(Publisert 16.07.25) (Illustrasjon: Meierigården – LM Arkivfoto) I juli 1898 kom det historiske kommunikasjons-middelet telefonen til Son. Og vi kan jubilere – for det er 50 år siden sentralen i Son ble automatisert, noe vi husker godt, vi som begynner å dra på åra.
Bare et fåtall av soningene hadde tilgang til et telefonapparat i sitt eget hjem, i det som må kunne kalles pionertiden. Men mange hadde kort vei å gå – eller løpe, hvis det hastet – til sentralen.
DA MÅTTE DU GÅ trappa opp til andre etasje i det som i dag kalles Meierigården, etter meieriutsalget til Alf Lie som holdt til i første etasje. Der oppe kunne du både ringe og hente eller sende et telegram hos en av de mange damene som jobbet på skift.
Og det er altså 50 år siden vi kunne ringe direkte hjemmefra til hvem vi ville og når vi ville.
Selv var jeg så heldig at jeg fikk gratis telefonhold, betalt av avisa der jeg var ansatt.
TELEFONAPPARATET OG NUMMERET beholdt jeg også etter at arbeidsforholdet var slutt, men det ble jo ikke lenger gratis å slå på tråden – bare unntaksvis, når du kunne ringe privat på «noteringsoverføring». Da var det den du ringte til som skulle betale for samtalen.
I NOEN MÅNEDER jobbet jeg som frilansjournalist og var blant annet korrespondent for Dagbladet. Hver dag ringte jeg som avtalt til kveldsvakta i Dagbladet og leste fra det ferske manuskriptet mitt.
Da det ble publisert neste dag sto det til slutt: Fra Dagbladets korrespondent i Moss.
Litt kult var det absolutt. Men hva skrev Dagbladets korrespondent? Selvfølgelig: Kortversjoner av det som byens to dagsaviser, Moss Avis og Moss Dagblad, hadde skrevet.
Lett match? Ja og nei. Nyhetene fra Østfold-byen var ikke alltid noe som kunne interessere Dagblad-lesere flest. Så da ble det litt «re-writing» innimellom. Med den kunnskapen jeg hadde fått som reporter i byen og distriktet.
De kveldene det ikke ble lett match, da ble det ofte best – gjerne i siste lita før deadline i redaksjonen. Det syntes i alle fall jeg. Og noen klager hørte jeg aldri, verken fra Dagbladet eller andre.
Korrespondenten fikk stoffet på trykk og honorar-pengene på konto. Hvor mye det ble, huskes ikke. Men det var i alle fall nok til å holde koken, såvidt det var i de periodene da det var langt mellom andre oppdrag for frilanseren.
St.
Views: 32