(Fra LM 02.03.15) Republisert 09.02.22) (KOMMENTAR: Svein-H. Strand) Det er kanskje et tidstypisk trekk: Etter et på mange måter politisk tankeløst flertallsvedtak i plan- og miljøutvalget, kommer motargumenter mot innglassing av garntørka som perler på en snor. Tidstypisk fordi her er egentlig alt snudd på hodet.

Er det et problem med «Gælja», et nasjonalt kulturminne, sånn at det trengs et radikalt bevaringstiltak? Nei.

Finnes det andre grunner til å gi dispensasjon fra gjeldende reguleringsbestemmelser, grunner som er så sterke at vesentlige kystkulturverdier må vike? Nei.

Her er saken ganske enkelt den at Sonskilen Båthavn AS, den private aktør som snodig nok er blitt eier i stedet for en passende offentlig aktør på kulturområdet, trenger et tiltak som dette. Noe som inngår i en utviklingstanke for hele sitt betydelige domene i Sonskilen.

Innglassing av garntørka vil med rette kunne oppfattes som en velsignelse av aktiviteter som allerede har vært «prøvd ut» med hell. For selskapet.

I stedet for å være åpen på dette, ser vi at det nå i siste runde argumenteres tildels svært heftig med en rad av det som trygt må kunne sies å være vikarierende argumenter om glass som varig gode for fellesskapet her ute.

Forestillingen med samtidsdans i fjor sommer kunne være en spire til framtidig variert bruk av et flott kulturminne som er i tråd med våre beste verdier, ikke med våre impulser for videreutvikling av Son som sommersted. Et sommersted som gjennom mange, mange generasjoner har opprettholdt sin tiltrekningskraft med avgjørende bidrag fra nettopp våre synlige kulturminner.

Problemet med garntørka er «bare» at vi på sett og vis har tatt den for gitt og glemt å ta den og skjæret i bruk til arrangementer som er i tråd med den kystkultur den springer ut av.

Dette går det garantert an å gjøre noe med uten å ende som klagesak hos Fylkesmannen!