IR 14: Forsinket tyskernes framrykning mot Narvik

Fra øvelser med maskingevær ved daværende IR 14 – i dag HV 15 – på Drevjamoen, nord for Mosjøen. (Foto: Helgeland Museum)

(Av Svein-H. Strand) Ikke mange norske militære enheter opplevde og utrettet så mye som Infanteriregiment nr. 14 krigsvåren 1940. Helgelands-regimentet med standkvarter i Mosjøen var dårlig forberedt da krigen brøt ut. Deres 1. og 2. bataljon hadde da skiftet om å delta i nøytralitetsvakt – så langt nord som i Sør-Varanger. Til tross for dette, en jernbaneulykke i Nord-Trøndelag 3. mai – der sju fra regimentet omkom – samt allierte styrker som ga opp Trøndelag, så bidro de til å forsinke den tyske framrykningen. Helt fra Snåsa i sør til Mosjøen – i første omgang.

(Republisert 06.05.24)

RUNDT 2000 MANN ble mobilisert til forsvaret av Helgeland. Av disse deltok en god del frivillige.

En bataljon på 900 mann ble innledningsvis sendt sørover til Nord-Trøndelag. Et kompani av disse forsvarte med hell en stilling de hadde ved Tiltnes.

ETTER RETRETTEN fra Nord-Trøndelag, førte IR 14 vedvarende oppholdende strid nordover – gjennom både Helgeland- og Salten-regionen:

  • Ved Svenningvatnet, ca 4 mil sør for Mosjøen, 8. mai
  • Ved Storbjørnvatnet 10. mai (se mer nedenfor)
  • Ved Finneid 14. mai
  • Ved Storjord og ved Pothus 24.-27. mai
  • Ved Djupvik 30. mai.

VED STORBJØRNVATNET, 15 kilometer sør for Mosjøen, kom østerrikske bergjegersoldater kjørende på riksveien – nåværende E 6 – da de uventet møtte heftlig ild fra en IR 14-avdeling på 115 mann; kanskje tre tropper?

(At det også deltok nærmere 300 britiske soldater i denne trefningen, er aldri blitt verifisert. red. anm.)

IR 14 mistet her to av sine. En av de falne var 36 år gamle Harton Furø, en menig soldat som arbeidet som barberer i Mosjøen. Helt alene lå han igjen og skjøt på bergjegersoldatene da de andre måtte trekke seg seg tilbake til byen. Den andre falne var menig Hans Stokvold fra Brønnøy.

Bergjegersoldatene fikk raskt omgruppert seg. Og i det spesielle kampbildet som nå oppsto, kom Furø i skade for å skyte og drepe en av de britiske soldatene. Dette ifølge hva den lokale krigshistoriker Oskar Fagervik, Mosjøen, har fortalt i intervju med Rana Blad, lokalavisa i Mo i Rana.

I intervjuet står det også at menig Furø i utgangspunktet “syklet alene sørover” fra Mosjøen. fordi han “ikke fikk med seg noen”. Videre at “slaget varte i fire timer og krevde 10 dødsoffer”.

I alle år etter krigen har det vært opplyst at angriperne hadde tre falne bergjegere. Og i terrenget ikke langt fra veien er minnesmerker satt opp for de falne på begge sider.

TILBAKE I MOSJØEN skiftet de frivillige til sivile klær. Regulære tropper fra IR 14 ble så sendt til Narvik-området, og ble der reorganisert.

Sammen med Alta bataljon deltok de i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak – fram til den norske kapitulasjonen 9. juni.

Tyskernes primære mål i mai 1940 var å komme seg fra Trondheim til Narvik så raskt som overhode mulig.

Mosjøen, sentralt beliggende som byen var, ikke minst i forhold til logistikk, gjorde at tyskerne opprettet et stort antall brakker for ulike tjenesteområder. På et tidspunkt var det angivelig stasjonert flere tyskere der enn det var innbyggere i byen.

“IR 14 soldatene kan aldri glemme den “harselas” og negative omtale de er blitt utsatt for. Beskyldningene om dårlig kampmoral, feighet og at de var lite pålitelige er “takken” de fortsatt sitter tilbake med 50 år etterpå. IR 14-soldatene kan etter min mening med løftet hode stå fram som de soldater som førte en lengre krig i 1940 enn noen annen militær avdeling i vårt land”.

(Arnt O. Åsvang i forordet til sin bok “Det store Felttoget.)

Views: 455