Kategoriarkiv: Sons eldste historie

Sons eldste historie

Arkeologene fant mange BOLVERK i Son sentrum

(Publisert 30.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)  Arkeologene støtte på bolverk mange steder i Son sentrum – på Kiwi-tomta, i Glenneparken, i Storgata og på torget. På Kiwi-tomta ble det funnet omfattende bolverk som trolig har ligget som en åpen lagerplass for trelast og andre varer.
Torget i Son, delvis tildekket etter undersøkelsene. Den hvite bygningen bak i bildet er Thornegården fra 1761, til venstre sees litt av Spinnerigården (opprinnelig tobakksspinneri) fra ca 1769. I det åpne feltet foran bygningene ser vi en oppbygd, steinbrolagt flate og steinbrolagte gater, trolig fra slutten av 1600-tallet. Deler av en gate fra 1700-tallet kan skimtes foran Thornegården. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Dette passer godt med det skriftlige kildematerialet som også utdyper og konkretiserer tolkningen. Bolverkene på Kiwi-tomta har opprinnelig tilhørt en av de største tomtene i Son. Den har tilhørt en av Sons ledende trelasthandlere, Jens Pedersen Bærøe, som kjøpte den i 1700.
Samme år ble det foretatt en opptelling av trelast i Son. Den viste at nesten alle brygger, bolverk, strender og knauser i Son ble brukt til å legge opp trelast i store mengder – i alt nesten 70 000 bord på én gang.
Øverst på tomta fikk Jens Pedersen oppført et stort våningshus med uthus som gjennom hele 1700-tallet var kjent som Bærøegården. Deler av det som kan ha vært grunnmuren til denne gården – og steinbrolegningen på gårdsplassen – ble funnet av arkeologene ved det nåværende Apoteket i Son.
Huset som «sperret gata»
Gulv som ble funnet under Storgata, foran den nåværende Stoltenberggården. Et steingulv og et plankegulv. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Midt i det som nå er Storgata, foran det som siden 1800-tallet har blitt kalt Stoltenberggården (Storgata 26), ble det i sammenheng med de arkeologiske undersøkelsene funnet bygningsrester som beviser at gata i utgangspunktet ikke løp slik den gjør i dag.
Funnene besto i et gulv i hele gatas bredde og en grunnmur som går vinkelrett på grunnmuren til Stoltenberggården. På utsiden av muren var det bevart et lite felt med brostein. Muren flukter med en mur som fortsetter inn i kjelleren til Stoltenberggården.
Dette betyr at deler av Stoltenberggården står på en eldre grunnmur, eller at huset en gang ble bygget om for å la gata passere omtrent der den går i dag. Steingulvet var laget av store, flate steiner. På et tidspunkt la man et plankegulv oppå steingulvet som også var bevart.
Det ble ikke gjort så mange gjenstandsfunn som kan datere byggingen av dette huset ut over noen krittpipestilker. Ut fra det kan vi si at huset nok ikke er eldre enn fra en gang på 1600-tallet.
EIENDOMMEN KAN FØLGES i skriftlige kilder tilbake til 1662. Da ble tomten pantsatt av den daværende eieren av Nordre Labo gård, Lauritz Svendsen, til strandsitteren Bendt Stillufsen. Stillufsen var født på nabogården Brevik omkring 1620, og har sannsynligvis slått seg ned i Son i siste halvdel av 1650-årene.
20 år senere bodde Bendt Stillufsens sønn Mikkel Bendtsen (født ca. 1658) i husene. I 1696 kjøpte Mikkel Bendtsen også tomten som han og foreldrene hadde bodd på og hatt i pant siden 1662, av Amund Lydersen (Lauritz Svendsens svigersønn) for 20 riksdaler. Tomten strakte seg fra Amund Lydersens egne hus til Svend Torstensens hus, «lige op og ned i søen».
Mikkel Bendtsen var borger til Christiania fra 1682 og en av Sons ledende kjøpmenn i 1680- og 90-årene, men han kom opp i økonomiske problemer rundt århundreskiftet. Han hadde større gjeld enn han kunne betjene; i 1699 ble hans tilstand betegnet som «meget ringe, og af slet ingen næring», og han ble regnet som en strandsitter.
Året etter måtte Mikkel Bendtsen si opp borgerskapet og oppgi sitt bo. Bare få av kreditorene fikk noe av pengene sine tilbake, og Mikkel Bendtsen selv måtte «opholdes og fødes af sine venner». Gården og tomta i Son ble solgt på auksjon i november 1700.
Eiendommen ble kjøpt av den bare 17 år gamle Jonas Sørensen Solgaard på vegne av moren, Maren salig Søren Larsens. Solgaard-familien var Sons (og Hølens) ledende trelasthandlere og rikeste familie. Jonas bodde fortsatt hjemme hos sin mor i Hølen. Gården besto da av en husbygning, bryggerhus, stall, fehus, låve, sjøbod og sjøbodloft, brygge, bolverker samt to hauger (hamnehager).
På sommeren 1701 bodde Mikkel Bendtsen fortsatt i sin gamle gård. Maren salig Søren Larsens stevnet ham for retten for å få ham til å flytte ut, men retten nøyde seg med å pålegge ham å holde gården i god stand. Ikke lenge etter må han likevel ha gitt etter, og Jonas Solgaard gikk i gang med reparasjoner, ombygninger og nybygninger på tomten.
Jonas Solgaard fikk selv satt opp en bygning mot gaten med en «vel indredet» krambod, sengekammer, kontorer, kjøkken og barnekammer, fire værelser ovenpå, tre kakkelovner i huset og to rom i kjelleren. Videre lot han oppføre en drengestue med skorstein, et bryggerhus med bakerovn, bryggekjele og skorstein, samt kjeller; hestestall og fehus med torvtak, også vel innredet, to skjul med port og portrom på sørsiden.
Endelig ble det reist en ganske ny bygning med seks over- og underværelser og tre murte kjellere. Den gamle bygningen ble belagt med kledning inn- og utvendig og utstyrt med beslag og mye ny innredning. Nederst mot sjøen ble det bygd to sjøboder Alle husene ble tekket med takstein og pyntet. De ble taksert til en verdi av over 1150 rd (Riksdaler, red. anm.) i 1717 og 800 rd i 1726. Jonas Solgaard bosatte seg i den nye praktgården og ble snart Sons ledende kjøpmann.
Hvordan kan disse transaksjonene og byggeprosessene settes i forbindelse med det huset eller tilbygget som har blokkert gata i Son nord for den passasjen som i dag kalles Tranga? Og når og hvordan ble den åpnet?
For det første må vi slå fast at det som den gang ble kalt «gaden eller veyen», ikke var gjennomgående fra nord til sør i Son – ikke for kjørende, neppe heller for ridende. Den endte ved Solgaardenes eiendom. Til fots kunne man nok ta seg fram mellom husene og selvsagt i båt langs bryggene.
VEIEN OVER GÅRDEN BREVIK til Moss, som gikk opp fra det som i dag er det sørøstlige hjørnet av Torget, var ikke forbundet med gata lenger nord. Det huset som «sperret gata» var sannsynligvis Mikkel Bendtsens våningshus, som Solgaardene kjøpte på auksjon i 1700 og deretter bygget om. Det har i så fall ligget med gavlen mot sjøen, noe som sannsynliggjøres av en gammel grunnmur på tvers i kjelleren på det nåværende huset. Denne bygningen var således fra 1600-tallet, kanskje var den oppført av Bent Stillufsen allerede i 1650-årene.
Jonas Solgaard kom opp i økonomiske vansker seinere i livet, og i 1740-årene var han i realiteten konkurs og måtte oppgi sitt bo. Da ble også den store gården delt mellom hans datter Maren og hans sønner Søren, Christian og Annanias Solgaard, slik at de to sistnevnte fikk grunnen mot sjøen, mens Søren beholdt grunnen og husene på oversiden, med Maren som medeier. Og i tillegg en av de to sjøbodene og et såkalt fortau – antagelig en plankebelagt gangvei som ga adkomst til denne.
(Fortsettes.)

Views: 64

Historisk, Sons eldste historie, Stedsutvikling

Få og magre kilder om den eldste Son-historien

(Publisert 28.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)
For den eldste historien om Son-området er de skriftlige kildene få og meget magre. Til gjengjeld gir stedsnavn et klart inntrykk av sjøens og elvas og dermed sjøfartens sentrale betydning for Son langt tilbake i tid. Og det arkeologiske materialet viser at gården Labo har vært noe langt mer enn en vanlig bondegård i tidligere tider.
(LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Det ble utført arkeologiske undersøkelser på Labo i 20059 og 2006,10 av henholdsvis Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Undersøkelsene avslørte at det hadde ligget et handelssted inne i elvemunningen i middelalderen, og trolig alt i vikingtida.
På motsatt side av elva ble det funnet spor etter brygger fra 1100–1200-tallet som må ha hørt sammen med handelsstedet. Under fotballbanen på Labo var det i vikingtiden en strand der skip kunne trekkes opp, og med en flat slette innenfor må stedet ha egnet seg utmerket til markedsplass.
Denne lokaliteten er foreløpig ikke undersøkt, men mellom dagens gårdstun på Labo Søndre og Nordre ble det funnet spor etter stolpebygde hus fra vikingtid og laftede tømmerbygninger fra middelalderen. Ett av husene skiller seg ut og viser at Labo ikke var en vanlig gård i middelalder, det har hatt hjørneildsted og sannsynligvis en kjeller.
Denne typen «byhus» er ellers kun kjent fra Gamlebyen i Oslo og andre middelalderbyer i Norge. Funn av bygningsdetaljer som vindusglasskår, også med malt dekor, viser at beboerne hadde råd til en slik kostbar luksus i en tid da dette ikke var vanlig.
Huset hadde vært i bruk fra 1200-tallet til et stykke ut på 1700-tallet, og vitnet om både handelskontakter, velstand og en urban livsstil.
I Glenneparken står denne kopien av «Labo-hesten» som ble funnet under utgravningene på Labo: Et vektlodd av bronse fra Håkon den femtes tid (1270–1319). Vekt: ca. 100 gram. Nesten 100 slike vektlodd (flest hester, men også okser og bukker) er funnet i Norden, de fleste i Østnorge, foruten ett i England (LM Arkivfoto / Svein-Strand)

Dette viser også gjenstandsfunnene, blant annet et vektlodd, formet som en hest, fra Håkon Vs tid (rundt 1300). Noen få vektlodd datert til vikingtid er også funnet, men de gir bare en indikasjon på at det har vært handel her før 1200-tallet. Importvarer som keramikk fra Siegburg i Tyskland kan knyttes til tyske handelsmenn eller kjøpmenn påvirket av den hanseatiske kulturen. påpeker forfatterne.11

– Funnene viser at det var flere praktfulle drikkebegre, både i keramikk og glass, som var i bruk på Labo. Så godt som alle de funne gjenstandene er importert og viser tydelig handelsforbindelser og velstand, tilføyer de.
STEDSNAVNET SON ER ELDRE enn tettstedet ved bukta. Det kan være meget gammelt, men forekommer første gang i et diplom fra 1410. Dokumentet omhandler salget av en part i gården Bedo eller Bædo, som skulle ligge «vider (ved) Soon a (på) Follo».12
Bedo/Bædo er dativform av Beda eller Bedja, som er det gamle navnet på Bevøya, som ligger ved nordenden av Jeløya, ved innløpet til Sonsbukta. Dette navnet var i bruk i middelalderen.13
Det synes rimelig å anta at Soon-navnet ble brukt om hele området innenfor – Sonsbukta og munningen av elva Såna, der det lå flere handelssteder. Blant annet finnes stedsnavnet Kippenes på en odde på nordøstsiden av Jeløya – på 1300-tallet, og sikkert tidligere, het det Kaupanes (handelsneset).14
Son-navnet kommer uten tvil av elvenavnet Såna. I dansketiden ble Son-navnet gjerne skrevet Sogn, og Sognehavn ble brukt som betegnelse på ladestedet Son en gang tidlig på 1600-tallet.15
Elvenavnet Såna er ikke sikkert tolket, men det kan ha betydningen «gyteelv», «den stilleflytende» eller «den som minker».
Elva har ikke bare gitt navn til Son, men også til Såner, som er et anneks til Vestby prestegjeld.16 Og ikke minst ga elva navn til Labo-gårdene.
Labo er en forkortelse av det norrøne navnet Lagarbuđ, som var i bruk i middelalderen og kanskje tidligere. Lagar er genitiv av lǫgr, som betyr vann, sjø eller elv. Det er det samme ordet som i elvenavnet Lågen, og i vårt tilfelle refererer det åpenbart til elva Såna. Buđ betydde egentlig bygning eller bosted, det kunne være en bod eller lagerbygning (som i sjøbod), men ble også brukt om et mindre bolighus.17
Arkeolog Marianne Johansson viser fram rester av en krittpipe som ble funnet under utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
LABO BETYR ALTSÅ huset eller bygningen ved elva. Labos beliggenhet ved elvemunningen og Sonsbukta ga gården en gunstig plassering i forhold til sjøfart, og elveløpet og veier langs elva og over åsene på nord- og sørsiden ga kontakt med innlandet. I eldre tider var vannstanden også noe høyere og elva bredere, slik at det var mulig å seile inn i elvemunningen.
Gården Labo er omtalt i noen få middelalderdiplomer fra 1300-tallet og framover, og i biskop Eysteins Røde bok. Men ingen av disse kildene gir noen informasjon om hva slags aktivitet det var på der på den tiden, bare navn på enkelte brukere og kanskje eiere av gården.18
Derimot er det mulig at stedsnavnet Sonakaupang, der en skipan (forordning eller påbud) ble undertegnet av kong Magnus Eriksson i desember 1342, viser til handelsstedet på Labo, men dette er den eneste kilden der dette navnet forekommer, så plasseringen er uviss.19
HANDELSSTEDET PÅ LABO har utvilsomt hatt karakter av et kontinuerlig marked i sommerhalvåret. Der har bønder fra Såner, Vestby, Hobøl og Rygge og kanskje enda lenger borte, kommet for å selge tømmer, bjelker, hoggenbord, håndsagde planker, tønnestaver og andre produkter fra deres egne skoger, og proviant til skipene fra deres egne gårder.
Det var lite penger i omløp, så det meste av varene må ha blitt omsatt i form av byttehandel. Men utenlandske kjøpmenn og skippere var mer pengesterke enn norske bønder, så tømmer og trelast har nok også blitt betalt med klingende mynt. Myntfunn fra Labo er indikasjoner på det.
Den første gangen markedet er nevnt i en skriftlig kilde, er faktisk også siste gang vi hører om det. Det skjedde i 1548, i forbindelse med en fornyelse av Oslo bys privilegier. Osloborgerne mente at «Soens marckett» var dem «til skade och aff breck».
Det må bety at den handelen som foregikk der, var betydelig og ble lagt merke til. Kronens politikk var å samle handelen i de gamle kjøpstedene og støtte dem i deres konkurranse mot yngre og mindre konkurrenter og mot handelsmenn og bønder på landsbygda. Derfor forkynte kong Frederik II at markedet i Son skulle være «aldelis affsagt (avskaffet) saa thett (det) icke mere holdes skall».20
Markedet ble altså forbudt og nedlagt med et pennestrøk, og vi hører ikke mer om det. Men da var allerede et nytt handelssted ved Sonsbukta i emning.
(Fortsettes.)

Views: 64

Ladestedet Son, Seilskuter, Sons eldste historie, Stedsutvikling

Arkeologi og historie i et gammelt ladested – Son i tverrfaglig lys

Det gamle hollandske kartet der Son er benevnt som Soen Water. Ikke veldig presist plassert, det er så. Men det er heller ikke Holmestrand (Holm Strant). Ellers er det jo å beklage at vårt publiseringsformat på WordPress ikke kan vise kartet i et større format (LM Arkivfoto)
(Publisert 27.03.24) «Son er i dag et idyllisk tettsted med småbåthavn, kaféer og gallerier. På 1500- og 1600-tallet var ladestedet Son en viktig utskipningshavn for trelast. Det framgår blant annet av betegnelsen «Soen Water» på den sørlige delen av Indre Oslofjord, på tyske og nederlandske kart fra 1500-tallet. Son hørte funksjonelt sammen med Hølen, et annet lite tettsted, tre–fire km lenger oppe langs Såna, hvis nederste del blir kalt Hølenselva.»
Dette kan vi lese i en artikkel på nettstedet Heimen.no – Arkeologi og historie i et gammelt ladested. Son i tverrfaglig lys – skrevet av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim, to arkeologer og en historiker. De arbeidet sammen for å avdekke mest mulig av Sons forhistorie og ladestedets historie fram til midten av 1700-tallet.
DET HETER AT «undersøkelsen kan betraktes som et pilotprosjekt for et tett, tverrfaglig samarbeid om utforskningen av et middelalderlig handelssted og en tidligmoderne småby». Og artikkelen fokuserer på hva dette tverrfaglige samarbeidet har gitt av «merkunnskap» om Son, spesielt for den etter-reformatoriske perioden.»
På 1600- og 1700-tallet ble de betegnet som «ladestedet Son med Hølen», og de fungerte som to deler av en typisk tidligmoderne småby på kysten av Sørøst-Norge og Agder.
Hølen hadde sagbruk, og der bodde de ledende trelasthandlerne, mens Son var havnebydelen, med en befolkning knyttet til sjøen: skippere, sjøfolk, loser, fiskere, fraktemenn, sjauere og håndverkere.
Utgravningene på Son torg samlet mange interesserte, særlig på dager da arkeolog Marianne Johannson hadde visning og orienteringer om funnene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
FORFATTERNE MENER at arkeologi og historie kan kalles søsterdisipliner, eller «gjensidige støttefag». De beskjeftiger seg begge med fortiden og søker å rekonstruere og tolke den på grunnlag av kilder, men disse kildene er av ulike slag.
– Mens historikerne arbeider mest med tekst (skriftlige kilder), er arkeologenes kilder først og fremst ting (for eksempel gjenstander og bygningsrester). Det gjør at de mange ganger kan synes å fortelle helt ulike historier. Mens de skriftlige kildene oftest kan knyttes til navngitte personer og mer eller mindre presise tidspunkt, er de arkeologiske kildene som regel anonyme og kan oftest bare dateres nokså omtrentlig.
– Begge kildetypene er imidlertid preget av at de er mangelfulle. Arkeologien påvirkes av at det er reguleringsplaner og andre offentlige eller private tiltak som styrer hvor det gjennomføres arkeologiske undersøkelser, og dermed også hvor vi finner tidligere ukjente kulturminner.
De fleste utgravninger er i tillegg innenfor et begrenset område, slik at ikke alle sammenhenger alltid kan bli undersøkt, og det er i all hovedsak kulturminner som er eldre enn 1537 som graves ut. I motsetning til dette kan historikere normalt forske på alle eksisterende (bevarte og tilgjengelige) skriftlige kilder fra et bestemt felt og en bestemt periode.
MEN PÅ DEN ANDRE SIDEN er de skriftlige kildene svært sparsomme når man beveger seg langt bakover i tid – i Norge på 1500-tallet og i middelalderen. Både arkeologer og historikere – spesielt de som arbeider med eldre historie – har derfor normalt et ønske og en ambisjon å kunne utnytte alle typer kilder i jakten på et mest mulig «fullstendig» bilde av fortiden.
– Ideelt sett burde vi derfor alle arbeide tverrfaglig – og mange av oss prøver også å gjøre det. Men det er både praktiske og prinsipielle vansker som møter de som har ambisjoner om tverrfaglighet. Fagene har -sine egne tradisjoner, metoder og teorier, sine egne termer og til dels hver sin kronologi og publiseringspraksis. Den største hindringen for en individuell tverrfaglighet er kanskje at hvert av fagene har en høyt utviklet kildekritikk som er lite kjent og enda mindre internalisert av forskere fra andre fag og disipliner.
– Dermed har mange arkeologer brukt historisk kildemateriale nokså ukritisk, mens historikere ofte har hatt vansker med å tolke arkeologiske funn og utgravningsrapporter og formulere hva de egentlig betyr. Selv om en del historikere har arkeologi i fagkretsen og vice versa, er det bare de færreste som har forskningskompetanse og -erfaring innen begge fagene. Samarbeid vil derfor normalt være den beste måten å sikre tverrfaglighet på.
Arkeologene må forholde seg til kulturminneloven. Ifølge kulturminneloven er alle kulturminner eldre enn fra år 1537 automatisk fredet. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Skipsfunn (sunkne båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord) eldre enn 100 år er vernet etter kulturminneloven. Årstallet 1537 markerer reformasjonen og overgangen fra middelalder til nyere tid. Alt som er fra middelalderen eller eldre er automatisk fredet.
– ET ANNET SPØRSMÅL vi kan stille oss, mener forfatterne, er hvorfor 1537 ble satt som et skille i kulturminneloven. Vår kulturminnelov fra 1978 har røtter tilbake til den første kulturminneloven som kom 1905. Både innholdet og tidspunktet for denne loven hang sammen med funnet av Osebergskipet i 1903–1904, og en tanke om at det gjaldt å hindre at kulturminner som viste en stolt norsk fortid ble fraktet ut av landet.
I arbeidet med den første kulturminneloven var nasjonale argumenter sentrale for at loven skulle bli vedtatt. Det var en liten gruppe museumsfolk, i hovedsak arkeologer, som var de fremste aktivistene bak lovgivingen. De hadde datidens historieforståelse, som handlet om ideen om en stolt norsk fortid som for alvor fikk en knekk ved reformasjonen.
Disse holdningene påvirket forståelsen av hva som var verdifull fortid og hang tett sammen med hvilke særtrekk man skulle være spesielt stolte av å framheve. De var riktig nok ikke enerådende; opprettelsen av Norsk folkemuseum og Maihaugen er eksempler på at også nærere historie etter hvert ble sett på som verdifull. Likevel er disse holdningene noe av bakgrunnen for at skillet for hva som skulle bevares ble satt til 1537, da den første kulturminneloven kom.
I tillegg til dette, påpeker forfatterne, ville det også være nødvendig med et større forvaltningsapparat og mer økonomiske ressurser hvis grensen skulle trekkes lenger fram.
– De økonomiske og praktiske argumentene kan vi fortsatt kjenne igjen, men historieforståelsen som bidro til dette skillet er for lengst gått av moten, og regelverket er i høyeste grad modent for en revidering. Det finnes likevel noen gode eksempler på etterreformatorisk byarkeologi med tverrfaglig perspektiv.
UTGRAVNINGENE I SON

Fra utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

Fra 2005 pågikk arkeologiske registreringer, undersøkelser og delvis utgravninger på Labo og Ørajordet ved Såna og på ulike lokaliteter i Son sentrum, ved arkeologene Reidun Aasheim og Marianne Johansson og deres kolleger i Akershus fylkeskommune og ved Kulturhistorisk museum. Dette tar vi for oss i en oppfølgende artikkel.

Under en omvisning de holdt i Son en augustdag i 2014, kom de to i prat med historikeren Finn-Einar Eliassen, som siden 1970-årene har arbeidet med byhistorie, og blant annet hadde samlet det meste av det skriftlige kildematerialet til Sons og Hølens historie fra 1500-tallet til ca. 1725.
– Siden har vi tre samarbeidet tett om å avdekke mest mulig av Sons eldste historie fram til ca. 1760 ved hjelp av alle tilgjengelige kilder, og med metoder, teorier og bakgrunnskunnskap fra våre respektive fagområder. Samarbeidet resulterte i utstillingen Hulter til bulter – da verden kom til Follo på Follo museum i Drøbak i 2015 og 2016, i Spinnerigården i Son i 2017, og boka Son under Son, som kom ut høsten 2016.
Utstillingen var et eksempel på et nokså tradisjonelt samarbeid mellom historikere og arkeologer, der arkeologene presenterte og forklarte de arkeologiske funnene mens historikeren skisserte bakgrunnen med tekster om hansa- og hollendertid, trelasthandel og skipsfart og befolkningen i Son på 1600–1700-tallet.
– I arbeidet med boka har vi arbeidet tett sammen for å tegne et best mulig bilde av handelsstedet og ladestedet ved Hølenselva og Sonsbukta fra vikingtid/middelalder til midten av 1700-tallet. Det er verd å poengtere at historikeren kom inn i bildet etter at de arkeologiske undersøkelsene i bakken var avsluttet og således ikke kunne gi innspill eller problemstillinger til disse, skriver de.
– Men undersøkelsene er så godt dokumentert, ikke minst ved hjelp av tegninger og hundrevis av fotografier, at det var hele tiden mulig å «gå tilbake» i grunnen og se på det som lå der med nye øyne og nye problemstillinger. Dette samarbeidet og de viktigste resultatene det ga, vil vi presentere ved å fokusere på fire–fem temaer fra ulike deler av denne lange perioden, knyttet til ulike lokaliteter i og omkring S

Neste publisering i temaet:  Handelsstedet i middelalderen

Views: 81