(Fra LM 12.11.2011) Republisert 23.10.23) Senhøstsøndag i vår kystnære Akershus-geografi, og turen går langs noen av de små skogsstiene som beriker bomiljøet med sin gode nærhet.
Fort kommer vi fram til tråkkene som harmonisk binder sammen de store bitene av gammelt landskap, et kulturlandskap som omkranser tettbebyggelse og bilveier.
Vi går frydefullt over små åskammer og gjennom korte, grårufsete kløfter, videre rundt stille tjern og langsetter barskoglunder hvor skogsdrift knapt har fått innpass.
Ja, godskjelov: Ennå har vi i armlengdes avstand slike arealer, og noen har fått stå nesten urørte – ja kanskje helt siden terrenget skogkledte seg etter siste istid.
Vi erkjenner igjen at det kan være rått vakkert ute i senhøstens enkelhet og ro. Før alt dette ble til, mens vi balte med våre resultatorienterte mennesketing, gjennnomførte naturen sitt halvårsprogram: Vårdagenes dramatiske veskt, drevet ustanselig fram av den gjennomborende urkraften – til høydepunktet: Sommerdagene med floraprakt og travelt faunaliv.
I dag har floraen påny ristet av seg drakten. Under de dampende støvleføttene til to vandrere ligger restene av festkappen fuktig og taus og forbereder seg på neste forvandling – inn i naturens kretsløp.
Vi blir stående noen sekunder ved enden av stien. Øynene møtes, og ordene behøves ikke. Her hører vi hjemme.
Der borte ser vi igjen spredte hus og hytter.
Nytt utsyn bak svingen – til fjorden og kilen med båter i opplag. Og bak der, i det skrånende terrenget med brygger, boder, handelshus og torv – der klynger små, hvite hus seg sammen. Der skal turen ende. Der hører vi også hjemme.
Men først kommer vi til transportetappen bortetter hard asfalt som vi deler med motoriserte søndagsfarende. Kjapt over den trekkfulle brua hvor elva, nå slamgrå, ender i fjorden. Så gjennom stille, smale gater
Dagslyset har allerede tapt seg. Bak gardiner i smårutete vinduer blir det snart servert middag, kjenner vi altfor godt.
I hagen har vi samlet løvet i hauger. Raker og trillebår står parat, men vi tar ikke imot den tause invitten – denne gang.
På verandaen lirker vi støvlene av slitne ben. I vest bak holmene og øyene som ligger beskyttende mellom oss og skipsleden midtfjords, bygger en blodrød kveldshimmel seg sakte opp.
Nå kan to høstvandrere uten sår lengsel la tankene gå tilbake til sommeren som svant, og berede gjøremål som bringer oss vel gjennom enda en årstid – kanskje gnistrende hvit og utekald, men også med rik anledning til innelunt samvær. Gjerne rundt et bord ved et vindu mot vintermørket.
Et bord hvor de levende lysene brenner sakte over bildene i et album.
Svein-Harald Strand, 1994.
(Foto: Sturla Strand, øverst, og Svein-H. Strand)
Views: 29