Det europeiske naturvernåret – snart 55 år etter

Våtmyr en sensommerdag nær tregrensen i Flå i Buskerud. (Foto: Svein-H. Strand)

(Publisert 28.02.25) (Kåseri) Det europeiske Naturvernåret i 1970 var en stor greie – ikke minst for de som deltok i et ukeskurs for journalister på Sandefjord Hotell. En av dem var meg. For oss var det som en slags ny tidsregning: Før og etter Naturvernåret.

Kurset i september det året hette offisielt «Den nasjonale naturvernkonferansen i Sandefjord.»

Der konkluderte de frammøtte fra en rekke institusjoner og organisasjoner med at det var «vokset frem en sterk naturvernopinion og at naturvernet med dets mangesidige oppgaver nå står frem som en sentral samfunnssak i vårt land». I HOVED-KONKLUSJONEN pekes det videre på den rekken av positive tiltak og vellykkede aksjoner som var blitt gjennomført. Men at de likevel bare dannet innledningen til den rasjonelle og aktive naturvernpolitikk som var blitt nødvendig grunnet «befolknings-økningen og den tekniske utvikling».

Ifølge forfatter og Naturvernforbundets Bredo Berntsen ble «den politisk-teoretiske debatten omkring naturvern og ressurs-problemer […] skjerpet i naturvernåret».

På sommeren, midt under Naturvernåret 1970, kom imidlertidig aksjonistene ved Mardøla-fossen i Eikesdal i Møre og Romsdal til å tape kampen mot vannkraftutbygging.

Naturvernforbundet skriver i sin årsrapport «Alt i alt var 1970 et godt år for forbundet, tross enkelte tilbakeslag i viktige naturvernsaker». Deres medlemsmasse økte med femti prosent det året. (Kilde: no.wikipedia.)

FOR OSS JOURNALISTER ble det en lang og slitsom konferanse. Det bokstavelig talt veltet inn over oss med tekster fra de mange talerne med tildels sjokkerende fakta – tidligere aldri offentliggjort.

Selv fritiden – kveldene i baren – som holdt oppe til midnatt og vel så det – gikk praten livlig om hva vi hadde hørt.

Dagbladets journalist ringte til redaksjonen og snakket inn et referat. Neste dag var det toppoppslag i avisa. Kanskje var det om tilstanden i Østersjøen – der miljøgifter var blitt dumpet i en rekke år.

På turen hjem til Moss Dagblad (MD) der jeg jobbet da, kjørte jeg sammen med en kollega. Og vi måtte jo riste på hodet da det slo oss at vi knapt hadde vært på hotelltrappa og trukket frisk luft i løpet av de fem dagene vi var der. For min del tror jeg det ble én gang.

Godt lastet med dokumenter, skisser og annet materiell gikk praten om alt det vi kunne gjøre med dette. For eksempel i tilknytning til kommunale byggesaker.

Men som det ofte er i møtet med de daglige rutiner – særlig i en liten redaksjon som i MD – ble mye av materiellet jeg kom med ikke særlig mye brukt.

La meg bare si det sånn: Forgjeves var det ikke! Viktig lærdom hadde tatt bolig i meg.

Og tenk – ikke lenge etterpå ble det dannet et Miljødirektorat. Der ble en av de mange nye innflytterne i Son byråsjef. Det neste som snart skjedde var at direktoratet ble «oppskalert» til Miljødepartement.

Hva som har skjedd siden, får bli en annen historie.

SHS

 

 

 

 

 

 

 

Views: 36