Wilse-foto på prospektkort fra 1919. Sons “miljøgate” med brustein måtte kanskje selvfølgelig få navnet Stengaten.
Son og “nabolandsby” Hølen, samt ”nestennaboene” Drøbak – og Holmestrand rett over fjorden – er blant mange nye byer og tettsteder som oppsto i Norge på 16- og 1700-tallet. De fleste av dem er forblitt små, ofte helt til våre dager, framgår det i en doktorgradsavhandling av Finn-Einar Eliassen.
1600- og 1700-tallets småbyer ble bygd på grunn som tilhørte ulike bondegårder. Gårdeierne ble dermed automatisk grunneiere i de nye byene, fastslår Eliassen.
I sitt resymé skriver han videre:
I utgangspunktet var det tilfeldig hvem som eide slike “bygrunngårder”. Men på et tidlig tidspunkt i byenes utvikling ble gårdene og dermed bygrunnen i de fleste av de nye byene overtatt av ledende personer i bysamfunnet – borgere og embetsmenn.
Som ledende personer i det lokale næringsliv og samfunnsliv hadde de mange fordeler av å eie bygrunn:
Dels utnyttet de selv grunnen til egne byggeprosjekter og næringsvirksomhet (hus, sjøboder, brygger, trelasttomter, verft, fabrikker osv.).
De dro også fordel av byens vekst ved å leie ut grunn til byboerne, som eide sine egne hus (i de fleste tilfellene), men måtte betale en årlig grunnleie til grunneieren.
HUSMANN I BYEN
I mange byer måtte de som leide grunn til og med utføre pliktarbeid for grunneieren eller på gården som bygrunnen tilhørte – ikke ulikt husmannsvesenet på landet!
Grunneierne drev også privat byregulering, og kunne opptre som byenes “fedre” og reelle makthavere. Rollen som bygrunneier kunne således gi både inntekter, makt og prestisje.
I norsk sammenheng kan eiendoms- og leieforholdene i disse småbyene sammenliknes med bedrifter eller brukssamfunn som bergverk, jernverk og sagbrukssamfunn, men også med husmannsvesenet i jordbrukssamfunnet.
“PRIVATE BYER”
Internasjonalt faller 16- og 1700-tallets norske småbyer inn i et mønster av “private byer” eller “godseierbyer” i Europas nordlige, nordøstlige og nordvestlige periferi. Fra Polen og Litauen til Irland og Skottland, men står i kontrast til byene i de mer sentrale delene av Europa og Norden, der enten fyrsten, byene selv eller de enkelte huseierne eide bygrunnen.
Fortsatt finnes rester av de gamle grunnleieforholdene i mange av småbyene fra 16- og 1700-tallet, i Arendal, Grimstad, Porsgrunn, Egersund og andre steder.
Der betaler tomtefestere (ofte svært lave) årlige grunnleier til etterkommere etter de opprinnelige grunneiere, eller til kommunen, som flere steder har overtatt grunneiernes rolle.
FORTSATT KONFLIKTER
I slike byer er det fortsatt konflikter om økning av grunnleien og om innløsning av festetomter – problemer som også var aktuelle for 200-300 år siden! Men arbeidsplikten er forlengst avskaffet, tilføyer Eliassen.
UNDERSØKELSEN han har lagt til grunn omfatter Son, Hølen, Drøbak, Holmestrand, Sandefjord, Stavern, Porsgrunn, Brevik, Langesund, Kragerø, Risør, Arendal, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Egersund, Molde og Kristiansund.
FAKTABOKS
Cand. philol. Finn-Einar Eliassen framstilte seg for dr. philos.-graden med følgende prøveforelesninger på Universitetet i Oslo 1. mars 1996. Selvvalgt emne: “Ladested – Fra havn til by. Det skiftende innholdet i og realitetene bak ladestedsbegrepet ca. 1500-1850.” Oppgitt emne: “Mennesker i byer: hverdagshistorie i teori og praksis.” Dagen etter var det offentlig disputas over avhandlingen : “NORSK SMÅBYFØYDALISME? GRUNNEIERE, HUSEIERE OG HUSLEIERE I NORSKE SMÅBYER CA. 1650 – 1800”.
LOKALHISTORISKE ARTIKLER med basis i avhandlingen er publisert i årsskrifter/årbøker for lokale og regionale historie- og museumslag (gjelder særlig Arendal, Risør, Egersund, Kristiansund, Langesund, Kragerø). Mandal bys historie, bd. 1 og 2 (1995, 1996) – av samme forfatter – inneholder også mye av grunnlagsmaterialet og konklusjonene fra undersøkelsen.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2003, senere i Herison.no i 2014. Den hadde da ikke vært tilgjengelig på internett siden 2007.
Visits: 52