Månadsarki: juli 2022

Aktuelt, Historisk

Da Norge kom til et veiskille

Olav Den Hellige på Lilletorget i Sarpsborg

FORANDRINGER

Kåseri av Sidsel Grue. Fremført første gang i 2008, på Son kystkultursenter.

Jeg har hørt det er blitt sagt, at om vi ikke hadde hatt 400 år med danskestyre, som endte med Grunnloven 17. mai 1814, så kan det hende at 29. juli hadde vært vår nasjonaldag.

Selv om den nå ikke er det, så er 29. juli offisiell flaggdag – og det sier noe om at dette er en viktig dag i Norges historie.

Olsok er den dagen vi minnes slaget på Stiklestad 29. juli 1030, hvor kong Olav Haraldson ble drept. Det slaget førte til mange forandringer. Det var en dag hvor Norge kom til et veiskille, og landet tok en annen retning etter den dagen.

Det var den dagen som forandret Olav Haraldson fra viking og konge, til å bli Hellige Olav. Det blir mer om dette etter hvert, men først noe om andre forandringer.

Er det noe som er sikkert her i livet, så er det at forandringer skjer, enten vi vil eller ei. Noen forandringer velger vi selv, andre får vi bare servert – enten vi liker smaken av dem eller ei. Som den pessimist jeg er, pleier jeg å si at så å si alle forandringer er til det verre. Men heldigvis har jeg ikke alltid rett i den påstanden.

Noe som garantert stadig forandrer seg i Norge, er VÆRET. «Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det.» Men så har vi i hvert fall noe å snakke sammen om! Og optimisten sier: «Etter regn, kommer sol!» Pessimisten sier: «Etter sol kommer det regn!»

Jeg leste en gang en liten betraktning skrevet av Øyvind Hartberg. Han ønsket seg en dag UTEN VÆR – for da kunne vi kanskje snakke med hverandre om noe annet? Noen dypereliggende tanker og meninger, kanskje? Kanskje til og med om Gud?

Slaget på Stiklestad førte etter hvert til positive forandringer, men selve kampen var jo en blodig og grusom affære. Men av og til må det være lov til å lage noe litt muntert ut av alvor, når man har fått det litt på avstand – sånn omtrent 1000 år!

Og litt muntert ble det da forfatter og tegner Kjell Aukrust og hans «Bror min» tok for seg det som skjedde på Stiklestad. De hadde lånt Snorres kongesagaer på biblioteket, og leste med stor interesse om slaget.

Siden «Bror min» allerede den gangen var interessert i statistikk, så regnet han ut at krigerne på Stiklestad måtte ha vært svært lave. Han tok utgangspunkt i norske rekrutters høyde desiste 100 år. Rekruttene er blitt høyere. Så regnet «Bror min» seg bakover, og fant ut at de som sloss på Stiklestad ikke kunne ha vært høyere enn maks 47 cm.

Og dette førte til at Kjell Aukrust gjorde følgende:

«Jeg trakk dorullen fra badet gjennom gangen og inn på barneværelset. På rullen tegnet jeg slaget på Stiklestad, Tore Hund, Hårek fra Tjøtta og Bondehæren. Bondehæren ble diger og uovervinnelig. Den vokste og vokste i metervis bortetter. Ingen kunne stå seg mot en slik mengde. Bondehæren kunne bare av den som stengte seg inn og tok litt tå’ rullen.

Hvis norske soldater har vokst så mye opp gjennom årene, da kan man virkelig snakke om forandring! Dessverre er ikke menneskenes krigslyst redusert tilsvarende.

Denne historien fikk meg til å tenke på et dikt av ROLF JACOBSEN «Om å vokse nedover». Rolf Jacobsen skrev mye om hvordan maskiner, urbanisering, invadering av naturen o.l., skaper store forandringer i menneskenes liv. Og diktet handler om noe av det.

OM Å VOKSE NEDOVER
Jo større byene blir
jo mindre blir menneskene.
Jo høyere husene stikker mot skyene
jo lavere blir de som må bo der.
I New York er du bare 10 cm.
I London og Singapore kanskje en engelsk fot.
Og byene vokser og vokser
og livet ditt blir mindre og mindre verdt.
Snart er vi høye som gresstuster bare,
og kan tas med en plenklipper
tidlig en søndag formiddag.
Eller hva tror du?

* Noen kjemper FOR forandringer. Noen kjemper I MOT.

* Mange ganger settes det likhetstegn mellom forandring og fremskritt – fremskritt blir fremstilt som et gode. Men fremskritt er noen ganger tilbakeskritt – eller rent forfall.

Jeg skrev et lite dikt for noen år siden, som jeg synes passer her:

Alt nytt er ikke flott.
Alt gammelt er ikke godt.
Men la oss få ha noe i fred.
La noe stå på samme sted.
Mellom fortid og fremtid
det trengs en bro.
Vi trenger noen røtter
skal livet vårt kunne gro.
Sidsel Grue 2002

* Og nå skal vi begi oss ut på broen som fører til fortiden, til våre historiske røtter. Men jeg er ikke historiker. Jeg har intet eksamensbevis på at jeg har snust – og nyst – meg gjennom gamle papirer i haugevis. Ikke har jeg en tidsmaskin i bakgården heller.

De begrensede kunnskapene jeg har om år 1030 og der omkring, har jeg fra folk som har gravd seg gjennom gamle papirer.

Lars Roar Langslet har skrevet en bok som rett og slett heter «Olav den hellige». Der skriver han blant annet:

«Mange nordmenn henger ennå ved en seiglivet karikatur av våre forfedre for 1000 år siden som noen slags lavpannede skautroll, stormende frem fra sine tømmerkoier med økser og spyd. Vi innbys til å tro at de lå langt under vårt nivå for tankeevne og sivilisert adferd.

Også konger og høvdinger fra den tiden blir ofte fremstilt i historiske tablåer som lett oppstasede vesener av samme primitive rase, uten mer avanserte tanker i hodet enn makt og erobring, pluss litt kristendom som ferniss.

Forskerne har for lengst gjennomhullet denne myten om vikingtiden som en primitiv fase i kulturutviklingen. Folk tenkte nok annerledes om mangt, hadde andre livshorisonter, men de var hverken dummere eller mer «primitive» enn vi er, og i skaperevne og virketrang, stod de ikke tilbake for noen.»

* Det er noe med dette at vi er BARN AV VÅR TID. Vi lever ut fra de forutsetningene vi har, ut fra den kunnskapen vi har tilgang på. Men så er det noen som finner på noe nytt, oppdager noe nytt, tar sjansen på å prøve noe nytt – og så får vi FORANDRINGER.

* Olav Haraldson var et barn av sin tid, men også en som gikk nye veier. Han var viking. På sine ferder lærte han om kristendommen og ble døpt. Han ble konge av Norge. Han ønsket at folket hans skulle tro på Kristus. Å ha kongemakt gjorde det mulig å påvirke mennesker.

Ja, makt gir muligheter – ikke bare til å gjøre noe negativt.

* Olav Haraldson ble kalt LYKKEMANNEN. Svært mye gikk bra for ham. Men på Stiklestad var det slutt på hell og lykke. Han ble drept av dem som ikke ønsket en sterk konge. Mye bedre med en passiv konge på tronen – så kunne disse stormennene i stor grad holde på med sitt, og utøve den makten de mente var nødvendig for å beholde sin makt. De kjempet MOT forandringer.

* Men så vant kong Olav på et vis likevel. Norge ble et kristent land med en kristen befolkning, og lovene ble mer i samsvar med Jesu befaling om barmhjertighet.

Og Olav selv var vel den som gjennomgikk den største forandringen. Han stilte opp på Stiklestad som viking og konge – og etter slaget ble han ganske snart til OLAV DEN HELLIGE, SANKT OLAV.

Det finnes legender om Olav fra lenge før slaget, som har tegn til mirakler i seg, men det var først etter hans død at mirakelhistoriene ble mange. Den mest kjente forteller at da hans legeme ble gravd opp ett år etter at han døde, så det ut som om han nettopp var lagt i jorden, og hår og negler hadde vokst.

Lars Roar Langslet stiller i sin bok disse spørsmålene:

«Hvordan kunne det skje at en konge som hadde lagt seg ut med det meste av landet, og som falt mot en knusende overmakt på slagmarken, allikevel etter få måneder ble båret frem til helgenverdighet – også av sine tidligere motstandere? Og hvordan gikk det til at Olavskulten bredte seg så forbausende raskt i Norge og det øvrige Norden, og til store deler
av Europa?»

For det gjorde den. I Norge ble det etter hvert svært mange kirker og kapeller som var viet til Hellige Olav, og han ble fremstilt i bildekunst og i diktning. Han var en mirakelskaper. Pilgrimer valfartet til hans grav i Nidaros, og han ble helgen for handelsfolk og for sjøfolk.

Og slik var det i hele Norden – Island, Grønland, Færøyene og Orkenøyene innbefattet. I hele Europa spredte det seg at Olav var en hellig mann, og Olavskulten spredte seg helt til Konstantinopel – og enda lenger. I fødselskirken i Betlehem er det søyler hvor helgener er malt i helfigur, og der finnes vår egen St. Olav! (Bildet er malt ca år 1200.)

Hellige Olav var med på å gjøre Norge kjent i verden.

* Man kan fortsette med å spekulere på hvordan kong Olav kunne bli en helgen, bli hellig, bli St. Olav. Kanskje er forklaringen rett og slett at det er mer mellom himmel og jord enn vi kan fatte? For noe måtte ha skjedd som skapte denne store forandringen i folks syn på Olav. Han kunne jo bare ha blitt begravet, og så var han «ute or soga».

* Etter at JESUS døde, og disiplene hans deretter hadde fått vite at han var stått opp fra de døde – var de likevel redde og motløse. Hva skulle de gjøre nå? Så kom Pinsedagen. Noe spesielt måtte de ha opplevd, noe spesielt måtte ha skjedd, siden disiplene plutselig begynte å fortelle om Jesus på åpen gate – og budskapet spredte seg – og en dag nådde det helt til Olav Haraldson…

* Winston Churchill skal ha sagt: «Det er en – i bunn og grunn – tåpelig oppfatning at bare det en forstår kan være sant.»

* «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder», står det i en kjent salme. Olav Haraldson gjorde nettopp det. Og vi kjemper små og store kamper i vårt eget liv.

Noen av dem fører til forandringer.

Views: 107

Kulturminner

Med sterke familierøtter i Son og Hølen

(Publisert 28.07.22.) (Reporter Svein-H. Strand) Hun har offisiell adresse i Oslo, men sterke familierøtter både i Son og i Hølen, Sidsel Grue (bildet). På Olsok-dagen i morgen 29. juli holder hun sitt foredrag «Forandringer» i Son kulturkirke. Et foredrag basert på historien om Olav den Hellige – som seg hør og bør på en dag som denne.

MEN I DAG om familierøttene: Først om Sidsels farfar, Ragnvald Oliver Olsen. Han var fra 1918 til 1940 kaptein på D/S «Oscarsborg I», som gikk i rutetrafikk mellom Son og Oslo.

Hennes far, Thorleif Grue, ble født i Son i 1920. I 1940 gikk Thorleif i lære i Oslo.

Han var blant passasjerene om morgenen 9. april 1940, da to tyske skudd foran baugen tvang «Borgen» til å snu. Ikke lenge etter avgang på rutetid kl. 06:50. De måtte ta med seg mange sårede soldater etter senkningen av slagskipet «Blücher» i Drøbaksundet.

KARL JOHAN HOLTER – KEMNER OG KUNSTMALER

Sidsels oldefar på morens side, Johan Holter, drev butikk der Son Kro er nå.

I «Son Kro-huset» ble da Sidsels morfar, Karl Johan Holter, født i 1870. Men – som mange vil vite – han havnet etter hvert i Hølen, som kemner og kunstmaler.

Karl Johan og mormor Amalie, født i 1891, drev både postkontoret og telefonsentralen hvor Hølen kunst- og bokkafe senere etablerte seg.

– Der i Holter-huset ble mor født i 1927. Jeg og broren min ble født i Oslo, men vi bodde i Holter-huset på den tiden. Etter at familien flyttet til Oslo, ble i mange år alle ferier tilbrakt i Hølen og i Son.

– Nå er pappas barndomshjem i Strandgata i Son et sted hvor jeg mer enn gjerne oppholder meg, smiler Sidsel Grue og poserer på verandaen, med utsikt til nærmeste nabo – den en gang så berømte og beryktede kunstmaler Carl Dørnbergers hus.

 

Views: 217

Aktuelt, Son sentrum

Hvor lang utrykningstid?

Hvordan er egentlig brannberedskapen i verneområdet i Son? Hvor lang er utrykningstiden om natten på glatt vinterføre – i en uvarslet prøve?

(Fra LM 19.01.14.) (Republisert og litt endret 21.07.22.) Rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg forsøkte i sin tid å få omklassifisert Son fra «meget brannfarlig område» til «brannfarlig område». Dette for å kunne akseptere lengre utrykningstid.

I forbindelse med overgang til Mossedistriktets brann- og redningsetat ble det foretatt en utrykningsprøve. Prøven ble gjennomført på godt sommerføre.

Utrykningstiden tilfredsstilte da det som tilsvarer kravet for «brannfarlig område». Det hele var «en solskinnshistorie», som prøven ble kalt av Ivar Gudmundsen, leder i Soon og Omegns Vel. (Mer under bildet.)

Foto frå Lærdalsøyri: lokalhistoriewikipedia.no / Elin Olsen

Bygningsmiljøet frå 1700- og 1800-talet som blei ramma av den katastrofale brannen i natt inngår i verdsarvstaden «Vestnorsk fjordlandskap».

Foto frå Lærdalsøyri: lokalhistoriewikipedia.no / Elin Olsen

Verneområdet Gamle Lærdalsøyri hadde 161 bygningar. To av dei er freda. Ei av desse blei totalskadd i brannen, medan tre bevaringsverdige hus gjekk tapt.

Lærdalsøyri er tettstad og administrasjonssenter i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane med om lag 1150 innbyggjarar i tettstaden (2012).

Staden ligg ved botnen av Lærdalsfjorden, der Lærdalselva renn ut i fjorden. Han var opphavleg ein marknadsplass for handel mellom fjellbygdene på Austlandet og sjøbygdene på Vestlandet.

I 1830- og 1840-åra var det planar om å gje Lærdalsøyri status som ladestad, og i 1842 vedtok Regjeringa å gje slik status til Lærdalsøyri, Haugesund og Namsos.

Men dette vart avvist i Odelstinget. Haugesund og Namsos fekk status som ladestader noko seinare, men Lærdalsøyri fekk det aldri.

Kilde: lokalwikipedia.no

Views: 81

Aktuelt

2022: Revidert plan for tett trehus-bebyggelse

Fra Storgata i Son sentrum. (LM Arkivfoto)

(Publisert 20.07.22) (Reporter Svein-H. Strand) Revisjon av brannsikringsplan for tett trehusbebyggelse i Son er nå endelig vedtatt. Det ble mottatt to høringsuttalelser – fra MOVAR IKS og Soon og Omegns Vel. I tillegg er det kommet høringsuttalelse fra Viken fylkeskommune.

Mindre endringer ble gjort i februar, og endret planforslag er datert 10. mai 2022. LM vil gjengi sentrale punkter fra høringsuttalelsene i et eget innlegg.

Om bakgrunnen for saken bemerker rådmann Sjur Authen (bildet):

OFFENTLIG ETTERSYN av planen bidrar til åpenhet om kommunens vurderinger. Bidrag fra berørte parter kan dermed bli kjent før eventuelle tiltak iverksettes.

Rådmannen har forsøkt å skaffe eksakte pristilbud for brannsikringstiltak fra aktuelle leverandører. Kostnader for utstyr kan i mange tilfeller gis.

Men leveranse av de fleste tiltak omfatter i tillegg kostnader til infrastruktur, slk at løsninger kan variere fra leverandør til leverandør.

Dette gjør at innhenting av eksakte pristilbud for det enkelte tiltak må foretas gjennom tilbudskonkurranser. Og noen ganger – avhengig av pris – etter reglene i Lov om offentlige anskaffelser.

Kostnader knyttet til de enkelte tiltak legges derfor fram med en øvre ramme. Endelig kostnad vil da bli avklart når leverandør er valgt eller anskaffelsen er gjennomført.

Brannsikringsplanen er ikke hjemlet i lov eller forskrift, og den påfører verken plikter eller rettigheter til eiendommer innenfor planområdet.

Det er likevel forventet at kommunestyrets vedtak vil medføre at tiltak gjennomføres innenfor en begrenset periode – slik planlagt utførelse viser – før en senere revidering av planen.

Views: 63

Kåseri, Minner

”Tingbytte”, tivoli og”Trångskaring”?

TIENDEBYTTET i gamle dagers Mosjøen er beskrevet av flere penner gjennom årene. Det moderne Tiendebyttet som byens handelsstand fikk satt i gang, har ennå ikke fått mye litterær omtale.

Det er kanskje ikke så rart, siden det gjelder den nære lokalhistorien.

Men den første etterkrigsgenerasjonen av mosjøværinger er nå blitt såpass ”oppi åran” at det er på tide å ikle seg nostalgiens brede vinger for å skrive-mimre om ungdoms-årenes gilde ”Tingbytte”.

Da det nye var nytt og et sosialt og opplevelsesmessig lyspunkt i høstmørket!

Her er et bidrag fra en utflyttet mosjøværing, Svein-Harald Strand, årgang 1945.
I 1960-årene har handelsstanden giret opp det tradisjonsrike arrangementet en god del – så det blir bedre i takt med den nye tida. Underholdningsaspektet får litt større betydning. Men det viktigste står knapt på programmet, for det kommer nesten av seg sjøl – nå som før: MILJØ!
Et ladested som pulserer opp til sitt optimale, med tilløp til trengsel på visse tider – enda arealet og gatenettet i Mosjø-gryta er stort nok til å betjene en middels stor norsk by, og vel så det.
     Et miljø som ikke minst kjennetegnes ved det sosiale SAMVÆR. Om det så bare er i formelt beskjedne former som rundt ei kafekanne, med ei lefse og gomme til hver, før rundturen i butikkene med sine fristende tilbud. ”Tingbyttpris” – med kjøpmannshåp om at det også skal gå unna tilstrekkelig med ting til fullpris før handlefesten er over. ”Nesten gibortpris” – på det som likevel snart skal bort fra hyllene.
Så mye folk i byen! Og de er nesten alle i jamnt godt ”Tingbytt-lune”.
Tiendebyttet er beint fram en magnet! Fra Korgen, Elsfjord og Leirfjord i nord, fra Hattfjelldal, Susendal, Fiplingdal og Majavatn i sør, kommer folk – og blir minst én av dagene. Men først og fremst kommer selvfølgelig mosjøværingan sjøl – og vefsningan, og    Jau, de gjævt mæ dæ hæran Tingbytte i Mossyn. Mæn dæ går no så fort over, som han sa med et dypt sukk, småbrukeren fra distriktet på sin årlige bytur, før han la innpå en frisk ladning med skråtobakk.
Så sant som det er sagt. Torsdag, fredag, lørdag, søndag og mandag. Og så er det et forbasket langt år til neste gang.
Men så er det tida igjen, etter enda en vinter, vår og sommer. Når høstmørket er skikkelig kommet. Men før frostnettene har satt seg. Og ofte under ”sø´væsten”, dessverre.
I verste fall under selve ”Trångskaringen”. Men så galt kan det da ikke bli med været i år! Det ser skikkelig lovende ut.
     Utstyret til det omreisende tivoliet ligger ennå i hauger og stabler på plassen mellom parken og ”Folkets Hus-tomta”. Men det ligger allerede stor og ekte forventning i den rå høstlufta. Snart skal igjen de forførende lysene fra karusell og boder lyse opp den grå brakkeplassen. Det skal skinne i alle farger. En mirakuløs forvandling når mørket setter inn. Og det skal sprake og gjalle fra slitne høyttalere, plinge, ringe og knalle. Det skal plaffe fra luftgevær, og lukte søtstramt av bodsennep og fra dype kjeler med tjukke, nytrukne pølser.
Ja! Ja! Alt sammen skal vi få oppleve igjen, og visst enda mer i år.
– No bi dæ DØDSKJØRERÆ óg. PÅ MOTORSYKKEL I TØNNÆ! Fyy farrssken.
– Jau tivoliet, de e no i rutæ. Å dæ bi ein kjæmpetøff karusæll i år! Mykje høgar. No e ´n halvbygd aillerede. Bære så du veit dæ. Før di ha tænkt å tjuvstart mæ ein gång karusæln e færdi! Tre kroner før ein tur, sa de. Eller va dæ fire? Før ongæ.
Her gjelder det altså ikke å være voksen. Det forstår vi. Men tør vi å sitte på? Høyere stolheng – og hviskes det ikke også om større fart?
Tingbytt´lørdagen er den store Dagen blant de gilde høstdagene. Da er de på plass i Mosjø-gryta – alle som kan gå, ser det ut til. Og været er tålelig bra i år. Går det mot rekord? Det tetner seg til i gatene rundt torget allerede tidlig på formiddagen. Kommer du langveis fra, gjelder det å få utnyttet tida før butikkene stenger – eller før de beste tilbudene er blåst bort.
Det er forresten ikke alle som kan gå når kvelden kommer og folkestimens tyngdepunkt har forskjøvet seg fra handlegatene og til den glitrende tivoliplassen få kvartaler bortenfor.
– Sjå, ein rusankaill. Dæven steike kor rusan hain e!
Nei, han er ikke god, kaillen i grøfta bak tivoliet. Det tror vi at heller ikke politiet synes – hvis de kommer.
Og de kommer. For den stramme Politimester Børge Ask & Co. sover ikke, de heller, når det er Tiendebytte. Saktens tåles det litt slakkere tøyler i et folkelig høstslepp som vårt, men rimelig orden skal det da være i kammerbyen, forstås!
De kommer med Svartemarja, som er grønn og har god plass til en snill rusankaill med tykk gele i knærne og tynt blod i årene.
– Dæ hær va arti, guttæ. Ha dokker sett teddybjørn´ som e vainn? Dokker kain få´n; e ska no på kaffe te´n Børge Ask!
Utenfor ”dødstønna” annonseres det med fynd og klem at den steingale svensken med den lydsprutende motorsykkelen snart skal ha kveldens siste forestilling. Så er det vel på tide å få overvært seansen som alle snakker om.
Han beinpumper kubikkene i gang og begynner med noen forsiktige runder på det skrå brettet som danner overgangen til den rette, høye tønneveggen. Vinner balanse. Vinner fart. Demonstrerer lyd og trøkk. Spiller ut all den dramaturgi som åpningsscenen gir rom for.
Han ruller sakte en runde, drar ned turtallet, nøler litt. Er det blitt dugg på veggen? Tør han ikke ta sjansen?
Så – før vi rekker å registrere noe som helst – har høyrehanda svutsjet gasshåndtaket ned så undersiden av kjørehansken nesten berører den trange kjøredrakten ved låret. Bånn pinne. Full motorkraft.
CHPRRØØUUUMM!
Jo, han tør! Nå går han – pang! – rett på steile veggen med den brølende svarte sykkelen; to meter opp, ned på brettet, opp igjen – enda noen meter høyere på tønneveggen, tre runder rundt – med enda større fart; en liten tur ned, så opp igjen – til større høyde.
Et førtitalls par stive øyne følger den skinnkledde rundt, rundt, rundt; stadig litt høyere. Vi blir svimle av å følge ham med øynene.
Galningen er nesten på toppen av tønna. Ikke langt fra der vi står kvassøyde mens vi holder oss for ørene. Full utblåsning, full fart!
Eksosen etter den svarte ekvipasjen ligger som en tynn, gråblå krans rundt tønneveggen. Vi synes at den stikkende eksoslukta er blandet med eter, som de sier at han har i bensinen for å få ekstra skyv.
Motorlyden har skiftet til et mer jevnt spetakkel. Det maler og maler fra sylindrene og det korte, blanke eksosrøret. Høyt her oppe kan han ikke tillate seg å ta en eneste liten sjanse. Det kan bli katastrofalt. Her gjelder kun det ene: Å holde stø maskin og stø fart. Dra på, dra på. Trøkke maksimalt mot tønneveggen hele tida, så festet ikke glipper…
Han begynner å skru seg nedover. På et kritisk punkt et stykke nedenfor midten må han senke hastigheten, ellers blir overgangen til det skrå brettet for brå.
Se: Veggen er faktisk litt glatt! Dekkene mister grep. Et skjærende hyl lyder oppe fra publikumsgalleriet.
Men svensken har vært oppe på en glatt tønnevegg en høstkveld før. Det ser ut som en refleks når han reiser seg halvt opp og liksom kaster forhjulet i rett vinkel mot bunnen, gir ekstra gass, justerer vinkelen – og er i sikkerhet på brettet.
Han triller rundt på frigir. Virker litt matt, men samler seg snart til den sedvanlige avslutningen. Ned fra brettet. Stans midt i tønna. Skreve av sykkelen. Tre sekunder bånn pinne med gass. Motoren av. Armene opp. Et svett smil mot kveldens siste betalende. Forestillingen er slutt.
Men ”Tingbyttet” er så visst ikke slutt. Og på Kippermoen er det FEST!
     Søndag ettermiddag har vi ristet av oss både det ene og det andre. Tønnerytteren sadler igjen sin iltre ganger; lykkehjulene sveives i gang i bod nummer tre, der premieutvalget nok er blitt merkbart tynnere; karusellen er satt i stand etter et lite motorhavari; lommepengene er i ferd med å ta slutt. Og enda gjenstår det en dag.
– Ke vi ska finn på då, trur du?
Vi finner nok på noe. Selv på ”Kjerringdagen”. Men deretter kommer svarte høsten. Og kanskje ”Trångskaringen”. Og det er veldig, veldig lenge til jul.

Svein-Harald Strand
19. september 2001

Views: 105

Historisk, Kulturminner

Skaffet kopi av lastebilen «Blåmann»

NYTT BILDE AV «BLÅMANN»-KOPIEN, tatt i juni 2022 av Svein-H. Strand. Lastebilen sto passende dagparkert utenfor Son Kystkultursenter – arbeidsplassen til den nåværende eieren, Alex Johannessen.

(Fra LM 12.04.15) (Republisert 18.o7.22) Det er mange historier fra folk som enten var kunder, hadde jobbet som visergutter eller bak disken, sjauet ved eller reparert bil for de tre generasjoner i Sons handelshus Aimar Hansen & Søn Eftf. Sentralt i dette er blant annet lastebilen «Blåmann», også kalt «Den Store Bukken Bruse». Knut Chr. og Gro Hallan i Hallanderiet i Son satset på å skaffe en tilsvarende.

LM-foto av Hans Jacob Hansen og hunden Klang: Sturla Strand

Hans Jacob – den siste kjøpmann Hansen i gården – var kjent for sin mørke blå Opel Blitz lastebil som ble brukt i en årrekke. Den sto parkert i Thornesjøboden nede ved Dampskipsbrygga.

– Hvor den er blitt av, vites ikke. Men nå har vi funnet en tilsvarende med en veldig spennende historie – ikke fra Son, men fra Svartskog, forteller de til Lokalmagasinet.no.

– Her har vi hatt flaks. Venner i veteranbilmiljøet tipset oss nemlig om en bil som har stått på en låve siden 1987. Dette skal bli et klenodium i og for Son. Lastebilen er identisk med ”Blåmann”, men i dårlig forfatning. Prosjektet krever sitt, men vi har sikret oss bilen.

(Tidligere også publisert i Herison.no)

 

 

 

Views: 59

Aktuelt

Sommerlig rekordpågang etter bjerkeved

(Publisert 17.07.22) (Reporter Svein-H. Strand) Follo Vedservice i Vestby har gjennom 35 år aldri hatt større pågang etter bjerkeved som nå i juli. Salget har tidligere år vært fraværende i sommermånedene, forteller innehaver Stig Eyde (bildet) til Lokalmagasinet.no. Han viser til at store mengder bjerkeved som selges i Norge er import ved fra Baltiske land. Fordi disse landene er avhengig av råvirke fra Russland, har produksjonen mer eller mindre stoppet opp.

– For å ta Estland, så har de jo ikke mye skog selv, da landet består av store myrområder. I tilegg til dette har noen land allerede innført forbud mot eksport av ved. Som kjent er jo situasjonen i EU prekær grunnet mangel på gass.

Eyde har nettopp kommet hjem fra Ungarn, der bensin- og dieselpriser fremdeles er holdt kunstige lave.

(LM Arkivfoto/Svein-H. Strand)

– Men du får bare fylle 40 liter per tanking. Gass og strøm er subsidiert av regjeringen, slik at vanlige mennesker ikke skal lide. Ungarn innførte forbud mot eksport av fyringsved denne uken. Og flere land vil følge etter, mener Eyde.

– Her i Norge vil vi få et underskudd på ved, vil jeg anta – selv om det aldri har vært produsert mer ved enn i år. Men så fyrer jo vi mer med ved grunnet en uanstendig høy strømpris. Jeg så et regnestykke som viste at en sekk bjerkeved har en «strømverdi» på kr. 256.- grunnet de høye strømprisene. Og når vi nå ser hvordan myndighetene har inngått avtaler med EU om eksport av strøm, så blinker varsellampene for en rasjonalisering som er begrunnet i manglende vann i bassengene. Og da blir det jo ikke produsert noe strøm, oppsummerer den regionale storleverandøren.

Follo Vedservice har mottatt bestillinger på store mengder bjerkeved for levering i august.

– Vi har hugget og laget bjerkeved i store menger fra egen skog som nå er tørket og klar for levering. Våre gamle kunder vil bli oppfordret til å bestille på vår nettside så tidlig som mulig. Jeg er redd for at mangel på tørr bjerkeved vil vise seg å bli en realitet i vinter, tilføyer Stig Eyde.

Views: 59

Debatt, Son sentrum

Møteplass, handleplass, festplass

Fra åpningen av «Middelaldertorget». (Illustrasjonsfoto: LM Arkiv / Svein-H. Strand)

(Fra LM 22.11.12) – Soon og Omegns Vel støtter forslaget til opprusting av Son torg, men ønsker minst mulig parkering på denne unike plassen i Son. Det framgår av en uttalelse fra velleder Ivar Gudmundsen til Plan- og miljøutvalget. Torget bør først og fremst være en møteplass, handleplass og festplass for tettstedet, påpekes det. Uttalelsen gjengis i sin helhet nedenfor.

Soon og Omegns Vel viser til sak som skal behandles i plan- og miljøutvalget 26.11.2012 om opprusting av Son Torg. Planforslaget er utarbeidet av Landskapsarkitektene Berg & Dyring AS og tar hensyn til kulturminnene som er funnet på torget i år. Planen er et resultat av sterkt engasjement fra Riksantikvaren, Akershus fylkeskommune, lokal- og fylkespolitikere og fra lokalbefolkningen.

Planen viser kulturminnene integrert i torget, og at torget ellers får et dekke av storgatestein. Torget og Storgata forbi Thornegården senkes til opprinnelig nivå. Demonterbare pullerter gir mulighet for å dele inn torget i ulike «rom» etter behov. Det gis mulighet for 11 parkeringsplasser.

Soon og Omegns Vel støtter forslaget, men ønsker minst mulig parkering på denne unike plassen i Son. Torget bør først og fremst være en møteplass og handleplass – og festplass – for tettstedet.

Det er gledelig at Vestby kommune nå – for første gang – standardhever det offentlige rommet i Son Sentrum, dvs. Storgata og Son Torg, som gjennom flere år har fått en stemoderlig behandling.

For Soon og Omegns Vel
Ivar Gudmundsen
Leder

Kopi til:
Riksantikvaren
Akershus fylkeskommune
Fortidsminneforeningen
Son Næringsforening
Vestby Historielag

Views: 74

Kunst

JA, BEDRE SENT ENN ALDRI!

(Publisert 14.07.22) Dette fotografiet har ikke vært vist i LM før. Og det enda bildet – i 2007 – brakte vår fotograf Sturla Strand blant vinnerne i amerikanske CameraArts Magazine sin store internasjonale fotokonkurranse – med åpent tema.

Der deltok – i samarbeid med The Center for Fine Art Photography i Colorado – hele 860 fotografer fra 29 land. Disse deltok med ialt 3400 innsendte arbeider.

Med bildet Green Door (tatt på et fotostreif i Moss) var Sturla en av de 54 utvalgte fotografene som fikk et konkurransebilde på trykk i arangørens spesialutgave – ShowCase Edition – i november det året.

Views: 63

Lokalnytt, Presse

Agurknytt: – Det var ikke pornoen

Historien om Vestby-mannen som ikke fikk hjemmehjelp til å vaske hos seg fordi han hadde veggene fulle av pornobilder, var en stor sak i flere medier tidligere denne «agurkmåneden». Saken var omfattende dekket av blant andre Østlandets Blads nettutgave: En hjemme-hos-reportasje i tekst og foto, der veggepynten var sladdet på noen av bildene fra heimen. Vestbys kommunelege Morten Laudal frontet saken med svært sterke ord. Men «pornosporet» ble kontant tilbakevist da Lokalmagasinet.no kontaktet kommunens RO-leder i Hjemmehjelpen, Hanne Marthinussen.

Foto fra vestby.kommune.no (Fra LM 25.07.13) (Reporter Svein-H. Strand)

♦ – Vurderingen for avslaget er basert på søkerens funksjonsnivå og ikke andre forhold. Funksjonsnivået ble ikke ansett å være så omfattende at han ikke ville greie å utføre disse oppgavene selv, sier RO-leder Marthinussen (bildet).

♦ RO-lederen viser til at saken er vurdert i henhold til daværende Lov om sosiale tjenester, paragraf 4-3, som lyder:

«Rettskrav på hjelp har den som ikke kan dra omsorg for seg selv eller er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål.»

♦ – Lovens formål er å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen i dagliglivet. I sin vurdering har kommunen lagt vekt på at søker ved hjelp av praktiske hjelpemidler i form av oppvaskmaskin og støvsuger vil kunne utføre både oppvask og rengjøring av leiligheten selv. Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet vedtaket, understreker RO-leder Marthinussen.

KOMMUNELEGEN FRONTET SAKEN
Kommuneoverlege I i Vestby kommune, Morten Laudal, har frontet og forsvart avgjørelsen svært sterkt i media. Men altså på et annet grunnlag. Til TV 2 sa Laudal, etter en befaring hjemme hos mannen:

– Dersom han hadde bodd i et satanisttempel, så hadde det vært lettere å gå rundt der enn i det pornografihelvete.

♦ Kommunelegen henviste blant annet til arbeidsmiljøloven, som da underforstått måtte overstyre sosialtjenesteloven.

LM ville vite om det er slik å forstå at kommuneoverlegen har eksklusiv myndighet – over RO-leder – i en sak som denne?

♦ RO-leder i Hanne Marthinussen svarer slik i en e-post:

«Kommunens tildelingsteam består av resultatområdeleder fra sykehjem og hjemmetjenesten i tillegg til kommunelegen.

Tildelingsteamet behandler søknader vedrørende helse og omsorgstjenester innen eldreomsorg.

Resultatområde hjemmetjenester har vedtaksmyndighet for alle saker vedrørende hjelp i hjemmet.

Kommunelegen er medisinsk faglig rådgiver i kommunen og bistår resultatområdet med faglige råd. I denne saken var han involvert i sin tid.»

«KATTESPORET»
For noen år siden ble den samme mannen, som er uføretrygdet, nektet hjemmetjenester fordi han hadde huset fullt av katter. Fylkesmannen var inne i bildet og ga kommunen medhold. Senere har mannen selv ordnet opp i dette.

«Kattesporet» har likevel ligget åpent i løypa i reportasjene tidligere denne måneden, også som premiss for flere av kommentarene og synspunktene. Som RO-leder Hanne Marthinussen lakonisk fastslår til LM:

– Det har vært mange misforståelser rundt denne saken i media.

Views: 76

Båtbygging, Historisk

«Tre-skrogs» båtbygger Nils Skandfer

Arbeidere ved Skandfers Bådbyggeri i Kulstadsjøen. (Foto fra digitaltmuseum.no)

Nils Skandfer (1870-1954) ble født på Ibestad ved Harstad. Han hadde ti års erfaring fra Lofot- og Finnmarksfiske før han, 27-år gammel, begynte i lære hos den store norske mester, Colin Archer i Larvik.  

(Publisert 11.07.22. Oppdatert senest 17:42) (Redigert tekst fra bl.a. lokalhistoriewiki.no)

Der fikk han erfaring med både lystbåter, losbåter og marinebarkasser, skøyteskrog, kutterskrog og klipperskrog. Skandfers målsetting var å samle erfaring og kunnskaper til nye og forbedrede bruks- og fiskebåter, særlig for de nordnorske farvann.

Læretiden varte bare ett år. Da han sluttet, fikk han med seg en sølvpokal fra læremesteren med inskripsjonen «Til min dyktigste elev».

I dag er det vist nok bare 2-3 Skandferkuttere igjen,

I 1903 etablerte han et båtbyggeri ved Kulstadsjøen i Mosjøen. I 1914 arbeidet nærmere 100 mann der, og i alt leverte N. Skandfers Baadbyggeri ca 300 båter.

BILDET: Nils Skandfer fotografert da han var 60 år gammel. (Fra digitaltmuseum.no)

TRE FORSKJELLIGE SKROGTYPER

Skandfer bygde sine båter over tre ulike skrogtyper: Skøyter, kuttere (med rett forstevn) og klippere.

Skøytene var av den vanlige spissgattede, sørøstnorske typen – nær beslektet med Colin Archers los- og redningsskøyter.

De rettstevnede kuttere er arvtakere av de engelske fiskefartøyene som i stort antall ble solgt brukt til Norge. I tillegg til fiske- og fraktefart, ble kutteren også mye brukt som lyst- og regattabåt.

Det er likevel klipperskroget  som man særlig forbinder med Skandfer som båtbygger.

Han kalte selv typen for ”kutter med foroverliggende baug”, med en karakteristisk utoverhengende hekk som særlig kjennetegn.

Skandferbåtene var for det meste galeasrigget.

Dette store reklamebanneret var å se i mange aviser. På det meste arbeidet det nærmere 100 mann her.

 

Views: 259

Gamle bilder, Son sentrum

DETTE ser vi på postkortet

(Fra LM 16.04.12) (Republisert 10.07.22) Dette bildet, innsendt av Magne Halvorsen, som LM publiserte i juni 2011 og etterlyste opplysninger til, er fra ca 1910. Til grunn for dette legger jeg at Son Torg ble opparbeidet i 1909.

♦ Bygningen midt på torget er det første ekspedisjonsbygget, som siden ble flyttet til sørsiden av torget.

♦ Grøfta på høyre siden av bildet er “Olla”, en bekk som rant gjennom Thornegårdens eiendom, og som siden ble lagt i rør/kultvert.

♦ Bekken har tilsig fra Midtskogen, det vil si i området ved Hestestien, følger Ladeveien og krysser under Skoleveien.

♦ Kulverten under torget har nok siden gitt opphavet til myten om en hemmelig smuglergang.

♦ Masten på taket av Thornegården er en flaggstang, som var plassert like ved et takvindu, slik at det var mulig å komme til og heise og fire flagget.

Det var ellers i alt fire bekker som rant åpent gjennom ladestedet Son i gamle dager. Alle er nå lagt i rør, men de er vist på et Sonskart fra 1872.

IVAR GUDMUNDSEN

Views: 57

Litterært

Nils Kjær – i en klasse for seg

Nils Kjær (født i Holmestrand 1870, død i Son 1924) regnes som en av de fineste kåsørene og essayistene i den norske presse. Men for mange vil han være mest kjent som forfatteren av skuespillet «Det lykkelige valg».

Carl Just, grunnleggeren av norsk journalistutdanning, har i boka ”Avisen og journalisten” (Ernst G. Mortensens Forlag, 1968) en kort, men svært dekkende omtale av Kjærs skrivekunst.

Ja – Just er ikke snauere enn at han setter Kjær i en klasse for seg, sammen med Gunnar Heiberg, innen denne sjangeren i norsk litteratur. Begge arbeidet tidvis som journalist. Det gjorde også Sven Elvestad, som både var en mesterintervjuer og en fremragende essayist og kåsør.

Carl Just skriver

”Kjærs kåserier, som han kaller epistler, har som Heibergs essayer en kjølig-klar form, men er mer underfundige, mer slentrende; de kaller sterkere på smilet og latteren. Han står bøyd over en maurtue og polemiserer filosofisk mot Salomos lære om at man skal gå til mauren for å  bli vis.

Han stirrer på en hummer gjennom en vannkikkert, skildrer dens forunderlige anatomi og meddeler oss sine iakttagelser av dens ”gemyttsliv”. På et ensomt sted røker han sin siste sigarett, og mens han betrakter den lette, blå, hvirvlende røken, spinner han ut av øyeblikkets situasjon de mest barokke betraktninger om livskunst og aktuell norsk politikk.»

LES OGSÅ: Nils Kjærs Julibrev fra Son

Views: 71

Industri, Kulturminner

Soon Hermetikfabrikk – også kulturhistorie!

Dette postkortet er blant de sjeldne av virkelig gode Son-prospekter på første halvdel av 1900-tallet. Hovedattraksjonen for oss i dag er nok å se ladestedets «skyline» fra Laksa-landet, med den dominerende bygningen til Soon Hermetikfabrikk AS (opprinnelig AS Kristianiafjord Canning Co. 1916-1923) på plass. 

Med Viking Canning Co. AS, Oslo, som ny eier, gikk fabrikkbygningen med i en dramatisk brann, så sent som 25. november 1965.

Bildet har redaksjonen fått utlånt av Reidar Johansen for digitalisering. Vi bruker det her som en introduksjon til en egen bolk om hermetikk- – og etter hvert silde- og salatproduksjonen med mer – som har preget Son i nyere tid. Og det i en grad at det også går over til å bli kulturhistorie.

Slik tilfellet er for altfor mange gamle postkort, så savnes årstallet. Men inntil noen hjelper med en nærmere datering, tipper vi at bildet er tatt på 1930-tallet. Den gode tekniske kvaliteten – og båtene i forgrunnen, som selvfølgelig også gjør bildet interessant og verdifullt – fører oss dit.

Samtidig har fabrikkbygningen et friskt ytre, noe som gjør at vi våger oss til første del av 1930-tallet, enda bygningen selvsagt kan være nymalt…

Og igjen: Lesere som har noe å bidra med til LMs publisering av saker om lokalhistorien – enten det er bilder, opplysninger eller kommentarer – kan bare ta kontakt. Sist, men ikke minst i denne omgang: Takk til Reidar Johansen for nok et flott bidrag!

SVEIN-H. STRAND

 (Tidligere publisert i Lokalmagasinet.no, mai 2012.)

 

Les merSoon Hermetikfabrikk – også kulturhistorie!

Views: 92

Aktuelt

Med «full pott» på Facebook

(Publisert 07.07.22) De fleste av oss har et forhold til Facebook. For noen er det et slags kjærlighetsforhold på avstand, for andre en nødvendighet knyttet til ikke minst arbeid – og samarbeid, må det kunne tilføyes. 

For vår egen del er et aktivt forhold til dette sosiale mediet en dyd av nødvendighet og som dekker ulike behov. Sistnevnte er i høyeste grad tilfelle for redaktørens Fb-konto, der deling av nyheter fra ulike medier til «alle» utgjør det aller meste av meldingene.

Andre meldinger egner seg mest til å dele blant de Fb-vennene man har, eller til en gruppe. Gjennom de relativt få årene LM-redaktøren har vært på Facebook, har vennekretsen økt jevnt og trutt. Først og fremst på grunn av nyhetsdelingen, vil jeg tro.

Men det er naturlig nok satt en grense for hvor mange venner man kan ha på et sosialt medium som på det nærmeste er et verdensomspennende nettverk. For noen dager siden kom tallet 5000 opp. Og dette er da grensen.

For å skaffe plass til nye venner og bekjente eller kontakter i arbeidslivet, må en eller flere av disse Fb-vennene slettes. Men så er det så viselig innrettet at du kan sende meldinger til enhver som har en aktiv konto, i det minste via den interne meldingskanalen.

De utallige Facebook-gruppene, hvorav de fleste er åpne for alle å slutte seg til, utgjør kanskje den mest kreative del av «oppfinnelsen». Derfor kan det være et passende tema å komme tilbake til.

Ha en fortsatt fin torsdag!

St.

 

 

 

Views: 48

Aktuelt, Kunst

Makeløs utendørskunst i Stiftsstaden

(Av Svein-H. Strand) Skal du i sommer på reisefot nordover eller sørover i det lange landet vårt? Da vil jeg sterkt anbefale at du prøver å sette av en hel dag til opplevelser i Trondheim. Fra morgen til kveld. Skulle værvarselet ikke være det beste, så legg på minst en halv dag til. La bilen hvile, bruk beina og skjøt på med en av de mange bussene som dominerer gatebildet i de sentrale strøk av Stiftsstaden.

FORDI: Mens Nidarosdomen er kjent for sine skulpturer på Vestfronten, er det visst mindre kjent at byen har en av landets mest offensive satsinger på kunst i uterom. Dette i kommunal regi, naturlig nok.

Og nå er den her – boka Kunstguiden, med undertittelen Utendørs kunst i Trondheim sentrum. Den forteller historien om både skulpturer og kunstneriske utsmykninger.

Her er rikelig med fine bilder – flere i helsides firmat – på de 183 sidene.

Både hvem kunstnerne er, hva  skulpturene uttrykker og hvorfor de ble satt opp, er Museumsforlagets journalistiske grep.

I går fikk jeg mitt anmeldereksemplar. Det viste seg å være en engelsk utgave, med tittelen Public Art in Trondheim. Men det er greit. Jeg og du kan nå også opplyse utenlandske venner om hva de ikke bør gå glipp av på besøk i den midtnorske hovedstad.

Et journalistisk grep kan jo også sies å være det at alle kunstverkene er avmerket på et kart i boka. Vil du legge ut på skulpturhistorisk vandring, eller bare få bedre kjennskap til skulpturene, da er dette hva du trenger!

Boka er skrevet av kunsthistoriker og fast spaltist i Adresseavisen, Gustav Svihus Borgersen, mens alle bilder er tatt av kunstneren Grethe Britt Fredriksen.

Teksten er dessverre satt i en skrifttype (Avenir Light) som i sin gråhet reduserer lesbarheten. Gjør noe med det i senere opplag!

 

Views: 69