Huitfeldtgården – “Konstitusjonens vugge”

Huitfeldtgården i Kolåsveien, slik den ser ut i våre dager. Bevaringsverdig, men ikke fredet.

(Foto: no.wikipedia / Chris Nyborg)

 

Fra boka “Sider fra Son”, utgitt av Soon og Omegns Vel ved vellets 50 års-jubileum i 1979.

 

 

En av de store kjøpmennene i Son tidlig på 1800-tallet var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeldtgården. Da hans bror kjøpmann Bredo Stoltenberg i Drøbak døde, giftet enken seg i 1811 med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen på Vollebekk i Ås.

(Tidligere publisert i LM 22.03.21) (Republisert og litt omredigert 14.05.22) Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge. Dette konstaterer vi som et hyggelig faktum, samtidig som vi husker Nils Kjærs epistel-bemerkning, at “Son vil derfor ikke rose seg av å være konstitusjonens vugge.”

De etterfølgende år med liberalisering, øket folkeopplysning og tekniske og vitenskapelige fremskritt var veien frem til det samfunn vi kjenner i dag. Og ikke minst, demokratiserings-prosessen startet. En utvikling som fremdeles fortsetter. Det gamle privilegiesamfunn forsvant.

1837: FORMANNSKAPSLOVENE

I 1837 vedtok Stortinget formannskapslovene som bl.a. tillot de ladesteder som ønsket det å bli egne kommuner. Son valgte dette alternativ. Vi kan ikke finne resultatet av noen avstemning om saken, men forklaringen er vel ganske enkel at den håndfull menn som hadde stemmerett ordnet saken uten dikkedarer.

INNHUGNE KORS i fjellet anga stedets grenser, og innenfor et areal av ca 200 mål fjellgrunn ble Son etablert som egen kommune med status som ladested.

Et ladesteds status var meget spesiell, og for Son betød det som følger:

Christianias jurisdiksjon falt bort, og Son kunne selv disponere sine skattepenger. Stedet skulle styres gjennom bykommuneloven, og i motsetning til landkommunene fikk den ikke velge eller bestemme i fylkets organer.

Men fortsatt var Son en del av Vestby prestegjeld og hadde felles lensmannsdistrikt, og i motsetning til byene, valgte ladestedene felles stortingsrepresentanter med landkommunene.

HAVNESTYRET, som administrerte et område bestående av Sonskilen og elva helt til Hølen, var tydeligvis ikke representativt uten deltakelse av fogden i Moss, Drøbak eller en fylkesrepresentant.

I de senere år har havnen vært underlagt Moss havnefogds tilsynsdistrikt.