Arkeologene fant mange BOLVERK i Son sentrum

(Publisert 30.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun AasheimArkeologene støtte på bolverk mange steder i Son sentrum – på Kiwi-tomta, i Glenneparken, i Storgata og på torget. På Kiwi-tomta ble det funnet omfattende bolverk som trolig har ligget som en åpen lagerplass for trelast og andre varer.
Torget i Son, delvis tildekket etter undersøkelsene. Den hvite bygningen bak i bildet er Thornegården fra 1761, til venstre sees litt av Spinnerigården (opprinnelig tobakksspinneri) fra ca 1769. I det åpne feltet foran bygningene ser vi en oppbygd, steinbrolagt flate og steinbrolagte gater, trolig fra slutten av 1600-tallet. Deler av en gate fra 1700-tallet kan skimtes foran Thornegården. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Dette passer godt med det skriftlige kildematerialet som også utdyper og konkretiserer tolkningen. Bolverkene på Kiwi-tomta har opprinnelig tilhørt en av de største tomtene i Son. Den har tilhørt en av Sons ledende trelasthandlere, Jens Pedersen Bærøe, som kjøpte den i 1700.
Samme år ble det foretatt en opptelling av trelast i Son. Den viste at nesten alle brygger, bolverk, strender og knauser i Son ble brukt til å legge opp trelast i store mengder – i alt nesten 70 000 bord på én gang.
Øverst på tomta fikk Jens Pedersen oppført et stort våningshus med uthus som gjennom hele 1700-tallet var kjent som Bærøegården. Deler av det som kan ha vært grunnmuren til denne gården – og steinbrolegningen på gårdsplassen – ble funnet av arkeologene ved det nåværende Apoteket i Son.
Huset som «sperret gata»
Gulv som ble funnet under Storgata, foran den nåværende Stoltenberggården. Et steingulv og et plankegulv. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Midt i det som nå er Storgata, foran det som siden 1800-tallet har blitt kalt Stoltenberggården (Storgata 26), ble det i sammenheng med de arkeologiske undersøkelsene funnet bygningsrester som beviser at gata i utgangspunktet ikke løp slik den gjør i dag.
Funnene besto i et gulv i hele gatas bredde og en grunnmur som går vinkelrett på grunnmuren til Stoltenberggården. På utsiden av muren var det bevart et lite felt med brostein. Muren flukter med en mur som fortsetter inn i kjelleren til Stoltenberggården.
Dette betyr at deler av Stoltenberggården står på en eldre grunnmur, eller at huset en gang ble bygget om for å la gata passere omtrent der den går i dag. Steingulvet var laget av store, flate steiner. På et tidspunkt la man et plankegulv oppå steingulvet som også var bevart.
Det ble ikke gjort så mange gjenstandsfunn som kan datere byggingen av dette huset ut over noen krittpipestilker. Ut fra det kan vi si at huset nok ikke er eldre enn fra en gang på 1600-tallet.
EIENDOMMEN KAN FØLGES i skriftlige kilder tilbake til 1662. Da ble tomten pantsatt av den daværende eieren av Nordre Labo gård, Lauritz Svendsen, til strandsitteren Bendt Stillufsen. Stillufsen var født på nabogården Brevik omkring 1620, og har sannsynligvis slått seg ned i Son i siste halvdel av 1650-årene.
20 år senere bodde Bendt Stillufsens sønn Mikkel Bendtsen (født ca. 1658) i husene. I 1696 kjøpte Mikkel Bendtsen også tomten som han og foreldrene hadde bodd på og hatt i pant siden 1662, av Amund Lydersen (Lauritz Svendsens svigersønn) for 20 riksdaler. Tomten strakte seg fra Amund Lydersens egne hus til Svend Torstensens hus, «lige op og ned i søen».
Mikkel Bendtsen var borger til Christiania fra 1682 og en av Sons ledende kjøpmenn i 1680- og 90-årene, men han kom opp i økonomiske problemer rundt århundreskiftet. Han hadde større gjeld enn han kunne betjene; i 1699 ble hans tilstand betegnet som «meget ringe, og af slet ingen næring», og han ble regnet som en strandsitter.
Året etter måtte Mikkel Bendtsen si opp borgerskapet og oppgi sitt bo. Bare få av kreditorene fikk noe av pengene sine tilbake, og Mikkel Bendtsen selv måtte «opholdes og fødes af sine venner». Gården og tomta i Son ble solgt på auksjon i november 1700.
Eiendommen ble kjøpt av den bare 17 år gamle Jonas Sørensen Solgaard på vegne av moren, Maren salig Søren Larsens. Solgaard-familien var Sons (og Hølens) ledende trelasthandlere og rikeste familie. Jonas bodde fortsatt hjemme hos sin mor i Hølen. Gården besto da av en husbygning, bryggerhus, stall, fehus, låve, sjøbod og sjøbodloft, brygge, bolverker samt to hauger (hamnehager).
På sommeren 1701 bodde Mikkel Bendtsen fortsatt i sin gamle gård. Maren salig Søren Larsens stevnet ham for retten for å få ham til å flytte ut, men retten nøyde seg med å pålegge ham å holde gården i god stand. Ikke lenge etter må han likevel ha gitt etter, og Jonas Solgaard gikk i gang med reparasjoner, ombygninger og nybygninger på tomten.
Jonas Solgaard fikk selv satt opp en bygning mot gaten med en «vel indredet» krambod, sengekammer, kontorer, kjøkken og barnekammer, fire værelser ovenpå, tre kakkelovner i huset og to rom i kjelleren. Videre lot han oppføre en drengestue med skorstein, et bryggerhus med bakerovn, bryggekjele og skorstein, samt kjeller; hestestall og fehus med torvtak, også vel innredet, to skjul med port og portrom på sørsiden.
Endelig ble det reist en ganske ny bygning med seks over- og underværelser og tre murte kjellere. Den gamle bygningen ble belagt med kledning inn- og utvendig og utstyrt med beslag og mye ny innredning. Nederst mot sjøen ble det bygd to sjøboder Alle husene ble tekket med takstein og pyntet. De ble taksert til en verdi av over 1150 rd (Riksdaler, red. anm.) i 1717 og 800 rd i 1726. Jonas Solgaard bosatte seg i den nye praktgården og ble snart Sons ledende kjøpmann.
Hvordan kan disse transaksjonene og byggeprosessene settes i forbindelse med det huset eller tilbygget som har blokkert gata i Son nord for den passasjen som i dag kalles Tranga? Og når og hvordan ble den åpnet?
For det første må vi slå fast at det som den gang ble kalt «gaden eller veyen», ikke var gjennomgående fra nord til sør i Son – ikke for kjørende, neppe heller for ridende. Den endte ved Solgaardenes eiendom. Til fots kunne man nok ta seg fram mellom husene og selvsagt i båt langs bryggene.
VEIEN OVER GÅRDEN BREVIK til Moss, som gikk opp fra det som i dag er det sørøstlige hjørnet av Torget, var ikke forbundet med gata lenger nord. Det huset som «sperret gata» var sannsynligvis Mikkel Bendtsens våningshus, som Solgaardene kjøpte på auksjon i 1700 og deretter bygget om. Det har i så fall ligget med gavlen mot sjøen, noe som sannsynliggjøres av en gammel grunnmur på tvers i kjelleren på det nåværende huset. Denne bygningen var således fra 1600-tallet, kanskje var den oppført av Bent Stillufsen allerede i 1650-årene.
Jonas Solgaard kom opp i økonomiske vansker seinere i livet, og i 1740-årene var han i realiteten konkurs og måtte oppgi sitt bo. Da ble også den store gården delt mellom hans datter Maren og hans sønner Søren, Christian og Annanias Solgaard, slik at de to sistnevnte fikk grunnen mot sjøen, mens Søren beholdt grunnen og husene på oversiden, med Maren som medeier. Og i tillegg en av de to sjøbodene og et såkalt fortau – antagelig en plankebelagt gangvei som ga adkomst til denne.
(Fortsettes.)

Visits: 20