Kategoriarkiv: Ladestedet Son

Arkeologi og historie i et gammelt ladested – Son i tverrfaglig lys

Det gamle hollandske kartet der Son er benevnt som Soen Water. Ikke veldig presist plassert, det er så. Men det er heller ikke Holmestrand (Holm Strant). Ellers er det jo å beklage at vårt publiseringsformat på WordPress ikke kan vise kartet i et større format (LM Arkivfoto)
(Publisert 27.03.24) «Son er i dag et idyllisk tettsted med småbåthavn, kaféer og gallerier. På 1500- og 1600-tallet var ladestedet Son en viktig utskipningshavn for trelast. Det framgår blant annet av betegnelsen «Soen Water» på den sørlige delen av Indre Oslofjord, på tyske og nederlandske kart fra 1500-tallet. Son hørte funksjonelt sammen med Hølen, et annet lite tettsted, tre–fire km lenger oppe langs Såna, hvis nederste del blir kalt Hølenselva.»
Dette kan vi lese i en artikkel på nettstedet Heimen.no – Arkeologi og historie i et gammelt ladested. Son i tverrfaglig lys – skrevet av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim, to arkeologer og en historiker. De arbeidet sammen for å avdekke mest mulig av Sons forhistorie og ladestedets historie fram til midten av 1700-tallet.
DET HETER AT «undersøkelsen kan betraktes som et pilotprosjekt for et tett, tverrfaglig samarbeid om utforskningen av et middelalderlig handelssted og en tidligmoderne småby». Og artikkelen fokuserer på hva dette tverrfaglige samarbeidet har gitt av «merkunnskap» om Son, spesielt for den etter-reformatoriske perioden.»
På 1600- og 1700-tallet ble de betegnet som «ladestedet Son med Hølen», og de fungerte som to deler av en typisk tidligmoderne småby på kysten av Sørøst-Norge og Agder.
Hølen hadde sagbruk, og der bodde de ledende trelasthandlerne, mens Son var havnebydelen, med en befolkning knyttet til sjøen: skippere, sjøfolk, loser, fiskere, fraktemenn, sjauere og håndverkere.
Utgravningene på Son torg samlet mange interesserte, særlig på dager da arkeolog Marianne Johannson hadde visning og orienteringer om funnene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
FORFATTERNE MENER at arkeologi og historie kan kalles søsterdisipliner, eller «gjensidige støttefag». De beskjeftiger seg begge med fortiden og søker å rekonstruere og tolke den på grunnlag av kilder, men disse kildene er av ulike slag.
– Mens historikerne arbeider mest med tekst (skriftlige kilder), er arkeologenes kilder først og fremst ting (for eksempel gjenstander og bygningsrester). Det gjør at de mange ganger kan synes å fortelle helt ulike historier. Mens de skriftlige kildene oftest kan knyttes til navngitte personer og mer eller mindre presise tidspunkt, er de arkeologiske kildene som regel anonyme og kan oftest bare dateres nokså omtrentlig.
– Begge kildetypene er imidlertid preget av at de er mangelfulle. Arkeologien påvirkes av at det er reguleringsplaner og andre offentlige eller private tiltak som styrer hvor det gjennomføres arkeologiske undersøkelser, og dermed også hvor vi finner tidligere ukjente kulturminner.
De fleste utgravninger er i tillegg innenfor et begrenset område, slik at ikke alle sammenhenger alltid kan bli undersøkt, og det er i all hovedsak kulturminner som er eldre enn 1537 som graves ut. I motsetning til dette kan historikere normalt forske på alle eksisterende (bevarte og tilgjengelige) skriftlige kilder fra et bestemt felt og en bestemt periode.
MEN PÅ DEN ANDRE SIDEN er de skriftlige kildene svært sparsomme når man beveger seg langt bakover i tid – i Norge på 1500-tallet og i middelalderen. Både arkeologer og historikere – spesielt de som arbeider med eldre historie – har derfor normalt et ønske og en ambisjon å kunne utnytte alle typer kilder i jakten på et mest mulig «fullstendig» bilde av fortiden.
– Ideelt sett burde vi derfor alle arbeide tverrfaglig – og mange av oss prøver også å gjøre det. Men det er både praktiske og prinsipielle vansker som møter de som har ambisjoner om tverrfaglighet. Fagene har -sine egne tradisjoner, metoder og teorier, sine egne termer og til dels hver sin kronologi og publiseringspraksis. Den største hindringen for en individuell tverrfaglighet er kanskje at hvert av fagene har en høyt utviklet kildekritikk som er lite kjent og enda mindre internalisert av forskere fra andre fag og disipliner.
– Dermed har mange arkeologer brukt historisk kildemateriale nokså ukritisk, mens historikere ofte har hatt vansker med å tolke arkeologiske funn og utgravningsrapporter og formulere hva de egentlig betyr. Selv om en del historikere har arkeologi i fagkretsen og vice versa, er det bare de færreste som har forskningskompetanse og -erfaring innen begge fagene. Samarbeid vil derfor normalt være den beste måten å sikre tverrfaglighet på.
Arkeologene må forholde seg til kulturminneloven. Ifølge kulturminneloven er alle kulturminner eldre enn fra år 1537 automatisk fredet. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Skipsfunn (sunkne båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord) eldre enn 100 år er vernet etter kulturminneloven. Årstallet 1537 markerer reformasjonen og overgangen fra middelalder til nyere tid. Alt som er fra middelalderen eller eldre er automatisk fredet.
– ET ANNET SPØRSMÅL vi kan stille oss, mener forfatterne, er hvorfor 1537 ble satt som et skille i kulturminneloven. Vår kulturminnelov fra 1978 har røtter tilbake til den første kulturminneloven som kom 1905. Både innholdet og tidspunktet for denne loven hang sammen med funnet av Osebergskipet i 1903–1904, og en tanke om at det gjaldt å hindre at kulturminner som viste en stolt norsk fortid ble fraktet ut av landet.
I arbeidet med den første kulturminneloven var nasjonale argumenter sentrale for at loven skulle bli vedtatt. Det var en liten gruppe museumsfolk, i hovedsak arkeologer, som var de fremste aktivistene bak lovgivingen. De hadde datidens historieforståelse, som handlet om ideen om en stolt norsk fortid som for alvor fikk en knekk ved reformasjonen.
Disse holdningene påvirket forståelsen av hva som var verdifull fortid og hang tett sammen med hvilke særtrekk man skulle være spesielt stolte av å framheve. De var riktig nok ikke enerådende; opprettelsen av Norsk folkemuseum og Maihaugen er eksempler på at også nærere historie etter hvert ble sett på som verdifull. Likevel er disse holdningene noe av bakgrunnen for at skillet for hva som skulle bevares ble satt til 1537, da den første kulturminneloven kom.
I tillegg til dette, påpeker forfatterne, ville det også være nødvendig med et større forvaltningsapparat og mer økonomiske ressurser hvis grensen skulle trekkes lenger fram.
– De økonomiske og praktiske argumentene kan vi fortsatt kjenne igjen, men historieforståelsen som bidro til dette skillet er for lengst gått av moten, og regelverket er i høyeste grad modent for en revidering. Det finnes likevel noen gode eksempler på etterreformatorisk byarkeologi med tverrfaglig perspektiv.
UTGRAVNINGENE I SON

Fra utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

Fra 2005 pågikk arkeologiske registreringer, undersøkelser og delvis utgravninger på Labo og Ørajordet ved Såna og på ulike lokaliteter i Son sentrum, ved arkeologene Reidun Aasheim og Marianne Johansson og deres kolleger i Akershus fylkeskommune og ved Kulturhistorisk museum. Dette tar vi for oss i en oppfølgende artikkel.

Under en omvisning de holdt i Son en augustdag i 2014, kom de to i prat med historikeren Finn-Einar Eliassen, som siden 1970-årene har arbeidet med byhistorie, og blant annet hadde samlet det meste av det skriftlige kildematerialet til Sons og Hølens historie fra 1500-tallet til ca. 1725.
– Siden har vi tre samarbeidet tett om å avdekke mest mulig av Sons eldste historie fram til ca. 1760 ved hjelp av alle tilgjengelige kilder, og med metoder, teorier og bakgrunnskunnskap fra våre respektive fagområder. Samarbeidet resulterte i utstillingen Hulter til bulter – da verden kom til Follo på Follo museum i Drøbak i 2015 og 2016, i Spinnerigården i Son i 2017, og boka Son under Son, som kom ut høsten 2016.
Utstillingen var et eksempel på et nokså tradisjonelt samarbeid mellom historikere og arkeologer, der arkeologene presenterte og forklarte de arkeologiske funnene mens historikeren skisserte bakgrunnen med tekster om hansa- og hollendertid, trelasthandel og skipsfart og befolkningen i Son på 1600–1700-tallet.
– I arbeidet med boka har vi arbeidet tett sammen for å tegne et best mulig bilde av handelsstedet og ladestedet ved Hølenselva og Sonsbukta fra vikingtid/middelalder til midten av 1700-tallet. Det er verd å poengtere at historikeren kom inn i bildet etter at de arkeologiske undersøkelsene i bakken var avsluttet og således ikke kunne gi innspill eller problemstillinger til disse, skriver de.
– Men undersøkelsene er så godt dokumentert, ikke minst ved hjelp av tegninger og hundrevis av fotografier, at det var hele tiden mulig å «gå tilbake» i grunnen og se på det som lå der med nye øyne og nye problemstillinger. Dette samarbeidet og de viktigste resultatene det ga, vil vi presentere ved å fokusere på fire–fem temaer fra ulike deler av denne lange perioden, knyttet til ulike lokaliteter i og omkring S

Neste publisering i temaet:  Handelsstedet i middelalderen

Views: 80

Skrev bok om Son – barndommens paradis

 

Foto: Privat

(Fra Herison.no 16.07.15) (Republisert 12.02.24) – Jeg har, over flere år, skrevet ned episoder fra barndommen. Først høsten 2013 begynte jeg å skrive med henblikk på at dette kunne bli en bok som, sammen med fotografier fra familiealbumene, kunne være av interesse for flere.
Det forteller Berit E. Botnedal (bildet), forfatteren bak den ferske boka «SON Barndommens paradis». Boka på 112 sider og med 100 bilder er utgitt på eget forlag.
Botnedal – soning i minst elleve generasjoner – er født rett etter krigen og forteller i boka om barndommen i Son fra 1945 og på 1950-tallet.
– For meg ble det etter hvert veldig viktig – ja, nærmest en pliktfølelse – å bidra til at dette ikke bare ble liggende glemt i en skuff, understreker Botnedal.

Her er et lite utdrag fra et av kapitlene som forfatteren har valgt ut for oss:

TIVOLI PÅ SAGATOMTA

Illustrasjonsfoto: Øyvinn Hjorthen/Info Helgeland

Det skulle være tivoli på Sagatomta med karusell, lykkehjul og tombola, veldig spennende for en som var bare fem år den gang i 1951.

Jeg fikk lov til å være sent oppe fordi hovedattraksjonen om kvelden var at en akrobat skulle klatre opp og stå på hendene på en veldig høy stang mange meter over bakken, og alle gledet seg veldig til kvelden da dette skulle skje.

Vi var tidlig ute, for jeg hadde veldig lyst til å kjøre med den fine karusellen som var pyntet med lys og fine farger, og lirekassemusikken over høyttalerne var uvant og spennende. Mamma kjøpte billett og jeg ble plassert i en huske og spent fast.

Views: 69

De fleste ladesteder ble ikke store 

Wilse-foto på prospektkort fra 1919. Sons «miljøgate» med brustein måtte kanskje selvfølgelig få navnet Stengaten. 

Son og «nabolandsby» Hølen, samt ”nestennaboene” Drøbak – og Holmestrand rett over fjorden – er blant mange nye byer og tettsteder som oppsto i Norge på 16- og 1700-tallet. De fleste av dem er forblitt små, ofte helt til våre dager, framgår det i en doktorgradsavhandling av Finn-Einar Eliassen.

1600- og 1700-tallets småbyer ble bygd på grunn som tilhørte ulike bondegårder. Gårdeierne ble dermed automatisk grunneiere i de nye byene, fastslår Eliassen.

I sitt resymé skriver han videre:

I utgangspunktet var det tilfeldig hvem som eide slike «bygrunngårder». Men på et tidlig tidspunkt i byenes utvikling ble gårdene og dermed bygrunnen i de fleste av de nye byene overtatt av ledende personer i bysamfunnet – borgere og embetsmenn.

Som ledende personer i det lokale næringsliv og samfunnsliv hadde de mange fordeler av å eie bygrunn:

Dels utnyttet de selv grunnen til egne byggeprosjekter og næringsvirksomhet (hus, sjøboder, brygger, trelasttomter, verft, fabrikker osv.).

De dro også fordel av byens vekst ved å leie ut grunn til byboerne, som eide sine egne hus (i de fleste tilfellene), men måtte betale en årlig grunnleie til grunneieren.

HUSMANN I BYEN

I mange byer måtte de som leide grunn til og med utføre pliktarbeid for grunneieren eller på gården som bygrunnen tilhørte – ikke ulikt husmannsvesenet på landet!

Grunneierne drev også privat byregulering, og kunne opptre som byenes «fedre» og reelle makthavere. Rollen som bygrunneier kunne således gi både inntekter, makt og prestisje.

I norsk sammenheng kan eiendoms- og leieforholdene i disse småbyene sammenliknes med bedrifter eller brukssamfunn som bergverk, jernverk og sagbrukssamfunn, men også med husmannsvesenet i jordbrukssamfunnet.

«PRIVATE BYER»

Internasjonalt faller 16- og 1700-tallets norske småbyer inn i et mønster av «private byer» eller «godseierbyer» i Europas nordlige, nordøstlige og nordvestlige periferi. Fra Polen og Litauen til Irland og Skottland, men står i kontrast til byene i de mer sentrale delene av Europa og Norden, der enten fyrsten, byene selv eller de enkelte huseierne eide bygrunnen.

Fortsatt finnes rester av de gamle grunnleieforholdene i mange av småbyene fra 16- og 1700-tallet, i Arendal, Grimstad, Porsgrunn, Egersund og andre steder.

Der betaler tomtefestere (ofte svært lave) årlige grunnleier til etterkommere etter de opprinnelige grunneiere, eller til kommunen, som flere steder har overtatt grunneiernes rolle.

FORTSATT KONFLIKTER

I slike byer er det fortsatt konflikter om økning av grunnleien og om innløsning av festetomter – problemer som også var aktuelle for 200-300 år siden! Men arbeidsplikten er forlengst avskaffet, tilføyer Eliassen.

UNDERSØKELSEN han har lagt til grunn omfatter Son, Hølen, Drøbak, Holmestrand, Sandefjord, Stavern, Porsgrunn, Brevik, Langesund, Kragerø, Risør, Arendal, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Egersund, Molde og Kristiansund.

FAKTABOKS

Cand. philol. Finn-Einar Eliassen framstilte seg for dr. philos.-graden med følgende prøveforelesninger på Universitetet i Oslo 1. mars 1996. Selvvalgt emne: «Ladested – Fra havn til by. Det skiftende innholdet i og realitetene bak ladestedsbegrepet ca. 1500-1850.» Oppgitt emne: «Mennesker i byer: hverdagshistorie i teori og praksis.» Dagen etter var det offentlig disputas over avhandlingen : «NORSK SMÅBYFØYDALISME? GRUNNEIERE, HUSEIERE OG HUSLEIERE I NORSKE SMÅBYER CA. 1650 – 1800».

LOKALHISTORISKE ARTIKLER med basis i avhandlingen er publisert i årsskrifter/årbøker for lokale og regionale historie- og museumslag (gjelder særlig Arendal, Risør, Egersund, Kristiansund, Langesund, Kragerø). Mandal bys historie, bd. 1 og 2 (1995, 1996) – av samme forfatter – inneholder også mye av grunnlagsmaterialet og konklusjonene fra undersøkelsen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2003, senere i Herison.no i 2014. Den hadde da ikke vært tilgjengelig på internett siden 2007.

Views: 81