(Av Svein-H. Strand) Tenk deg at du er kunstmaler og tegner. For å klare å leve av det, må du ha en stor produksjon. Innimellom de arbeidene som viser hva du egentlig er god for, blir det derfor en god del ”venstrehåndsarbeid”. Men når du så skal verdsettes, blir du først og fremst vurdert etter de dårligste arbeidene dine.
(Fra LM januar 2004) (Republisert og litt endret 29.01.24)
Da forstår du litt av den skjebnen som rammet den norske kunstneren Carl Dørnberger (1864-1940).
Ikke før i de senere år er det blitt stuerent å ha en mer nyansert oppfatning av Dørnbergers kunst.
I dag er det til og med dem som mener at noen av maleriene hans var på høyde med det beste som ble laget i Norge i denne perioden. Og at uretten han måtte tåle blir desto større.
Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger, som var hans (prakt)fulle navn, var uten tvil en sjeldent eksentrisk type – og fikk sannelig lide for dét.
Men for at vi skal forstå hvordan han ble mottatt og behandlet hjemme i Norge, er det noe som er enda viktigere å vite: Dørnberger var særdeles stridbar av natur.
Og ikke minst: Når det gjaldt hjertesakene (som var mange!) var han fullstendig kompromissløs – spesielt hvis han mente det gikk på æren løs!
Han var mildt sagt mye på kant med kolleger og anmeldere, særlig den siste halvdelen av sitt liv. Det sies at hans injurierende evner var betydelige!
Prisen var at de fleste toneangivende personer i det norske kunstmiljøet fikk ham til de grader ”i vranga” at de også underkjente ham som kunstner. Det har i stor grad også ettertiden gjort.
Fiendene hans gjorde altså grundig arbeid! Den ene omtalen bygger på den andre, osv.
SYV LINJER I LEKSIKON
Dørnberger ble født på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Han ble tidlig elev av David Arnesen og Johan Jacob Bennetter. Senere, i Paris, var han elev av William Bourguereau.
Her er noen eksempler på hvordan ettertiden har vurdert Dørnberger:
I Aschehougs 20 binds ”Konversasjonsleksikon”, som kom ut i slutten av 1960-årene, blir han ofret bare syv linjer. Her får han betinget kreditt for de tidlige naturalistiske interiør- og figurbildene. De blir betegnet som ”ganske solide arbeider”.
”Senere”, heter det videre, ”særlig etter at han 1896 hadde slått seg ned i Son, dyrket han vesentlig et nokså rutinepreget snømaleri.”
Dette er i beste fall en ufullstendig beskrivelse. De fleste som har sett et større utvalg av hans malerier fra denne tiden vil nok ta sterkere i: Det er så misvisende at det må være skrevet uten de nødvendige kunnskaper.
I den korte teksten er også hans eksentriske vesen nevnt, og at den i sin tid skaffet ham ”atskillig publisitet”.
Vi får ikke vite at produksjonen i Son også omfatter det som noen mener er et av de friskeste portrettene i norsk malerkunst, ”Feieren”, og flere bilder fra Son og omegn hvor Dörnberger viser seg som en ypperlig kolorist!
Også noen av tegningene hans er svært gode arbeider, og det er med en tegning han er representert i Nasjonalgalleriet.
De aller fleste av arbeidene – kanskje alle som han solgte – har et felles trekk: I den håndverksmessige utførelsen utstråler de en skikkelighet som er ettertrykkelig, og de er preget av en meget god komposisjon.
Sammen med den fine fargebruken, gjør dette at bildene fra hans produksjon i Son jevnt over er svært tiltalende. En rekke av maleriene henger da også rundt om i private hjem – ikke minst i Son.
OGSÅ KROGH LAGET «VENSTREHÅNDSARBEID»
Kritikken mot Dørnberger som kunstner kan sammenfattes i disse fire punktene: Overproduktiv. Rutinepreget. Stereotyp i motivene. La for liten tid i arbeidet.
Noe sant er det i dette, mener Bjørn Linnestad som har skrevet en bok om kunstneren: ”Carl Johannes Andreas Adam Dörnberger. Maler og Musketér”
– Men tyngden i den andre vektskålen ble som oftest oversett, tilføyer han. Linnestad går ikke av veien for å trekke en sammenlikning med Christian Krogh:
– Også Krogh hadde en stor produksjon og mye ”venstrehåndsarbeid”. Han nyter likevel den lykke å bli vurdert etter sitt beste. Dørnberger er vanskjebnet etter sitt dårligste. Begge malte for sitt daglige brød. Det var langt mellom fyrstekakene, men det er likevel utekkelig å overse dem, mener Linnestad.
HOLDT PÅ Å DUNSTE BORT I ANEKTDOTER
Forfatteren syntes kort sagt at maleren altfor lenge hadde stått i skyggen av den stridbare musketéren.
– Mennesket Dørnberger var rett og slett i ferd med å dunste bort i anekdoter, sier han.
Mer og mindre sanne, populære vandrehistorier, får vi tilføye for egen regning.
Linnestads bok ble utgitt av Vestby Kunstforening i 1989, da det var 125 år siden kunstneren ble født.
I boka får vi bli bedre kjent med mennesket Dørnberger gjenom et både interessant og spennende grep:
Forfatteren bringer inn og kaster mer lys over den fascinerende kjærlighetshistorien mellom Dørnberger og forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Dette gir et kraftig løft til forståelsen av Dørnberger både som menneske og kunstner.
AVSPORET AV FORBUDT KJÆRLIGHET
Kjærlighetsforholdet kom ikke bare til å avspore en malerkarriere; det avsporte også et forfatterskap, mener Linnestad.
Under arbeidet med boken gikk han til en rekke offentlige og private kilder – også brev og fortrolige notater etc. som har vært i datteren Bullen Dørnbergers eie. (Bullen døde, 85 år gammel, samme år som boken kom ut.)
Utdragene fra disse brevene gir et gripende innblikk i et ulykkelig drama. Som Linnestad sier:
– De to elskende hadde det meste av omstendighetene imot seg. Carl hadde kone og toårig datter hjemme i Son (der han bodde fra 1896 og til han døde i 1940). Ragnhild var farget av det sosiale forliset som hennes slekt i Enebakk hadde gjennomgått. Hun tød til morfin, og ble stadig mer preget av det.
De har en kort, lykkelig tid sammen i Italia. Og Ragnhild blir gravid.
Så rammer sykdom begge to. Ragnhild får en febersykdom, Carl får både febersykdom og nyreblødning. På sensommeren reiser hun tilbake til Norge. Litt senere følger han etter.
I januar 1908 dør Ragnhild Jølsen hjemme i Enebakk, trolig av en overdose morfin, mens hun er nesten fullgått med barnet.
ISOLERT, ENSOM OG BITTER
Den utadvendte, glade og venneombruste kunstneren forvandles til en isolert, ensom og bitter mann.
På Høstutstillingen dukker han ikke opp igjen før i 1930-årene.
Han blir fengslet etter at han fra dampskipsbrygga i Son har skutt og såret datterens mye eldre beiler da denne kom roende mot brygga.
En planlagt utstilling blir likevel gjennomført, og den 19. november 1929 setter han disse linjene inn i Dagbladet:
”Jeg Sidder i Fængsel! Og hos Blomqvist hænger Skilderiene mine. Ærbødigst Dörnberger.“
Lagmannsretten blir for anledningen satt i Soon Hotel, og Dørnberger blir FRIKJENT!
– Det blødende farshjerte hadde beseiret leg og lerd, som det heter i Linnestads bok.
Ja, han var et usedvanlig menneske. Trofast i vennskap som i hat, som den samtidige Jappe Nilsen beskrev ham.
Carl Dørnberger og hans liv har mange trekk som gjør at jeg tør å si: Her ligger det en spennende oppgave og venter på et dyktig filmteam med et skikkelig budsjett!
Hvem tar utfordringen?
LES OGSÅ:
Kunstnerliv i Paris: Trange kår, kostbare kafèvaner
Views: 196