Inn til «forestilling» i Gullikgården. Et overraskende besøk til en velholdt Son-bakgård. Takk til eierne som naturlig nok ikke slipper et førtitalls mennesker inn i det private rom sånn i det daglige. Et innlagt tablå i bakgården og uthuset (se nedenfor) bidro ytterligere til at Vandreteateret 2013 ble en variert opplevelse.
Kvinnene i Son, som i andre kystsamfunn, hadde ofte tunge bører på sine skuldre – og et sterkt samhold. Replikkene her var, etter minnet: – Sitter’u og drekker opp lønninga nå igjen, din slask! – Pass dine egne saker du kjærring!
Dampskipsbrygga i Son kunne til tider være et tøft arbeidsssted for bryggeformann Johansen, på sett og vis datidens havnesjef. Her må en til-ilende lokal «kirurg» bokstavelig talt finne fram nåla og trå til, mens en tilfeldig gjest på brygga ser ut til å ha det like vondt som assistent.
Kvinnene i Son hadde et sterkt fellesskap, både i sladder og i sorg, for å si det sånn. – Har du hørt det, er det ikke forferdelig! Dette tablået fant sted nedenfor Victoriagården, som våren 2014 også ble historie.
Offisiell åpning av innfartsveien «Nykleiva», Storgata oppover fra krysset med Kolåsveien.
Taler hørte med, den gang som nå. Men flosshatt og sjakett er nok godt og vel erstattet av ordførerkjede og pene smil.
Underholdningen var det ikke noe å si på under åpningen av «Nykleiva».
Mange spillefilmer har vært tatt opp i Son gjennom årene. Her har Vandreteateret hensatt publikum til en kamera går-scene fra norsk films barndom. Opptakssted er den tidstypiske bakgården til Gullikgården nord i Storgata. Et privat, godt bevart innsmett der knapt noen av de 40-talls deltakere på vandringen denne dagen hadde satt sine bein før.
Oppgitt regissør etter flere svært mislykkede, ikke gjennomførte tagninger bak i Gullikgården.
Fotoreporter fra Vandreteaterets 2013-oppsetning: Svein-H. Strand.
(Tidligere republisert 20. september 2022.)
Views: 150