FORORD
“Et ord fører til et annet” står – rettere sto – det på dokumentmalen jeg skulle bruke for å skrive et forord til min første bokutgivelse. Jeg skulle bare sette i gang. Det gjør jeg da, men innledningen blir jo ikke som jeg hadde tenkt.
Samtidig kan det stå som eksempel på hva som kan skje i den langtkomne og nå såkalt intelligente datateknologien som velter inn over oss alle – ikke minst vi som eier og bruker en Personlig Computer, som det hette i de tidligste år og som snart bare ble omtalt som “pe-se” og skrevet som pc. Eller Pc.
MEN NÅ DA – om boka mi, med utvalgte kåserier gjennom store deler av et langt liv som journalist og redaktør. Ja, kåserier har alltid vært en av favorittene mine blant de journalistiske sjangere, sammen med det gode portrettintervjuet. Nils Kjærs Julibrev fra Son ble – og er fortsatt – for meg et forbilledlig kåseri. Eller en epistel, som han kalte sine kåserier.
Ord er en fantastisk “oppfinnelse”. Benyttet i kommunikasjon mennesker imellom allerede da korte ord, noen ganger sammen med svært enkle tegninger, ble risset inn i steiner. Og bare noen dager før jeg begynte å skrive dette, så leste jeg at de eldste meldinger i sitt slag, ut fra innholdet, var blitt funnet og aldersbestemt. De var fra 500 år før vår tidsregning.
DA JEG SKULLE FINNE en tittel til boka mi, så var det Ord gjennom år som bød seg fram. For sånn var det jo. Jeg hadde vært journalist nesten sammenhengende siden jeg var praktikant i lokalavisa hjemme i Mosjøen.
Noen avbrekk for å prøve ut annet arbeid ble det i Oslo. Annet arbeid fikk jeg erfaring med også i Moss – før jeg igjen kunne titulere meg som journalist og etter hvert redaktør.
Nok om det. Men i bokhylla bak godstolen min i stua, der har jeg liggende noen få stabler med lett, men interessant litteratur i paperback-format, om enn ikke i den opprinnelige betydningen. (Ja du vet, “Paperback Writer” ble jo i noen sammenhenger litt sånn tommelen ned.)
En dag hadde jeg en slags vareopptelling i denne bokhylla. Gjett hva jeg fant. ORD GJENNOM ÅR. Av Johan Borgen. Gyldendal Norsk Forlag, 1966.
Og jeg sier som sant er: Mitt eget tittelvalg var ikke for å herme. Likevel ikke tilfeldig. ikke helt tilfeldig i hvert fall. Det kalles vel hukommelse. Eller gjenhusking, eller noe sånt.
Den britiske forfatteren Arthur Koestler (1905-1953) har forresten skrevet om noe han kaller tilfeldighetenes røtter. En hypotese om at tilfeldighetene ikke er så tilfeldige som vi tror.
Jeg spurte meg selv: Å bruke samme boktittel som en kjent og kjær norsk forfatter, er det bare noe man ikke gjør, ifølge uskrevne regler, skikk og bruk med mer i forlagsbransjen? Og enn om jeg putter på ordet MANGE, for å være på den sikre siden?
Men så smakte jeg litt på det: Ord gjennom mange år... Hmm. Det smakte som en unødvendig presisering.
Derfor ble det som det ble. For øvrig har jeg guglet på internett, og funnet ut at boktitler i hvert fall ikke er beskyttet på linje med journalistiske overskrifter. De som i journalistutdanningen min primært skulle hete nettopp titler.
En overskrift var å lese mest som et generelt stempel om hva det dreide seg om. For eksempel: Nytt fra Oslo Børs. Påsketrafikken på jernbanen. I stedet for f.eks. Svak handel på børsen. Stor påsketrafikk for NSB. Fortellende overskrifter, som frister til lesning.
JEG TROR DETTE får klare seg. Som forord. Den siste teksten jeg leverer til Bokfabrikken – et foretak jeg ikke kjente til på slutten av fjoråret, 2023. Med et vennlig og hjelpende konsept. Midt i blinken for sånne som meg – og sikkert mange andre også.
Views: 27