IR 14: Dårlig forberedt – men forsinket tyskernes framrykning mot Narvik

Fra øvelser med maskingevær ved daværende IR 14, i dag HV 14, på Drevjamoen, nord for Mosjøen. (Foto: Helgeland Museum)

(Publisert 09.05.22. Endret 11.05.22) (Av Svein-H. Strand) Ikke mange norske militære enheter opplevde så mye som IR 14 (Infanteriregiment nr. 14) krigsvåren 1940. Helgelands-regimentet, med standkvarter i Mosjøen, var dårlig forberedt ved krigsutbruddet. Regimentets 1. og 2. bataljon hadde da skiftet om å være involvert i nøytralitetsvakt så langt nord som i Sør-Varanger. Til tross for dette, en alvorlig jernbaneulykke i Nord-Trøndelag 3. mai – der sju soldater fra regimentet omkom – samt allierte styrker som ga opp Trøndelag – så bidro de i mai til å forsinke den tyske framrykningen. Helt fra Snåsa i sør til Mosjøen, i første omgang.

IALT RUNDT 2000 MANN ble mobilisert til forsvaret av Helgeland, inkludert en god del frivillige. En styrke tilsvarende en full bataljon på 900 mann ble innledningsvis sendt til Nord-Trøndelag. Et kompani av disse forsvarte med hell en stilling de hadde ved Tiltnes.

ETTER RETRETTEN FRA NORD-TRØNDELAG førte IR 14 oppholdende strid nordover gjennom Helgeland og Salten:

8. mai ved Svenningvatnet ca 4 mil sør for Mosjøen, ved Storbjørnvatnet 10. mai (se nedenfor), ved Finneid 14. mai, ved Storjord og ved Pothus 24.-27. mai og ved Djupvik 30. mai.

VED STORBJØRNVATNET, 15 kilometer sør for Mosjøen, kom østerrikske bergjegersoldater kjørende på riksveien (nåværende E 6) da de uventet møtte heftlig ild fra en IR 14-avdeling på 115 mann (tre tropper?), der angivelig også nærmere 300 britiske soldater deltok.

IR 14 mistet her to av sine. En av dem var 36 år gamle Harton Furø, barberer i Mosjøen. Helt alene møtte han bergjegersoldatene da de andre trakk seg “i uorden” tilbake til byen. Den andre falne var menig Hans Stokvold fra Brønnøy.

Bergjegerne hadde fått omgruppert seg, og i det spesielle kampbildet som oppsto, kom Furø i skade for å skyte og drepe en av de britiske soldatene. Dette ifølge lokalkrigshistoriker Oskar Fagervik, Mosjøen, fortalt i intervju med Rana Blad.

Her står det også at menig Furø i utgangspunktet “syklet alene sørover” fra Mosjøen. fordi han “ikke fikk med seg noen”. Videre at “slaget varte i fire timer og krevde 10 dødsoffer”.

I alle år etter krigen har det vært opplyst at angriperne hadde tre falne bergjegere. Og i terrenget ikke langt fra veien er minnesmerker satt opp for falne på begge sider.

TILBAKE I MOSJØEN skiftet de frivillige til sivile klær. Regulære tropper fra IR 14 ble så sendt til Narvik-området, og ble der reorganisert. Sammen med Alta bataljon deltok de i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak – fram til kapitulasjonen 9. juni.

Tyskernes primære mål i mai 1940 var å komme seg fra Trondheim til Narvik så raskt som mulig.

Mosjøen, sentralt beliggende som byen var, ikke minst i forhold til logistikk, gjorde at tyskerne opprettet et stort antall brakker for ulike tjenesteområder. På et tidspunkt var det angivelig stasjonert flere tyskere der enn det var innbyggere i byen.

“IR 14 soldatene kan aldri glemme den “harselas” og negative omtale de er blitt utsatt for. Beskyldningene om dårlig kampmoral, feighet og at de var lite pålitelige er “takken” de fortsatt sitter tilbake med 50 år etterpå. IR 14-soldatene kan etter min mening med løftet hode stå fram som de soldater som førte en lengre krig i 1940 enn noen annen militær avdeling i vårt land”.

Arnt O. Åsvang i forordet til sin bok “Det store Felttoget”.