Kategoriarkiv: Historisk

Jubileene står i kø

ILLUSTRASJON: Gardemusikken i juni 1965 i Store¨Studio NRK. Innspilling til Janitsjarhalvtimen

Innspilling til Janitsjarhalvtimen i NRK Radio

(Publisert 23.07.25) (Oppdatert 16:40) Noen år er det sånn at jubileene nærmest står i kø. Nylig fortalte jeg om jubileene for henholdsvis telegrafen og automatiseringen av telefonsystemet i Son. Og det er nå faktisk 60 (!) år siden jeg avtjente verneplikten i Hans Majestet Kongens Garde. I stabskompaniet (Kp 5), der musikktroppen holdt til da.

50 ÅRS-JUBILEET ble markert med et besøk i Gardeleiren på Huseby i Oslo. Der deltok åtte av de ti på rommet vårt i brakka.

Og tenk – ut av en buss kom også en smilende mann som viste seg å være troppssjefen vår den gang, Nils Egelien. Han viste oss så rundt i hele leirområdet, som var blitt radikalt endret og uten brakkene som dominerte området. Og det var bruksarealer under bakken, der gardister i full mundur gjennomførte øvelser.

Kvinner var også kommet til i gardistenes rekker, noe som var utenkelig for 60 år siden, tror jeg.

MEN ALTSÅ – det er nå 60 år siden, og vi er faktisk noen fra musikktroppen som holder kontakt fortsatt. Inntil for noen få år siden hadde vi rundt månedsskiftet september-oktober noe vi kalte Osloøvelsen. Og jeg var sekretær hele tiden.

«Sekretariatet» hadde en omfattende oppgave. Fra å skrive og sende innledende eposter utpå vårparten – med forslag til «tema» – og til konkret program for Øvelsen.

Et år gikk turen til flotte Bogstad Gård, et annet år til Mathallen – av alle steder. Og et tredje år gikk turen til Folkemuseet på Bygdøy, dit vi ankom med buss og returnerte med miniferja til rådhusplassen. Minst to av Øvelsene ble avsluttet – litt sent – på en italiensk restaurant bak rådhuset.

Så sa vi farvel; en skulle til heimen i Oslo, en med nattoget til Trondheim og videre med dagtoget til Mosjøen, mens to skulle rekke siste tog til Son og Moss.

FIRE AV OSS gamle gardister har fortsatt rimelig tett kontakt, basert på at vi er mer og mindre hjemmehørende i Moss, i Oslo og med tilgang til hytte ved kommunegrensen Moss/Vestby. m
Mens sistemann altså er fra Mosjøen, men er så heldig at han har en søster som bor i Ås.

Til poenget: Kan vi ved 60 års-jubileet samles for mimring og feiring hos meg i Son? Jeg lodder nå interessen og muligheten for det. Så får vi se hva vi kan få til når høsten banker på. Om ikke før – siden det burde bli i Sommer-Son.

oopserver

Views: 62

Munch and the local connection

The world wide known Norwegian painter Edvard Munch was living and working in our region (Moss-Vestby) parts of his life. This fact of course was to be properly focused on in the media and otherwise during the Munch 150 anniversary arrangements during 2013. In addition to information on his local stayings (below) our intension was to publish a number of pictures of some more of his great but lesser known paintings. However, we did not sucseed in that.

(Published June 2013. (Republished July 2025) Painting Workers on their Way Home (1913-1914) was choosed from the 2013 Munch anniversary site: http://www.munch150.no

His living in the municipality of Vestby (Hvitsten)

In November 1910 Munch purchased the property Nedre Ramme at Hvitsten on the eastern shore of the Oslo Fjord. Here he could continue working on his drafts for the University Aula decorations.

♦ Several of these drafts gained inspiration from the striking local landscape and the background of the first drafts of The Scientists depict the beach below his property.Eleven decorations with scaled-down Aula motifs were also made here.

♦ Munch owned Nedre Ramme until his death in 1944. Over the years he painted a number of smaller pictures at Hvitsten in addition to the Aula drafts. Many of these pictures depicted the location’s natural surroundings, residents and their activities.

♦ Munch’s paintings from Hvitsten are influenced by the monumental style he developed in Kragerø, with a distinctive colouring characterised by a cooler palette. Numerous bathing motifs and luscious landscapes such as The Wave are among his most well-known paintings from Hvitsten.

His living in the town of Moss (Jeløya)

Edvard Munch lived at the country estate Grimsrød in the middle of Jeløya in the town of Moss from March 1913 to September 1916. He also used the main manor house as an atelier and storage place for his painting and graphic works.

♦ Munch had a wooden studio with a glass ceiling erected in the large garden and here too he laboured with his monumental Aula decorations. He also painted the view from the garden, the landscape of Søndre Jeløy, his dogs and glassworks workers on their way home from work.

♦ The young domestic maid Ingeborg Kaurin became an important model for the artist. She was later given the nickname Mossepiken − Moss Girl.
♦ When he wasn’t working, Munch liked to go on walks with his friend Consul Christen Sandberg, or he would walk with his dog Boy to the cinema in Moss.
♦ Jeløya was strategically positioned in relation to Munch’s other properties and studios at Hvitsten, Åsgårdstrand and Kragerø, and he often went from one the other with his domestic help, horse and dogs.

Views: 59

9. april 1940: Rutebåten «Oscarsborg» beskutt og må snu

(Fra LM 09.04.16) (Republisert 09.04.25) Det er ennå ikke blitt 9. april da krigen starter i Norge. En halv time før midnatt har tyske skip passert Færder, og mellom fyret og Torbjørnskjær blir det åpnet ild mot det norske vaktskipet «Pol III». Kapteinen blir den første norske falne. Kl. 04:21 blir det åpnet kanonild mot «Blücher» i Drøbaksundet. Slagskipet synker ved 07-tiden.

FOTO: Sturla Strand, 1996

► Omtrent på rutetid kl. 06:50 legger «Oscarsborg» fra Dampskipsbrygga i Son, som om ingen ting har skjedd. Båten kommer ikke lenger enn bak Vardåsen før den blir beskutt to ganger.

♦ Slik blir «Borgen», som den ble kalt på folkemunne, tvunget til å snu og ta med seg tyske soldater inn til Son.

♦ Flere kilder forteller at det var «Lützow», et såkalt lommeslagskip, som skjøt mot og kapret passasjerferja «Oscarsborg».

♦ Men i sin bok «Sonsprating» skriver Knut Ottersen (bildet) at det var «Emden», en lettkrysser i følge med «Lützow», som skjøt to skudd mot den. Det første gikk langt foran. Etter det andre skuddet, som ble nesten treff, valgte skipperen på «Oscarsborg» å stanse.

♦ – Fra «Emden» ble det satt en hurtiggående motorbåt på vannet. Herfra ble «Oscarsborg» beordret til å gå bort til krigsskipet. Det ble så forlangt at «Oscarsborg» skulle ta med seg soldater inn til brygga i Son. Skipperen måtte da lystre, skriver Ottersen.

Soldater opprettet raskt poster på strategiske steder i Son. Og det kom flystøtte. Flere fly kretset tidlig over Son, erindrer han i boka.

JERNRING RUNDT SON

– Soldatene plasserte seg på åsrygger, slik at de kunne ha utsyn over de åpne jordene i ytterkanten av Son, i tilfelle norske soldater skulle prøve å løpe over. På den måten slo de en jernring rundt Son helt fram til Hølenselva.

– Ellers tok tyskerne seg til rette på forskjellige måter. De blokkerte telefonen ved å ta seg inn i telefonsentralen og stoppe samtalene. Så tok de i bruk Son skole, litt over kl. 07.

STENGTE BUTIKKER

– Butikkene holdt stengt denne dagen, men man kunne gå bakveien for å få kjøpt varer. Folk holdt seg stort sett innendørs, og det ble innført portforbud etter kl. 20, skriver Ottersen.

Han skriver videre at to tyske skip i mellomklassen ankret opp midt ute i Sonskilen og begynte å sette i land soldater i livbåter.

♦ – En del av disse, ca 40 stykker, marsjerte gjennom Son oppover Kleiva, og gjorde en foreløpig stopp ved begynnelsen av Kapellbakken, skriver han.

Flere utdrag fra det Ottersen skriver om 9. april 1940 i boka har gjennom flere år vært publisert stykkevis her i LM. Redaksjonen arbeider med å samordne nytt og tidligere publisert lokalstoff om krigen generelt, og 9. april 1940 spesielt.

Views: 106

OG SÅ var det Holmenkollen!

Holmenkollbakken under det spesielle hopprennet i 1992, da bakken hadde 100-årsjubileum. Rennet ble dette året vunnet av finnen Toni Nieminen. (Ø. Reisegg. Lisens: Begrenset gjenbruk.) (Foto fra Store Norske Leksikon.)

(Publisert 14.03.25) Ny dag – og for andre dag på rad – med sol og lysblå himmel her i det nære. Etter grådager med tåke så tett at vi noen ganger nesten ikke kunne se huset til naboen i Skoleveien, noen titalls meter borte.  Ski-VM er over og turen kommet til Holmenkollrennene.

Holmenkollbakken er en del av Holmenkollen nasjonalanlegg. Bakken er et landemerke i Oslo, Norges mest besøkte turistattraksjon, og er trolig en av verdens mest kjente hoppbakker.

Med historie tilbake til 1892 er den også en av verdens eldste hoppbakker som fortsatt er i bruk, tenk det!

ETTER SISTE OMBYGGING har bakken et K-punkt på 120 meter og en bakkestørrelse på 134 meter.

Den ble brukt under OL i 1952 og VM i 1930, 1966, 1982 og 2011. Bakken brukes også årlig i verdenscupen i spesial-hopp og kombinert.

BAKKEREKORDEN er 144 meter og ble satt av den nirske hopperen Robert Johansson 9. mars 2019.

Holmenkollbakken er blitt ombygd til sammen 19 ganger, siste gang foran VM i 2011.

Ved den siste ombygningen sprakk budsjettet med 4400 prosent. Prisen ble først anslått til rundt 40 millioner kroner, men endte på 1,8 milliarder kroner!

Dagens Holmenkollbakke er tegnet av det belgisk-danske JDS arkitektfirmaet Architects. Bakken er eid av Oslo kommune.

ETTER SISTE OMBYGGING er det meningen at bakken skal utstyres med plastmatter, slik at det også skal gå an å bruke den i sommerhalvåret. Blant annet til renn i Sommer Grand Prix.

Men så sent som høsten 2011 var det ennå ikke bevilget penger til dette. Skiforbundets hoppsjef Clas Brede Bråthen mente da at plasten tidligst kunne være klar til bruk i 2013, leser vi på nettstedet Google.no.

Det er jo 12 år siden. Og hva har skjedd siden da? Sikkert ingen ting, for det ville da sikkert stått noe om det. Eller?

Javel, da ser jeg kanskje hva et par andre søkemotorer kommer opp med.

Følg med!

St

Views: 36

#Mosjøen 150 år – Etterkrigstiden, gjenreising og nyreising

Illustrasjon: Brygger lengst nord i Sjøgata i Mosjøen.

(Publisert 11.03.25) (Byjubileet/Del 4) Etterkrigstiden i byen midt i Norge ble i økende grad preget av at ulike offentlige institusjoner ble gjenreist. Først fra sommeren 1945 og fram til 1950, da de første etterkrigsbarna startet på folkeskolen.

Etter hvert kom nyreising av sentrale offentlige institsjoner og sosiale tiltak. Fram til 1958 som ble et historisk merkeår med produksjonsstart på aluminiumsverket i februar.

I EN MASTEROPPGAVE om okkupasjonstiden og frigjøringen kan vi lese:

«Mosjøen hadde på denne tiden rundt 2200 innbyggere og skulle bli senter for et enormt hjelpe- og helsearbeid. I moderne tid er tvangsevakueringen å betrakte som den største forflyttingen av mennesker i norsk historie.

Hele Finnmark fylke og de østligste delene av Troms fylke ble brent ned og lagt i ruiner da nazistene gjennomførte sin retrett fra fronten i nord mot Sovjetunionen.

Om lag 50 000 av de 70 000 menneskene som bodde i de tvangsevakuerte områdene ble tvunget ut av hjemmene sine og sendt sørover med fiskeskøyter, små kuttere, tyske lasteskip og noen reiste langs veiene. (Noen av disse var kort innom Mosjøen med sin store havn. red. anm.)

De resterende 20. 000 ble det som ble kalt huleboere eller overvintrere. Som navnene tilsier er dette folk som klarte å stikke seg unna tyskerne.»

Views: 19

St. Olav-monumentet og Olav Den Hellige

(Publisert 11.03.25) Etter Ski-VM – litt om det høye St. Olav-monumentet på torget i Trondheim (bildet). Og om kongen, etter hvert kjent som Olav Den Hellige, som falt i slaget ved Stiklestad.

Vår kilde i dette innlegget er Store Norske Leksikon (snl.no), Og vi har denne gang valgt å beholde lenkene som sender deg videre til underliggende fakta om denne viktige tiden for Norge som land. Dette også med tanke på arbeid og undervisning på skolene våre.

Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuts jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike.

Med en hær av svearjemter, islendinger og norske følgesmenn kom han til Trøndelag i 1030, og på Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv ArnessonHårek av Tjøtta og Tore Hund.

Trolig var de fleste på begge sider kristne, og slaget handlet om kampen om kongemakt snarere enn mellom kristendom og hedendom.

På Stiklestad falt Olav den 29. juli 1030.

Klikk på lenka og les mer om Olav den hellige no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige

 

 

 

 

 

 

 

Views: 25

Trikk, handel og vandel i Trondheim

BILDE fra Trondheim Bymuseum: Trikk 93 i St. Olavs gate. (Foto: Kjetil Ree) (no.wikipedia.org)

(Publisert 03.03.25) (VM-ExtraKåseri) Det bare må sies, allerede få dager etter åpningen: VM på ski i nordiske grener vil ta en av de fineste plasser i minnenes idrettsbok. Ikke bare for de fine prestasjonene til våre egne deltakere, men for rammen rundt arrangementet i gamle «Trån´hjæm».

I et tidligere kåseri i forbindelse med Ski VM var jeg såvidt innom da jeg var liten og hadde mitt første møte med en trikk.

Her er historien om trikken i Trondheim, redigert fra no.wikipedia. Den ble åpnet i 1901 med 1000 mm sporvidde og hadde på det meste fem linjer.

I dag omfatter den bare linjen Gråkallbanen, som går mellom St. Olavs gate i Midtbyen og Lian på Byåsen via Ila. Boreal Bane er driverselskap.

Et arbeidsnotat fra Byutredningen Trondheim så i 2017 nærmere på muligheten for å utvide trikkenettet.

Konklusjonen ble at man trenger et større trafikkgrunnlag enn Trondheim har i dag dersom det skal satses på trikk. Dette ble begrunnet med henvisning til en utredning fra 2010 som så på muligheten for å opprette to nye trikkelinjer.

Utredningen viste et potensial på 1000 passasjerer for hver trasékilometer per dag. Men arbeidsnotatet påpekte også at den mest trafikkerte bussruta til sammenlikning hadde knapt 1000 passasjerer per trasékilometer (i 2017).

Trafikkgrunnlaget ville da ikke være stort nok til at det vil lønne seg med to nye linjer. Men det ses ikke bort fra at det kan bli mer aktuelt senere.

De tar også opp muligheten for bygge trikk til Sluppen og et stykke videre. Her legger de imidlertid til at stasjonene lengst sør vil komme i konkurranse med toget, og at det vil ta lang tid å nå fram til de sørligste stasjonene. Folk vil dermed velge andre alternativer. Av den grunn anbefaler de i så fall at man avslutter utvidelsen på Saupstad.

BRØDRENE SOM KOM FRA SLESVIG

Thomas Angell (født 29. desember 1692, død 19. september 1767) var kjøpmann og legatstifter i Trondheim. Sammen med broren Lorentz Angell forvaltet han formuen til familien, som hørte til en velstående handelsslekt med røtter i Syd-Slesvig.

Som følge av en familiestrid, testamenterte Thomas sin del av familieformuen til allmennyttige formål i Trondheim.

Til å forvalte midlene ble Thomas Angells Stiftelser opprettet. (Og det deles fortsatt ut rente-midler etter søknad, red. anm.)

Thomas Angell ble født i Trondhjem som sønn av kanselliråd Albert Angell og Sara Thomasdatter Hammond.

På morssiden nedstammet han fra England. Farssiden kom fra landskapet Angeln i Syd-Slesvig, som på dette tidspunkt var del av Helstaten.

Hans bestefar, Lorentz Mortensen Angell, etablerte seg som handelsmann og rådmann i Trondheim.

Og Thomas Angells far, Albert Lorentzen Angell, førte familiens handelshus videre. Han var også borgermester og senere magistratspresident i Trondheim.

Handelshuset drev en omfattende virksomhet, både innenfor handel, finans, rederi og trelastproduksjon. I tillegg eide familien store jordområder i Midt-Norge og landrettigheter i Lofoten. Familien kjøpte også opp andeler i Røros kobberverk.

Ved Albert Angells død ble et sidekapell til Nidarosdomen (Johanneskapellet) omgjort til gravkapell for familien og fikk etter hvert navnet Det Angellske gravkapell.

Thomas Angell var ugift og bodde lenge sammen med broren Lorentz og hans familie. Da Lorentz døde, gikk brorens formue – ved hans datter Karen Angell – til historikeren Suhm. Seks år før hans død kom det til et brudd med brorens familie, og Thomas flyttet inn i Thomas Angells gård.

Thomas Angell ble gravlagt i familiekrypten under Johanneskapellet inne i Nidarosdomen, hvor hans gravstein var en av de få som fikk bli liggende etter den store restaureringen på 1800- og 1900-tallet.

St.

 

 

Views: 34

#Mosjøen 150 ÅR Pioner for organisert idrett i landsdelen

(Publisert 20.02.25) (Del 2) Mosjøen var en pioner med organisert idrett i landsdelen. I boka om idrettslagets virksomhet gjennom 100 år kan vi også lese at «det er bemerkelsesverdig hvordan vefsningene oppfanget tidstrømningene, ikke bare ved å registrere dem, men ved å organisere seg og gå aktivt inn i dem.»

Mosjøen Hornmusikk (bildet) var en realitet allerede fra 1880. (Et av de tre første korpsene som ble startet i Norge – og som lever og blomstrer den dag i dag. (red.anm.)

Misjonsforeningene var noen av de første, og så fulgte de første sangforeningene.

POLITISKE PARTI ble stiftet. I 1869: Bondevennene. I 1880 kom både Venstre og Høire.

Sitater: «Det er vel kjent at vefsningene var et Venstre-reir med liberal holdning i by og bygd.»

Og: «Før århundreskiftet rant ut, var også den farlige Venstre-skolen, Vefsn Folkehøgskole, rotfast.»

HENRIK MOE JACOBSEN, bystyrerepresentant for Mosjøen Arbeiderparti i 1920-1931, startet Vefsna Arbeiderblad  i 1929, og ble redaktør der.

Senere ble han redaktør av Helgeland Arbeiderblad, mens Vefsna Arbeiderblad gikk inn i Helgeland Arbeiderblad fra 1931.

(Avisa lever fortsatt, men endret navn til Helgelendingen for noen år siden, med helg.no som nettavisen deres heter. (red. anm.)

DEN TYSKE OKKPASJONEN. Tyskerne okkuperte Mosjøen under hele krigen fra mai 1940 til mai 1945.

I Del 3 skal vi se litt om hvordan dette påvirket idrettsbevegelsen i Mosjøen by og i Vefsn kommune som byen da var omsluttet av. Og om idrettslagets enestående arbeid med revyoppsetninger etter krigen.

St.

 

 

Views: 16

Verdifulle gamle Mosjøen-bilder

(Publisert 16.02.25) (Oppdatert senest 18:16) I anledning markeringen av 150 års-jubileet for redaktørens hjemby Mosjøen, publiserer vi gjennom året innlegg med fokus på «Byen midt i Norge», som den i perioder ble kalt. Her er noen verdifulle gamle bilder.

1932: Mosjøen Hornmusikk med 16 medlemmer oppstilt foran det som ser ut til å være bygningen til gamle Mosjøen folkeskole.

Kronprins Olav, midt i bildet, kommer til Mosjøen i juli 1945. Her fotografert på Jernbanekaia, der han blir tatt imot av representanter for det frigjorte lokalsamfunnet etter fem år med tysk tilstedeværelse.

Kinosalen med scene – 1950-tallets storstue i Mosjøen. (LM Arkivfoto)
Ungdomstidens eneste sommerlige badeplass i Mosjøen, ved elva Skjerva. Der kunne du ta en veldig rask dukkert – i et bra kaldt vann. (LM Arkivfoto)
Hopprenn i Haravollan øst for byflata, i riktig gamle dager. (LM Arkivfoto)
Den tyske okkupasjonsmakten hadde standkvarter for ulike ressurser i Mosjøen under hele krigen. Det trengtes en god del brakker både til materiell og innkvartering av nødvendig mannskap. Dette bildet av brakker ved Håreksgate (som her slutter foran det gamle huset markert med en rød ring) gir en god pekepinn på behovet. Den siste av disse brakkene ble ikke revet før på 1950-tallet, etter at de hadde gjort tjeneste som bl.a. kommunal bolig og øvingslokale for et av byens musikkirps.

Kronprins Olav i militær uniform har inspisert en forlegning i Mosjøen i 1945. Det ser ut til å være en hel bataljon.

Views: 140

#Mosjøen 150 år Historien om Byparken som ble fredet

(Foto fra Wikipedia)

(Publisert 12.02.25) Mosjøen ble by i 1875. Allerede året etter ble den første byplanen vedtatt. Planen var ambisiøs og delte hele Mosjøflata, mellom elvene Vefsna og Skjerva, inn i et stivt rutenett av regelmessige kvartaler. I ett av disse kvartalene «langt ute på landet», ble Byparken planlagt. Den gang var byen konsentrert rundt Sjøgata samt nedre del av Strandgata og Skjervgata nede ved Vefsna.

Ved å legge Byparken så langt fra det som var datidens bykjerne, viser at våre forfedre hadde vyer om at byen skulle vokse.

1900-parken – Byplan av 1876

Parken som ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet er gjenskapt i sin helhet, med unntak av paviljongen som sto i sørenden av hovedaksen. Den gang var byparken bare halvparten av dagens parkareal. Avgrensningen forholdt seg til kvartalsinndelingen i byplanen av 1876.

1900-parken er et klassisistisk anlegg hvor det er hentet impulser fra flere epoker i hagekunstens historie.

Stilhistorisk består 1900-parkens grunnplan av renessansemotiver. De doble trerekkene (alléene) er barokkens viktigste parkelement. Korsaksemotivet i anlegget er typisk for det nordenfjeldske.

1900-parken ble anlagt som et symmetrisk aksialt anlegg, med en grusgang som hovedakse. Aksen strakk seg gjennom hele anlegget fra nord til sør og endte i en sirkulær plass med en musikkpaviljong.

Hovedaksen ble krysset av flere tverrgående grusganger. I ett av stikryssene mot nord var det et sirkulært basseng med fontene.

Langs parkens ytterkanter var det et hvitt stakittgjerde med knekte hjørner mot kryssene, noe som er typisk for hjørnegårdene i Mosjøen.

Parken slik den her er beskrevet, sto ferdig ca.1905.

Professor Sverre Pedersens byplan

I 1925 ble professor Sverre Pedersen engasjert for å utarbeide en ny byplan. Planen bygger på den gamle byplanen av 1876, men den har også noen viktige endringer:

Enkelte kvartal ble utvidet ved å slå sammen nabokvartaler. Blant annet ble skolekvartalet utvidet for å kunne bygge en større skole. Dette førte også til at Byparkens areal ble fordoblet.

Paviljongen – byplan og parkplan av 1925

Dagens paviljong står sentralt i parken og knytter alle parkdelene sammen. Den ble bygd i 1937. Samme år ble den gamle paviljongen i 1900-parken revet.

Oppføring av paviljongen var starten på å endre parken i tråd med byplanen av 1925. I forbindelse med byplanen av 1925 utarbeidet Sverre Pedersen et forslag til ny parkplan, med nytt grunnmønster for parken.

Hans forkjærlighet for akser og symmetri gjorde at han foreslo at hele det utvidete parkarealet ble utformet etter et symmetrisk sentralmønster. Et mønster som forholdt seg til skolens framtidige bygninger, med en paviljong sentralt plassert i den utvidete parken.

Det var bare paviljongen som ble realisert av Sverre Pedersens plan. Andre verdenskrig satte en stopper for videre arbeider, og det ble ført opp flere tyskerbrakker i parken.

Parkplanen av 1948

I det sørøstre hjørnet er en fjerdedel av «etterkrigsparken» gjenskapt. Denne parken ble tegnet av hagearkitekt Elise Sørsdal i 1948

Etter krigen satset byens befolkning på nytt med friskt mot. Hagearkitekt Elise Sørsdal ble engasjert for å utarbeide en ny parkplan i tråd med etterkrigstidens parkidealer. Planen var funksjonalistisk, stram og nøktern og innebar et radikalt brudd med de to tidligere formale planene. Nå var det andre idealer som rådde. I tillegg til pryd skulle parken legges til rette for aktiviteter. Andre «nye» elementer i planen var rammeplantingen med høye busker langs parkens ytterkanter, skiferbelagte gangveier samt lekeapparater.

Da brakkene etter tyskerne tilstedeværelse under krigen ble revet, ble det arbeidet etter denne planen helt fram til 1990-tallet. Selv om det meste av Elise Sørsdals plan ble realisert, ble ikke trærne i 1900-parken hugget.

2000-parken

For å gjøre historien komplett er også dagens parkidealer vist: I det nordøstre hjørnet er det laget en 2000-park som rommer noen av de elementene som er vanlig i dagens parker, som blant annet oppbygde voller, lekeapparat, brostein i kombinasjon med asfalt og belysning.

Parken blir truet

Etter bilens inntog tidlig på 1960-tallet har de grønne lungene i byen stadig blitt truet. Etter å ha vært regulert til park siden 1800-tallet, ble store deler av parkkvartalet i 1961 regulert til parkering.

Det var for øvrig i samme reguleringsplan at størstedelen av bebyggelsen i Sjøgata ble foreslått sanert.

Parkeringsplassene i parken ble aldri bygd. og i 1977 ble hele kvartalet igjen regulert til park.

Men etter nye 20 år blir parken igjen truet. I perioden 1997–2003 ble det fremmet flere kommunale forslag om å ta deler av parken til parkering.

«Etter en lang prosess og to innsigelser fra Nordland fylkeskommune der de oppfordret om å regulere parken til bevaring, ble parken i 2003 regulert til: ”Spesialområde – bevaring av anlegg – park”!

Engasjement

I forbindelse med restaureringsarbeidet i parken har det vært et stort engasjement. Riksantikvaren, Nordland fylkeskommune, Kulturminnefondet og det nasjonale ”tettstedsprogrammet” har gitt kommunen økonomisk bistand.

Den reorganiserte Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse har tatt initiativ til salg av trær i parken til inntekt for restaureringsarbeidet. Både enkeltpersoner, lag, foreninger og bedrifter i og utenfor kommunen har bidratt med å kjøpe trær.

Salg av alle parkens 176 trær har gitt en inntekt på 264 000 kroner. I tillegg til at salget har skaffet rent økonomiske bidrag, har det også vært viktig for å skape engasjement og eierskap til parken.

I 2010 ble Byparken den kåret til Årets grønne park av norske anleggsgartnere.

Minnesmerke over Andreas Haukland

I 1973 ble det satt opp et minnesmerke i parken over forfatteren Andreas Haukland (1873–1933).

Views: 40

Lisbeth Eriksen – født i et uthus

Sprek 90-åring i sin leilighet på Stenløkka i Son. (FOTO: Reidar Johansen)

(Fra LM 13.12.12) (Republisert 10.02.25) (Reporter: Reidar Johansen) Lisbeth Eriksen, født Jacobsen, ble født i uthuset til huset som i dag tilhører Christian og Lise Gaudernack i Sør-Son.

Huset tilhørte hennes besteforeldre, fiskehandler Edward Jacobsen og Marie Jacobsen, da Lisbeth ble født der, 12. desember 1922.

Lisbeth vokste opp i Son i en søskenflokk på ni. Far Øivind Jacobsen var matros på dampskipet «Oscarsborg I» som gikk i rute mellom Son og Oslo.

Jubilanten er nå eneste gjenlevende i søskenflokken.

– Litt rart, sier hun.

– Jeg føler meg litt alene, sånn sett. Men jeg er jo ikke alene – jeg har en stor familie!

Lisbeth er søster til Arne og Øistein Jacobsen som døde under 2. verdenskrig og som er blant navnene på Minnestøtta over de falne fra Son.

På Stenløkka eldresenter bor hun i en flott leilighet med gedigen utsikt over Sonskilen og Oslofjorden med innseilingen til Oslo.

Når sommeren kommer og føret blir bedre, blir hun helt sikkert å se i Son sentrum igjen, på handleturtur med venner fra eldresenteret.

Views: 18

Hva skjedde med Windjammer-prosjektet?

(Republisert 19. mars 2022 og 3. februar 2025.) Disse republiseringene har et ekstra formål utover å trekke fram et spennende maritimt kulturprosjekt som vekket stor interesse for 18-20 år siden. Ikke bare her i det nære. Men hva skjedde etter 2007?
Lesere som har noe å fortelle kan ta kontakt på denne epost-adressen: tipslokalmagasinet@gmail.com.

 

Windjammer videre mot målet

(Fra LM 01.08.07) (Republisert 19.03.22 og 03.02.25) Foreningen Windjammer i Son arbeider ufortrødent videre med å få finansiert og bygget et skoleseilskip for funksjonshemmede som skal ha base i Son.

Nå er foreningen igjen oppe og går med sin hjemmeside, melder sekretær Jon E. Angvik til Lokalmagasinet.no.

Lokalmagasinet.no arbeider på sin side med å få oppdatert sin Windjammer-seksjon som du ser starten på nedenfor.

Redaksjonen ser fram til å videreføre et positivt samarbeid, som ble innledet da Windjammer-kontoret ble opprettet.

Slik blir funksjonshemmedes «Windjammer»

Som første medium kan Lokalmagasinet.no her vise skissetegningene av det planlagte seilskipet «Windjammer» som skal bygges for funksjonshemmede og ha base i Son. På et seminar som Foreningen Windjammer holdt på Catosenteret ble tegningene fra Rolls-Royce presentert av skipsingeniør Tormod Hegvik.

Jon E. Angvik ny sekretær i Foreningen Windjammer

Publisert 2005 (LM) Jon E. Angvik har overtatt som sekretær i Foreningen Windjammer, som samler penger til en stor seilskute for funksjonshemmede (tegningen). Han etterfølger Else Vivike, og har også overtatt hennes plass som bestyrer av kontoret i Sagaveien i Son. Kontoret har åpent hver uke tirsdag–torsdag.

Foreningen jobber jevnt og trutt for å få bygget et seilskip i «Christian Radich-klassen», etter mønster av to seilskip som er i drift i England.

Angvik overtar også oppgaven som redaktør for informasjonsbladet Foreningen Windjammer, som kommer ut fire ganger i året, og nettstedet www.foreningen-windjammer.no.

Prosjektet støttes av Lokalmagasinet.no og utgiverselskapte Strand Prinfo som samarbeidspartner på informasjonssiden. Det vil få sin egen seksjon når nettstedet på senvinteren kommer på ny publiseringsplattform.

Du finner flere saker om Windjammer-prosjektet lenger nede på denne siden.

«Windjammer» til 150-200 mill. kr

Publisert 2005 (LM) Det trengs vind i seilene fra både Extra-midler og mange andre store pengegaver for å få realisert planene om et stort seilskip for funksjonshemmede.

Det Son-baserte «Windjammer»-prosjektet har foreløpig et grovt kostnadsoverslag på mellom 150 og 200 millioner kroner.

Foreningen Windjammer arbeider blant annet for å skaffe nordiske midler til prosjektet. EU-midler kan også være en mulighet.

Det drøyt 200 fot store skipet kan stå ferdig i løpet av seks til åtte år, het det i de første overslagene.

 

 

 

Views: 74

Ivar Gudmundsen til minne

(Publisert 02.02.25) Å skrive noe om Ivar Gudmundsen (bildet), som døde på Vestby sykehjem i fjor, er ikke lett – så mye som han var og hadde gjort for Son gjennom livet.

Det sagt, så er det bare å sette i gang med å tegne et best mulig portrett av en idealist som bygget hele sitt livsverk på tanker, planer og kommentarer. Om stedet han var så glad i – alt basert på både personlige holdninger og faglige kunnskaper om, ikke minst, bygnings og reguleringslovgivning.

At Son siden midten av 1960-tallet var blitt en del av Vestby kommune, var jo noe som både han og alle andre soninger måtte forholde seg til. Og selv ble han jo, etter en tid som ansatt i Oslo kommune, bygnings- og reguleringsjef i Ås kommune.

Til jobben pendlet han hver arbeidag. Med tog, naturlig nok, selv da han disponerte egen bil. Og hør: I en årrekke gikk han fra sin bolig i Son og opp til Sonsveien togstasjon.

I 1995 jobbet jeg noen måneder på informasjonskontoret i Ås kommune. Det ble sagt at Ivar var både dyktig og streng i sitt arbeid.

At det ble i nabokommunen var kke tilfeldig. Da dette kom på tale noen ganger da vi snakket sammen, ga han klart til kjenne at det ikke hadde passet. Ikke når han var så involvert i arbeidet med – og i – Soon og Omegns Vel.

Med vellet som plattform ble utallige forslag, pressemeldinger og uttalelser til kommunale utspill skapt. Topp viktige uttalelser måtte selvsagt stå med styret som avsender enten han var sekretær eller styreleder, noe han var i flere perioder.

Hva er det viktigste som står igjen etter ham i velarbeidet? Kanskje arbeidet med den store reguleringsplanen på 1970-tallet som han laget sammen med arkitekt Michael Batchelor. Husker jeg ikke feil, så ble forslaget deres vedtatt med få endringer.

Senere grunleggende viktige forslag til styringsdokumenter var ikke minst den nye reguleringsplanen for Son torg. En sak som åpnet for stor og bred offentlig debatt i lokalpressen. Her deltok menigmann på like linje med offentlige myndigheter, som kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren.

Når det gjelder Son torg, så må ikke glemmes de antikvariske utgravninger der man bokstavelig talt gravde seg ned til 1600-tallet.

Ivar Gudmundsen avleverte da denne spisskommentaren: – Dette er Sons Pompeii!

Ved en anledning etter at Ivar var blitt pensjonist, sto Vestby sentrum i debatt-fokus, også i Son. Hva det konkrete temaet var, husker jeg ikke. Bare at Ivar ved en anledning ble oppfordret til å komme og se.

Svaret var: – Hva skal jeg i Vestby å gjøre?

Ja, han kunne litt av ironiens kunst også. Et paradoks må del vel da sies å være at det var i Vestby han arbeidet og gikk bort, nær 79 år gammel.

At også Son og omegn bør få et sykehjem, er et ønske mange soninger deler.

Takk for det store og utrolig viktige arbeidet du nedla på frivillighetens basis – i en periode sammen med din kjære Kari-Anne som gikk bort altfor tidlig – og hvil i fred.

Svein-Harald Strand

 

 

 

 

Views: 33

LA NED SNUBLESTEIN NUMMER 780 I NORGE SIDEN 2010

Eier av Snublestein-projektet, den tyske kunstneren Gunter Demnig, sammen med sin kone Katja Demnig etter nedleggelsen. Over 61.000 snublesteiner har han nedlagt siden starten for 23 år siden! (LM-foto: Svein-H. Strand)

(Fra LM august 2019) (Republisert 28.01.25) Det ble en tankevekkende stund med nedleggelse av minnestein for den tysk-jødiske flyktningen Arthur Rosenberg utenfor Feierbakken 6 i Son. 

5. mars var det 75 år siden Rosenberg ble arrestert av det tyske statspolitiet i sin bolig her. For å bli sendt til utryddelsesleir i Tyskland.

Vertskap og arrangør var Vestby kommune, og ikke så rent få soninger var kommet for å overvære seremonien på det lille arealet i krysset Feierbakken/Skoleveien.

Korte taler ble holdt av ordfører Tom Anders Ludvigsen og en representant for Rosenbergs slekt.

Views: 381

Ble han uskyldig dømt for Sletta-mordet?

Med sin livslange interesse for dokumenterbar norsk kulturhistorie – ikke minst som samler av gamle norske musikk- og andre lydopptak – står Vidar Vanberg, født og oppvokst i Son, i en særstilling. Den tidligere mangeårige forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning «måtte» jo bare gi sitt bidrag til hva som finnes og menes om et av de største mysterer i norsk kriminalhistorie. Mordet av 61 år gamle Maren Sophie Johannessen på Sletta gård like nord for Son sentrum.

Vi gjengir nedenfor Vanbergs forord til det fyldige heftet i A4-format som han ga ut i mai 1998, med kopier av samtlige artikler som Jacob Breda Bull publiserte i sin avis Folkebladet i 1907. Og som de vet, de relativt få som har heftet, så er artiklene satt i frakturskrift, datidens standard-typografi. Ikke bare å kaste seg over, men lesbart nok for den som ofrer litt tid på det. Halvfete avsnitt i forordet er påført av LM-redaksjonen da denne siden ble satt sammen.

FORORD

En av dem som engasjerte seg i oppfølgingen av Slettemordet var forfatteren Jacob Breda Bull. Han er kjent som en av våre fremste folkelivsskildrere, og var født på Rendalen prestegård 28 mai 1853. Han studerte teologi, og tok eksamen i 1876.

Det ble imidlertid journalistikken som tok tak i han, og i 1878 grunnla han dagbladet Dagen. Han redigerte vittighetsbladet Krydseren (1879-1885), og senere Folkebladet, der hans mest kjente bondefortellinger ble trykket.

Her finner vi i 1907 også en gjennomgang av Slettamordet, der han gir tilkjenne en grundighet i behandlingen av denne saken som får en utenforstående til å undres.

Dette heftet inneholder alt han skrev om drapet i Folkebladet i 1907, og artiklene gikk over flere numre. Indisiekjeden som felte Thorvald Sletten bryter han systematisk ned, og bygger opp sin egen beviskjede som gir den konklusjon at Thorvald Sletten er uskyldig.

Etter å ha lest Breda Bulls overbevisende argumentasjon og Bjørnstjerne Bjørnsons forsvar for Thorvald Sletten – bygd opp omkring psykologiske teorier – kan en neppe være i tvil om at Thorvald Sletten ble uskyldig dømt.

Skal en innvende noe mot den framstilling Breda Bull kommer med, er det at det meste av hans argumentasjon bygger på fakta, hendelser og teorier som støtter Thorvald Sletten. I liten eller ingen grad trekker han inn i diskusjonen persontrekk ved Sletten som kan tale til hans disfavør.

Både en av legene som kom tilstede etter mordet, Gundersen fra Hølen, og forfatteren Ludvig Bærøe peker i sine publikasjoner på en del forhold som gir et mer komplekst bilde av Thorvald Sletten – og som gjør skyldspørsmålet mer vanskelig enn det en kanskje kan få inntrykk av etter å ha lest artikkelserien til Jacob Breda Bull.

Saken om Slettamordet, som høyst sannsynlig er en av våre uoppklarte kriminalgåter, viser oss gjennom den omfattende dokumentasjonen som foreligger – og hvor tilfeldig rettssikkerheten kunne bli ivaretatt for 100 år siden.

Feil på feil av de sakkyndige ble gjort morddagen og senere. Tilfeldigheter rådde hos politi, leger og andre innvolverte sakkyndige, konkluderer Vanberg i forordet.

Views: 196

Fra selvstendige næringsdrivende til statsansatte – norsk loshistorie gjennom 300 år

(Publisert 07.02.22) (Republisert 16.01.25) For første gang er norsk loshistorie behandlet av fagforfattere og samlet i en bok, som kommer ut nå i februar. Los er et gammelt og myteomspunnet yrke. Så lenge mennesker har reist langt med store skip, har behovet for noen som kjenner farvannet vært der. Jobben innebar da som nå å tilby sjøfarende lokalkunnskap for å unngå grunnstøtinger og forlis med tap av last og menneskeliv.

 

 

 

 

 

 

I NORGE var losene lenge private næringsdrivende langs kysten. De konkurrerte om å tilby sine tjenester til ankommende skip.

Dette var situasjonen helt til 1720, da det ble organisert en statlig lostjeneste i Norge.

I løpet av de neste tre hundre årene endret ikke selve yrket seg så mye, i motsetning til organiseringen av tjenesten og rammebetingelsene for losene.

ARTIKKELSAMLING. Boka er en artikkelsamling som innledes med etableringen av losvesenet. Så loses du videre til Runde og et samfunn på den værharde vestlandskysten på 1800-tallet.

De rederiansatte kystlosene og deres arbeidsvilkår i første halvdel av 1900-tallet er neste havn i historia, før søkelyset settes på losenes vilkår under andre verdenskrig.

Siste del av boka handler om etterkrigstiden; først om losenes særegne og etter hvert unike lønnssystem som hadde røtter tilbake til 1700-tallet.

Til slutt får vi kjennskap til tre generasjoner loser fra 1940-tallet og fram til vår tid, og hvordan de både har lært seg og utført yrket sitt.

BAKGRUNN

Forskningsprosjektet som ledet til boka ble satt i gang av Kystverkmusea og er støttet av Kulturrådet. Samarbeidspartnere er Museum Vest, Museum Stavanger og Høgskulen i Volda (HVO). Ola Teige (HVO) og Eirik Gurandsrud (Kystverkmusea/Jærmuseet) er redaktører for artikkelsamlingen.

Målgruppe: Allmenn. 232 sider. Hard perm.

 

Views: 416