|
Views: 403
Kategoriarkiv: Kunst
Drømme-bassen for deg?
(Publisert 03.05.24) God formiddag. Du drømte kanskje i natt om å bli en dyktig og kjent utøver på elbass i et lite rockeband. Men hva med en såkalt ståbass?
Ja, du har nok sett og hørt dem i jazzband – for ikke å glemme i de bakre rekker i symfoniske orkestre, ved siden av den mindre slektningen som heter Cello.
Men hva skal vi si om denne kjempen? En Octobasse_Orchestre_Symphonique_de_Montrea.
Det som må sies er i hvert fall at det ifølge Wikipedia bare finnes en håndfull (?) eksemplarer av den i hele verden. Og at den du ser her, er den eneste som eies av – og er i bruk i – et orkester.
Ikke akkurat en lokalsak dette her. Men bildet er jo så spektakulært at vi lot det passere redaksjonens portvakt.
Visste du forresten at det en gang var (og er?) et orkester her i det nære, nemlig Såner Salongorkester?
Ikke det? Vel, da får vi legge ut noe ved en passende anledning – som kan komme når du minst aner det.
oopserver
OG HER KOMMER DET: Fra 70 års-konserten på Vestby Prestegård – med flott bilde: https://www.mediasenteret.no/70-ars-jubileumskonsert-pa-vestby-prestegard/
Views: 66
Flott 1927-maleri fra det nære
(Publisert 16.03.24) Fredag er blitt lørdag, og vi runder av med et flott maleri som har motiv fra det nære.
Vi mer eller mindre snublet over det. På internett, naturlig nok.
Det nærmer seg påske, og neste søndag er det Palmesøndag.
Da skriver vi noen ord om hva vi legger opp til her i redaksjonen – denne 22. påsken med Lokalmagasinet.no.
God helg til dere alle!
Views: 52
Dørnberger-bilder på en grå februardag
(Publisert 20.02.24) Det er jo en fryd å finne fram Dørnberger-bilder fra LM- arkivet – ikke minst på en grå februardag som i dag. Og spesielt når de vises for første gang her. Så det gjør vi. Ha en fortsatt fin vinterferie, samme hvor dere er!
Views: 152
DEN SISTE BOHEM
Foto: Sturla Strand © Copyright
Alf Løvberg 1899 – 1986
Intervjuet ble opprinnelig publisert i Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er tilgjengelige i originalkopier. Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen. Den spesielle anledning: 110 år siden maleren Alf Løvberg ble født. Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986. Bildene til denne publiseringen er fra fotograf Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet. Tilretteleggelse for republisering: Are Strand.
(Fra LM 22.04.09 (Tekst: Einar Galaaen) (Republisert 11.02.24) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det, når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.
Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.
Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.
Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.
– Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.
Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.
Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.
– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.
Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.
– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.
Nei, Løvberg har skapt seg en stil som gikk på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.
Den første tegningen
Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et lite forfallent hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.
– Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.
Akademiet – og Paris
Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under Ledelse av Christian Krohg og Halfdan Strøm. Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser. Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.
– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.
Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.
Bohem
Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.
– Samme hvor dårlig økonomien var, vi klarte å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på buss fra Moss til Barcelona etter jul, eller før om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.
På veggen her i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt!
Foto: Sturla Strand © Copyright
Views: 69
Smått og stort om Sons kunstmaler Alf Løvberg
Alf (Gunnar) Løvberg (1899-1986) startet sin utdannelse i 1918 ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole, hvor han hadde August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Deretter kom han inn på Kunstakademiet (i 1922) og var der elev av Halfdan Strøm og Christian Krohg. I 1931 fikk han veiledning av Torstein Torsteinson, og noen år senere var han elev ved S. Onsager og A. Svarstads malerskole (1933).
Han reiste så, som mange andre kunstnere, til Paris. Læretiden hos Marcel Gromaire (1936) skulle bli betydningsfull for hans kunstneriske utvikling. Formspråket hans blir mer renskårent. Elevperioden hos den danske Aksel Jørgensen skal ha forsterket denne utviklingen.
I lange perioder oppholdt han seg i utlandet, han besøkte også Spania, Hellas, Itaila, Tyskland og Ungarn. Fra 1935 hadde han regelmessig separatutstillinger i Oslo, og han deltok på kollektivutstillinger, som for eksempel Høstutstillingen (jevnlig fra 1925 og til 1975).
Han er blant annet representert i Nasjonalgalleriet og i Bergen Billedgalleri. Øyvind Sørensen portretterte ham i 1959 (tegningen er gjengitt i Aftenposten fra 19.9.1959).
Løvberg utviklet etterhvert et forenklet formspråk hvor alle unødige detaljer er skåret bort. Først og fremst gjengav han landskap, bymiljøer og figurgrupper. Han uttalte selv at Goya, Munch og Egedius var hans største forbilder.
Sammen med sin danske kone Ragnhild, slo han seg ned i Son i 1944, i et skipperhus ved Minneparken (i Storgt. 45). I dette huset hadde han også atelier.
Bildene hans er ofte erindringsbilder – gjerne slik han husket landskaper og andre motiver fra reiser i utlandet. Sjelden kan vi gjenkjenne konkrete steder og områder i Son, Mot Holmestrand (1974) er ett av de få unntakene. Og Holmestrand ser man jo godt fra søndre Son, må det tilføyes. I Husmannsplass (1971) drar man kjensel på Vestby-landskapet, men det er vanskelig å peke ut et konkret sted.
Han omtales i mange oversiktsverk, som i L. Østbys Ung norsk malerkunst, fra 1949 (s. 32, 33). A. Moen har skrevet en artikkel om ham i Kunst og Kultur fra 1954 (s. 191-200), og ellers er han omtalt i mange avisartikler, for eksempel i Akershus Amtstidende fra 12.12.1980 (skrevet av T. Ekelund). I Norsk kunstnerleksikon finnes en relativt fyldig bibliografi.
Sist – men ikke minst: I Lokalmagasinet.no – portrettintervjuet Den siste bohem, av Einar Galaaen: https://lokalmagasinet.no/?p=21875
Views: 82
Dørnberger: MALER OG MUSKETÉR
(Av Svein-H. Strand) Tenk deg at du er kunstmaler og tegner. For å klare å leve av det, må du ha en stor produksjon. Innimellom de arbeidene som viser hva du egentlig er god for, blir det derfor en god del ”venstrehåndsarbeid”. Men når du så skal verdsettes, blir du først og fremst vurdert etter de dårligste arbeidene dine.
(Fra LM januar 2004) (Republisert og litt endret 29.01.24)
Da forstår du litt av den skjebnen som rammet den norske kunstneren Carl Dørnberger (1864-1940).
Ikke før i de senere år er det blitt stuerent å ha en mer nyansert oppfatning av Dørnbergers kunst.
I dag er det til og med dem som mener at noen av maleriene hans var på høyde med det beste som ble laget i Norge i denne perioden. Og at uretten han måtte tåle blir desto større.
Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger, som var hans (prakt)fulle navn, var uten tvil en sjeldent eksentrisk type – og fikk sannelig lide for dét.
Men for at vi skal forstå hvordan han ble mottatt og behandlet hjemme i Norge, er det noe som er enda viktigere å vite: Dørnberger var særdeles stridbar av natur.
Og ikke minst: Når det gjaldt hjertesakene (som var mange!) var han fullstendig kompromissløs – spesielt hvis han mente det gikk på æren løs!
Han var mildt sagt mye på kant med kolleger og anmeldere, særlig den siste halvdelen av sitt liv. Det sies at hans injurierende evner var betydelige!
Prisen var at de fleste toneangivende personer i det norske kunstmiljøet fikk ham til de grader ”i vranga” at de også underkjente ham som kunstner. Det har i stor grad også ettertiden gjort.
Fiendene hans gjorde altså grundig arbeid! Den ene omtalen bygger på den andre, osv.
SYV LINJER I LEKSIKON
Dørnberger ble født på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Han ble tidlig elev av David Arnesen og Johan Jacob Bennetter. Senere, i Paris, var han elev av William Bourguereau.
Her er noen eksempler på hvordan ettertiden har vurdert Dørnberger:
I Aschehougs 20 binds ”Konversasjonsleksikon”, som kom ut i slutten av 1960-årene, blir han ofret bare syv linjer. Her får han betinget kreditt for de tidlige naturalistiske interiør- og figurbildene. De blir betegnet som ”ganske solide arbeider”.
”Senere”, heter det videre, ”særlig etter at han 1896 hadde slått seg ned i Son, dyrket han vesentlig et nokså rutinepreget snømaleri.”
Dette er i beste fall en ufullstendig beskrivelse. De fleste som har sett et større utvalg av hans malerier fra denne tiden vil nok ta sterkere i: Det er så misvisende at det må være skrevet uten de nødvendige kunnskaper.
I den korte teksten er også hans eksentriske vesen nevnt, og at den i sin tid skaffet ham ”atskillig publisitet”.
Vi får ikke vite at produksjonen i Son også omfatter det som noen mener er et av de friskeste portrettene i norsk malerkunst, ”Feieren”, og flere bilder fra Son og omegn hvor Dörnberger viser seg som en ypperlig kolorist!
Også noen av tegningene hans er svært gode arbeider, og det er med en tegning han er representert i Nasjonalgalleriet.
De aller fleste av arbeidene – kanskje alle som han solgte – har et felles trekk: I den håndverksmessige utførelsen utstråler de en skikkelighet som er ettertrykkelig, og de er preget av en meget god komposisjon.
Sammen med den fine fargebruken, gjør dette at bildene fra hans produksjon i Son jevnt over er svært tiltalende. En rekke av maleriene henger da også rundt om i private hjem – ikke minst i Son.
OGSÅ KROGH LAGET «VENSTREHÅNDSARBEID»
Kritikken mot Dørnberger som kunstner kan sammenfattes i disse fire punktene: Overproduktiv. Rutinepreget. Stereotyp i motivene. La for liten tid i arbeidet.
Noe sant er det i dette, mener Bjørn Linnestad som har skrevet en bok om kunstneren: ”Carl Johannes Andreas Adam Dörnberger. Maler og Musketér”
– Men tyngden i den andre vektskålen ble som oftest oversett, tilføyer han. Linnestad går ikke av veien for å trekke en sammenlikning med Christian Krogh:
– Også Krogh hadde en stor produksjon og mye ”venstrehåndsarbeid”. Han nyter likevel den lykke å bli vurdert etter sitt beste. Dørnberger er vanskjebnet etter sitt dårligste. Begge malte for sitt daglige brød. Det var langt mellom fyrstekakene, men det er likevel utekkelig å overse dem, mener Linnestad.
HOLDT PÅ Å DUNSTE BORT I ANEKTDOTER
Forfatteren syntes kort sagt at maleren altfor lenge hadde stått i skyggen av den stridbare musketéren.
– Mennesket Dørnberger var rett og slett i ferd med å dunste bort i anekdoter, sier han.
Mer og mindre sanne, populære vandrehistorier, får vi tilføye for egen regning.
Linnestads bok ble utgitt av Vestby Kunstforening i 1989, da det var 125 år siden kunstneren ble født.
I boka får vi bli bedre kjent med mennesket Dørnberger gjenom et både interessant og spennende grep:
Forfatteren bringer inn og kaster mer lys over den fascinerende kjærlighetshistorien mellom Dørnberger og forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Dette gir et kraftig løft til forståelsen av Dørnberger både som menneske og kunstner.
AVSPORET AV FORBUDT KJÆRLIGHET
Kjærlighetsforholdet kom ikke bare til å avspore en malerkarriere; det avsporte også et forfatterskap, mener Linnestad.
Under arbeidet med boken gikk han til en rekke offentlige og private kilder – også brev og fortrolige notater etc. som har vært i datteren Bullen Dørnbergers eie. (Bullen døde, 85 år gammel, samme år som boken kom ut.)
Utdragene fra disse brevene gir et gripende innblikk i et ulykkelig drama. Som Linnestad sier:
– De to elskende hadde det meste av omstendighetene imot seg. Carl hadde kone og toårig datter hjemme i Son (der han bodde fra 1896 og til han døde i 1940). Ragnhild var farget av det sosiale forliset som hennes slekt i Enebakk hadde gjennomgått. Hun tød til morfin, og ble stadig mer preget av det.
De har en kort, lykkelig tid sammen i Italia. Og Ragnhild blir gravid.
Så rammer sykdom begge to. Ragnhild får en febersykdom, Carl får både febersykdom og nyreblødning. På sensommeren reiser hun tilbake til Norge. Litt senere følger han etter.
I januar 1908 dør Ragnhild Jølsen hjemme i Enebakk, trolig av en overdose morfin, mens hun er nesten fullgått med barnet.
ISOLERT, ENSOM OG BITTER
Den utadvendte, glade og venneombruste kunstneren forvandles til en isolert, ensom og bitter mann.
På Høstutstillingen dukker han ikke opp igjen før i 1930-årene.
Han blir fengslet etter at han fra dampskipsbrygga i Son har skutt og såret datterens mye eldre beiler da denne kom roende mot brygga.
En planlagt utstilling blir likevel gjennomført, og den 19. november 1929 setter han disse linjene inn i Dagbladet:
”Jeg Sidder i Fængsel! Og hos Blomqvist hænger Skilderiene mine. Ærbødigst Dörnberger.“
Lagmannsretten blir for anledningen satt i Soon Hotel, og Dørnberger blir FRIKJENT!
– Det blødende farshjerte hadde beseiret leg og lerd, som det heter i Linnestads bok.
Ja, han var et usedvanlig menneske. Trofast i vennskap som i hat, som den samtidige Jappe Nilsen beskrev ham.
Carl Dørnberger og hans liv har mange trekk som gjør at jeg tør å si: Her ligger det en spennende oppgave og venter på et dyktig filmteam med et skikkelig budsjett!
Hvem tar utfordringen?
LES OGSÅ:
Kunstnerliv i Paris: Trange kår, kostbare kafèvaner
Views: 197
Om familien Thorne og kunstneren Oluf Wold-Thorne
(Republisert 12.01.24) Jeg har med interesse fulgt med i Lokalmagasinet.no og de historiske og aktuelle opplysninger som der framkommer. Mitt navn er Kjell Thorne, og jeg har en viss “historisk” tilknytning til Son, ved at min familie drev forretning i Son og Hølen i noen generasjoner. (Redigert fra epost til redaktøren.) (Fra LM 30.03.22)
MIN OLDEFAR het Søren Thorne og etablerte seg i Hølen etter at geskjeften i Son gikk i konkurs og han måtte forlate Thornegården (bildet).
På sine eldre dager vendte han tilbake til Son og bodde på Stenløkken, hvor det i dag er eldreboliger.
Oldefar giftet seg med enken Therese Wold – mor til Rasmus og Oluf Wold (Thorne). Sammen fikk de en sønn, som (også) ble døpt Søren Thorne og ble min farfar.
Etter at min far Gunnar Thorne døde i 2001, arvet jeg blant annet noen malerier og tegninger som er laget av min farfars halvbror Oluf Wold-Thorne, som altså er min grandonkel.
Disse tegningene og maleriene er fra Olufs tidlige produksjon – fram til ca 1900, før han var ferdig med sine studier og fikk sitt kunstneriske gjennombrudd. Men som historisk kildemateriale i forhold til Son og Hølen, er jo dette midt i blinken!
(Går man inn på Statistisk sentralbyrås folketelling i 1900, finner man at Oluf ble folketellt som boende hos sin stefar Søren Thorne på Stenløkken i Son. Der er også Thorvald Erichsen registrert boende hos familien Thorne).
BILDER FRA OLUFS SKISSEBLOKK
Så til saken: To av bildene jeg har, er fra Olufs skisseblokk. Det ene viser Ginas hus i Son, og på baksiden er det skrevet “Fra Olufs skisseblok antagelig 1885-86”.
Det andre bildet fra samme skisseblokk er det interessante. Det viser en dampbåt liggende til en provisorisk(?) brygge med trappetrinn som ivaretar den variable vannstanden flo og fjære.
I Lokalmagasinet.no leser jeg at “Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet (ved grunnstakene ytterst i Sonskilen)”.
I 1885/86 var Oluf Wold-Thorne 18/19 år. Når han går rundt med sin skisseblokk, så er det vel naturlig å tenke seg at motivet er nettopp fra Son. Jeg har tatt foto (ikke digitalt) av hans skisse/tegning av dampbåten og Ginas hus i Son.
Jeg har også et oljemaleri som viser elven mellom Son og Hølen. Antagelig er det laget like før 1890, det også.
Dette maleriet viser at elva hadde relativt stor vannføring; jf. spørsmålet om det var mulig for hollenderne å komme seg opp elva med sine flatbunnede båter (kagger?).
I hvert fall står det i en av biografibøkene om Oluf Wold-Thorne, at hans mor Therese rodde guttene (Rasmus, Oluf og Søren) til og fra skolen i Son de dagene de gikk på skolen.
Med vennlig hilsen
Kjell Thorne, Oslo
Views: 247
Nominert i Black & White Spider Awards
(Republisert 04.08.22 og 03.12.23) LM-medarbeider og selvstendig kunstfotograf Sturla Strand (bildet) har igjen knallet til med en nominasjon i proffklassen. Denne gang i den viktigste årlige konkurransen for svart-hvitt-bilder.
FOTO: Kim Baumann Larsen (Fra LM 05.07.12)
Annual Black & White Spider Awards, den sjuende i rekken, samlet ca 8200 innsendte arbeider fra fotografer i 72 land.
MED BILDET «Foxgloves 2» fikk Sturla fikk denne gang – som eneste nordmann – nominasjon i motivgruppen Nature. Ialt 70 bilder ble nominert i denne gruppen.
Her er ekstern lenke til samtlige nominerte bilder i motivgruppen, med fotografene nevnt i alfabetisk rekkefølge.
Etter invitasjon deltok Son-fotogafen i mai med to bilder på en stor mønstring i bydelen Chelsea i London, ParallaxArtFair. Mønstringen ble arrangert for nye profiler innen flere sjangere av bildende kunst.
Omtale via den norske ambassade på den engelskspråklige Norge-portalen på nett – der ett av bildene ble vist – ble en hyggelig bonus.
Sturla Strand stiller neste gang ut på Vestby Lions» årlige høstutstilling, den 11. i rekken. Her deltok han for første gang på jubileumsutstillingen i september i fjor.
SE OGSÅ: https://links.giveawayoftheday.com/sturlastrand.com
Views: 68
Maud Angelica Behn i Galleri Soon helt til jul
(Publisert 19.11.23) (Oppdatert 13:35) I Galleri Soon
I pressemeldingen fra galleriet kan vi lese at hun har utforsket forskjellige stiler og temaer i sitt arbeid, og at hennes verk «viser en personlig og unik estetikk».
– Hennes kunstverk kan være både figurative og abstrakte, og de utforsker ofte følelser, identitet og forbindelsen mellom mennesker og natur, heter det videre.
Kunstneren, som også er lyriker. er utdannet fra Steinerskolen i Oslo.
Maud Angelica har definitivt gått nærmere sin fars fotspor. Hun jobber aktivt med kunst og både tegner og maler, og har også gitt ut en bok med poesi og sine egne illustrasjoner.
Views: 75
Son: Kunst, brukskunst og design
Fra Galleri Soon i den tidligere Meierigården.
(Publisert 14.03.22) (Republisert 04.10.23) (Foto: Fra LM Arkiv) Et kjennemerke eller to for Son er utvilsomt det store spennet innenfor det som kan oppsummeres som det kreative innenfor kunstnerisk virksomhet. Fra langt tilbake og til i dag.
«Betroelse» – signert Finn Hald. Om ikke i ramme og glass, så i alle fall skrevet på glass. Ute hos Galleri Soon.
Dette er noe Lokalmagasinet.no vil speile – og da utover de glimt som i dag kan ses i vårt «meny-univers». Om hvordan dette skal arte seg, kan vi i dag bare si at veien vil bli til mens vi går.
Vi er jo i utgangspunktet prisgitt et rammeverk i forhold til både teknikk og redaksjonell kapasitet. Men skjøter vi på med litt av den kreativitet som omgir oss, Son-basert som vi er, så skal vi nok få det hele opp å stå.
Et utendørs utstillingsareal er noe Galleri Soon også kan lokke utstillere og kunder med, i årets grønne måneder.
En slags grunnstein legger vi i denne nyhetsmeldingen, i form av en aldri så liten samling av LM-bilder som i løpet av helgen ble lastet ned fra Wayback Machine. (Hele det omfattende digitale bildearkivet, bygget opp gjennom en årrekke, forsvant jo sammen med 8000-9000 sider med artikler og bilder i den store krasjen på leverandørens server i USA.)
BILDENE vi har lagt ut her er alle fra stedets i dobbelt forstand sentrale aktør innenfor bildekunst: Galleri Soon. Og som bildet nedenfor her viser, får galleriet sine inntekter også fra salg av et begrenset utvalg med klær. En grei attåtnæring, må det være lov å si.
Views: 93
Ble kunstner, så politiker, ordfører og apoteker i Son
Blant de kjente kunstnerne som Mosjøen og Vefsn har fostret er maleren Thorolf Holmboe (1866-1935). Mindre kjent er hans yngre bror, maleren, tegneren og illustratøren Othar Holmboe (1868-1928). I Tromsø ble han utdannet som farmasøyt. Senere slo han seg ned i Son. Her virket han også som politiker; han ble ordfører – og apoteker. Og han malte altertavlen på Såner kirke – Sons soknekirke som brant ned til grunnen natt til Kr. Himmelfartsdag i 1995. To jenter fra et satanistisk miljø sto bak udåden.
Av Svein-H. Strand
Her er Othar Holmboes poster til jubileumsutstillingen i Kristiania 1914.
Familien flyttet til Tromsø der han ble utdannet farmasøyt (1887). Sammen med sin far Othar Ervigius var han som ung med med på å starte Tromsø Kunstforening.
Othar Holmboe var, som sin bror, elev ved Den kongelige Tegneskole og Kristian Zahrtmanns maleskole i København.
Han debuterte i 1898 – på selveste Høstutstillingen – med naturalistiske landskapsmalerier som de fleste av sine kolleger på den tiden.
Maleren hadde ingen stor produksjon, men gjorde etter hvert et lite levebrød av å være karikaturtegner.
Etter århundreskiftet gjorde han som mange andre kunstnere på den tiden: Flyttet til Son for å bo og arbeide der hele eller deler av året.
Hos Holmboe i Labobakken i Son, med storartet utsikt til Sonskilen og innløpet til Mossesundet, vanket blant andre forfatteren Nils Kjær (1870-1924). Kjær var først bare sommergjest i Son, men kjøpte senere, få år før sin død, den gamle fiskerboligen Pjåken i Sør-Son.
Det var ikke mye avholdssak som preget kunstnermiljøet i Son på den tiden. Noen fuktige lag ble det sikkert med Kjær og andre kjente begersvingere.
Kanskje nøt både den ene og den andre særdeles godt av å ha en utdannet apoteker i sin midte når bakrusen herjet som verst?
Uansett er det et faktum at Othar Holmboe virkelig praktiserte sitt fag i Son – ved å drive et apotek.
Yngstemann av de to Holmboe-kunstnerne hadde allsidige talenter – for se om han ikke også kastet seg ut i lilleputtbyens politiske liv. En karriere som førte ham til vervet som Son kommunes ordfører i årene 1911-1916.
Amund Helleland tegnet av Othar Holmboe.
Men kunstneren Othar Holmboe, da? Joda, han både tegnet og malte videre i sin tid i Son.
Og han takket ja da det trengtes lokale kunstner-krefter til å utsmykke sognekirken, nye Såner kirke som hadde stått ferdig og ventet på en altertavle siden 1880.
DENNE ARTIKKELEN er basert på faktaopplysninger fra en rekkekilder. Til slutt litt fra den norske utgaven av Wikipedia:
Othar Holmboe hadde et bredt interessefelt, illustrerte bl.a. Gabriel Scotts «Lillehavns mysterier» (1898), og utga biografien «Foged Jens Holmboes efterkommere», Bogtrykkeriet Concordia (1890).
Holmboe tegnet også plakatserier som NSBs Norge – Midnatsolens Land (1905) og Mustads Margarin (1905).
Han er biografert i pamfletten Thorolf og Othar Holmboe, Tromsø Kunstmuseum (1996).
(Oppr. publ. i Lokalmagasinet.no i 2007 uten illustr.; hadde da ikke vært tilgj. på nett siden 2003; republ. i utvidet versjon på Herison.no des. 2014.)
Views: 122
DEN SISTE BOHEM
Foto: Sturla Strand © Copyright
Alf Løvberg 1899 – 1986
Intervjuet ble opprinnelig publisert i gamle Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er tilgjengelige i originalkopier.Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen.
Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986.
Bildet til denne publiseringen er fra fotograf
Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet.
Tilretteleggelse for Lokalmagasinet.no ved Are Strand
(Fra LM 22.04.09) (Republisert 14.12.22 og 02.07.23) (Tekst: Einar Galaaen) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.
Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.
Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.
♦ – Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet, slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.
MALERFRAKKEN
Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.
Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.
– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå. er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.
SELGER GODT
Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.
– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.
♦ Nei, Løvberg har skapt seg en stil som går på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.
DEN FØRSTE TEGNINGEN
Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et forfallent lite hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.
♦ – Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.
AKADEMIET ETTER TEGNESKOLE
Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under ledelse av Christian Krogh og Halfdan Strøm.
♦ Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser.
Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.
– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten, som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.
Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.
ÅRLIG TUR TIL UTLANDET
Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida, klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.
♦ – Samme hvor dårlig økonomien var, så klarte vi å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på å ta buss fra Moss til Barcelona etter jul – eller før, om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.
(Tilføyd 14.12.22 – om et bilde som dessverre ikke følger med her, men kanskje i en senere versjon.)
På veggen i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt! Foto: Sturla Strand © Copyright
Views: 638
Håkon Bleken i Galleri Soon fra 14. januar
(Publisert 30.12.22) Galleri Soon legger i vei med årets første utstilling allerede lørdag 14. januar. Og kl. 14 slås det på stortromma, for utstillingen byr på et tyvetalls grafiske verker av en av Norges aller største billedkunstnere – Håkon Bleken
I en alder av 93 – han fyller 94 den 9. januar – er Bleken aktuell med sin siste grafiske produksjon, nemlig mappen «Meditasjoner over Dantes inferno». En hyllest til den italienske forfatteren og poeten, Dante Alighieri.
Mange har hørt om den italienske dikteren. Men få kjenner handlingen i det som regnes som litteraturens mektigste visjonsdikt: «Den gudommelige komedie av Dante Alighieri».
Utstillingen vil bestå av noen verk fra den nyeste produksjonen hans hjemme i Trondheim, men også eldre grafiske arbeider.
Kunsteren har gjennom høsten vært aktuell med fire store utstillinger med dette temaet. Her har han reflektert sine egne følelser rundt det kjente diktet «Inferno» fra «Den guddommelige komedie». Om døden, fortvilelsen og forfengeligheten.
Journalist og forfatter Kristin Flood holder om ettermiddagen et foredrag i galleriet om Dantes Inferno.
Forfatteren er aktuell med boken «Dantes Inferno – for de late, grådige og syndige», Den markedsføres som en lettlest gjenfortelling på norsk av Dantes store epos.
Views: 155
Dørnberger-utstillingen ved 150 års-jubileet
Fra jubileumsutstillingen i Galleri Soon sommeren 2014, ved 150 års-jubileet for kunstmaleren Carl Dørnbergers fødsel.
(FOTO: Svein-H. Strand)
(Tidligere publisert i Herison.no) Uhyre verdifulle fotografier fra atelieret i Dørnberger-huset: Maleren i flott positur med sin karakteristiske hatt i høyrehanda. T.v. på fotografiet litt av den svære ovnen som nok var svært god å ha når kulda beit som verst i Strandgata nede ved fjorden.
Det andre fotografiet er ikke til å ta feil av: En aktmodell i naken positur.
Under fotografiene: To av de originale brev som kunstneren fikk fra kjente personer og som naturlig nok ikke var til salgs. Her var bl.a. et av de rørende kjærlighetsbrevene fra foratterinnen Ragnhild Jølsen, tidligere gjengitt i Bjørn Linnestads bok om maleren.
Her er brevet fra vennen Edvard Munch.
De utstilte arbeidene, til sammen 43 objekter, var svært dominert av tusj- og blyanttegninger.
Et tidligere ukjent maleri, som i katalogen hadde navnet «Soon 1903», gjort ferdig i 1921, ble solgt til en pris av 42.000 kroner. Et anslag av Munch i motivvalg og dysterhet her.
Heisan, den var snedig! Sjekk reima. Kombinert malestol og staffeli? Eller? Det kom kanskje fram på åpningen, som vi ikke fikk med oss. Hjelp oss gjerne med å korrigere eller føye til noe til bildetekstene om denne utstillingen. Vi tipper at det ikke har vært mange, om noen, utstillinger av dette slaget i Norge tidligere. Bruk e-postadressen tipslokalmagasinet@gmail.com.
Noen av «Dørner»s malersaker. Blant annet en holder med pensler, tynnervæske i flasker og en veske for skisser og annet som trengtes når han arbeidet utendørs. Mye sol eller regn skulle ikke ødelegge for arbeidsvilkårene i den lyse årstid. For en makeløs paraply mannen holdt seg med! Alt fint oppstilt i galleriet, på en hylle ved trappa opp til utstillingens hovedareal i 2. etasje.
(FOTO: Svein-H. Strand) (Tidligere publisert i Herison.no)
Views: 172
JA, BEDRE SENT ENN ALDRI!
(Publisert 14.07.22) Dette fotografiet har ikke vært vist i LM før. Og det enda bildet – i 2007 – brakte vår fotograf Sturla Strand blant vinnerne i amerikanske CameraArts Magazine sin store internasjonale fotokonkurranse – med åpent tema.
Der deltok – i samarbeid med The Center for Fine Art Photography i Colorado – hele 860 fotografer fra 29 land. Disse deltok med ialt 3400 innsendte arbeider.
Med bildet Green Door (tatt på et fotostreif i Moss) var Sturla en av de 54 utvalgte fotografene som fikk et konkurransebilde på trykk i arangørens spesialutgave – ShowCase Edition – i november det året.
Views: 60
Makeløs utendørskunst i Stiftsstaden
(Av Svein-H. Strand) Skal du i sommer på reisefot nordover eller sørover i det lange landet vårt? Da vil jeg sterkt anbefale at du prøver å sette av en hel dag til opplevelser i Trondheim. Fra morgen til kveld. Skulle værvarselet ikke være det beste, så legg på minst en halv dag til. La bilen hvile, bruk beina og skjøt på med en av de mange bussene som dominerer gatebildet i de sentrale strøk av Stiftsstaden.
FORDI: Mens Nidarosdomen er kjent for sine skulpturer på Vestfronten, er det visst mindre kjent at byen har en av landets mest offensive satsinger på kunst i uterom. Dette i kommunal regi, naturlig nok.
Og nå er den her – boka Kunstguiden, med undertittelen Utendørs kunst i Trondheim sentrum. Den forteller historien om både skulpturer og kunstneriske utsmykninger.
Her er rikelig med fine bilder – flere i helsides firmat – på de 183 sidene.
Både hvem kunstnerne er, hva skulpturene uttrykker og hvorfor de ble satt opp, er Museumsforlagets journalistiske grep.
I går fikk jeg mitt anmeldereksemplar. Det viste seg å være en engelsk utgave, med tittelen Public Art in Trondheim. Men det er greit. Jeg og du kan nå også opplyse utenlandske venner om hva de ikke bør gå glipp av på besøk i den midtnorske hovedstad.
Et journalistisk grep kan jo også sies å være det at alle kunstverkene er avmerket på et kart i boka. Vil du legge ut på skulpturhistorisk vandring, eller bare få bedre kjennskap til skulpturene, da er dette hva du trenger!
Boka er skrevet av kunsthistoriker og fast spaltist i Adresseavisen, Gustav Svihus Borgersen, mens alle bilder er tatt av kunstneren Grethe Britt Fredriksen.
Teksten er dessverre satt i en skrifttype (Avenir Light) som i sin gråhet reduserer lesbarheten. Gjør noe med det i senere opplag!
Views: 66