|
TIENDEBYTTET i gamle dagers Mosjøen er beskrevet av flere penner gjennom årene. Det moderne Tiendebyttet som byens handelsstand fikk satt i gang, har ennå ikke fått mye litterær omtale. Det er kanskje ikke så rart, Men den første etterkrigsgenerasjonen av mosjøværinger er nå blitt såpass ”oppi åran” at det er på tide å ikle seg nostalgiens brede vinger for å skrive-mimre om ungdoms-årenes gilde ”Tingbytte”. Da det nye var nytt og et sosialt og opplevelsesmessig lyspunkt i høstmørket! Her er et bidrag fra en utflyttet mosjøværing, Svein-Harald Strand, årgang 1945. |
| I 1960-årene har handelsstanden giret opp det tradisjonsrike arrangementet en god del – så det blir bedre i takt med den nye tida. Underholdningsaspektet får litt større betydning. Men det viktigste står knapt på programmet, for det kommer nesten av seg sjøl – nå som før: MILJØ! Et ladested som pulserer opp til sitt optimale, med tilløp til trengsel på visse tider – enda arealet og gatenettet i Mosjø-gryta er stort nok til å betjene en middels stor norsk by, og vel så det.  Et miljø som ikke minst kjennetegnes ved det sosiale SAMVÆR. Om det så bare er i formelt beskjedne former som rundt ei kafekanne, med ei lefse og gomme til hver, før rundturen i butikkene med sine fristende tilbud. ”Tingbyttpris” – med kjøpmannshåp om at det også skal gå unna tilstrekkelig med ting til fullpris før handlefesten er over. ”Nesten gibortpris” – på det som likevel snart skal bort fra hyllene.Så mye folk i byen! Og de er nesten alle i jamnt godt ”Tingbytt-lune”. Tiendebyttet er beint fram en magnet! Fra Korgen, Elsfjord og Leirfjord i nord, fra Hattfjelldal, Susendal, Fiplingdal og Majavatn i sør, kommer folk – og blir minst én av dagene. Men først og fremst kommer selvfølgelig mosjøværingan sjøl – og vefsningan, og Jau, de gjævt mæ dæ hæran Tingbytte i Mossyn. Mæn dæ går no så fort over, som han sa med et dypt sukk, småbrukeren fra distriktet på sin årlige bytur, før han la innpå en frisk ladning med skråtobakk. Så sant som det er sagt. Torsdag, fredag, lørdag, søndag og mandag. Og så er det et forbasket langt år til neste gang. Men så er det tida igjen, etter enda en vinter, vår og sommer. Når høstmørket er skikkelig kommet. Men før frostnettene har satt seg. Og ofte under ”sø´væsten”, dessverre. I verste fall under selve ”Trångskaringen”. Men så galt kan det da ikke bli med været i år! Det ser skikkelig lovende ut.  Utstyret til det omreisende tivoliet ligger ennå i hauger og stabler på plassen mellom parken og ”Folkets Hus-tomta”. Men det ligger allerede stor og ekte forventning i den rå høstlufta. Snart skal igjen de forførende lysene fra karusell og boder lyse opp den grå brakkeplassen. Det skal skinne i alle farger. En mirakuløs forvandling når mørket setter inn. Og det skal sprake og gjalle fra slitne høyttalere, plinge, ringe og knalle. Det skal plaffe fra luftgevær, og lukte søtstramt av bodsennep og fra dype kjeler med tjukke, nytrukne pølser.Ja! Ja! Alt sammen skal vi få oppleve igjen, og visst enda mer i år. – No bi dæ DØDSKJØRERÆ óg. PÅ MOTORSYKKEL I TØNNÆ! Fyy farrssken. – Jau tivoliet, de e no i rutæ. Å dæ bi ein kjæmpetøff karusæll i år! Mykje høgar. No e ´n halvbygd aillerede. Bære så du veit dæ. Før di ha tænkt å tjuvstart mæ ein gång karusæln e færdi! Tre kroner før ein tur, sa de. Eller va dæ fire? Før ongæ. Her gjelder det altså ikke å være voksen. Det forstår vi. Men tør vi å sitte på? Høyere stolheng – og hviskes det ikke også om større fart? Tingbytt´lørdagen er den store Dagen blant de gilde høstdagene. Da er de på plass i Mosjø-gryta – alle som kan gå, ser det ut til. Og været er tålelig bra i år. Går det mot rekord? Det tetner seg til i gatene rundt torget allerede tidlig på formiddagen. Kommer du langveis fra, gjelder det å få utnyttet tida før butikkene stenger – eller før de beste tilbudene er blåst bort. Det er forresten ikke alle som kan gå når kvelden kommer og folkestimens tyngdepunkt har forskjøvet seg fra handlegatene og til den glitrende tivoliplassen få kvartaler bortenfor. – Sjå, ein rusankaill. Dæven steike kor rusan hain e! Nei, han er ikke god, kaillen i grøfta bak tivoliet. Det tror vi at heller ikke politiet synes – hvis de kommer. Og de kommer. For den stramme Politimester Børge Ask & Co. sover ikke, de heller, når det er Tiendebytte. Saktens tåles det litt slakkere tøyler i et folkelig høstslepp som vårt, men rimelig orden skal det da være i kammerbyen, forstås! De kommer med Svartemarja, som er grønn og har god plass til en snill rusankaill med tykk gele i knærne og tynt blod i årene. – Dæ hær va arti, guttæ. Ha dokker sett teddybjørn´ som e vainn? Dokker kain få´n; e ska no på kaffe te´n Børge Ask!  Utenfor ”dødstønna” annonseres det med fynd og klem at den steingale svensken med den lydsprutende motorsykkelen snart skal ha kveldens siste forestilling. Så er det vel på tide å få overvært seansen som alle snakker om.Han beinpumper kubikkene i gang og begynner med noen forsiktige runder på det skrå brettet som danner overgangen til den rette, høye tønneveggen. Vinner balanse. Vinner fart. Demonstrerer lyd og trøkk. Spiller ut all den dramaturgi som åpningsscenen gir rom for. Han ruller sakte en runde, drar ned turtallet, nøler litt. Er det blitt dugg på veggen? Tør han ikke ta sjansen? Så – før vi rekker å registrere noe som helst – har høyrehanda svutsjet gasshåndtaket ned så undersiden av kjørehansken nesten berører den trange kjøredrakten ved låret. Bånn pinne. Full motorkraft. CHPRRØØUUUMM! Jo, han tør! Nå går han – pang! – rett på steile veggen med den brølende svarte sykkelen; to meter opp, ned på brettet, opp igjen – enda noen meter høyere på tønneveggen, tre runder rundt – med enda større fart; en liten tur ned, så opp igjen – til større høyde. Et førtitalls par stive øyne følger den skinnkledde rundt, rundt, rundt; stadig litt høyere. Vi blir svimle av å følge ham med øynene. Galningen er nesten på toppen av tønna. Ikke langt fra der vi står kvassøyde mens vi holder oss for ørene. Full utblåsning, full fart! Eksosen etter den svarte ekvipasjen ligger som en tynn, gråblå krans rundt tønneveggen. Vi synes at den stikkende eksoslukta er blandet med eter, som de sier at han har i bensinen for å få ekstra skyv. Motorlyden har skiftet til et mer jevnt spetakkel. Det maler og maler fra sylindrene og det korte, blanke eksosrøret. Høyt her oppe kan han ikke tillate seg å ta en eneste liten sjanse. Det kan bli katastrofalt. Her gjelder kun det ene: Å holde stø maskin og stø fart. Dra på, dra på. Trøkke maksimalt mot tønneveggen hele tida, så festet ikke glipper… Han begynner å skru seg nedover. På et kritisk punkt et stykke nedenfor midten må han senke hastigheten, ellers blir overgangen til det skrå brettet for brå. Se: Veggen er faktisk litt glatt! Dekkene mister grep. Et skjærende hyl lyder oppe fra publikumsgalleriet. Men svensken har vært oppe på en glatt tønnevegg en høstkveld før. Det ser ut som en refleks når han reiser seg halvt opp og liksom kaster forhjulet i rett vinkel mot bunnen, gir ekstra gass, justerer vinkelen – og er i sikkerhet på brettet. Han triller rundt på frigir. Virker litt matt, men samler seg snart til den sedvanlige avslutningen. Ned fra brettet. Stans midt i tønna. Skreve av sykkelen. Tre sekunder bånn pinne med gass. Motoren av. Armene opp. Et svett smil mot kveldens siste betalende. Forestillingen er slutt. Men ”Tingbyttet” er så visst ikke slutt. Og på Kippermoen er det FEST!  Søndag ettermiddag har vi ristet av oss både det ene og det andre. Tønnerytteren sadler igjen sin iltre ganger; lykkehjulene sveives i gang i bod nummer tre, der premieutvalget nok er blitt merkbart tynnere; karusellen er satt i stand etter et lite motorhavari; lommepengene er i ferd med å ta slutt. Og enda gjenstår det en dag.– Ke vi ska finn på då, trur du? Vi finner nok på noe. Selv på ”Kjerringdagen”. Men deretter kommer svarte høsten. Og kanskje ”Trångskaringen”. Og det er veldig, veldig lenge til jul. |
|
Svein-Harald Strand |
siden det gjelder den nære lokalhistorien. Views: 101