(Publisert 27.04.25 Endret 10:37) Pavens sykdom, død og begravelse har vært en toppsak i nyhetene, og preger mange av oss uansett trosretning. Ikke minst i Moss, med mange katolsk troende. Fra 1. januar 1989 ble St. Mikael kirke i Moss en selvstendig menighet, for katolikker i Østfold (Moss, Rygge, Råde, Våler og Hobøl) og Akershus (Vestby: Son og Hølen).
St. Mikael er en katolsk soknekirke. Den ble innviet 29. september 1998 i et tidligere banklokale i en bygning i Rådhuskvartalet. Kirken erstattet kapellet som St. Mikael menighet hadde brukt siden opprettelsen i 1989.
Altertavlen er et kunstverk skapt av Marek Sobocinski og framstiller korsfestelsen, med Jomfru Maria og Johannes under korset. Han har også designet kirkebenkene, alteret, sokkelen for tabernakelet, døpefonten og kirkens korstoler.
I skipets to sider finner vi en mesanin som rommer et orgel og et kor. Langs veggen er det fem veggmalerier malt av Ewa Maria Sobocinska. Motivene på maleriene er fem norske helgener: St. Hallvard, St. Eystein, St. Olav, St. Sunniva og St. Torfinn.
Disse helgenene er enkle å identifisere på grunn av attributtene og scenene fra deres liv som er framstilt.
I 1983 tok prester ansvar for menighetene i Østfold. Pater Famula Omi begynte i 1980 i Halden, og i 1983 Fredrikstad sammen med Moss.
Kapellet måtte ombygges til større kirkerom, noen av leilighetene til menighetslokaler. Konfirmasjon og 1. kommunion har foregått i Fredrikstad.
Fra 1986 begynte man i St. Mikael kapell, men etter hvert måtte man leie andre steder, hvis det var altfor trangt. Etter pater Famula OMI kom pater Kowal OMI og han var den første katolske soknepresten i Moss.
30. oktober 1989 ble pater Eugeniusz Machnica OMI utnevnt som sokneprest.
I begynnelsen av 90-årene ble Jeløy kirke leid til konfirmasjoner og 1. kommunion.
Etter hvert ble kapellet i Ryggeveien 24 for trangt, og man måtte begynne å lete etter litt større plass.
I 1974 ble pater Johan J. van Vugt sokneprest i Fredrikstad med ansvar også for Moss. Sammen med St. Josephs-søstrene forsøkte de å få større aktiviteter utenom katekese.
I 1977 fikk pater Jacob Boekemam, som prest til Fredrikstad, også ansvar for Moss. I menigheten var det flere nasjonaliteter, og det ble feiret messe både på ungarsk, kroatisk og vietnamesisk.
I DISSE ÅRENE kommer mange vietnamesere til Moss og tar på alvor ansvaret for kirken. Kapellet blir mer og mer selvstendig med eget menighetsråd, regnskap og etter hvert ansvar for driften.
I 1980 kom de to Carl Borromeus Søstrene st. Avita, som var menighetensassistent, og st. Gudulina. De tok ansvar for menigheten, søkte flere medlemmer som ennå ikke var registrert, og besøkte familier. Da st. Gudulina reiste hjem til Nederland kom st. Christin. Men da hun fylte 75 år, reiste også hun tilbake til hjemlandet.
Deretter kom søster Ansgaria, som flyttet til Hamar, og til Moss kom st. Maragretho, som har gjort mye, særlig på den musikalske side. Men hun ble syk og måtte tilbake til Nederland.
I mellomtiden kom st. Puline, som fortsatt jobber i menigheten, og i 1995 st. Agnes, deretter st. Stefani. Og sist, men ikke minst, st. Adriani. De to siste har ikke vanlig jobb i menigheten, men hjelper med religionsundervisning.
I dag har Carl Borromeus-søstrene det eneste klosteret på Jeløy i Moss.
MENIGHETENS LIV
Menigheten, der liturgi, diakoni, og katekese utgjør hjørnesteiner, er som et sammensveiset fellesskap. Katolske kristenliv, rotfestet i kirkelig praksis og spesielt i feiringen av søndager, gir liv og mening til deres samlinger.
Mangfoldet blant menighetens medlemmer, med forskjellige bakgrunner og kulturer, gir kirken sin rike variasjon. Man ser det som deres oppgave å verne om og fremme hver enkelts kultur, slik at det beriker og gagner fellesskapet som helhet.
Som et mindretall i samfunnet, har de funnet styrke i den tette tilknytning til hverandre. Den nære samhørigheten i menigheten gjør det enklere å bli kjent med hverandre, og det styrker fellesskapet.
MENIGHETENS DRIFT og forvaltning er basert utelukkende på de enkelte medlemmene. De opprettholder alle kirkelige aktiviteter gjennom frivillige bidrag. Både i form av økonomisk støtte gjennom kirkebidrag og gaver ved spesielle anledninger, samt praktisk deltakelse gjennom dugnader. Denne selvforvaltningen gir en unik følelse av eierskap til fellesskap – og skaper en bærekraftig modell for menighetslivet.
(Redigert fra omtale i no.wikipedia)
Views: 0