(Publisert 10.05.24) Mosjøen Hornmusikk var på musikkstevne i Oslo sommeren 1938, og en av karene hadde fått beskjed av kona om å kjøpe litt fint tøy som hun kunne lage et plagg av. Han fant da en passende butikk, kom inn i det tomme lokalet og sa:
– Goddagen, e sku´ no hatt litt ty te kjæringæ.
– Unnskyld, men hva sa De?
– Litt ty – te kjæringæ mi heime i Mosjø´n.
– Jaha, du mener litt tøy, litt stoff til å lage et plagg – til din frue i Mosjøen. Da får jeg se hva vi har og hva du tror hun vil synes om det.
– Å, e trur no ho kjæm te å lik dæ som du finn fram te ho. Bærre at dæ e kjøpt i Ochlo e nå bra jævt, må du førstå. Sånt ty har vi enno ikkje fått heime.
– Javel, da får jeg vel pakke det inn ekstra fint. Og så får du ha en riktig god tur den lange veien heim. Hvor langt er det, forresten?
– Ååå, dæ e no berre snaut hundre mil – på Helgeland, medt i Norge!
– Ikke lengre. Kanskje jeg og mannen min burde ta en tur neste sommer. Du skal se at vi sees også, for dette er vel en liten by.
– Ja, kanskje dæ. Vess du kjæm på søttende mai, så får du óg sett og haurt Mosjøen Hornmusikk, der e høre heime. Eit a de eldste korpsan i Norge. Mæn farvæl då, no må e gå. De aindre luræ vel på kor é e blitt á.
– Farvel da, og takk for handelen. Håper kona liker «tyet». Og pass godt på pakken. Det er jo nok av fantepakk her i hovedstaden, dessverre.
– Dæ ska nok gå så bra. Vi e jo mange te å pass på både dæ eine og dæ aindre. Ja, de aindre ha nok óg kjøpt eindel. Bygavæ – som vi sei når vi ha vøre på langtur. Adjø då, frue – og takk sjøl!
St.
Views: 146
