som har dannet seg, er åpenbart blitt et betydelig problem. En sak som den lokale havnemyndigheten tar opp med havnekommisjonen i Moss og ber om hjelp med.

Innsats med et mudringsapparat – en «muddringskum», som det hette – er hva som trengs i Soon. Men se: Kommisjonen innser rett nok at det er et problem som burde «avhjelpes». Svaret er likevel negativt. Mossingene trenger nemlig innretningen selv, «Til Elvens Oppmudring ved Moss».

Havnekommisjonen sier seg imidlertid villig til å vurdere saken igjen når mudringskummen kan «undværes» i Moss.

FORTSETTELSEN

Eventuelle innsigelser mot sammendraget mottas med takk! For ikke å glemme at det jo ganske sikkert finnes en fortsettelse. Med tid og stunder ble de nok ferdige med mudringsarbeidene i Moss. Og når de da omsider kunne hjelpe Soons Havnevæsen igjen, så satte også dét ganske sikkert sine spor i havnekommisjonens sirlige protokoller.

TIL SLUTT: Er overskriften «Soons Havnecommissions Forhandlingsprotocol» riktig skrevet av? Når vi sammenholder hele teksten, skulle en tro det riktige ville være «Mosse Havnekommisions Forhandlingsprotocol». Den underliggende myndighet i Soon er jo i selve teksten benevnt som «Soons Havnevæsen».

(Fra LM 11.12.09) (Republisert og litt endret 04.06.24) En fornyet takk til Reidar Johansen.

 

Views: 318

Historisk, Kåseri, Presse

Nils Kjær – i en klasse for seg

Nils Kjær. (LM Arkivfoto)

(Publisert 04.06.24) Nils Kjær regnes som en av de fineste kåsørene og essayistene i den norske presse. Carl Just, grunnleggeren av norsk journalistutdanning, har i boka ”Avisen og journalisten” (Ernst G. Mortensens Forlag 1968) en kort, men svært dekkende omtale av Kjærs skrivekunst.

Just setter Kjær i en klasse for seg, sammen med Gunnar Heiberg, innen denne sjangeren i norsk litteratur. Begge arbeidet tidvis som journalist. Det gjorde også Sven Elvestad, som både var en mesterintervjuer og en fremragende essayist og kåsør.

Carl Just skriver:

”Kjærs kåserier, som han kaller epistler, har som Heibergs essayer en kjølig-klar form, men er mer underfundige, mer slentrende, de kaller sterkere på smilet og latteren. Han står bøyd over en maurtue og polemiserer filosofisk mot Salomos lære om at man skal gå til mauren for å  bli vis.

Han stirrer på en hummer gjennom en vannkikkert, skildrer dens forunderlige anatomi og meddeler oss sine iakttagelser av dens ”gemyttsliv”. På et ensomt sted røker han sin siste sigarett, og mens han betrakter den lette, blå, hvirvlende røken, spinner han ut av øyeblikkets situasjon de mest barokke betraktninger om livskunst og aktuell norsk politikk.»

Ikke lett å overgå dette! Det skal det vel heller ikke være. Men hvem har vært eller er jevngode i vår tid? Det ser vi litt på gjennom sommeren – og tips mottas gjerne.

oopserver

Views: 5