LM Arkivfoto / Svein-H. Strand

Norge var en gang en nasjon som besto av mange små og store lokale og regionale “riker”. Herfra stammer begrepet nessekonger. Det satt liksom én konge på hvert nes og styrte over hver sin vik med innland og – i beste fall – litt omland dersom ingen hadde akslet seg til småkonge med en aldri så liten hær av bondesoldater.

(KÅSERI av Svein-H. Strand) (Fra LM 08.09.08.)

(Republisert på WordPress 29.03.21 og 13.05.23)

Olav (den hellige) Haraldsson, som titusener av oss nålevende nordmenn faktisk har et slektsskap til, samlet så angivelig Norge til ett rike i 1030. Det skjedde gjennom et rått og brutalt slag med et tankevekkende sterkt kristent fortegn som har holdt seg fram til dagen i dag. Hoder ble kappet av og overkropper sprettet opp så innvoller tøyt ut og ble liggende på Stiklestads ellers julivakre slagmark. Kanskje ikke rart at de bad sterke bønner til sin gud både før og etter bestialitetene. Og etterpå skjedde det angivelig mirakler med Olav, så han kunne helliggjøres.

Illustrasjonsfoto: Stock.exchng

Men det var egentlig mye utapå at riket ble samlet på Stiklestad i Verdal? En grei start på den store nasjonsbyggingen. En nasjonsbygging som etter hvert kom så langt at landet ble passe lekkert for å bli lydrike under henholdsvis Danmark og Sverige i hundreder av år.

Min uærbødige påstand er: Viktige deler av dagens kommunale selvstyre er for en stor del en fortsettelse av tiden med nessekonger, bare at den gang hadde de ikke noe som liknet Norske Kommuners Sentralforbund. Det skal vi se mer på. Men først dette tilbakeblikket:

Nessekonge-styret var på mange måter en rasjonell styreform. Det var datidens lokale selvstyre, dannet ikke minst gjennom føringer som geografien og topografien la. Men det hadde selvfølgelig ikke framtiden for seg i et rimelig sterkt territorialt, kulturelt og språklig fellesskap, så langstrakt som Norvégr – vegen mot nord – var.

Dette da i motsetning til hva som faktisk var tilfelle i statsdannelser med territorier i den virkelig lille skala. Ja, alle kjenner våre høyst oppegående europeiske lilleputtstater Andorra, Liechtenstein, Monaco og San Marino. Fire stykker, faktisk, og hurra for dem. Ja fem da, hvis du i denne sammenheng absolutt vil regne med også Vatikanstaten, den verdslige delen av Vatikanets katolske Hellige Sjø med paven i  sjefsstolen.

Sveits – som vi heldigvis også fortsatt har med oss – ble liksom en mellomting. Men Sveits består typisk nok av veldig selvstyrte regioner der nær sagt alt mulig legges ut til folkeavstemming og nær sagt alle er fornøyde med både dette og styresettet generelt.

(LM ill.foto: Svein-H. Strand)

Nok om lilleputtstatene, og attende til Norvégr. Mye måtte gjøres, og mye ble gjort, for å fremme riksstyret og Norge som en god og formålstjenlig statsdannelse. Både i forhold til det innlysende, prosaiske innenlandske behov for å ha ulike enhetlige ordninger, og for relasjonene til våre naboland. Reguleringen av statsorganenes og borgernes hverdag kunne jo ikke sprike i alle retninger!

Men det var fortsatt behov for lokale og regionale styringsordninger, og regler for disse. Det var jo ikke hensiktsmessig at staten – og dens personifiserte representanter rundt omkring – detaljstyrte riket, og dét helt ned til grendenivå. Flere konsepter ble derfor prøvd med mer og mindre hell. Noen ble utdaterte av samfunnsutviklingen i seg selv.

Men saker og ting gikk seg pragmatisk til, i større og mindre grad, enda det da som nå alltid var noen som var “strukturelt uenige” i det meste. Konstruksjoner basert på fornuft og felles nytte i forholdet mellom sentralmakten og “distriktsmakten” fikk rå grunnen, stort sett.

(Illustrasjon: Stock.exchng)

Tiden gikk, og i 1838 fikk vi formannskapslovene. Det ble et vannskille for det som i dag omtales som det lokale selvstyre, som det er et like stort behov for i dag som da loven tok til å gjelde, 1. januar det året, nær ett år etter det historiske vedtaket.

For å gjøre en lang historie kort: Det lokale selvstyre som prinsipp, for det som var hensiktsmessig å styre lokalt, er blitt godt brukt og omfavnet, for å si det sånn.

Men når det kommer til penger: Hvor mye er det egentlig å styre for, når de lovpålagte tiltakene, staten og fylkeskommunen har fått sitt?  Selvfølgelig ikke nok, sett fra en ordfører og rådmanns side. Men det er nå sånn det er, dere.

Så er det da noen – og nå begynner vi omsider å komme til poenget – som synes at det kommunale selvstyre ikke bare burde styrkes, men også utvides. Og da snakker vi strengt tatt ikke om penger, men om hva staten ved regjeringen og nasjonalforsamlingen Stortinget skal bestemme på kommunenes vegne.

Eller sagt på en annen måte: Mange som jobber med og i kommunene, og som ofte har det som en karrierevei, vil at kommunene skal få bestemme mer selv. Og da snakker vi ikke om hvorvidt de skal ha pengespill-automater eller ei, for der hersker det utvilsomt et statlig diktatur overfor kommunene.

Nei, vi snakker for eksempel om en del lovpålagte ting som mange kommuneansatte og ledende politikere veldig godt kunne tenke seg å velge selv om de vil tilby innbyggerne sine. For eksempel: Hvorfor skal fattige Nedre Nissedal tvinges til å ha alle de tilbudene som rike Øvre Blærum har? Og så videre.

Illustrasjon: Stock.exchng

– Mer selvstyre! Mer selvstyre, ropes det fra fjorder, fjell og daler. Ja, hele regioner vil ha selvstyre, med rike Vestlandet i front. Hvor dette fører hen, blir veldig spennende å se. Et regionenes Europa er jo også en slags EU-visjon.

Men for dem som ikke lever så lenge at de får se, så finnes det andre muligheter for å utvide handlingsrommet overfor sentrale myndigheter – fylkesmyndigheter også. De kan nemlig nekte for at den overordnede myndighet har rett!

Vestby blir mer og mer en sånn kommune, hva det nå kommer av.

– Vi har hjemmel for rammetillatelsen, vi. Hjemmelen ligger i reguleringsplanen for området. Det sier rådmann Knut Haugestad når fylkeskommunen sier nei på formelt grunnlag, nei til at en stor bedriftsetablering, et såkalt outlet-senter, kan settes i gang rent anleggsmessig.

– Dette er ikke god nok hjemmel, svarer fylkesrådmannen tilbake.

Store bedrifter som vil fort på plass er tydeligvis snadder for dem som leder kommunen vår. For her lukter det masse penger til en kommunekasse på randen av sammenbrudd nå når en diger lånegjeld skal betjenes fullt ut, ikke bare med renter.

Fylkesrådmannen er naturlig nok betenkt over at tiltaket er vurdert og godkjent på grunnlag av en 23 år gammel reguleringsplan. En reguleringsplan som var utarbeidet konkret med tanke på en utvidelse av Det Norske Møbelsenter!

MILJØVERNDEPARTEMENTET – og nå er vi høyt oppe i linjen, som det heter i store organisasjoner – kommer også på banen.

De sier til kommunen at den ikke må gi denne typen tillatelser. Ikke til noen! Ikke før Rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre er vedtatt.

Men rådmannen lar seg ikke bli tilrettevist av departementet på denne måten.

– Departementet varsler om en framtidig lovendring. Fra kommunens side så er gjeldende rett et godt utgangspunkt. Framtid er framtid, sier han – ikke fortrolig over matpakka i lunsjpausen, men til Østlandets Blad.

Så der har du løsenordene: “Gjeldende rett”. Og: “Framtid er framtid”. Utlagt: Kom ikke her og snakk til oss om bestemmelser som kommer, for de finnes ikke. Ja, de behøver vi ikke ta det minste hensyn til før den dagen de er her. Ikke vi i Vestby.

Men historien slutter ikke der. For kommunen har ikke bare rådmann Haugestad som en slags vår tids nessekonge. I sitt svarbrev til både Fylkesmannens miljøvernavdeling og Akershus fylkeskommune hevder kommunens bygningssjef at det ikke er såkalt motstrid mellom reguleringsplanen og kommuneplanen for Vestby. Og fylkesdelplanen for Vestby er dessuten ikke juridisk bindende, altså, ifølge bygningssjefen.

Derfor, ifølge samme bygningssjef:

“Bestemmelser i fylkesdelplan er således ikke hjemmelsgrunnlag for verken avslag eller tillatelser i byggesaksbehandlingen av rammesøknader og igangsettingssøknader etter plan- og bygningslovens paragraf 93.”

Men hvorfor vet de ikke det som bygningssjefen vet, de som jobber i Akershus fylkeskommune? Og hvorfor tror Miljøverndepartementet at de kan diktere rådmann Knut Haugestad saker og ting? Jeg forstår rett og slett ikke dette.

Dessuten: Vet ikke både fylkeskommunen og departementet at dersom Haugestad og tillike bygningssjefen skulle falle i kamp, så har vi jo alltid rådmannens spesialrådgiver? Han som reiser inn til selveste statens representant i Oslo og Akershus for å opponere, når denne Fylkesmannen går ham imot i en viktig klagesak i Vestby-riket.

Bak spesalrådgiveren igjen har vi sannelig et helt lite politisk lokalvern-kompani bestående av ordfører, varaordfører og gruppeledere i Ap og Frp, dersom det skulle bli mannefall i hele frontavsnittet. Jo, vi står oss veldig godt!

Så hvorfor tar ikke Vestby skrittet fullt ut og søker om løsrivelse fra kongeriket?

Jeg vet rett og slett ikke, dere. Men kan det være fordi det er bedre for maktmenneskene, sånn som det er nå? Et frihetlig demoteknokrati som egentlig er en fordekt nessekonge-enklave helt sør i Akershus? Du kan jo tenke over saken selv.