(Fra LM desember 2003) (Republisert 30.12.22) Tilfeldig var det ikke at det var i Son det ble arbeidet for å få et nasjonalt smuglermuseum. Det daværende ladestedet var en stor ”importhavn” under brennevinsforbudet.
Av Svein-H. Strand
Vi kan forstå denne virksomheten eller ei, utfra datidens sosiale forhold. Men noen ære er det ikke akkurat tale om å drysse over Son ved å oppette et slikt museum.
Store deler av den voksne befolkning i Son deltok nemlig direkte eller indirekte i ulovlighetene. Indirekte ved blant annet å gjemme spritkanner i husene sine.
HETVINSFORBUD var det også – fra 1921 til 1923. Men tørsten etter den hete vin var minst like stor da som nå, selv om halve den voksne befolkningen i landet i begynnelsen var for forbudet.
Grunnlaget for den omfattende smuglervirksomheten var svært god, enda faren for å bli tatt – både på sjøen og på land – var relativt stor.
Men stor var også fortjenesten for dem som fikk sakene velberget inn til det store markedet i Oslo via landeveien.
Det sies at smuglere i ro og fred losset kanne på kanne med smuglerbrennevin på brygga i Son.
Et ukjent antall liter ble også håndtert over brygga i Kjøvangen nord for Son, og i bukter og viker andre steder langs Vestby-kysten.
FORFATTEREN Arthur Omre (1887-1967), som bodde i Son en tid, var med på denne trafikken.
Mange omkom på sjøen etter forlis da de prøvde å komme unna tollerbåtene.
Omre var stadig på flukt fra politiet, men ble omsider tatt, dømt og fengslet. Det er dette miljøet han skildrer i sin gjennombruddsroman ”Smuglere”. Romanen vakte oppsikt da den ble utgitt i 1935.
En folkeavstemming i 1919 viste at hele 62 prosent var for fortsatt forbud.
Forbud mot både brennevin og hetvin ble derfor stadfestet i lov av 16. september 1921.
Men hetvinsforbudet ble opphevet allerede i 1923.
Og en ny folkeavstemming, i oktober 1926, viste at flertallet, 56 prosent, nå var mot brennevinsforbudet.
Ved lov av 15. april 1927 ble derfor også dette forbudet opphevet.
Visits: 24