(Republisert og endret 31.03.24) Tilfeldigvis er det i dag MOSS som er temaet i Meny-lenka Dagen i dag her i LM.
Vi henger oss på og republiserer en fotoserie fra noen år tilbake.
Son og Moss er nære naboer og venner – kommunegrense, fylkesgrense og dialektgrense til tross. Fra helt tilbake til seilskutetiden, da naboskapet også hadde et konkurranseelement gjennom havnene.
Flere sider kunne skrives om dette. Men altså først en samling bilder fra vår kjære, nære by.
Her er vi like over kommunegrensa. I Kulpe nedenfor nordre del av boligfeltet Sjøhagen. Røykende fisker i aksjon godt uti der mossefisken bor. Sturla Strand tok dette bildet i november 2015. Tankanleggene på Kambo i bakgrunnen. (Foto: Sturla Strand)
Midt i sentrum. En sommerprydet gågate. (Foto: Svein-H. Strand)
Lerke bod – en pryd i den gamle Møllebyen som mossingene klarte å blåse nytt liv i. Bygningen ble oppført i tilknytning til Lerke mølle (1835), ble restaurert i 1980-årene og er nå forretning. (Foto: Svein-H. Strand)
Hei dere, jeg er «Høyvekta på Moss» og bukker for alle som kommer og tar bilde av meg! Jeg er i alle fall en skulptur av gamle dagers berømte, unøyaktige høyvekt (1903-1962), og du finner meg midt i sentrumskjernen av den gamle industribyen. I bakgrunnen ser du det stilige Tårnhuset. Tårnene får dere heller se en annen gang, denne gang var det meg det gjaldt. (Foto: Svein-H. Strand)
Røyken stiger ikke lenger opp av skorsteinspipene «på cellulosen» hos Peterson. Godt da å ha et bilde som dette i arkivet. (Foto: Svein-H. Strand)
Denne bokstavelig talt talende plakaten står på Vincents Buddes Plass. Men hvor er denne plassen? Der plakaten står, er alt vi sier i denne omgang. Dra til Moss – og bruk bussen!
Vi tar på spanderbuksene (!) og refunderer billettkostnaden tur/retur Moss med bussen. Vel å merke: For den første som ikke kjenner til denne plassen – og finner fram uten å spørre lokalkjente. (Foto: Svein-H. Strand)
Fra Sturla Strands fotosveip 3. desember 2014, i en tiltakende mørketid. Kommet til «campingen» på Nordre Brevik, ble han møtt av dette motivet mot Jeløy.
Første bilde i samlingen ble unnfanget 4. november 2014, og vi klarer oss godt uten noen nærmere bildetekst her, ikke sant? (Foto: Sturla Strand)
Det samme motivet i svart-hvitt, bare standplassen er litegrann forandret. Kult å se hvor ulikt de to uttrykksmåtene speiler motivet. (Foto: Sturla Strand
(Publisert 31.03.24) Det er siste dag i årets 1. kvartal. Ved kvartalsskiftet viser statistikken at dette er periodens mest leste innlegg i LM:
Historien om institusjonen Kaja Hansens Minne, det tidligere aldershjemmet i Son.
I skrivende stund er det registrert 385 visninger av denne republiseringen – og med solid margin til nummer to: Litt avishistorie i det nære. Og hvem vet – med førsteplass-omtale som denne, så kan det jo fort bli 400 visninger før mars blir april i natt.
DET MÅ OGSÅ SIES at det er svært godt med visninger på de sju øvrige plassene – fra 205 og oppover.
Interessant nok, så er det en annen historisk sak – om en hendelse hundre mil nord for vårt egentlige dekningsområde – som står på denne plassen. Dette med god hjelp fra ulike Facebook-grupper av og for brukere som har en tilhørighet til byen midt i Norge og Helgeland.
Her er statistikken med de åtte mest leste i første kvartal – av totalt 812 innlegg publisert på WordPress. Og om du skulle ønske et gjensyn. er det bare å trykke på lenka.
(Publisert 30.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim) Arkeologene støtte på bolverk mange steder i Son sentrum – på Kiwi-tomta, i Glenneparken, i Storgata og på torget. På Kiwi-tomta ble det funnet omfattende bolverk som trolig har ligget som en åpen lagerplass for trelast og andre varer.
Torget i Son, delvis tildekket etter undersøkelsene. Den hvite bygningen bak i bildet er Thornegården fra 1761, til venstre sees litt av Spinnerigården (opprinnelig tobakksspinneri) fra ca 1769. I det åpne feltet foran bygningene ser vi en oppbygd, steinbrolagt flate og steinbrolagte gater, trolig fra slutten av 1600-tallet. Deler av en gate fra 1700-tallet kan skimtes foran Thornegården. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Dette passer godt med det skriftlige kildematerialet som også utdyper og konkretiserer tolkningen. Bolverkene på Kiwi-tomta har opprinnelig tilhørt en av de største tomtene i Son. Den har tilhørt en av Sons ledende trelasthandlere, Jens Pedersen Bærøe, som kjøpte den i 1700.
Samme år ble det foretatt en opptelling av trelast i Son. Den viste at nesten alle brygger, bolverk, strender og knauser i Son ble brukt til å legge opp trelast i store mengder – i alt nesten 70 000 bord på én gang.
Øverst på tomta fikk Jens Pedersen oppført et stort våningshus med uthus som gjennom hele 1700-tallet var kjent som Bærøegården. Deler av det som kan ha vært grunnmuren til denne gården – og steinbrolegningen på gårdsplassen – ble funnet av arkeologene ved det nåværende Apoteket i Son.
Huset som «sperret gata»
Gulv som ble funnet under Storgata, foran den nåværende Stoltenberggården. Et steingulv og et plankegulv. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Midt i det som nå er Storgata, foran det som siden 1800-tallet har blitt kalt Stoltenberggården (Storgata 26), ble det i sammenheng med de arkeologiske undersøkelsene funnet bygningsrester som beviser at gata i utgangspunktet ikke løp slik den gjør i dag.
Funnene besto i et gulv i hele gatas bredde og en grunnmur som går vinkelrett på grunnmuren til Stoltenberggården. På utsiden av muren var det bevart et lite felt med brostein. Muren flukter med en mur som fortsetter inn i kjelleren til Stoltenberggården.
Dette betyr at deler av Stoltenberggården står på en eldre grunnmur, eller at huset en gang ble bygget om for å la gata passere omtrent der den går i dag. Steingulvet var laget av store, flate steiner. På et tidspunkt la man et plankegulv oppå steingulvet som også var bevart.
Det ble ikke gjort så mange gjenstandsfunn som kan datere byggingen av dette huset ut over noen krittpipestilker. Ut fra det kan vi si at huset nok ikke er eldre enn fra en gang på 1600-tallet.
EIENDOMMEN KAN FØLGES i skriftlige kilder tilbake til 1662. Da ble tomten pantsatt av den daværende eieren av Nordre Labo gård, Lauritz Svendsen, til strandsitteren Bendt Stillufsen. Stillufsen var født på nabogården Brevik omkring 1620, og har sannsynligvis slått seg ned i Son i siste halvdel av 1650-årene.
20 år senere bodde Bendt Stillufsens sønn Mikkel Bendtsen (født ca. 1658) i husene. I 1696 kjøpte Mikkel Bendtsen også tomten som han og foreldrene hadde bodd på og hatt i pant siden 1662, av Amund Lydersen (Lauritz Svendsens svigersønn) for 20 riksdaler. Tomten strakte seg fra Amund Lydersens egne hus til Svend Torstensens hus, «lige op og ned i søen».
Mikkel Bendtsen var borger til Christiania fra 1682 og en av Sons ledende kjøpmenn i 1680- og 90-årene, men han kom opp i økonomiske problemer rundt århundreskiftet. Han hadde større gjeld enn han kunne betjene; i 1699 ble hans tilstand betegnet som «meget ringe, og af slet ingen næring», og han ble regnet som en strandsitter.
Året etter måtte Mikkel Bendtsen si opp borgerskapet og oppgi sitt bo. Bare få av kreditorene fikk noe av pengene sine tilbake, og Mikkel Bendtsen selv måtte «opholdes og fødes af sine venner». Gården og tomta i Son ble solgt på auksjon i november 1700.
Eiendommen ble kjøpt av den bare 17 år gamle Jonas Sørensen Solgaard på vegne av moren, Maren salig Søren Larsens. Solgaard-familien var Sons (og Hølens) ledende trelasthandlere og rikeste familie. Jonas bodde fortsatt hjemme hos sin mor i Hølen. Gården besto da av en husbygning, bryggerhus, stall, fehus, låve, sjøbod og sjøbodloft, brygge, bolverker samt to hauger (hamnehager).
På sommeren 1701 bodde Mikkel Bendtsen fortsatt i sin gamle gård. Maren salig Søren Larsens stevnet ham for retten for å få ham til å flytte ut, men retten nøyde seg med å pålegge ham å holde gården i god stand. Ikke lenge etter må han likevel ha gitt etter, og Jonas Solgaard gikk i gang med reparasjoner, ombygninger og nybygninger på tomten.
Jonas Solgaard fikk selv satt opp en bygning mot gaten med en «vel indredet» krambod, sengekammer, kontorer, kjøkken og barnekammer, fire værelser ovenpå, tre kakkelovner i huset og to rom i kjelleren. Videre lot han oppføre en drengestue med skorstein, et bryggerhus med bakerovn, bryggekjele og skorstein, samt kjeller; hestestall og fehus med torvtak, også vel innredet, to skjul med port og portrom på sørsiden.
Endelig ble det reist en ganske ny bygning med seks over- og underværelser og tre murte kjellere. Den gamle bygningen ble belagt med kledning inn- og utvendig og utstyrt med beslag og mye ny innredning. Nederst mot sjøen ble det bygd to sjøboder Alle husene ble tekket med takstein og pyntet. De ble taksert til en verdi av over 1150 rd (Riksdaler, red. anm.) i 1717 og 800 rd i 1726. Jonas Solgaard bosatte seg i den nye praktgården og ble snart Sons ledende kjøpmann.
Hvordan kan disse transaksjonene og byggeprosessene settes i forbindelse med det huset eller tilbygget som har blokkert gata i Son nord for den passasjen som i dag kalles Tranga? Og når og hvordan ble den åpnet?
For det første må vi slå fast at det som den gang ble kalt «gaden eller veyen», ikke var gjennomgående fra nord til sør i Son – ikke for kjørende, neppe heller for ridende. Den endte ved Solgaardenes eiendom. Til fots kunne man nok ta seg fram mellom husene og selvsagt i båt langs bryggene.
VEIEN OVER GÅRDEN BREVIK til Moss, som gikk opp fra det som i dag er det sørøstlige hjørnet av Torget, var ikke forbundet med gata lenger nord. Det huset som «sperret gata» var sannsynligvis Mikkel Bendtsens våningshus, som Solgaardene kjøpte på auksjon i 1700 og deretter bygget om. Det har i så fall ligget med gavlen mot sjøen, noe som sannsynliggjøres av en gammel grunnmur på tvers i kjelleren på det nåværende huset. Denne bygningen var således fra 1600-tallet, kanskje var den oppført av Bent Stillufsen allerede i 1650-årene.
Jonas Solgaard kom opp i økonomiske vansker seinere i livet, og i 1740-årene var han i realiteten konkurs og måtte oppgi sitt bo. Da ble også den store gården delt mellom hans datter Maren og hans sønner Søren, Christian og Annanias Solgaard, slik at de to sistnevnte fikk grunnen mot sjøen, mens Søren beholdt grunnen og husene på oversiden, med Maren som medeier. Og i tillegg en av de to sjøbodene og et såkalt fortau – antagelig en plankebelagt gangvei som ga adkomst til denne.
(Publisert 29.03.24) Det er påske i 2024, og vi starter publiseringsdagen godt i tråd med vårt slagord gjennom alle år: Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Det gjør vi med en førsteklasses fotoserie fra 2008, signert Badi Batchelor, Son. Fra LM i januar 2013. Fortsatt god påske!
(Publisert 28.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)
For den eldste historien om Son-området er de skriftlige kildene få og meget magre. Til gjengjeld gir stedsnavn et klart inntrykk av sjøens og elvas og dermed sjøfartens sentrale betydning for Son langt tilbake i tid. Og det arkeologiske materialet viser at gården Labo har vært noe langt mer enn en vanlig bondegård i tidligere tider.
(LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Det ble utført arkeologiske undersøkelser på Labo i 20059 og 2006,10 av henholdsvis Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Undersøkelsene avslørte at det hadde ligget et handelssted inne i elvemunningen i middelalderen, og trolig alt i vikingtida.
På motsatt side av elva ble det funnet spor etter brygger fra 1100–1200-tallet som må ha hørt sammen med handelsstedet. Under fotballbanen på Labo var det i vikingtiden en strand der skip kunne trekkes opp, og med en flat slette innenfor må stedet ha egnet seg utmerket til markedsplass.
Denne lokaliteten er foreløpig ikke undersøkt, men mellom dagens gårdstun på Labo Søndre og Nordre ble det funnet spor etter stolpebygde hus fra vikingtid og laftede tømmerbygninger fra middelalderen. Ett av husene skiller seg ut og viser at Labo ikke var en vanlig gård i middelalder, det har hatt hjørneildsted og sannsynligvis en kjeller.
Denne typen «byhus» er ellers kun kjent fra Gamlebyen i Oslo og andre middelalderbyer i Norge. Funn av bygningsdetaljer som vindusglasskår, også med malt dekor, viser at beboerne hadde råd til en slik kostbar luksus i en tid da dette ikke var vanlig.
Huset hadde vært i bruk fra 1200-tallet til et stykke ut på 1700-tallet, og vitnet om både handelskontakter, velstand og en urban livsstil.
I Glenneparken står denne kopien av «Labo-hesten» som ble funnet under utgravningene på Labo: Et vektlodd av bronse fra Håkon den femtes tid (1270–1319). Vekt: ca. 100 gram. Nesten 100 slike vektlodd (flest hester, men også okser og bukker) er funnet i Norden, de fleste i Østnorge, foruten ett i England (LM Arkivfoto / Svein-Strand)
Dette viser også gjenstandsfunnene, blant annet et vektlodd, formet som en hest, fra Håkon Vs tid (rundt 1300). Noen få vektlodd datert til vikingtid er også funnet, men de gir bare en indikasjon på at det har vært handel her før 1200-tallet. Importvarer som keramikk fra Siegburg i Tyskland kan knyttes til tyske handelsmenn eller kjøpmenn påvirket av den hanseatiske kulturen. påpeker forfatterne.11
– Funnene viser at det var flere praktfulle drikkebegre, både i keramikk og glass, som var i bruk på Labo. Så godt som alle de funne gjenstandene er importert og viser tydelig handelsforbindelser og velstand, tilføyer de.
STEDSNAVNET SON ER ELDRE enn tettstedet ved bukta. Det kan være meget gammelt, men forekommer første gang i et diplom fra 1410. Dokumentet omhandler salget av en part i gården Bedo eller Bædo, som skulle ligge «vider (ved) Soon a (på) Follo».12
Bedo/Bædo er dativform av Beda eller Bedja, som er det gamle navnet på Bevøya, som ligger ved nordenden av Jeløya, ved innløpet til Sonsbukta. Dette navnet var i bruk i middelalderen.13
Det synes rimelig å anta at Soon-navnet ble brukt om hele området innenfor – Sonsbukta og munningen av elva Såna, der det lå flere handelssteder. Blant annet finnes stedsnavnet Kippenes på en odde på nordøstsiden av Jeløya – på 1300-tallet, og sikkert tidligere, het det Kaupanes (handelsneset).14
Son-navnet kommer uten tvil av elvenavnet Såna. I dansketiden ble Son-navnet gjerne skrevet Sogn, og Sognehavn ble brukt som betegnelse på ladestedet Son en gang tidlig på 1600-tallet.15
Elvenavnet Såna er ikke sikkert tolket, men det kan ha betydningen «gyteelv», «den stilleflytende» eller «den som minker».
Elva har ikke bare gitt navn til Son, men også til Såner, som er et anneks til Vestby prestegjeld.16 Og ikke minst ga elva navn til Labo-gårdene.
Labo er en forkortelse av det norrøne navnet Lagarbuđ, som var i bruk i middelalderen og kanskje tidligere. Lagar er genitiv av lǫgr, som betyr vann, sjø eller elv. Det er det samme ordet som i elvenavnet Lågen, og i vårt tilfelle refererer det åpenbart til elva Såna. Buđ betydde egentlig bygning eller bosted, det kunne være en bod eller lagerbygning (som i sjøbod), men ble også brukt om et mindre bolighus.17
Arkeolog Marianne Johansson viser fram rester av en krittpipe som ble funnet under utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
LABO BETYR ALTSÅ huset eller bygningen ved elva. Labos beliggenhet ved elvemunningen og Sonsbukta ga gården en gunstig plassering i forhold til sjøfart, og elveløpet og veier langs elva og over åsene på nord- og sørsiden ga kontakt med innlandet. I eldre tider var vannstanden også noe høyere og elva bredere, slik at det var mulig å seile inn i elvemunningen.
Gården Labo er omtalt i noen få middelalderdiplomer fra 1300-tallet og framover, og i biskop Eysteins Røde bok. Men ingen av disse kildene gir noen informasjon om hva slags aktivitet det var på der på den tiden, bare navn på enkelte brukere og kanskje eiere av gården.18
Derimot er det mulig at stedsnavnet Sonakaupang, der en skipan (forordning eller påbud) ble undertegnet av kong Magnus Eriksson i desember 1342, viser til handelsstedet på Labo, men dette er den eneste kilden der dette navnet forekommer, så plasseringen er uviss.19
HANDELSSTEDET PÅ LABO har utvilsomt hatt karakter av et kontinuerlig marked i sommerhalvåret. Der har bønder fra Såner, Vestby, Hobøl og Rygge og kanskje enda lenger borte, kommet for å selge tømmer, bjelker, hoggenbord, håndsagde planker, tønnestaver og andre produkter fra deres egne skoger, og proviant til skipene fra deres egne gårder.
Det var lite penger i omløp, så det meste av varene må ha blitt omsatt i form av byttehandel. Men utenlandske kjøpmenn og skippere var mer pengesterke enn norske bønder, så tømmer og trelast har nok også blitt betalt med klingende mynt. Myntfunn fra Labo er indikasjoner på det.
Den første gangen markedet er nevnt i en skriftlig kilde, er faktisk også siste gang vi hører om det. Det skjedde i 1548, i forbindelse med en fornyelse av Oslo bys privilegier. Osloborgerne mente at «Soens marckett» var dem «til skade och aff breck».
Det må bety at den handelen som foregikk der, var betydelig og ble lagt merke til. Kronens politikk var å samle handelen i de gamle kjøpstedene og støtte dem i deres konkurranse mot yngre og mindre konkurrenter og mot handelsmenn og bønder på landsbygda. Derfor forkynte kong Frederik II at markedet i Son skulle være «aldelis affsagt (avskaffet) saa thett (det) icke mere holdes skall».20
Markedet ble altså forbudt og nedlagt med et pennestrøk, og vi hører ikke mer om det. Men da var allerede et nytt handelssted ved Sonsbukta i emning.
(Publisert 28.03.24) Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). Skjærtorsdag er en helligdag som feires siste torsdag før påske. Den tidligste datoen for skjærtorsdag er 19. mars og den seneste er 22. april.
Festen er godt dokumentert fra 300-tallet, og var da allerede en gammel tradisjon. I Jerusalem feiret man denne dagen to messer, en i kirkene for å markere slutten på fastetiden, og en på Golgata. I Roma ble den fram til 600-tallet feiret som markering av slutten på fastetiden, men i løpet av det århundret ble den omtolket til å hovedsakelig være en fest for innstiftelsen av nattverden.
Feiringen av to messer på denne dagen spredte seg ut over hele kristenheten. Den første av de to messene tjente til å forsone de botferdige syndere som var blitt ilagt kirkestraffer, den annen var mer direkte knyttet til innstiftelsen av nattverden. Den første messen er senere falt bort, men var lenge inkorporert som et element i den konsoliderte nattverdsmessen. Det er dette (bortfalte) elementet som har gitt dagen dens norske navn.
I kirker som regner nattverden som spesielt viktig feires den først og fremst som festen for innstiftelsen av nattverden. Nattverdsfeiringen får dermed en spesielt framtredende plass i tekster og bønner. I liturgien er det vanlig å ha med fotvask, til minne om at Jesus vasket disiplenes føtter før måltidet.
I den katolske kirke feires også normalt oljevigselsmessen på skjærtorsdag. I denne messen, som ble utskilt som en særskilt messe i 1955, velsigner biskopen de hellige oljer som brukes i kirkelige handlinger i løpet av det kommende år. Dette skjer i bispedømmetsdomkirke, med bispedømmets prester til stede. Ved samme anledning fornyer presteskapet sine presteløfter.
I katolsk liturgi tjener også fotvasken til å feire Kristi innsettelse av disiplene som apostler i hans prestedømme. I noen land er man ikke bare nøye med å avgrense antallet til dem som fotvaskes til tolv (det var tolv disipler), men passer på at det er menn (slik de katolske liturgiske bøker foreskriver). I noen katolske kulturer utstyres de gjerne med bandolærer med hvert sitt apostelnavn.
Dagen innleder påskens hellige triduum,[1] til minne om de tre siste dagene før Kristi oppstandelse. Strengt tatt viser dette triduum til de tre dager Jesus lå i graven, men ettersom skjærtorsdag da blir én dag for tidlig, er det skjedd en betydningsforskyvning.
Det gamle hollandske kartet der Son er benevnt som Soen Water. Ikke veldig presist plassert, det er så. Men det er heller ikke Holmestrand (Holm Strant). Ellers er det jo å beklage at vårt publiseringsformat på WordPress ikke kan vise kartet i et større format (LM Arkivfoto)
(Publisert 27.03.24) «Son er i dag et idyllisk tettsted med småbåthavn, kaféer og gallerier. På 1500- og 1600-tallet var ladestedet Son en viktig utskipningshavn for trelast. Det framgår blant annet av betegnelsen «Soen Water» på den sørlige delen av Indre Oslofjord, på tyske og nederlandske kart fra 1500-tallet. Son hørte funksjonelt sammen med Hølen, et annet lite tettsted, tre–fire km lenger oppe langs Såna, hvis nederste del blir kalt Hølenselva.»
Dette kan vi lese i en artikkel på nettstedet Heimen.no – Arkeologi og historie i et gammelt ladested. Son i tverrfaglig lys – skrevet av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim, to arkeologer og en historiker. De arbeidet sammen for å avdekke mest mulig av Sons forhistorie og ladestedets historie fram til midten av 1700-tallet.
DET HETER AT «undersøkelsen kan betraktes som et pilotprosjekt for et tett, tverrfaglig samarbeid om utforskningen av et middelalderlig handelssted og en tidligmoderne småby». Og artikkelen fokuserer på hva dette tverrfaglige samarbeidet har gitt av «merkunnskap» om Son, spesielt for den etter-reformatoriske perioden.»
På 1600- og 1700-tallet ble de betegnet som «ladestedet Son med Hølen», og de fungerte som to deler av en typisk tidligmoderne småby på kysten av Sørøst-Norge og Agder.
Hølen hadde sagbruk, og der bodde de ledende trelasthandlerne, mens Son var havnebydelen, med en befolkning knyttet til sjøen: skippere, sjøfolk, loser, fiskere, fraktemenn, sjauere og håndverkere.
Utgravningene på Son torg samlet mange interesserte, særlig på dager da arkeolog Marianne Johannson hadde visning og orienteringer om funnene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
FORFATTERNE MENER at arkeologi og historie kan kalles søsterdisipliner, eller «gjensidige støttefag». De beskjeftiger seg begge med fortiden og søker å rekonstruere og tolke den på grunnlag av kilder, men disse kildene er av ulike slag.
– Mens historikerne arbeider mest med tekst (skriftlige kilder), er arkeologenes kilder først og fremst ting (for eksempel gjenstander og bygningsrester). Det gjør at de mange ganger kan synes å fortelle helt ulike historier. Mens de skriftlige kildene oftest kan knyttes til navngitte personer og mer eller mindre presise tidspunkt, er de arkeologiske kildene som regel anonyme og kan oftest bare dateres nokså omtrentlig.
– Begge kildetypene er imidlertid preget av at de er mangelfulle. Arkeologien påvirkes av at det er reguleringsplaner og andre offentlige eller private tiltak som styrer hvor det gjennomføres arkeologiske undersøkelser, og dermed også hvor vi finner tidligere ukjente kulturminner.
De fleste utgravninger er i tillegg innenfor et begrenset område, slik at ikke alle sammenhenger alltid kan bli undersøkt, og det er i all hovedsak kulturminner som er eldre enn 1537 som graves ut. I motsetning til dette kan historikere normalt forske på alle eksisterende (bevarte og tilgjengelige) skriftlige kilder fra et bestemt felt og en bestemt periode.
MEN PÅ DEN ANDRE SIDEN er de skriftlige kildene svært sparsomme når man beveger seg langt bakover i tid – i Norge på 1500-tallet og i middelalderen. Både arkeologer og historikere – spesielt de som arbeider med eldre historie – har derfor normalt et ønske og en ambisjon å kunne utnytte alle typer kilder i jakten på et mest mulig «fullstendig» bilde av fortiden.
– Ideelt sett burde vi derfor alle arbeide tverrfaglig – og mange av oss prøver også å gjøre det. Men det er både praktiske og prinsipielle vansker som møter de som har ambisjoner om tverrfaglighet. Fagene har -sine egne tradisjoner, metoder og teorier, sine egne termer og til dels hver sin kronologi og publiseringspraksis. Den største hindringen for en individuell tverrfaglighet er kanskje at hvert av fagene har en høyt utviklet kildekritikk som er lite kjent og enda mindre internalisert av forskere fra andre fag og disipliner.
– Dermed har mange arkeologer brukt historisk kildemateriale nokså ukritisk, mens historikere ofte har hatt vansker med å tolke arkeologiske funn og utgravningsrapporter og formulere hva de egentlig betyr. Selv om en del historikere har arkeologi i fagkretsen og vice versa, er det bare de færreste som har forskningskompetanse og -erfaring innen begge fagene. Samarbeid vil derfor normalt være den beste måten å sikre tverrfaglighet på.
Arkeologene må forholde seg til kulturminneloven. Ifølge kulturminneloven er alle kulturminner eldre enn fra år 1537 automatisk fredet. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Skipsfunn (sunkne båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord) eldre enn 100 år er vernet etter kulturminneloven. Årstallet 1537 markerer reformasjonen og overgangen fra middelalder til nyere tid. Alt som er fra middelalderen eller eldre er automatisk fredet.
– ET ANNET SPØRSMÅL vi kan stille oss, mener forfatterne, er hvorfor 1537 ble satt som et skille i kulturminneloven. Vår kulturminnelov fra 1978 har røtter tilbake til den første kulturminneloven som kom 1905. Både innholdet og tidspunktet for denne loven hang sammen med funnet av Osebergskipet i 1903–1904, og en tanke om at det gjaldt å hindre at kulturminner som viste en stolt norsk fortid ble fraktet ut av landet.
I arbeidet med den første kulturminneloven var nasjonale argumenter sentrale for at loven skulle bli vedtatt. Det var en liten gruppe museumsfolk, i hovedsak arkeologer, som var de fremste aktivistene bak lovgivingen. De hadde datidens historieforståelse, som handlet om ideen om en stolt norsk fortid som for alvor fikk en knekk ved reformasjonen.
Disse holdningene påvirket forståelsen av hva som var verdifull fortid og hang tett sammen med hvilke særtrekk man skulle være spesielt stolte av å framheve. De var riktig nok ikke enerådende; opprettelsen av Norsk folkemuseum og Maihaugen er eksempler på at også nærere historie etter hvert ble sett på som verdifull. Likevel er disse holdningene noe av bakgrunnen for at skillet for hva som skulle bevares ble satt til 1537, da den første kulturminneloven kom.
I tillegg til dette, påpeker forfatterne, ville det også være nødvendig med et større forvaltningsapparat og mer økonomiske ressurser hvis grensen skulle trekkes lenger fram.
– De økonomiske og praktiske argumentene kan vi fortsatt kjenne igjen, men historieforståelsen som bidro til dette skillet er for lengst gått av moten, og regelverket er i høyeste grad modent for en revidering. Det finnes likevel noen gode eksempler på etterreformatorisk byarkeologi med tverrfaglig perspektiv.
UTGRAVNINGENE I SON
Fra utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Fra 2005 pågikk arkeologiske registreringer, undersøkelser og delvis utgravninger på Labo og Ørajordet ved Såna og på ulike lokaliteter i Son sentrum, ved arkeologene Reidun Aasheim og Marianne Johansson og deres kolleger i Akershus fylkeskommune og ved Kulturhistorisk museum. Dette tar vi for oss i en oppfølgende artikkel.
Under en omvisning de holdt i Son en augustdag i 2014, kom de to i prat med historikeren Finn-Einar Eliassen, som siden 1970-årene har arbeidet med byhistorie, og blant annet hadde samlet det meste av det skriftlige kildematerialet til Sons og Hølens historie fra 1500-tallet til ca. 1725.
– Siden har vi tre samarbeidet tett om å avdekke mest mulig av Sons eldste historie fram til ca. 1760 ved hjelp av alle tilgjengelige kilder, og med metoder, teorier og bakgrunnskunnskap fra våre respektive fagområder. Samarbeidet resulterte i utstillingen Hulter til bulter – da verden kom til Follo på Follo museum i Drøbak i 2015 og 2016, i Spinnerigården i Son i 2017, og boka Son under Son, som kom ut høsten 2016.
Utstillingen var et eksempel på et nokså tradisjonelt samarbeid mellom historikere og arkeologer, der arkeologene presenterte og forklarte de arkeologiske funnene mens historikeren skisserte bakgrunnen med tekster om hansa- og hollendertid, trelasthandel og skipsfart og befolkningen i Son på 1600–1700-tallet.
– I arbeidet med boka har vi arbeidet tett sammen for å tegne et best mulig bilde av handelsstedet og ladestedet ved Hølenselva og Sonsbukta fra vikingtid/middelalder til midten av 1700-tallet. Det er verd å poengtere at historikeren kom inn i bildet etter at de arkeologiske undersøkelsene i bakken var avsluttet og således ikke kunne gi innspill eller problemstillinger til disse, skriver de.
– Men undersøkelsene er så godt dokumentert, ikke minst ved hjelp av tegninger og hundrevis av fotografier, at det var hele tiden mulig å «gå tilbake» i grunnen og se på det som lå der med nye øyne og nye problemstillinger. Dette samarbeidet og de viktigste resultatene det ga, vil vi presentere ved å fokusere på fire–fem temaer fra ulike deler av denne lange perioden, knyttet til ulike lokaliteter i og omkring S
Neste publisering i temaet: Handelsstedet i middelalderen
Regjerende kattesjef i Son sentrum – Taxi – på sovebesøk hjemme hos fotograf Sturla Strand. Valg av stol ga seg jo selv. Fortsatt God Påske til liten og stor! (LM Arkivfoto)
(Publisert 25.03.24) Da er vi kommet til mandag i Den stille uke, som påskeuka gjerne blir kalt. Vi benytter anledningen til å ønske de stadig flere leserne våre en riktig God Påske!
Det gjør vi med håp om at de aller fleste av dere får anledning til å ta en skikkelig pust i bakken – til fjells i skibakken, hjemme her ved fjorden, på reise til sydligere strøk, eller hvor det skal være.
Som naturlig er, må mange i viktige stillinger innenfor blant annet helse transport og politi være på jobb og på vakt også denne påsken. God vakt til dere!
Det må dessverre sies og skrives at både voksne og barn er preget av et påske-bakteppe med historisk dystre nyhetsreportasjer. Historier som utspiller seg primært fra vår relativt nære del av kloden. Om vold, krig, sult og barn som lider og dør i et omfang som vi kanskje ikke har sett siden 2. verdenskrig.
Når representanter for hjelpeorganisasjoner som Redd Barna har problemer med å finne et dekkende ord om det de ved selvsyn har sett ute i felten, ja da grøsser det i oss tv-seere. Og kontrastene til programposter med underholdning blir ofte grelle og tankevekkende.
Som om ikke alt dette er nok, har det hjemlige nyhetsbilde vært preget av et rekordhøyt antall drap og selvdrap siden nyttår. Hva er det som skjer i Norge? I storbyer og på landet – ikke minst på landet, utløst av sterke personkonflikter innenfor nære relasjoner.
Spørsmålene er mange – og stilles nå ikke bare av fagfolk, men også av politikere.
Her i redaksjonen tar vi en liten påske-pust i bakken. Men vi følger – som «alle andre» – nyhetsbildet på nett – og sjekker eposten. Vi hører gjerne fra dere. Også på SMS til mobil 979 38 621. Eller som melding på redaktørens Facebook-side.
En soning slår av en prat med kapteinen på «Baronen» en sommer for noen år siden. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
(Publisert 24.03.24) I går var årets første avgang med hurtigbåten fra Son til Aker Brygge i Oslo. Så tidlig sesongstart har det aldri vært før på denne ruta.
«Baronen» og «Baronessen» har i vinter blitt ombygget for å bli helelektriske. Derfor er de blitt ti meter lengre og har fått installert en stor batteripakke.
Fordi de også er blitt tyngre, trenger de minst to meters dybde for å legge til. Det er jo ikke noe problem i Son. Den tidligere dampskipskaia har en god del å gå på i så måte.
Også i år er det Norled-selskapet som drifter ruta, med hele 11 anløpssteder på denne siden av fjorden og ett på vestsiden.
Ruta skal i første omgang betjenes hver helg – pluss heligdager – fram til sommerrutene med daglige avganger begynner 1. juni.
Lokalmagasinet.no ønsker med dette GOD PÅSKE til store og små. Et bilde mange vil huske som påskeillustrasjon i tidligere år (LM Arkivfoto / Sturla Strand)
(Publisert 24.03.24) Påsken var opprinnelig en vårfest i Lilleasia. I Israel utviklet det seg til en fest med måltid av lammekjøtt og usyret brød. På hebraisk ble festen kalt pesach, på latin gjengitt som «pascha».
Etter hvert endret påsken seg fra å være en fest for våren og et grøderikt år til å bli en religiøs høytid til minne om jødenes utgang fra Egypt. Slik var det på Jesu tid.
Fordi Jesus hadde sitt siste måltid med disiplene i påsken, ble feiringen overtatt av de kristne til minne om Kristi lidelse, død og oppstandelse.
Kirkemøtet i Nikea i 325 ønsket å tidfeste påsken. De valgte ikke en fast dato for påskedag, men første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
Grunnen skal være at de ønsket å feire Jesu oppstandelse på en søndag, men valgte å etterligne den semittiske kalenderen, som ikke var regelmessig fra år til år.
Siden har ingen kunnet gjøre noe med at første påskedag faller mellom 22. mars og 25. april i de vestlige kirkene, med faste lagt til 7 uker før og pinse til 7 uker etter påske.
Den gresk-ortodokse kirken feirer påske opptil fem uker senere.
I Nord-Europa fortrengte påsken en gammelgermansk vårjevndøgnsfest som visstnok var til ære for fruktbarhetsgudinnen Estre. Dette navnet førte til at påske ble Easter på engelsk og Ostern på tysk.
Fra den gammelgermanske festen har vi arvet en rekke fruktbarhetssymboler som påskeegg, påskekyllinger og påskehare.
Etter reformasjonen mistet påsken mye av sitt religiøse preg hos oss. For mange er det viktigste blitt påsketurer på fjellet eller båtpuss ved fjorden. (Fra Dags dato / Som dagene går)
Tenk deg at du inviterer kjæresten med på kino, men ikke får sitte ved siden av hen fordi du sitter i rullestol og ikke kan bestille ordinær billett nær rullestolplassene. Eller at du er avhengig av å sitte på første rad for å ha mulighet til å se, og dermed alltid må kjøpe de dyreste billettene på teater, i operaen eller på konsert.
(Fra LM 06.12.19) (Republisert 24.03.24) Mange funksjonshemmede og kronisk syke har en aktiv fritid. Men mange møter også på hindringer som gjør det umulig for dem å delta. Åtte av ti funksjonshemmede ønsker å delta mer i sosiale aktiviteter, ifølge forskningen til Ramm og Otnes (2013).
3. desember var FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Årets tema: Demokratisk deltakelse og deltakelse på kultur- og fritid. Ifølge FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), har funksjonshemmede rett til «å ha et aktivt liv gjennom deltakelse i kultur, fritid og idrett» (artikkel 30). Likestillings- og diskriminerings-lovgivningen slår også fast at funksjonshemmede har rett til tilrettelegging for å kunne delta på lik linje med andre. Men det er forskjell på å ha rett og å få rett.Undersøkelsen «Det viktigste er å delta», i regi av Unge funksjonshemmede og FFO, viser at mange blir utestengt på grunn av funksjonshemming eller kronisk sykdom.
Små og store hindre står i veien for deltakelse: manglende transport- og parkeringsmuligheter, manglende tilgjengelighet og universell utforming, mangelfulle assistanseordninger, negative holdninger og fordommer og mangel på informasjon, for å nevne noen.
Ifølge Ramm og Otnes (2013) var det 22 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne som ikke hadde deltatt i kulturelle aktiviteter det siste året. For den øvrige befolkningen var prosentandelen 13. Ifølge vår undersøkelse er det aller største hinderet mangel på informasjon om tilgjengelighet: Finnes det HC-toalett, ledelinjer, teleslynge, heis, sittemuligheter? Hvordan er de akustiske forholdene i lokalet? Er det langt å gå fra nærmeste parkeringsplass? Denne informasjonen ville gjort det mye enklere å delta for veldig mange – også funksjonsfriske.
DEN GODE NYHETEN er at dette ikke koster noe! Det er informasjon som kan legges ut på nettsidene til butikker, spisesteder, arrangementer og kulturtilbydere, og kanskje på sikt også standardiseres. Kanskje kunne sertifiserings-ordningen «Tilgjengelighetsmerket», som norske konsertarrangører står bak, utvides til også å gjelde andre arenaer? Mange møter også på utilsiktede problemer, som for eksempel at det ikke er mulig å bestille plass for ledsager på nett, eller at det ikke er mulig å sitte flere rullestolbrukere sammen på kino og teater for eksempel. Hvorfor er det ikke mulig å få flyttbare seter som gjør det mulig for rullestolbrukere å oppleve en forestilling eller en film sammen med familien eller kjæresten sin?
FOR NOEN GRUPPER er støy, blinkende lys og store menneskemengder vanskelig. En respondent i undersøkelsen vår forteller om en skobutikk som egen åpningstid for de nevroatypiske (autisme, ADHD, tourettes etc.) Da er bakgrunnsmusikken slått av, det er få mennesker og lite støy i lokalet.
Dette burde være en idé for flere! Noen kinoer har enkelte kinofremvisninger med dempet lyd og litt lys i salen, tilrettelagt for eldre og andre grupper som ikke trives i totalt mørke med høy lyd. Bufdir antar at ca. 600 000 mennesker i Norge har en funksjonsnedsettelse. Hver niende nordmann har fylt 70 år. I 2060 vil hver femte person være 70 år eller eldre, ifølge SSBs framskrivninger.
Det å tilrettelegge for funksjonshemmede er å tilrettelegge for folk flest, og burde være «bra for business». Det viktigste er å delta!
(Fra LM 02.01.14.) (Republisert 22.03.24) Med 2014 er vi også kommet til grunnlovsjubileet, som skal markeres solid og relevant også her i det lokale. I den forbindelse er LM blitt tilbudt å publisere eksklusivt en serie med unike minnebrosjer som norske gullsmeder laget i den norske nasjonalromantiske perioden.
♦ Vi har takket ja, samtidig som det endelige opplegget for presentasjon og informasjon rundt objektene ikke er klart. Det er snakk om et stort antall brosjer, og veien må nok bli litt til mens vi går.
♦ Eieren av den aktuelle samlingen har et overordnet ønske om en prosess der leserne deltar med kommentarer eller på annen måte, og at læring blir en del av utbyttet. Det understrekes at det ikke ligger noen som helst kommersielle hensyn bak publiseringen, og at ingen av objektene er for salg.
♦ Da har vi i alle fall sluppet nyheten. Og illustrasjonen ga seg selv. Et bilde fra samlingen, selvfølgelig! Med noen mynter som gir et inntrykk av størrelsen. Detaljene i slike brosjer er viktig informasjon, og vi publiserer bildet her med største oppløselighet til vårt design.
Litt av både Labobakken og Løkkeveien i Son, ikke sant?
Kort sagt: GREBBESTAD!
Nær nok til ikke å måtte overnatte. Nær nok til å ta en biltur på sommer-sparket. Over riksgrensen, det er så. Likevel ikke mer enn 106 km fra downtown Son. Kort sagt: Vestkystperlen Grebbestad!
Tekst og foto: Svein-H. Strand (Fra LM 18.07.12.)
Smug med åpen port mot strandpromenaden.
♦ Bare ca 1500 innbyggere (femtenhundre); likevel en rimelig komplett liten by i Tanum kommune. Ja, her er både kirke og pol, förståss. Og se nå på bildet under hva de har klart å favne i ett og samme etablissement.
Kreativ Vestkyst-vri a la Grebbestad: Restaurant og kino.
♦ Eller for å si det sånn: Når Strömstad føles litt for sommer-stor etter at du har ristet av deg en times biltur og kollat på nogra butiker – ja, da kjører du bare en halv time videre. Turen går langs en vei der du, ganske tett på, får se noen klynger med relativt skånsomt plasserte el-vindmøller som bonus.
Gangvei med sjarme noen få skritt bak den lange hovedgata.
♦ Unngår du å ta av til innlandstettstedet Tanumshede, kommer du så til det som de fleste førstegangsbesøkende nok vil oppleve som en svært hyggelig overraskelse.
Spisested med en tøtsj av Paris.
♦ Et sted som engang var en del av det norske rike er det jaggu også vi kommer til når jorder og skogkledte knauser for første gang siden Strömstad avløses av det helt havnære landskap. Det norske navnet var forresten Grebystø, etter den nærliggende gården Greby.
Et bilde fra havna med strandpromenaden og svenska flaggan måtte jo bare være med.
♦ Det skal nå alltid være noe nårrskt å sammenlikne med, og helst fra det noenlunde nære, så derfor: Litt Drøbak, dette her. Litt Son. Litt Svelvik. Litt av hvert.
Men ganske sikkert mest: Litt av et stykke jettetrevliga Bohuslänkusten!
Vestkysthus med en favn vestkystroser foran fasaden.Også et lite steinkast fra hovedgata.
Delicatesso både her og der i Grebbestad. For bare å nevne de fine fargene på hus som nesten alle ser ut til å være nymalte. Duverden; vi aner en systematisk stedsskjøtsel som styres av både hjerte og hode!
Så sannelig har de ikke også en skomakergate. Her er da skomakeriet.
Og skulle du bli så bergtatt av Grebbestad at du ikke vil hjem på flekken, så kan du sikkert få et «rum mitt i stan!»
Men vi setter oss i Volvo’n och åker hem. Hej då, Grebbesta’n!
(Publisert 21.03.24) Riksantikvaren har godkjent et forslag fra fylkeskommunen om å gi indre Son status som verneverdig trehusmiljø.
Parti fra Strandgata mellom Dørnbergerhuset i sør og Storgata ved Son Kro i nord. (LM Arkivfoto)
Innspill om dette kom fra Soon og Omegns Vel til Riksantikvaren allerede i mai i fjor, men formell forslagsstiller er Akershus fylkeskommun etter flere måneders saksbehandling om kriteriene som skal gjelde.
Området som nå er vernet går fra tidligere Klubben i Son i sør – der Brevikveien møter Storgata – og i nord til krysset ved Kapellveien der Storgata går over i Sonsveien.
I tillegg inkluderer vernet deler av Fjellstadbakken, Feierbakken, Skoleveien, Kolåsveien fram til Labobakken og eiendommene oppover denne.
Løkkeveien og Kleiva er, nær sagt selvfølgelig, også innenfor verneområdet.
(From LM 01.10.10) (Republished 20.03.24) Visiting Norway, you may have seen it, or heard of it – this GAMALOST («Old cheese»). But did you know it really isn’t old at all? However – it’s roots goes way back – to the Norwegian Vikings! Currently only one diary – in Vik, Sogn, Western Norway (and in the world) – produce this most unike cheese in the traditional way.
IT’S MADE FROM fat-reduced cow milk and contains an unike and healthy mould/mycel-stuff – as found in many blue cheese products, world-known English Stilton, for instance.
Gamalost is very dry and with a kind of granulated consistence. The tast is a bit hard to describe, but let me try: Long and strong, distinct – sometimes sweetish – flavour. On the most heavy (after long storage) it reminds slightly of ammonia-like candies.
The taste and flavour varies a bit from how long it has been storaged since it left the diary. But don’t be afraid, try! It never knocks you to the floor even if you dislike it! And get this: Only 1 % fat! 50 % proteine.
Use a sharp knife for medium slices to have on thin bread slices, for instance. Some butter on top of it mildens and – for some – brings the flavour to the peak.
Vary with a slash of Creme Fresh or diary products like that – and why not put a few red berrys on top. A clice together with cognac is said to be heavenly!
Good luck and have a nice experience with some of the most Norwegian there is!
(Publisert 19.03.24) En aldri så liten merkedag i dag: Ved 16-tiden ble innlegg nummer 800 på vår WordPress-plattform publisert.
For ikke å glemme: Databasen for bilder, eller elementer som det heter på dataspråket her, har passert 1600-tallet og står i dag på 1625.
Trenger vi så mange bilder i basen? Godt spørsmål – som vi også har spurt oss selv, sist ved nyttår i forbindelse med årsrevisjonen for 2023.
Svaret er nok at det klarer seg lenge. Eller mer presist: En full gjennomgang vil ganske sikkert vise at vi har så det dekker de aller fleste illustrasjonsbehov. I alle fall rent tematisk.
Men opptil flere av tema-bildene bør skiftes ut. Og for all del, når redaktøren skal være revisor: Altfor mange har blitt for lite brukt.
ET GRUNNFJELL i nettavisas første år var de mange flotte bildene til vår egen fotograf, Sturla Strand. Ikke minst i den perioden da han deltok i noen av de mest krevende nettbaserte konkurransene som finnes i svart-hvitt-sjangeren.
I en av dem kom han nesten «på pallen», som det heter i idrettsspråket. For ham selv var denne fjerdeplassen i sin temagruppe noe ekstra å minnes for livet. Her «møtte» han nemlig sitt store forbilde gjennom mange år.
Bildebasen vår er i dag relativt lite preget av Sturlas bilder. Han har også tatt noen «hvileskjær» til fordel for andre gjøremål. Men det kan jo være en anledning til litt gjenbruk – ikke minst for den yngre generasjon lesere.
Uttalelse til Langtidsplanen for Forsvaret, fra Landsrådet for Heimevernet. Av Are Tomasgård (LO) og Jon Kristiansen (NHO), hhv. leder og nestleder i Landsrådet.
Landsrådet for Heimevernet samlet til møte 19. mars. (Foto: Heimevernet)
(Publisert 19.03.24) Fullskala-angrepet på Ukraina 24. februar i 2022 har innledet en ny sikkerhetspolitisk tid. Russland er en grunnleggende trussel mot internasjonal sikkerhet. Landsrådet for Heimevernet mener at Langtidsplanen for Forsvaret må levere en betydelig styrking av Forsvaret og Heimevernet. Det er på tide at vår forsvarsevne gjenspeiler den nye tiden vi lever i.
I 2023 kom en rekke råd og anbefalinger, blant annet har Forsvarskommisjonen, Totalforsvars-kommisjonen og Forsvarets Forskningsinstitutt pekt entydig i samme retning: Forsvaret er
underdimensjonert, og har betydelige mangler. Forsvarets utholdenhet og evne til å håndtere kriser og
krig er svekket.
I Norges totale beredskap spiller Heimevernet en avgjørende rolle. Som grunnstein i territorialforsvaret og
en spydspiss i det sivil-militære samarbeidet, representerer Heimevernet en unik ressurs. Dypt forankret i
lokalsamfunnene og med en bred representasjon av innbyggerne, er Heimevernet en kraft for stabilitet og
trygghet – både i fred, krise og krig.
Heimevernet kan ikke drives på sparebluss
Landsrådet er positiv til gjenopprettelsen av HV-07 Agder, samtidig som at det i utgangspunktet ikke er
antallet HV-distrikter som er hovedutfordringen. Hvis Heimevernet skal evne å planlegge og lede
territorialforsvaret, må strukturen fullfinansieres.
Styrking av ledelses- og stabsfunksjoner i distriktstrukturen, årlig trening og grunnleggende soldatutrustning (PBU), for hele styrken, tilpasset alle fire årstider, forutsetter Landsrådet at Langtidsplanen leverer på.
FFI studien «HV mot 2030» peker på fire ambisjonsnivåer, der det nest høyeste nivået beskriver en styrkestruktur med 58 000 soldater. Omfanget av HVs oppgaver i dagens sikkerhetspolitiske situasjon
burde tilsi en styrkestruktur på dette nivået. Langtidsplanen bør legge opp til en gradvis oppbygging fra
dagens nivå på 40.500 soldater.
Langtidsplanen må levere økt slagkraft
For å møte de nye sikkerhetsutfordringene, må også Heimevernets kapasiteter styrkes betydelig i
Langtidsplanen. Forslagene i Faglig Militær Råd peker i riktig retning.
Områdestrukturen må styrkes for å øke territoriell operasjonsevne, samtidig som panservern i nord, luftvernsystemer og evne til å ta i bruk ny teknologi, som ubemannede systemer, er viktige oppgraderinger for å øke HVs slagkraft og forsvarsevne.
Operativ evne til å håndtere trusler i kystsonen må også styrkes, i tillegg til å understøtte Heimevernets
oppdrag ved alliert mottak og objektsikring. Tilførsel av båtmateriell, våpen og utstyr som er nødvendig for
å håndtere trusler og utføre oppdrag langs kysten må inkluderes som en del av Langtidsplanen.
Det er også avgjørende å investere i robuste logistikksystemer og sivil infrastruktur. Heimevernet er i sin
natur desentralisert, og trenger derfor desentralisert lagring av materiell og utstyr, og enkle mekanismer
for tøybytte og nødvendige depottjenester i krise- og krigssituasjoner for å fungere effektivt.
Sivil infrastruktur i form av veier, jernbaner og havner, som er viktige for understøttelse av militære
operasjoner – og spesielt mottak og forflytning av militært materiell mellom øst og vest – må prioriteres i
Nasjonal transportplan.
I lys av den krevende sikkerhetssituasjonen vi står overfor, er det derfor avgjørende at regjeringen prioriterer en omfattende og målrettet styrking av Heimevernet i den kommende Langtidsplanen for Forsvaret. Bare gjennom en slik satsing kan vi sikre en solid beredskap og trygghet for Norge i møte med dagens sikkerhetsutfordringer.
Views: 29
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
