(Publisert 08.05.23) (Kronikk av Jon Kristiansen og Kristin Sæther) I 2020 ble vi konfrontert med en global pandemi. Pandemien utgjorde en utfordring vi som verdenssamfunn ikke var forberedt på å håndtere. Gjennom internasjonalt samarbeid og inngripende tiltak var vi allikevel i stand til å manøvrere oss gjennom en krise som påførte enorme lidelser og kostet mange liv. I de tidlige måneder av 2022 så verden lysere ut. I Norge åpnet samfunnet opp igjen, etter år med nedstenging og isolasjon.
Gleden skulle vise seg å være kortlevd. I februar 2022 ble vi igjen konfrontert med krig i Europa. En situasjon de aller fleste trodde at hørte fortiden til.
Da Russland startet sin fullskala invasjon av Ukraina i fjor, var det europeiske samarbeidet på bristepunktet. De siste års erfaringer gjorde mange skeptiske til systemet, og i mange land kom regjeringer med stadig mer ekstreme synspunkter til makten.
Men kriser har evnen til å få frem ytterpunktene i oss. Både det beste, og det verste. Både pandemien og krigen samlet nasjoner, men pandemien gjorde oss også smertelige bevisste på viktigheten av selvstendighet. Verdenssamfunnet har, i overveldende stor grad, forent seg om å utvise støtte og solidaritet med Ukraina. Det er mange grunner til dette, men krisen har gjort at alle parterhar måttet stille spørsmålstegn ved noe av det vi tidligere har vært sikre på.
En tydelig illustrasjon på dette er Finlands nyervervede NATO-medlemskap, og Sverige sin søknad. De nye NATO-medlemmene flytter alliansens yttergrenser lenger øst, enda nærmere Russland. Selv om søknader om medlemskap på mange måter virket selvfølgelig i dagens situasjon, forteller historien oss noe annet.
I over 70 år har den svenske nøytraliteten stått bunnstøtt i den svenske forsvars- og sikkerhetspolitikken. Et svensk ønske om å bryte med nøytraliteten må vi forstå omfanget av. At Finland og Sverige i fjor sommer så seg nødt til å snu seg mot NATO kan ikke tolkes som noe annet enn at dagens situasjon er enestående i sitt alvor.
Et styrket nordiske forsvarssamarbeid er nå i emning. Sverige ønsket å få til dette etter andre verdenskrig med nøytralitet som hovedprinsipp. Det ønsket ikke Norge den gangen. Nå vil samarbeidet skje gjennom et styrket NATO. Dette markerer et viktig vendepunkt i nordisk forsvarspolitikk. Vi klarer oss ikke alene, og kriser gjør det umiskjennelig klart.
Kriser kan ha samlende effekt, men de kan også gjøre oss sårbare. I dagens informasjonssamfunn gjør en uendelig tilgang på informasjon oss bedre rustet i møte nærmest enhver situasjon. Informasjonsarbeid og -formidling ble ved opprettelsen av Folk og Forsvar ansett som kraftige verktøy for å opprettholde forsvarsviljen i den norske befolkningen.
Tanken var at, ved å fremme kunnskap, interesse og debatt om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål, spesielt hos de unge, ville vi kunne skape tillit.
Pandemien viste hvor alvorlige konsekvensene kan bli av at noen ikke har tillit til eksisterende informasjon. Norge var et av landene som kom godt ut av dette. I mange andre land førte mistilliten med seg enorme politiske konsekvenser, og en ny retorikk utformet for å så tvil om de allmenne aksepterte sannheter. Grensene mellom falske og ekte nyheter ble gradvis mer utydelige. Slike utydelige grenser er gull verdt for de som har noe å skjule.
Men utvikling og bruk av usannheter og konspirasjonsteorier er intet nytt fenomen. Før og under andre verdenskrig var nazistenes og antisemittenes viktigste verktøy å spre usannheter. I dag ser vi at Russland benytter tilsvarende verktøy i sin krigføring.
Med sosiale medier, og et nærmest uendelige antall informasjonskilder tilgengelige for oss, er det ikke nødvendigvis slik at vi merker når vi blir utsatt for påvirkning. Likevel kan vi si at informasjonsarbeid aldri har vært så viktig som det er i dag. Folk og Forsvar sitt fundament står i så måte sterkt.
Views: 53
