SÅ HER måtte jeg gå igjennom alle opptakene igjen. Og det slo meg: Landet vårt kryr av såkalte medier. De får med seg alt. Fra husbrann til husbråk og langt verre ting som skjer i hus. Til vår innette krangling i det offentlige rom. Vi kives og strides om saker & ting. Noen ganger er det som om selve Nasjonen skal revne. Går det lukt til helvete?
MEN SÅ KOMMER 17. MAI
JA, så kommer 17. mai. Og se på disse bildene. Hva er det som skjer? Er det virkelig barnas dag, som det sies noen ganger? Eller er det familienes dag? Ja, men ikke alle har familier – kjernefamilie, storfamilie og sånn. Noen er veldig aleine og får små stikk i brystet der på sidelinja når Toget passerer; prøver kanskje klønete å finne øyeblikkets snare og korte familiefellesskap med mennesker som står skulder ved skulder. Et smil og noen få ord. Alt dette er vårt, dere! Til og med russen. Så hva er det som skjer?
NOEN FRA ARBEIDERKLASSEN gikk ikke i 17. mai-toget. De hadde sin klassesamlende 1. mai-dag. Så var det, noen steder på 1950-tallet, et mellomspill der faktisk skolene gikk i tog også på 1. mai! Skoleklasser gikk sammen bak musikk og faner, som drøye to uker senere.
I DAG er det flere steder hvor nesten ingen går i 1. mai-tog og bare korpsene gjør at det ser ut som et tog, og jeg skal ikke nevne navn. Litt å tenke på, dere.
DET TROR JEG også faller mange i hu, altså ikke Wergeland som begersvinger, men som nasjonsbygger, når de går i, eller står og ser på, barnetoget. Eller dette borgertoget, som de ennå har i mange byer, og her kom da «det borgerlige» igjen inn i min artikkel. Men borgere er ikke nødvendigvis borgerlige. Nok om det!
JEG SIER TAKK for meg denne 19. mai med to bilder som i sannhet forteller hvor inkluderende 17. mai-tog-greia er blitt.
FØRST ser dere Filosofen som deltar med egen fane. Jeg bare viser bildet, ellers blir det fort bare «toill og skitprat», som de sier en god del nærmere der jeg vokste opp og der både Arbeidernes dag og Grunnlovsdagen var svære greier for både små og store. Særlig for den som spilte i korps fra tidlige saluttmorgen til sene ettermiddag.
MITT KORPS hadde forresten uniformer med korte, blå jakker og hvite, kritt hvite, bomullsbukser. Dette var såpass langt nord at det var såvidt snøen hadde forsvunnet på uasfalterte gater hvor vi noen ganger marsjerte og spilte så søla skvatt.
DERFOR HADDE VI selvfølgelig to bukser. Mellom barnetoget og borgertoget var det alltid bukseskift. Hvorfor de måtte la oss ha kritthvite bomullsbukser, har jeg alltid lurt på. Nå er det ingen igjen å spørre.
MEN MAN KAN GRUBLE. Derfor avslutter jeg, for å kunne gå løs på dagens redigering av lokalsamfunnets krangler i hverdagen som igjen har inntruffet, med et bilde av Grubleren, som sannelig også deltok i det nesten endeløse barnetoget i Son.
Views: 71