(Publisert 29.08.25) (Kåseri) (Minneord) Noen dager er bare triste og leie. Som når du på din mobil får en melding fra en kusine om at en tante er gått bort. En familiemessig ekte tante var hun ikke. Karin var gift med broren til min mor. Karle, eller Kalle, som vi sa. Han gikk bort i 1997. De hadde ingen barn, livsarvinger som det står i et brev vedlagt meldingen. Og nå skal boet gjøres opp.
Det blir et privat booppgjør, og vi er mange som skal ta del i dette.Ja, vi er såpass mange – og flere er yngre enn oss søskenbarn – at jeg har tatt på meg oppgaven med å lage «et lite skriv». Dette for å fortelle litt om hva Karin og Kalle var for oss. Som ektepar.
Intern rådslaging om hvordan jeg best kunne gjøre dette, endte med at at jeg her, mange ganger endret – legger ut det som ble et kåseri.
For meg selv var Karin og Kalle først og fremst et viktig holdepunkt da jeg to ganger bodde sammen med dem i en blokkleilighet i Oslo. Første gang var jeg kommet til Oslo for å få meg en jobb – helst i en avis. Husker at Karin ringte til et par mindre aviser for å høre om de kunne trenge en som meg.
Det ble mange trivelige – og ofte sene – kvelder, der vi pratet om mangt og mye.
Og det var ikke minst trivelig når de kom på besøk hos oss hjemme i Mosjøen. For Karins del var det kanskje bare èn gang, da de kom kjørende nordover med en Morris Minor. Da var vi også noen dager på hytta ved Fiplingvatnet, der jeg tror hun likte seg svørt godt.
Kalle var i en periode relativt ofte hjemme hos oss i Mosjøen. Han hadde da jobboppdrag med å inspisere vassdragsutbygging lengre nord. Han var ingeniør i Vassdragsvesenet, som det het den gang, utdannet ved ingeniørhøgskolen i Gøteborg. Da fikk han også anledning til å besøke sin mor på Lindset, kort vei som det var fra Mosjøen.
Da Eirin og jeg giftet oss i Son i 1967, så var Karin og Kalle blant de mange gjestene. Noen år senere var vi på besøk hos dem i Oslo, og det ble nok sent da også, for vi overnattet der og hadde mye å prate om på toget hjem etter samværet med tante og onkel.
Eirin og Karin hadde mange felles interesser innenfor blant annet tekstiler, design og klær. Karin var leder på Norsk Kunstindustriskole før hun gikk av med pensjon.
Siste gang vi var sammen, Karin og jeg, var i sammenkomsten etter Kalles begravelse. De hadde da i ganske mange år bodd i en stor og flott gammel trevilla på en tomt mellom Mosseveien og jernbanen – med raus utsikt til fjorden.
Karin hadde lagt opp til et minnesamvær av første klasse. Ikke minst med tanke på mat og drikke. Kalle var vinelsker og hadde en vinsamling opparbeidet gjennom mange år. Jeg er en vinelsker selv. Men noen samling er jeg nok ikke i stand til å ha, for å si det sånn. Det blir på det meste to-tre flasker av god årgang, til spesielle anledninger.
Da er jeg kommet til veis ende i mitt «lille skriv». Bare dette til slutt:
TUSEN TAKK FOR MANGE FINE MINNER – OG HVIL I FRED.
Svein-Harald Strand
Views: 16