Vrakdeler fra det tyske flyet som denne historien handler om. Vrakdelene var å se like sør for Nordli gård, der rutebussen stopper, til sist på 1950-tallet, minnes LMs redaktør fra sommerferier på familiens hytte. (Fotograf: Ukjent. Lastet ned fra Digitalt Museum)
(Publisert 10.04.23) (Republisert 14.05.24) (Av Svein-H. Strand) Dette er en utrolig, men sann, historie fra aprildagene i 1940 da tyskerne invaderte Norge: Et tysk fly med to manns besetning måtte nødlande på et vann helt sør i Nordland fylke. Flyet går gjennom det øverste laget av dårlig våris og ruller over på ryggen. Men hvor er de hen?
Det får de snart vite. For bare noen titalls meter fra der det havarerte flyet ligger, er det en gård. Men hvordan er det mulig at mannskapet på et tysk krigsfly ikke vet hvor de er?
Jo – og dette er dagen før tyskerne bomber Namsos:
KARTET DE HAR med seg rekker bare til fylkesgrensen mellom daværende Nord-Trøndelag og Nordland!
Den 19. april har de nødlandet på Nedre Fiplingvatn. Nå sitter de inne i stua på Nordli gård. Men de forstår ikke norsk, og gårdsfolket forstår ikke dem.
Så de to går ut og legger i vei til fots nordover langs Fiplingdalsveien. De håper å få kontakt med tyske soldater.
MEN PÅ VEIEN er det mye snø, og snøen er bløt. Fem timer senere kommer de, temmelig utkjørte, tilbake til Nordli, og de setter kursen mot det havarerte flyet.
En gjest, en småbruker fra Finnmark som heter Stenvik, har vært inne i stua på Nordli mens tyskerne var der.
Nå ber han om å få låne en Krag-rifle som gårdbrukeren, Hans Kroken, eier.
Det får han, og han forsyner seg med flere patroner som har blyspiss, ammunisjon Kroken bruker når han skal skyte rev.
Stenvik legger seg med rifla under ei gran et stykke fra gården. Og han begynner å skyte mot de tyske flyverne når de kommer tilbake. Det tredje skuddet treffer og sårer en av dem.
NORSKE TROPPER hadde fått melding om nødlandingen og kom til Nordli fra nabobygdene Svenningdal og Susendal.
Som det står i det skriftlige sammendraget av et lydopptak fra 1977, et intervju med den da 83 år gamle gårdbrukeren på Nordli. Til bruk for Norsk Hjemmefrontmuseum:
– Stenvik, som var kommet bort til flyet, skjøt som en avsindig mot flyskroget i den tro at det var flere tyskere der. Han ble fort avvæpnet av de norske soldatene.
Den sårede flyveren ble båret opp til gården, og senere fraktet med hest og bil til Mosjøen. Her ble han operert og fikk fjernet kula. Men han døde neste dag.
– DEN ANDRE TYSKEREN ble sendt som fange til Bodø, og kom sannsynligvis til Kanada i forbindelse med evakueringen fra Nord-Norge, som det står i sammendraget. Og videre, sitat:
«Dette reddet utvilsomt livet til Stenvik, og sannsynligvis også til folkene på Nordli (kanskje flere).»
De norske militære tok på seg ansvaret for skytingen. Og tyskerne fikk ikke vite hvordan alt hang sammen. Dette enda den norske befalingsmannen flere ganger ble innkalt til forhør om skyteepisoden på Nordli.
BRØDRE VAR NAZISTER. I intervjuerens kommentarer til sammendraget går det blant annet fram at «3-4» av brødrene til Nordli-bonden var nazister.
– Han selv har ord på seg for være rettlinjet, og «han ønsket straff over sine nazibrødre» i 1945, skriver intervjueren. Hans kilde beskrives også som «vital og åndsfrisk».
Gammelt bilde av Nordli gård i nordenden av Nedre Fiplingvatn. (Foto fra Digitalt museum)
(Takk til min gamle venn Åge Kroken fra Nordli gård for hjelp med å skaffe sammendraget av Einar Grannes sitt lydbåndopptak for Hjemmefrontmuseet. Min artikkel bygger i sin helhet på dette sammendraget.)
(Publisert 09.03.24) (Oppdatert 10.03.24) (LM Arkivfoto) Mosjøen er den eldste byen på Helgeland. I Nordland fylke er det bare Bodø (ble kjøpstad i 1816) som er eldre.Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune.Bykommunen besto fram til 1961 – og ble fra 1962 igjen en del av Vefsn kommune.
Men siden 1998 har Mosjøen hatt moderne bystatus. Byen hadde 9.902 innbyggere per 1. januar 2023, mens hele kommunen har ca 12.000 innbyggere.
Dette er en av industribyene i Nordland, sammen med Mo i Rana og Narvik.
Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er den fremste hjørnesteinsbedriften.
ET VARIERT NÆRINGSLIV omfatter både handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Den er også et kommunikasjonssentrum i Helgeland-regionen. I dag med kortbaneflyplass. Nordlandsbanen ble framført til Mosjøen allerede tidlig på 1940-tallet, da byen var standkvarter for tyske okkupasjonsstyrker.
Helt til langt utpå 1950-tallet var det omfattende båttrafikk til og fra havna innerst i Vefsnfjorden – med både passasjer- og fraktbåter.
Et togspor gikk også til havna for lasting og lossing av varer, og den ble jo også hetende Jernbanekaia. På vestsiden av havna: En lang bygning med lagerboder for ulike bedrifter i byen.
Herfra er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Til Bodø er det 318 kilometer langs E 6.
(Publisert 06.01.24) Mosjøen Skolekorps – årgang 1957-1958! Likevel ikke lenger siden enn at mange vil kunne finne en smilende utgave av seg selv. 38 muskere, pluss dirigent (og klarinettist) Henrik Moe Jacobsen. Vi var jo en glad gjeng, må jeg som LM-redaktør kunne få si ettersom jeg var med selv. Ennå ikke fylt 12 år høsten 1957, da Henrik dirigent lærte meg de viktigste grepene for å spille 2.- (og 3.-) stemmen på Bb-klarinetten jeg fikk tildelt. Etter eget ønske. Fotografens navn har jeg ikke. Heller ikke hvor bildet er tatt. Men hvis året er 1958, ja så kan det jo være under Landsstevnet i Trondheim – en enestående begivenhet som samlet rundt 12 000 musikere og over 1000 ledere en helg i slutten av juni! Så stort og krevende var arrangementet, at det aldri ble kopiert hundre prosent.
Vinterdag i Mosjøen. (Foto: Øyvinn Hjorthen / Info Helgeland)
(Publisert 21.10.23) Hvis man går inn på den offisielle statlige valgportalen valg.no og slår opp på Mosjøen for å finne informasjon om valglokaler og åpningstider i byen, så finner man ingenting.
Man kan ikke søke etter Mosjøen, bare Vefsn.
Til og med adressen til kommunen/rådhuset er feil; der står det 8657 Vefsn, mens det riktige skal være 8657 Mosjøen.
Kanskje det er på tide å rydde opp og kalle Vefsn kommune for Mosjøen kommune?
[10.09.2023] (Av Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland)
TILTREDES. Svein-H. Strand, født og oppvokst i byen midt i Norge.
Blant de kjente kunstnerne som Mosjøen og Vefsn har fostret er maleren Thorolf Holmboe (1866-1935). Mindre kjent er hans yngre bror, maleren, tegneren og illustratøren Othar Holmboe (1868-1928). I Tromsø ble han utdannet som farmasøyt. Senere slo han seg ned i Son. Her virket han også som politiker; han ble ordfører – og apoteker.Og han malte altertavlen på Såner kirke – Sons soknekirke som brant ned til grunnen natt til Kr. Himmelfartsdag i 1995. To jenter fra et satanistisk miljø sto bak udåden.
Av Svein-H. Strand
Her er Othar Holmboes poster til jubileumsutstillingen i Kristiania 1914.
Familien flyttet til Tromsø der han ble utdannet farmasøyt (1887). Sammen med sin far Othar Ervigius var han som ung med med på å starte Tromsø Kunstforening.
Othar Holmboe var, som sin bror, elev ved Den kongelige Tegneskole og Kristian Zahrtmanns maleskole i København.
Han debuterte i 1898 – på selveste Høstutstillingen – med naturalistiske landskapsmalerier som de fleste av sine kolleger på den tiden.
Maleren hadde ingen stor produksjon, men gjorde etter hvert et lite levebrød av å være karikaturtegner.
Etter århundreskiftet gjorde han som mange andre kunstnere på den tiden: Flyttet til Son for å bo og arbeide der hele eller deler av året.
Hos Holmboe i Labobakken i Son, med storartet utsikt til Sonskilen og innløpet til Mossesundet, vanket blant andre forfatteren Nils Kjær (1870-1924). Kjær var først bare sommergjest i Son, men kjøpte senere, få år før sin død, den gamle fiskerboligen Pjåken i Sør-Son.
Det var ikke mye avholdssak som preget kunstnermiljøet i Son på den tiden. Noen fuktige lag ble det sikkert med Kjær og andre kjente begersvingere.
Kanskje nøt både den ene og den andre særdeles godt av å ha en utdannet apoteker i sin midte når bakrusen herjet som verst?
Uansett er det et faktum at Othar Holmboe virkelig praktiserte sitt fag i Son – ved å drive et apotek.
Yngstemann av de to Holmboe-kunstnerne hadde allsidige talenter – for se om han ikke også kastet seg ut i lilleputtbyens politiske liv. En karriere som førte ham til vervet som Son kommunes ordfører i årene 1911-1916.
Amund Helleland tegnet av Othar Holmboe.
Men kunstneren Othar Holmboe, da? Joda, han både tegnet og malte videre i sin tid i Son.
Og han takket ja da det trengtes lokale kunstner-krefter til å utsmykke sognekirken, nye Såner kirke som hadde stått ferdig og ventet på en altertavle siden 1880.
DENNE ARTIKKELEN er basert på faktaopplysninger fra en rekkekilder. Til slutt litt fra den norske utgaven av Wikipedia:
Othar Holmboe hadde et bredt interessefelt, illustrerte bl.a. Gabriel Scotts «Lillehavns mysterier» (1898), og utga biografien «Foged Jens Holmboes efterkommere», Bogtrykkeriet Concordia (1890).
Holmboe tegnet også plakatserier som NSBs Norge – Midnatsolens Land (1905) og Mustads Margarin (1905).
Han er biografert i pamfletten Thorolf og Othar Holmboe, Tromsø Kunstmuseum (1996).
(Oppr. publ. i Lokalmagasinet.no i 2007 uten illustr.; hadde da ikke vært tilgj. på nett siden 2003; republ. i utvidet versjon på Herison.no des. 2014.)
Nils Øybakken sammen med Bruce Welch fra The Shadows på Norges første gitarbandtreff, på Ekeberg i Oslo. (Foto fra minikasett.)
(Fra LM januar 2002) (Republisert 19.08.23) Hanopprettet det første platestudio nord for Trondheim. Der lanserte han Åge Aleksandersen og Halvdan Sivertsen.
10. januar 2001 gikk en institusjon i Mosjøens og nordnorsk musikkliv bort, Nils Johan Øybakken, bare 54 år gammel. Sorg ble blandet med varme, gode minner. Minner fra ungdomsår i Mosjøen hvor popmusikken var en gild plattform og ramme for nesten all vår fritid.
For Nils i en så sterk grad at han etter hvert fikk ambisjoner om at musikken skulle bli til noe mer enn en hobby. Slik ble det også – i rikelig monn!
Nils var den idealistiske grunnlegger, eier og driver av studio og plateselskap. Og han var den kvalitetsbevisste, inspirerende og utholdende produsenten og lydteknikeren. Han hadde et usedvanlig godt musikkøre, med sans for den gode rytme og den gode, gjerne vakre, melodi.
Jeg legger til at han var veldig praktisk anlagt, og selvlært i alt han gjorde i musikken og i studioet. Alt i alt var det rett og slett flott det han fikk til i et lite, om enn rikt, musikkmiljø i utkanten av Europa, og med små materielle innsatsmidler.
Hans platemerke Experience og utgiverselskapet Nord-Norsk Plateselskap introduserte en lang rekke nye band og artister for det platekjøpende publikum.
LANDSKJENTE ARTISTER som Åge Aleksandersen og Prudence (de tre første singlene ble innspilt i Mosjøen), Halvdan Sivertsen og Terje Tysland debuterte med Nils Øybakken som produsent og utgiver, før han generøst hjalp dem videre til større selskap og forhold.
Så kom debutplater med nesten alt som fantes av gode nordlandsrockeband, som: Zoo. Opera Buffa. Crossbreeze. Cimarron (“Me`Uggur i Næpa”!). Saraband. Rockfilter. Og trubadurer: Terje Nilsen, Reidar Moursund. Og danseband fra viden om: Trøndelagsbandet Vikings, nordlandsbandet Terry og Lenas, og selvfølgelig Mosjøens eget: Odd Bjørklunds. Singleplater og LP-er som i dag holder på å bli samleobjekter.
Seinere kom turen til plater med mange lokale krefter både i forgrunnen og bakgrunnen. Blåsere, strykere, tangentspillere og sangere. Det var jo krefter nok å ta av! Og tenk at lokale dansemusikere og gammeldans fra de helt lokale bygder kunne fås på plate!
Et høydepunkt kommersielt sett var en låt med Terry og Lenas. Den klatret faktisk helt til topps på Den europeiske kringkastingsunionens lytterbarometer, Europa-toppen.
I 1962 KOM FILMEN “THE YOUNG ONES” med Cliff Richard og The Shadows. Nils satt i salen og sugde til seg stort som smått av skyggenes musikalske prestasjoner under alle forestillingene på Mosjøen komm. kino. Etterpå vokste det veldig fort fram et gitarband på loftsrommet hans hjemme i Elvegata. Nils var initiativtaker og den selvsagte leder og drivkraft.
Noen få måneder seinere sto Mosjøens første gitarband, The Hunters, for første gang på scenen i den nystartede ungdomsklubben som nær sagt sevfølgelig måtte hete ”The Young Ones”. Gjett om det var stor stas – i lokaler som klubben fikk disponere en kveld i uka på gamle, ærverdige losje Hålogland som hadde både sal og galleri.
For ei gild tid det var! I butikken hos pappa Arild Øybakken var det alltid ferske plater. Vi hev oss over alt som kom med Cliff Richard og The Shadows, som med sin nå klassiske instrumentbesetning startet en epoke i pop- og rockmusikken. Så kom The Beatles og dro det videre til store høyder. Oi, for en musikk!
Norske gitarband dukket også opp i platebunkene. Men The Hunters fra Mosjøen var bedre! Stiligere og mer ”Shadows-like”. Og for et kjempeflott band det var å danse til, enten låta gikk i raskt eller sakte tempo.
Kunne de bare få vist det på plate!
DA DET ENDELIG BLE PLATEOPPTAK for Nils & Co, var det blitt 1967, og bandet hadde skiftet navn til Public Relations, Inc.
Som tilfellet var for de fleste gitarband, hadde de endret stilen litt. Låtene var mer rocka, og på lydsida var det kommet effektutstyr, for eksempel en fotpedal, en Fuzz. Det slapp løs et uhorvelig spetakkel i Vox-forsterkeren når Nils tråkka på pedalen mens han kjørte sine riff på Fender-gitaren. Men balladene var fortsatt med i repertoaret.
Det gammelmodige studioet hos Carl M. Iversen ved Youngstorget i Oslo hadde visst hatt sin storhetstid i 1950-åra med Jens Book-Jensen, Inger Jacobsen og Nora Brockstedt som toppartister.
Det var mildt sagt andre toner og rytmer mosjøguttene kom med. Men lydteknikeren var faktisk den samme da Nils Johan Øybakken, Herold Solheim og Ole Viggo Johnsen, pluss den innleide vokalisten Stein Larsen fra Oslo (som svarte på annonsen bandet satte inn i Aftenposten bare noen få dager i forveien) dro i vei med lydprøver så gulv og vegger ristet.
A-sida på den første og siste plata med Public Relations, Inc. het da også ”SHAKE!”.
Teknikeren følte seg nok mer på hjemmebane da B-sida skulle festes til rillene – den rolige ”Be My Love” som Nils og jeg ble ferdige med å snekre i hop teksten til så seint som dagen før opptak.
TURNE I SVERIGE: Seinere hadde bandet en kort storhetstid i Hudiksvall-området i Sverige, der de visst ble rimelig store idoler etter bare få konserter, og med en fjerde mosjø-gutt, Frank Arild Johansen, som vokalist.
Nils mintes med stor glede tiden i Sverige, og seinere en kort turne som bandet gjennomførte i Danmark, før det satte kursen nordover til Mosjøen der Nils ville realisere drømmen om eget studio – og en familie.
Han var alltid veldig stolt av og glad i shadow-bandet som han skapte på loftsrommet og gjennom årene holdt i gang med vekslende mannskap. At han tok tilbake det opprinnelige navnet The Hunters da han i 1980-årene blåste liv i det igjen på ren hobbybasis, etter mange års studioinnsats for andre band, sier mye om den saken.
GITARISTEN OG BANDLEDEREN: I pop- og swingrock-sjangeren var Nils Øybakken en svært dyktig sologitarist og bandleder, og han ble bare bedre med årene, selv om mulighetene til å utfolde seg slik etter hvert ble ganske små.
Hans absolutte spisskompetanse som godt voksen sologitarist var kanskje å få mye ut av en enkel melodi. Han kunne spille de enkleste låter med innlevelse, følelse og varme, og hadde en utpreget personlig stil som ga melodilinjen en interessevekkende dynamikk.
Men han fikset også de råeste, rockete gitarriff på en måte som gjør at jeg skal vokte meg vel for å plassere ham i ”melodibåsen”. Og mon tro om han ikke også kunne vært en dyktig jazzgitarist?
Heldigvis har Nils Øybakken etterlatt seg båd en kassett fra 1990 («Plays from The Shadows Collection. Vol. 1»,) og en CD fra 1998 som vitnesbyrd om sine og bandets fine kvaliteter – og potensiale, for all del – innenfor en sjanger som litt ufortjent er blitt ganske smal med årene, men som uansett er både verneverdig og kan moderniseres.
Det var ikke minst de to sistnevnte aspektene Nils ville ivareta med CD-en ”Summer Love 1958” (etter en av Shadows-låtene de spiller) som ble gitt ut til 30-års-jubileet for plateselskapet hans. Den viser også hans kvaliteter som finstemt musikalsk arrangør og produsent.
FORMIDLEREN: Selv om Nils selvsagt satte det å få utfolde seg som solist og bandleder svært høyt, så må det også være sagt at han helt åpenbart – uten at han gikk rundt og sa det – var svært glad i det vi i dag så fint kaller formidlerrollen, og at folk hadde det trivelig til musikken bandet spilte.
Foran spillejobbene var han veldig nøye med hvordan spillelista ble satt opp. Det skulle være de riktige melodiene i den riktige rekkefølgen. Mest mulig variasjon for både ører, hjerte og føtter.
De gledet og varmet mange, både ungdom og voksne, på utallige dansetilstelninger i Mosjøen og omegn. Og som Nils selv så riktig har skrevet på omslaget til CD-en: Mange er de ektepar som fant hverandre på dansegulvet til deres musikk.
Den rolige, stemningsfulle låta ”Midnight”, som bandet i en periode alltid avsluttet dansekvelden med, oppsummerer for meg mange lørdagskvelder med gladpop og swingrock på slutten av tenårene, i perioden 1962–1964. ”Midnight” slik The Hunters spilte den, har mye av den samme stemningen som vi finner i Pussycats versjon av ”Ebb Tide”.
Jeg har hatt melodien på slep i alle år seinere. Plutselig, kanskje på en reise eller med ei bok mellom hendene, så bare er den der, låta som Nils med sin glassklare gitarsolo bærer fram og løfter opp. Midnight. En stemning, en finale, et farvel – til vi ses igjen.
Skrevet ferdig for internett – Son den 2. april 2002
Vi ser bilder fra sommeren 1995, en drømmedag i juli med godt over 30 grader i skyggen. Og dét enda vi er godt nord i landet og ca 360 meter over havet, ved de flotte «Fiplingvatnan»– det vil si de nesten sammenhengende innsjøene Øvre og Nedre (bildet) – Fiplingvatnet i Grane kommune. En lite kjent del av Norge – og Nord-Norge.
(Opprinnelig publisert 19.07.09. Endret 08.04.15 og 23.03.23) Ferieparadiset ligger ca 80 kilometers biltur fra Mosjøen, regionsenteret for kommunene Vefsn (med kommunesenteret Mosjøen), Grane og Hattfjelldal. Vi er i Helgeland-regionen, der det ikke bare er skjærgården og miljøer vi ble kjent med i TV-serien «Himmel Blå» som har raust med naturopplevelser å by på!
DETTE ER i innlandet helt sør i Nordland fylke, og med atkomstvei både sørfra, fra E 6 ved Majavatn, og nordfra, fra E 6 ved Trofors (betjent jernbanestasjon, og veidele til mellomriksvei over Krutfjellet til Sverige). Vi er her kort vei fra den nordlige porten til Børgefjell nasjonalpark, som strekker seg et godt stykke innover i Nord-Trøndelag.
Noen av overgangsfjellene til nasjonalparken, med Simskardet, ser du i bakgrunnen (t.h.) på det øverste bildet. Vi ser østover.
Bildene er tatt med film. Fargen på sanden skyldes både at den var svakt rosa i det sterke sollyset, og et lite rødstikk i filmen.
BILDET OVENFOR viser Nedre Fiplingvatnet i hele sin lengde, og det er temmelig nøyaktig én mil. Her ser vi sørover. Den karakteristiske åsformasjonen i bakgrunnen ligger i avslutningen av et myr- og deltaområde som skiller de to innsjøene.
Det rare er at sukkertopp-formasjonen både virker annerledes og mindre desto nærmere du kommer! Et slags visuelt bedrag, med andre ord.
De høyereliggende delene av Grane, og nabokommunen Hattfjelldal i øst fram til riksgrensen (kort vei til den kjente «alpinlandsbyen» Tärnaby) er en lite kjent del av Norge og Nord-Norge. Her er det godt med plass for både fastboende og turister.
De heldige som har fått seg en hytte her, har et rekreasjonseldorado – med fiskemuligheter fra land og båt i både store og små vann. For ikke å glemme mulighetene for elvefiske med flue, ikke minst i Fiplingdalselva, som starter i nordenden av Nedre Fiplingvatn.
PÅ BÆRÅSEN (t.h. på bilde 2 og 3) ligger små fiskevann på rekke og rad og innbyr til en dagstur noe helt utenom det vanlige, selv for fjell- og fiskeentusiaster.
Gårdsbruk skapt av bureisingsmidler
En rekke av de relativt få gårdsbrukene i denne fjellregionen ble i stor grad etablert og ny jord ryddet og brøytet med mye slit, ved hjelp av såkalte bureisingsmidler som staten stilte til disposisjon på 1920-tallet.
DET GJALDT å ta i bruk mer av naturressursene, øke landets sjølbergingsgrad og befolke mer av distriktene omkring byene. Og det ble tildels svært bra resultater, selv med en kort vekstsesong som de har her.
På bildet over ser vi litt av jordene til gården Nordli ved Nedre Fiplingvatnet. Våren 1995 var eieren så uheldig at hele den relativt store driftsbygningen med redskaper brant ned til grunnen.
Men kjenner vi folket her rett, så er det ikke lenge før en ny driftsbygning står klar og gården igjen kan bidra med sin andel av landets sjølberging – i et nytt årtusen.
Fra nordenden av Nedre Fiplingvatnet igjen. Robåten er ikke «plassert». Den bare lå der og ventet på fotografen.
Views: 146
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
(Publisert 06.01.24) Mosjøen Skolekorps – årgang 1957-1958! Likevel ikke lenger siden enn at mange vil kunne finne en smilende utgave av seg selv. 38 muskere, pluss dirigent (og klarinettist) Henrik Moe Jacobsen. Vi var jo en glad gjeng, må jeg som LM-redaktør kunne få si ettersom jeg var med selv. Ennå ikke fylt 12 år høsten 1957, da Henrik dirigent lærte meg de viktigste grepene for å spille 2.- (og 3.-) stemmen på Bb-klarinetten jeg fikk tildelt. Etter eget ønske. Fotografens navn har jeg ikke. Heller ikke hvor bildet er tatt. Men hvis året er 1958, ja så kan det jo være under Landsstevnet i Trondheim – en enestående begivenhet som samlet rundt 12 000 musikere og over 1000 ledere en helg i slutten av juni! Så stort og krevende var arrangementet, at det aldri ble kopiert hundre prosent.
