Mor viser datter hva en Pc kan brukes til – for store og små. (Illustrasjonsfoto/stock.exchng)
(Publisert 20.05.24) (Redigert fra wikipedia, del 2) Mange språk, inkludert norsk, har både kjønnsspesifikke ord og kjønnsnøytrale ord, der det spesifikke kan være deskriptivt. Et eksempel er ‘bror’ og ‘søster’. Begge refererer til en unik posisjon. Det vil si at det kan være flere brødre og søstre; men posisjonen i slektstreet er gitt og angir kjønn.
SAMTIDIG har vi ordet ‘søsken’ som også plasserer personen på rett sted, men som ikke tar hensyn til kjønn. Det samme gjelder ‘fetter’ og ‘kusine’ innenfor betegnelsen ‘søskenbarn’. På norsk strekker muligheten for kjønnsangivelse seg utover til søskenbarn.
I oppadstigende rekke er det ingen begrensning, fordi man kan legge til det nødvendige antall ‘tipp-‘ foreldre ‘oldefedre’ eller ‘oldemødre’.
I nedadstigende rekke finnes det bare spesifikke termer i to generasjoner (‘sønnesønn’, ‘dattersønn’, ‘sønnedatter’, ‘datterdatter’).
Det er vanlig med termer som markerer relativ alder, spesielt mellom søsken, som ‘storebror’, ‘lillebror’, ‘minstebror’ og ‘eldstebror’.
I noen språk er det nokså strenge systemer for dette, og som til og med kan variere – avhengig av om det er mor eller far som snakker om sine barn. På norsk er dette uformelle termer, men de inngår likevel i den deskriptive terminologien.
Mange termer brukes både nominativt og vokativt (både i omtale og ved tiltale), mens andre termer brukes bare nominativt.
På norsk vil det være uvanlig å tiltale noen som ‘nevø’ eller ‘niese’, men helt vanlig både å omtale og å tiltale en person som ‘farfar’ eller ‘mormor’.
(Slutt del 2, med Wikipedia som hovedkilde)
Views: 11