(Fra LM januar 2002) (Republisert 19.08.23) Han opprettet det første platestudio nord for Trondheim. Der lanserte han Åge Aleksandersen og Halvdan Sivertsen.
10. januar 2001 gikk en institusjon i Mosjøens og nordnorsk musikkliv bort, Nils Johan Øybakken, bare 54 år gammel. Sorg ble blandet med varme, gode minner. Minner fra ungdomsår i Mosjøen hvor popmusikken var en gild plattform og ramme for nesten all vår fritid.
For Nils i en så sterk grad at han etter hvert fikk ambisjoner om at musikken skulle bli til noe mer enn en hobby. Slik ble det også – i rikelig monn!
Nils var den idealistiske grunnlegger, eier og driver av studio og plateselskap. Og han var den kvalitetsbevisste, inspirerende og utholdende produsenten og lydteknikeren. Han hadde et usedvanlig godt musikkøre, med sans for den gode rytme og den gode, gjerne vakre, melodi.
Jeg legger til at han var veldig praktisk anlagt, og selvlært i alt han gjorde i musikken og i studioet. Alt i alt var det rett og slett flott det han fikk til i et lite, om enn rikt, musikkmiljø i utkanten av Europa, og med små materielle innsatsmidler.
Hans platemerke Experience og utgiverselskapet Nord-Norsk Plateselskap introduserte en lang rekke nye band og artister for det platekjøpende publikum.
LANDSKJENTE ARTISTER som Åge Aleksandersen og Prudence (de tre første singlene ble innspilt i Mosjøen), Halvdan Sivertsen og Terje Tysland debuterte med Nils Øybakken som produsent og utgiver, før han generøst hjalp dem videre til større selskap og forhold.
Så kom debutplater med nesten alt som fantes av gode nordlandsrockeband, som: Zoo. Opera Buffa. Crossbreeze. Cimarron (“Me`Uggur i Næpa”!). Saraband. Rockfilter. Og trubadurer: Terje Nilsen, Reidar Moursund. Og danseband fra viden om: Trøndelagsbandet Vikings, nordlandsbandet Terry og Lenas, og selvfølgelig Mosjøens eget: Odd Bjørklunds. Singleplater og LP-er som i dag holder på å bli samleobjekter.
Seinere kom turen til plater med mange lokale krefter både i forgrunnen og bakgrunnen. Blåsere, strykere, tangentspillere og sangere. Det var jo krefter nok å ta av! Og tenk at lokale dansemusikere og gammeldans fra de helt lokale bygder kunne fås på plate!
Et høydepunkt kommersielt sett var en låt med Terry og Lenas. Den klatret faktisk helt til topps på Den europeiske kringkastingsunionens lytterbarometer, Europa-toppen.
I 1962 KOM FILMEN “THE YOUNG ONES” med Cliff Richard og The Shadows. Nils satt i salen og sugde til seg stort som smått av skyggenes musikalske prestasjoner under alle forestillingene på Mosjøen komm. kino. Etterpå vokste det veldig fort fram et gitarband på loftsrommet hans hjemme i Elvegata. Nils var initiativtaker og den selvsagte leder og drivkraft.
Noen få måneder seinere sto Mosjøens første gitarband, The Hunters, for første gang på scenen i den nystartede ungdomsklubben som nær sagt sevfølgelig måtte hete ”The Young Ones”. Gjett om det var stor stas – i lokaler som klubben fikk disponere en kveld i uka på gamle, ærverdige losje Hålogland som hadde både sal og galleri.
For ei gild tid det var! I butikken hos pappa Arild Øybakken var det alltid ferske plater. Vi hev oss over alt som kom med Cliff Richard og The Shadows, som med sin nå klassiske instrumentbesetning startet en epoke i pop- og rockmusikken. Så kom The Beatles og dro det videre til store høyder. Oi, for en musikk!
Norske gitarband dukket også opp i platebunkene. Men The Hunters fra Mosjøen var bedre! Stiligere og mer ”Shadows-like”. Og for et kjempeflott band det var å danse til, enten låta gikk i raskt eller sakte tempo.
Kunne de bare få vist det på plate!
DA DET ENDELIG BLE PLATEOPPTAK for Nils & Co, var det blitt 1967, og bandet hadde skiftet navn til Public Relations, Inc.
Som tilfellet var for de fleste gitarband, hadde de endret stilen litt. Låtene var mer rocka, og på lydsida var det kommet effektutstyr, for eksempel en fotpedal, en Fuzz. Det slapp løs et uhorvelig spetakkel i Vox-forsterkeren når Nils tråkka på pedalen mens han kjørte sine riff på Fender-gitaren. Men balladene var fortsatt med i repertoaret.
Det gammelmodige studioet hos Carl M. Iversen ved Youngstorget i Oslo hadde visst hatt sin storhetstid i 1950-åra med Jens Book-Jensen, Inger Jacobsen og Nora Brockstedt som toppartister.
Det var mildt sagt andre toner og rytmer mosjøguttene kom med. Men lydteknikeren var faktisk den samme da Nils Johan Øybakken, Herold Solheim og Ole Viggo Johnsen, pluss den innleide vokalisten Stein Larsen fra Oslo (som svarte på annonsen bandet satte inn i Aftenposten bare noen få dager i forveien) dro i vei med lydprøver så gulv og vegger ristet.
A-sida på den første og siste plata med Public Relations, Inc. het da også ”SHAKE!”.
Teknikeren følte seg nok mer på hjemmebane da B-sida skulle festes til rillene – den rolige ”Be My Love” som Nils og jeg ble ferdige med å snekre i hop teksten til så seint som dagen før opptak.
TURNE I SVERIGE: Seinere hadde bandet en kort storhetstid i Hudiksvall-området i Sverige, der de visst ble rimelig store idoler etter bare få konserter, og med en fjerde mosjø-gutt, Frank Arild Johansen, som vokalist.
Nils mintes med stor glede tiden i Sverige, og seinere en kort turne som bandet gjennomførte i Danmark, før det satte kursen nordover til Mosjøen der Nils ville realisere drømmen om eget studio – og en familie.
Han var alltid veldig stolt av og glad i shadow-bandet som han skapte på loftsrommet og gjennom årene holdt i gang med vekslende mannskap. At han tok tilbake det opprinnelige navnet The Hunters da han i 1980-årene blåste liv i det igjen på ren hobbybasis, etter mange års studioinnsats for andre band, sier mye om den saken.
GITARISTEN OG BANDLEDEREN: I pop- og swingrock-sjangeren var Nils Øybakken en svært dyktig sologitarist og bandleder, og han ble bare bedre med årene, selv om mulighetene til å utfolde seg slik etter hvert ble ganske små.
Hans absolutte spisskompetanse som godt voksen sologitarist var kanskje å få mye ut av en enkel melodi. Han kunne spille de enkleste låter med innlevelse, følelse og varme, og hadde en utpreget personlig stil som ga melodilinjen en interessevekkende dynamikk.
Men han fikset også de råeste, rockete gitarriff på en måte som gjør at jeg skal vokte meg vel for å plassere ham i ”melodibåsen”. Og mon tro om han ikke også kunne vært en dyktig jazzgitarist?
Heldigvis har Nils Øybakken etterlatt seg båd en kassett fra 1990 (“Plays from The Shadows Collection. Vol. 1”,) og en CD fra 1998 som vitnesbyrd om sine og bandets fine kvaliteter – og potensiale, for all del – innenfor en sjanger som litt ufortjent er blitt ganske smal med årene, men som uansett er både verneverdig og kan moderniseres.
Det var ikke minst de to sistnevnte aspektene Nils ville ivareta med CD-en ”Summer Love 1958” (etter en av Shadows-låtene de spiller) som ble gitt ut til 30-års-jubileet for plateselskapet hans. Den viser også hans kvaliteter som finstemt musikalsk arrangør og produsent.
FORMIDLEREN: Selv om Nils selvsagt satte det å få utfolde seg som solist og bandleder svært høyt, så må det også være sagt at han helt åpenbart – uten at han gikk rundt og sa det – var svært glad i det vi i dag så fint kaller formidlerrollen, og at folk hadde det trivelig til musikken bandet spilte.
Foran spillejobbene var han veldig nøye med hvordan spillelista ble satt opp. Det skulle være de riktige melodiene i den riktige rekkefølgen. Mest mulig variasjon for både ører, hjerte og føtter.
De gledet og varmet mange, både ungdom og voksne, på utallige dansetilstelninger i Mosjøen og omegn. Og som Nils selv så riktig har skrevet på omslaget til CD-en: Mange er de ektepar som fant hverandre på dansegulvet til deres musikk.
Den rolige, stemningsfulle låta ”Midnight”, som bandet i en periode alltid avsluttet dansekvelden med, oppsummerer for meg mange lørdagskvelder med gladpop og swingrock på slutten av tenårene, i perioden 1962–1964. ”Midnight” slik The Hunters spilte den, har mye av den samme stemningen som vi finner i Pussycats versjon av ”Ebb Tide”.
Jeg har hatt melodien på slep i alle år seinere. Plutselig, kanskje på en reise eller med ei bok mellom hendene, så bare er den der, låta som Nils med sin glassklare gitarsolo bærer fram og løfter opp. Midnight. En stemning, en finale, et farvel – til vi ses igjen.
Skrevet ferdig for internett – Son den 2. april 2002
Svein-Harald Strand
Visits: 96