Ole Paus til minne

Ole Paus slik vi husker ham her i det nære. Han hadde mer enn én gang konsert ute i Olivenlunden hos Café Oliven. (LM Arkivfoto)

(Publisert 12.12.23) Det ble en trist dag da vi i formiddag fikk vite at visesangeren, komponisten og forfatteren Ole Paus var gått bort, 76 år gammel. Han hadde vært syk siden han fikk hjerneslag i september.

Vi hitsetter, fra no.wikipedia:

Ole Paus vokste opp i Oslo, Elverum og Trondheim som sønn av generalen med samme navn. Etter militærtjenesten studerte han jus og filologi, og begynte i slutten av 1960-årene å opptre som visesanger i Oslo.

Etter å ha blitt oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen, platedebuterte han i 1970 med Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet i Oslo.

Han bokdebuterte året etter med diktsamlingen Tekster fra en trapp. Hans tidlige album utviste inspirasjon fra visesang, jazz og rock.

Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk interesse for utstøtte, marginaliserte og ensomme i samfunnet, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang».

Han har både vist en lyrisk side og markert seg som bitende satiriker, ikke minst i en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter.

Gjennom samboeren Henny Moan ble han en venn av Jens Bjørneboe i hans siste år. Paus ble fra 1971 også venn og samarbeidspartner med Ketil Bjørnstad, og deltok i Bjørnstads musikalske prosjekt Leve Patagonia, der han selv hadde rollen som Hans Jæger; blant deres andre samarbeidsprosjekter er platen Blues for Pyttsan Jespersens pårørende.

Paus har også skrevet tekst til sanger som «Innerst i sjelen» og «Engler i sneen». Han har tolket salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og fra 2000-årene har han ofte samarbeidet med sin sønn, komponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaen Heksene.

Paus drev fra 1975 også plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz som Radka Toneffs album. Han mottok Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn og har senere mottatt Spellemannprisens hederspris, Årets spellemann og Anders Jahres Kulturpris, blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame og er kommandør av St. Olavs Orden. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur» og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».

Paus har til dels blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover. Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».

Paus synger og skriver konsekvent på norsk og har ivret for at andre norske musikere skal gå over fra engelsk til norsk. I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus» debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus» sangtekster.

Ole Paus under en konsert i Sveio kommune i 2019. (Foto: Daniel DeNiazi)

Ole Paus» seneste studioinnspilling er «Sangen om de glemte», som han spilte inn sammen med sangeren Vegar Dahl i 2021.

 

Views: 83

Tabloid nynorsk? Ja takk

Portrett av Ivar Aasen, 1871. (Foto: C. C. Wischmann / Ivar Aasen-tunet)

(Innhald bak lenke i samband med saka Nynorsking på heiltid, republisert i LM 31.08.23)

Av Eva Marie Mathisen, skrivar i Norsk Målungdom

Å skriva eit språk er ein vane. Slik er det òg med nynorsk og bokmål. Hadde det vore meir nynorsk i VG og Dagbladet, hadde truleg fleire lagt av seg vanen med å skriva bokmål. Difor seier eg ja takk til ei tabloidisert, nynorsk avisframtid!

Kvar og kva som vert skrive på eit språk signaliserer kva språket er dugande til. Når ingen aviser i Akersgata skriv på nynorsk, gjer det at folk tenkjer sitt om kva dei kan, og ikkje kan, skriva om på nynorsk. Det er ingenting i nynorsken i seg sjølv som gjer han mindre brukande til å skriva om krigen mot Irak, Orderud-drapa eller kjønskvotering på – det skjer berre ikkje!

Forklåringa på dette er at nynorsk ikkje høver i VG og Dagbladet, i fylgje intervju i Klassekampen 28. april med Olav Versto. Mitt spørsmål vert då: Kva er det med nynorsken som ikkje høver? Er det slik at alle hokjønsorda i nynorsken? Eller er det orda “eg” og “ikkje” som ikkje høver i tabloidpressa? Eller er det rett og slett slik at det er nynorsken som provoserer i aviser som vert gjeve ut i hovudstaden? Eg trur det siste.

Nynorsk provoserer. Nynorsk har alltid provosert. Rett og slett av di nynorsken representerer noko anna enn bokmålet; trua på at dei dialektane folk i heile Noreg talar, er minst like gode som slik dei talar i hovudstaden. Trua på at dei tankane folk i heile Noreg tenkjer, er minst like gode som dei tenkjer i hovudstaden. Trua på at dei lokale kulturane og tradisjonane ein finn i heile Noreg, er minst like gode som dei ein finn i hovudstaden. Det er ikkje rart at slike påstander provoserer i Oslo!

Views: 34