Solveig Lystad, gift Johansen, f. 23.03.1916, d. 22.01.2000, med ballblom i favn. Faren, Parelius Lystad, var fra husmannsplassen Straum ved Fustvatnet i Vefsn. Bildet er tatt ca. 1955 og gitt av datteren Siv.
(Publisert 17.03.25) Norges krigshistorie er først og fremst blitt viet mennene. Mindre kjent er det at blant motstandsfolkene var det også også mange kvinner som gjorde motstandsarbeid side om side med menn. Mange av disse kvinnene fikk verken medalje eller annen heder.
En av dem er Solveig Lystad (født 23. mars 1916 i Arendal, død 22. januar 2000 i Oslo). Hun var aktiv i motstandsarbeid under andre verdenskrig, og satt både på Grini i Oslo og i Ravensbrück, Tyskland.
Solveig vokste opp med foreldre og tre søsken. Faren, Parelius Lystad, var fra husmannsplassen Straum ved Fustvatnet i Vefsn. Han var eldste sønn i en søskenflokk på ti.
Moren, Johanna Kristine Lystad, var fra Arendal. Hun var enebarn. Johanna Kristine giftet seg med Ivar Hagbart Johansen i 1957. Paret fikk datteren Siv (f. 1958).
Da Lystad reiste til Australia sammen med tidligere motstandsfolk i 1990, ble hun tatt ut fra paraden. Fordi «det ikke sømte seg» å ha kvinner med i en prestisjefylt parade på ANZAC-dagen som er 25. april.
Lystad kom til Grini i juli 1942 og ble fange nummer 3597. Hun jobbet som nykommer i vaskeriet.
HARD MEDFART FIKK HUN i Ravensbrück, med fangenummer 24139. Da hun ble frigitt, veide hun 36 kilo fordelt på sine 161 cm.
Lystad fikk i 1999 tilkjent erstatning fra Siemens på 5000 DM (da om lag 22 000 kroner) som kompensasjon for at hun under sitt krigsfangenskap arbeidet i Siemensfabrikken i Ravensbrück.
28. mars 2001, året etter at hun døde, kom erstatningen fra den tyske stat, den også på 5000 DM. Datteren Siv overførte umiddelbart beløpet til Norges Røde kors.
Pensjonert oberst Britt Tove Berg Brestrup brukte egne midler til å gi ut boka om Solveig Lystad i 2020; Usynlig i krig og fred. Motstandskvinnen Solveig Lystad.
Boka beskriver den introverte og tause kvinnen som mente hun bare gjorde det enhver ville ha gjort. Kvinnen som underkommuniserte sin egen krigsinnsats. Og som fikk Deltakermedaljen sendt i posten 50 år etter krigen.
Ingen seremoni, ingen reell hyllest av å drive den farlige motstanden som sendte henne til tortur, fangenskap på Grini og så til kvinneleiren Ravensbrück.
HUN BLE BISATT 27. januar 2000 fra Vestre Aker kapell i Oslo, med bare få personer til stede.
(Publisert 25.01.25) (Av Svein-H. Strand) 21. januar var det 80 år siden frigjøringen av Auschwitz, den største av de tyske konsentrasjonsleirene.
– Der ble det bygget en leir for massakrer og massemord som verden ikke kjenner maken til.
Det skriver Kirsten Brunvoll i sin bok Veien til Auschwitz, utgitt i billigbokutgave i 1964.
I en opprydding på mitt kontor fant jeg denne 1964-utgaven – og med en håndskrevet «med hilsen og takk» fra forfatteren, datert Jar den 9/11-73.
Hva takken var for, kan jeg ikke huske nå – bare at jeg jobbet i Moss Dagblad og åpenbart hadde skrevet noe som var av verdi for henne.
Kirsten Brunvoll, hennes mann og to sønner deltok i motstandsbevegelsen under krigen, men ble angitt og arrestert. Den ene sønnen klarte å flykte, mens de andre endte i fangeleirer i Tyskland.
For å sitere fra baksiden av omslaget:
– Med enkle, hverdagslige ord skildrer Brunvoll sine opplevelser fra arrestasjonen høsten 1941 til frigjøringen våren 1945.
– Disse satanismens beryktede verksteder, der selv de de frykteligste forestillinger en kan gjøre seg, blekner mot virkeligheten i all dens gru.
Og så følger til slutt «en gripende skildring av evakueringen av Auschwitz, med glimt av dens uutsigelige tragedier og lidelser.»
Kirsten Brunvoll var «vitne til til de redslene som ikke et menneske før krigen kunne ha tenkt seg muligheten av – og som de nye generasjonene etter krigen heller ikke har så lett for å danne seg begrep om.»
Ja, kunne det være en tanke å gi ut denne boka på nytt nå i 2025?
Kronprins Olav i Mosjøen, 26. juli 1945, visiterer soldater i byen. Fotograf: Sigvald Johnsen. Bildet eies av Helgeland Museum. (Fra digitaltmuseum.no)
(Publisert 11.06.24) (Oppdatert 12.06.24, senest 13:21) (Av Svein-H. Strand) Daværende kronprins Olav besøkte flere steder i Nord-Norge ikke lenge etter frigjøringen i 1945. Han reiste i sine militære tjenesteklær, slik vi kan se på disse unike bildene fra hans besøk i Mosjøen, der IR 14 (Infanteriregiment nr. 14), Helgelands-regimentet, var lokalisert.
Byen var standkvarter for tyske avdelinger fra mai 1940 – og etterlot seg en rekke brakker. De fleste av disse ble revet ikke lenge etter krigen, mens noen ble benyttet til bolig- og andre sivile behov.
Den siste tyskerbrakka ble ikke revet før tidlig på 1950-tallet. Der var det blant annet et par leiligheter og øvingslokaler for Hornmusikken Fram.
På bildet nedenfor ser vi at kronprins Olav har ankommet til «jernbanekaia» og blir tatt imot av representanter for lokale myndigheter og en militær avdeling.Fotograf: Sigvald Johnsen. Bildet eies av Helgeland Museum. (Fra digitaltmuseum.no)
Laksatankene brenner, og røyken står høyt tilværs. Et bilde tatt fra Son-siden. I forgrunnen tømmer som skal bearbeides på Saga – bygningen som vi ser litt av til høyre. (LM Arkivfoto)
(Publisert 09.06.24) I august blir det 80 år siden det som i ettertid er blitt kalt Laksa-aksjonen i Son. Da en gruppe norske motstandsmenn sprengte tankene fylt med olje som de tyske okkupasjonsstyrkene trengte til sin virksomhet i distriktet.
Ingen menneskeliv gikk tapt i aksjonen, og sabotørene ble ikke tatt.
Ifølge Odd Svendsen, som deltok i aksjonen, hadde de norske vaktene på anlegget klart å komme seg fri etter eksplosjonene.
Tyskerne trodde derfor at de var medskyldige. Og de skal ha blitt sendt til fengselet som var opprettet på Grini utenfor Oslo.
Fra øvelser med maskingevær ved daværende IR 14 – i dag HV 15 – på Drevjamoen, nord for Mosjøen. (Foto: Helgeland Museum)
(Av Svein-H. Strand) Ikke mange norske militære enheter opplevde og utrettet så mye som Infanteriregiment nr. 14 krigsvåren 1940. Helgelands-regimentet med standkvarter i Mosjøen var dårlig forberedt da krigen brøt ut. Deres 1. og 2. bataljon hadde da skiftet om å delta i nøytralitetsvakt – så langt nord som i Sør-Varanger. Til tross for dette, en jernbaneulykke i Nord-Trøndelag 3. mai – der sju fra regimentet omkom – samt allierte styrker som ga opp Trøndelag, så bidro de til å forsinke den tyske framrykningen. Helt fra Snåsa i sør til Mosjøen – i første omgang.
(Republisert 06.05.24)
RUNDT 2000 MANN ble mobilisert til forsvaret av Helgeland. Av disse deltok en god del frivillige.
En bataljon på 900 mann ble innledningsvis sendt sørover til Nord-Trøndelag. Et kompani av disse forsvarte med hell en stilling de hadde ved Tiltnes.
ETTER RETRETTEN fra Nord-Trøndelag, førte IR 14 vedvarende oppholdende strid nordover – gjennom både Helgeland- og Salten-regionen:
Ved Svenningvatnet, ca 4 mil sør for Mosjøen, 8. mai
Ved Storbjørnvatnet 10. mai (se mer nedenfor)
Ved Finneid 14. mai
Ved Storjord og ved Pothus 24.-27. mai
Ved Djupvik 30. mai.
VED STORBJØRNVATNET, 15 kilometer sør for Mosjøen, kom østerrikske bergjegersoldater kjørende på riksveien – nåværende E 6 – da de uventet møtte heftlig ild fra en IR 14-avdeling på 115 mann; kanskje tre tropper?
(At det også deltok nærmere 300 britiske soldater i denne trefningen, er aldri blitt verifisert. red. anm.)
IR 14 mistet her to av sine. En av de falne var 36 år gamle Harton Furø, en menig soldat som arbeidet som barberer i Mosjøen. Helt alene lå han igjen og skjøt på bergjegersoldatene da de andre måtte trekke seg seg tilbake til byen. Den andre falne var menig Hans Stokvold fra Brønnøy.
Bergjegersoldatene fikk raskt omgruppert seg. Og i det spesielle kampbildet som nå oppsto, kom Furø i skade for å skyte og drepe en av de britiske soldatene. Dette ifølge hva den lokale krigshistoriker Oskar Fagervik, Mosjøen, har fortalt i intervju med Rana Blad, lokalavisa i Mo i Rana.
I intervjuet står det også at menig Furø i utgangspunktet «syklet alene sørover» fra Mosjøen. fordi han «ikke fikk med seg noen». Videre at «slaget varte i fire timer og krevde 10 dødsoffer».
I alle år etter krigen har det vært opplyst at angriperne hadde tre falne bergjegere. Og i terrenget ikke langt fra veien er minnesmerker satt opp for de falne på begge sider.
TILBAKE I MOSJØEN skiftet de frivillige til sivile klær. Regulære tropper fra IR 14 ble så sendt til Narvik-området, og ble der reorganisert.
Sammen med Alta bataljon deltok de i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak – fram til den norske kapitulasjonen 9. juni.
Tyskernes primære mål i mai 1940 var å komme seg fra Trondheim til Narvik så raskt som overhode mulig.
Mosjøen, sentralt beliggende som byen var, ikke minst i forhold til logistikk, gjorde at tyskerne opprettet et stort antall brakker for ulike tjenesteområder. På et tidspunkt var det angivelig stasjonert flere tyskere der enn det var innbyggere i byen.
«IR 14 soldatene kan aldri glemme den «harselas» og negative omtale de er blitt utsatt for. Beskyldningene om dårlig kampmoral, feighet og at de var lite pålitelige er «takken» de fortsatt sitter tilbake med 50 år etterpå. IR 14-soldatene kan etter min mening med løftet hode stå fram som de soldater som førte en lengre krig i 1940 enn noen annen militær avdeling i vårt land».
(Arnt O. Åsvang i forordet til sin bok «Det store Felttoget.)
BILDET: En avdeling tyske invasjonsstyrker har etablert seg på Son torg tidlig om morgenen 9. april 1940. Rutebåten «Oscarsborg I» fra Son til Oslo er blitt tvunget til å snu og ta med seg sårede fra «Blücher». NEDERST t.v. ved brygga en sivilist i samtale med en offiser. TIL HØYRE: Kjøpmann Hansens lastebil er rekvirert og lasteplanet fylt av sekker, kanskje proviant, som nok skal innover til Oslo sammen med de rundt 1000 soldatene. ET ANTALL VAKTSOLDATER ble igjen i Son for å sikre viktige offisielle funksjoner som telegrafen med telefonsentral, Bogen-bussen med garasje og tilbehør. SON SKOLE – med lokaler også til kommunens administrasjon – var også en lokasjon som invasjonsstyrken tidlig sikret seg kontroll over. EN MASKINGEVÆRPOST ble etablert i 2. etasje i bolighuset på Alicenborg. Der hadde posten god utsikt, og kunne også kommunisere med en tilsvarende post i Kleiva/Storgata. (Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (Fotograf: Ukjent)
(Publisert 09.04.24) (Oppdatert 10.04.24) Torget i Son ble et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen 9. april 1940. Bare med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher» etter at slagskipet ble senket. Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje på Lakse ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son.
Allerede 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Men natt til 18. august 1944 sprengte Hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper».
Laksa-aksjonen ble ledet av Nils Otterness. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra en Milorg-gruppe i Ski) og tre kjentmenn fra Son: Odd Svendsen, John Johansen og Kristian Halvorsen. I tillegg var Vestby-bonden Ole Lauritz Authen en sentral person i planleggingen.
Brannen etter sabotasjeaksjonen sett fra bryggene i Son . (Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (Fotograf: Ukjent)
7.000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt. Anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
BÅTBYGGERIET ved «Kugrava» var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.
Hverdagsliv under krigen
Med unntak av noen dramatiske dager i begynnelsen av krigen og Laksa-aksjonen i 1944, så gikk krigsårene stort sett nokså rolig for seg i Son.
Det var en tysk forlegning med to brakker på Wernertomta (også kjent som Presteløkka) ved Kolåsveien. En av dem ble etter krigen flyttet til Hollandveien rett ovenfor Kugrava for å bli bolig.
PÅ SØNDRE BREVIK var det et antiluftskytsbatteri som dekket Mossesundet. Batteriet hadde radar og luftvernkanoner.
Båtbyggeriet ved Kugrava bygde gjennom hele okkupasjonstiden livbåter og annet utstyr for okkupasjonsmakten. Omkring seksti mann arbeidet der, en del av dem fra andre deler av landet.
Etter krigens slutt ble sjefen på Kugrava, Johan Faye, anklaget for samarbeid med tyskerne, men han ble frikjent.
FOR FOLK FLEST var det matsituasjonen som var det mest merkbare. Her ved kysten var mange allerede vant til å fiske, og vi må tro at det var det mange som gjorde i disse årene – for seg selv eller andre.
Labo stadion ble pløyd opp til grønnsakparseller, og man plukket sopp og ville bær.
En del soninger sa senere at de aldri hadde vært i bedre form enn på denne tiden. En diett med fisk og friske grønnsaker som viktigste bestanddeler kunne være kjedelig, men de aller fleste led ingen nød.
Av andre ting befolkningen måtte leve med i krigsårene kan nevnes blendingsgardiner, som var et irritasjonsmoment og som nok for mange ble en påminnelse om at krigen raskt kunne ta en mer voldsom vending.
En annen ting var at det kunne være vanskelig å reise. Son har lenge hatt en nær tilknytning til nærmeste by Moss. For å reise dit måtte man faktisk ha både pass og det som ble kalt grensesonebevis.
Egen Hjemmefront-avdeling
Det var en egen Hjemmefront-avdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, kanskje med unntak av at noen kan ha vært blant kjentmennene under sprengningen av tankene på Laksa.
VÅPENTRENING foregikk i skogen øst i Garder, og det ble tatt imot noen flyslipp. Blant de lokale lederne i hjemmefrontavdelingen var Alf Lie (senere meieribestyrer i Son) og Ole Ingvald Heie.
Det var også enkelte som forsøkte å flykte til Sverige for å slutte seg til de norske styrkene der. Den mest kjente fra Son er Alf Monrad Knudsen, som ble tatt og tilbrakte resten av krigen i fangenskap, først i Norge og deretter i forskjellige konsentrasjonsleire. Han var på sine eldre dager og nesten til sin død tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser, og fikk to hedersprisser for sitt arbeid med å opplyse dagens ungdom.
Alf Monrad Knudsen døde i desember 2016, 93 år gammel. Under et 17. mai-arrangement på Son torg samme år ble han tildelt den sjeldne utmerkelsen Regjeringens Minnemedalje for sitt årelange engasjement med å bringe grupper av skoleelever og andre ned til tyskernes fangeleire.
I 1940 var det fremdeles et betydelig antall sjømenn bosatt i Son. Flere av dem gjorde tjeneste gjennom krigen. Tre av de fem falne fra Son var krigsseilere.
22 NS-medlemmer registrert
I 1944 var det registrert 22 medlemmer av Nasjonal Samling i Son, noe som tilsvarer 6,1 prosent av de stemmeberettigede ved valget i 1936. De var organisert i eget lag, som tilhørte Follo NS-krets. Det var også en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
I 1941 ble den lovlig valgte ordføreren (Johan Kristoffer Strøm, red. anm.) erstattet av et NS-medlem. Han ble avsatt da krigen var slutt, og dømt til fire års tvangsarbeid under rettsoppgjøret.
VÅREN 1945 ANKOM en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til slutten av krigen.
(Redigert av Svein-H. Strand. Hovedkilde: Wikipedia.no)
1945: Etter mange måneder i Kjesäter flyktningeleir og transitsenter i Sverige, er det fred igjen i Norge. Mellom to svenske soldater: Mine foreldre, Harald og Levie, ser ut til å være reiseklare. De var blant de siste som kom dit – sommeren 1944. Pappa sto i fare for å bli tvangssendt til Vidkun Quislings Rikshird, også kalt «Quislings Garde». De giftet seg og reiste i bryllupsklærne med toget sørover til Grong. Der ble de ble hentet av en av mammas slektninger fra mormors hjemsted ved Limingen i Nordli. Gården ligger like ved svenske-grensen, og de ble fulgt videre til grensen. Sankthansaften 1945 var de hjemme i Mosjøen igjen. I deres 7. Sans kan vi lese at de kom med dagtoget. Ikke lenge etter dro de – sammen med farfar og farmor – til gjensyns- og fredsfest på småbruket hos mormor og morfar en mils vei nord for byen. St. Brakker på Kjesäter flyktningeleir og transitsenter i Vingåker, Södermanland, Sverige, under 2. verdenskrig. Her jobbet mamma på sykestua og pappa med kontorarbeid i administrasjonen.
Views: 117
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
