Unikt, umistelig fellesskap

Ja, vi elsker 17. mai!

Fra barnetoget i 2019. (FOTO: Svein-H. Strand)
(Publisert 17.05.23) (Kåseri) Sent i går satt jeg og digital-bladde igjennom noen og førti av mine fotoopptak fra 17. mai-feiringen i Son i 2008. 17 bilder hadde jeg dengang allerede valgt ut og fått publisert på Lokalmagasinet.no, sent på kvelden denne Dagen. Det var forresten helt tilfeldig at jeg endte opp med 17 bilder i første omgang. Eller var det ikke? Dere har kanskje hørt – eller lest – om det som blir kalt tilfeldighetenes røtter?  At tilfeldighetene ikke inntreffer så tilfeldig som vi tror. Uansett: Men så roptes det – fortsatt i 2008 – fra lesere etter enda flere bilder. Mer, meer – meeer!

(Om tidligere publiseringer av kåseriet – med andre illustrasjoner: Se nederst.)
Rødt, hvitt og blått gjennom Storgata. Noen fikk med seg alt fra fortauet, andre hadde sikret seg “tribuneplass” utenfor Café Oliven. Fra 2019 dette bildet også. (Foto: Svein-H. Strand)

 

 

SÅ HER måtte jeg gå igjennom alle opptakene igjen. Og det slo meg: Landet vårt kryr av såkalte medier. De får med seg alt. Fra husbrann til husbråk og langt verre ting som skjer i hus. Til vår innette krangling i det offentlige rom. Vi kives og strides om saker & ting. Noen ganger er det som om selve Nasjonen skal revne! Går det lukt til helvete?

Men så kommer syttende  mai!

JA, så kommer 17. mai, dere. Hva er det som skjer? Er dette virkelig barnas dag, som det så ofte sies? Eller er det familienes dag? Men det er jo ikke alle som har familier – kjernefamilie, storfamilie og sånn.

Noen er veldig aleine og får små stikk i brystet der på sidelinja når Toget passerer; prøver kanskje klønete å finne øyeblikkets snare og korte familiefellesskap med mennesker som står skulder ved skulder. Et smil og noen få ord.

Alt dette er vårt, dere! Til og med bråkebøttene russen er vår. Så hva er det som skjer?

Vårt eget korps Soon Etter Frokost har ikke uniformer, men blir et vakkert “bunadkorps når Grunnlovsdagen kommer. (Foto: Svein-H. Strand)

HVA SA DU, herr hjemmesitter? Borgerskapets dag? Vel, det må ha vært for lenge siden, da vi hadde en gjennomgripende klassekamp i landet. Mer enn vi tror før vi setter oss inn i det – og langt inn i foreningslivet. Fra idrettens til båtlivets aktiviteter. I Moss har de ennå Arbeidernes Båtforening på “Bettongen” som et minne fra denne tiden.

NOEN FRA ARBEIDERKLASSEN gikk ikke i 17. mai-toget på den tiden. De hadde sin klassesamlende 1. mai-dag. Og så var det, noen steder på 1950-tallet, et mellomspill der faktisk skolene gikk i tog også på 1. mai! Skoleklasser gikk sammen bak musikk og faner, omtrent akkurat slik de også gjorde drøye to uker senere.

Det er sant – og jeg opplevde dette selv, der jeg vokste opp i eimen av Landsfader Gerhardsen og med en bestemor som hadde vært med på å starte det lokale Arbeiderkvinnelaget – med samhold, samklang og mange andre sam-ting. Som samnorsk.

Men det ble svært nøye understreket siste skoledag i april, at det var frivillig å gå i 1. mai-toget. Og noen fikk ikke lov. I korpset hvor jeg senere spilte, var vi en klarinett mindre på 1. mai. Hun fikk ikke lov, selv ikke å spille, på Arbeidernes dag.

I dag er det flere steder hvor nesten ingen går i demonstrasjonstog 1. mai og der bare korpsene gjør at det ser ut som et tog.

NEI, FOLKENS, med de offentlige manifestasjoner som finner sted nesten bak hvert et nes på vår Grunnlovsdag, så tror jeg vi må ta inn over oss at vi i dag har et unikt og umistelig fellesskap i dette landet!

En stor og sterk kjerne av fellesskap som får lov å vise seg fram på grunn av en bevegelse startet av en mann som ble født for over 200 år siden. En kranglefant og begersvinger som fikk begeret til å gå sammen med sine venner allerede den 16.

DÉT TROR JEG også faller mange i hu – altså ikke Wergeland som begersvinger, men som nasjonsbygger – når de går i, eller står og ser på, barnetoget. Eller dette borgertoget, som de ennå har i mange byer senere på dagen. Og her kom da “det borgerlige” igjen inn i min artikkel. Men borgere er ikke nødvendigvis borgerlige. Nok om dét!

Flotte messingblåsere i Såner Skolekorps – her knipset i Fjellstadbakken 17. mai i 2013. (Foto: Svein-H. Strand)

Jeg sier takk for meg med noen poenger som i sannhet forteller hvor inkluderende 17. mai-tog-greia er blitt i løpet av de siste tiårene.

Både Arbeidernes dag og Grunnlovsdagen var svære greier for både små og store der jeg vok vokste opp. Særlig for den som spilte i korps fra tidlige saluttmorgen til sene ettermiddag.

MITT KORPS hadde forresten uniformer med korte, blå jakker og hvite, kritt hvite, bomullsbukser. Dette var såpass langt nord at det var såvidt snøen hadde forsvunnet på uasfalterte gater hvor vi noen ganger marsjerte og spilte så søla skvatt.

Mellom barnetoget og borgertoget var det alltid bukseskift. Hvorfor de måtte la oss ha kritthvite bomullsbukser, har jeg alltid lurt på. Nå er det ingen igjen å spørre.

SVEIN-HARALD STRAND

Denne saken ble første gang publisert i Lokalmagasinet.no 19. mai i 2008, da som et kåseri illustrert med ferske reportasjebilder fra feiringen av Grunnlovsdagen. Senere ble kåseriet hentet opp fra arkivet i anledning Grunnlovsjubileet 1814-2014.

Views: 293