Marxisme, kommunisme – eller “putinisme”?

(Publisert 04.03.22) (Republisert 24.02.24) (Av Svein-H. Strand) Nattens tunge russiske beskytning mot Europas største kjernekraftverk, der en av de nærmeste driftsbygningene begynte å brenne, sjokkerer en hel verden. I skrivende formiddagsstund har russiske styrker kontroll på det aktuelle arealet, mens ukrainske arbeidere fortsatt betjener kraftverkets systemer.

2. verdenskrig. Norsk flyktningefamilie har gått gjennom skogen og er snart i Sverige. (Fotograf: Ukjent.)

EN HENDELSE som denne – i et land som har oppført en rekke kjernekraftverk for å trygge sin energiforsyning – kommer ikke veldig overraskende, skal vi tro kommentarer fra internasjonal ekspertise.

Etter over en uke der russiske styrker møter sterk motstand, er likevel et antall byer helt eller delvis kontrollert av angriperne. Og begge parter lider betydelige tap.

Krigen berører oss alle på ulikt vis, og mottak av ukrainske flyktninger – nå i et antall av over en million – forberedes i prisverdig raskt tempo.

HISTORIEN om dette elendet vil i årene som kommer avføde både lære- og debattbøker skrevet av faghistorikere. Hva kommer de til å skrive om den – i praksis – eneveldige russiske statssjef Vladimir Putin? Etterretningsrapporter skal angivelig vise at han er frustrert, rasende – og isolert (forsidetittel i Dagbladet i går).

Krigen mot nabofolket går jo ikke så greit som “overgeneral” Putin åpenbart trodde. Har han gått i sin egen felle?

Apropos bøker. I min bokhylle – blant faglitteratur fra journalistutdanningen – har jeg Pax-boka Sovjet-marxismen, av filosofen Herbert Marcuse. Jeg har bare bladd i den noen ganger gjennom årene. Den var jo heller ikke pensum.

MEN I GÅR, foran rystende TV-bilder om ødelagte hus og folketomme gater, søkte blikket mot bokhylla. Jeg tok boka fram, og inni hadde jeg lagt en stort oppslått anmeldelse skrevet av Aftenpostens Per Egil Hegge. Tittel: Marcuses skarpe blikk.

Hegge beskriver forfatteren som “en kjetter fra egne rekker – og de er som kjent de verste i alle trossamfunn. Hans blikk er for skarpt, og det samme er kniven i denne filosofi-kirurgs hånd når han skjærer seg inn til substansen”.

Blant de velskrevne og poengterte anmelderord framheves spesielt Marcuses betraktninger over “Sovjet-propagandaens funksjon som ordmagi, som rituale.” I likhet med anmelderen (som var Aftenpostens første korrespondent i Moskva) siterer jeg fra boka:

“Det ritualiserte sprog bevarer det opprinnelige innhold i den marxistiske teori som en sannhet som må tros og vedtas, selv om alle faktorer peker i motsatt retning…”

ELLER – som en av de “trofaste skeptikere” når det gjelder et radikalt annerleders tema, parapsykologiske fenomener – og uten sammenlikning for øvrig – skal ha sagt:

– Dette er ikke noe jeg tror på – selv om det skulle vise seg å være sant!

God helg til dere alle!

Views: 325