I frisk bris på Sonskilen. (LM Arkivfoto)
(Publisert 15.02.22. Oppdatert 18:55) Soon Seilforening har fostret en olympisk mester, men har langt fra hatt seiling på programmet i alle år siden stiftelsen 18. februar 1919. 40 års landligge som selskapsklubb var protokollført da seiling igjen kom på programmet, helt på slutten av 1960-tallet.
Foreningen fikk en knallstart og opplevde noen gylne år med regattaer etter sekelskiftet. Flere solide herrer fra Kristiania meldte seg inn som aktive, sammen med Sons egne entusiaster.
For å trekke til seg også kvinnene, ble ”Damenes ærespremie” innstiftet i 1921.
Senere slo nedgangstidene i samfunnet inn også i foreningen – både sportslig og på annen måte.
FRYDENLUNDS BRYGGERI HJALP TIL
Likevel klarte Soon Seilforening det kunststykke å få bygget det gilde klubbhuset Klubben ved Sonstranda.
Frydenlunds Bryggeri hjalp til med en pantobligasjon på kr 7000. Bygge-budsjettet var på 4950 kroner og holdt neppe.
Det var ikke vanskelig å få folk til innvielsesfesten 22. september 1923!
Intet mindre enn en restaurant – med lokaler som også kunne leies ut, bl.a. til kinodrift – hadde de jo fått i tillegg til et raust møtelokale i andre etasje.
MIDT UNDER FORBUDSTIDEN
Klubben ga etter hvert likevel ikke inntekter nok alene til å betjene lånet. Dette var midt under den såkalte forbudstiden.
Og kanskje var det mer enn bare rykter at det var med bidrag fra noens omsetning av smuglersprit, skaffet til veie av bl.a. forfatteren Arthur Omre som holdt til i Son, at Klubben ikke gikk til tvangsauksjon.
Medlemstallet i seilforeningen skrumpet inn, og i 1924 møtte bare to medlemmer på generalforsamlingen!
Det var nå skralt med penger til drift av noe som helst, og milde gaver fra bedrestilte borgere av Son og Kristiania måtte til for å holde hodet over vannet.
BARE HANKØ HOLDT STAND
I 1927 måtte pinseregattaen avlyses på grunn av sviktende påmelding. De relativt få som seilte i Oslofjorden på denne tiden, også blant “fiffen”, samlet seg om miljøet på Hankø, som ennå holdt stand mot depresjonen.
Soon Selforening ble imidlertid, som så mye annet på stedet, ansett som verneverdig – og tok samling om det rent sosiale med Klubben som midte. Et godt formål i og for seg, spesielt i slike tider.
Det ble forskriftsmessig holdt årsmøter hvert år – med etterfølgende årsfest. Dette var en av de store sosiale begivenhetene i ladestedet. Her var det god pjolterføring ved bordene under lærer og klubbmedlem Arvid Balstads veggmalerier.
FORMANN VALGT FOR 20 ÅR
Uforanderlighet og kontinuitet må ha vært et høyt aktet mål. Valg av formann ble valgt for en periode av, tro det eller ei, tjue – 20 – år!
I det sportslige var det Soon Idrettsforening som holdt det gående, på land.
Og slik kunne seilforeningen endt sine dager, evig kullseilt, hadde det ikke vært for noen få ildsjeler, med formann Arne Hedum i spissen. De så at det var synd og skam at en ikke brukte de mulighetene som lå i de sonske farvannene i en ny tid – med nye båttyper.
Ikke minst: I de olympiske sommerlekene i 1960 hadde Norge med Peder Lunde jr. tatt gull i den nye klassen Flying Dutchman – og så sølv i Star-klassen, i 1968!
Det var en sterk inspirasjon både i Son og andre steder. Jollebåtene var også kommet. I dem kunne barn og unge lære seilsporten å kjenne – alldeles fra grunnen av. Noe å bygge en framtid på – også i Son!
SÅ SMALT STARTKANONEN IGJEN
Så det var ingen tilfeldighet at det var i det olympiske året 1968, med drahjelp fra Kongelig Norsk Seilforbund og riksinstruktør Peder Lunde jr., at startkanonen igjen smalt i Sonskilen.
Hele 40 Optimist-joller fra flere klubber lå på startlinja ute på kilen den historiske dagen. Deretter skjøt det fart, med egen junioravdeling og kursvirksomhet i nært samarbeid med Moss Seilforening.
Sporten ble mer tilgjengelig for alle, med de relativt billige jollene – som ble enda billigere om du bygde jolla selv på kursene som foreningen arrangerte, med base i og utenfor Klubben. Men også en kjølbåtgruppe for de voksne så dagens lys.
DE UNGE STRØMMET TIL
De unge strømmet til gjennom mange år. Det ble seilt og seilt og seilt på kilen fra tidlig vår til sene høst. Kommandoordene som lød gjennom roperten fra trenerbåten tok – og tar – vi beboere for en like stor selvfølge som skrikene fra måker og terner.
I 1991 sneik ei lita jente på åtte år som het Siren Sundby seg med på et kurs der aldersgrensen var satt til ti år. Hun bare måtte lære å seile, og kunne ikke vente, for hun hadde allerede ventet i tre år!
Resten har vært som et eventyr. På regattabanen var hun “Siren Suveren”.
Og ikke langt bak jaktet broder Jon Christoffer på enda mer ære til Son, til det flotte støtteapparatet i og utenfor foreningen og til seilerfamilien Sundby, med doktorpappa Jon E. og fysioterapeutmamma Marianne.
SVEIN-H. STRAND
(Kilde for historiske data: Son Leksikon.)
Visits: 408