Om å levere mat hjem til folk i en utfordrende tid

(Publisert 16.03.22) (Leserbrev) (Av Karl Munthe-Kaas, Oda AS) Samfunnet vårt er endelig åpent, og det er vi utrolig glade for. Det har betydd mye å kunne levere mat hjem til folk i en så spesiell og utfordrende tid. Men det er vanskelig å snakke om hva som har skjedd den siste tiden uten først å nevne situasjonen i Ukraina.

Illustrasjonsfoto fra no.wikipedia

Den pågående krigen er både skremmende og vanskelig å ta innover seg. Og mange er opptatt av egenberedskap i den forbindelse. Det er fornuftig og rasjonelt, men vi vil forsikre dere om at det ikke er noen grunn til å være bekymret for at hyllene våre skal gå tomme. Vi får jevnlig påfyll.

Vinteren har vært hektisk. Omikron-nedstengningen kom brått på hele samfunnet, og i Oda hadde vi ikke nok hender til å ta unna hele etterspørselsøkningen på én gang. Leveringslukene fylte seg opp raskere enn normalt, slik at leveringstiden til kundene økte.

Mange nye ansatte er nå på plass, og kapasiteten er der den skal være. Og mot sommeren vil den dobles når vårt nye store lager står ferdig i Lier.

Etter navneendringen fra Kolonial.no til Oda er vi nå en internasjonal aktør, og Kristin Thornes Woldsdal er ny norgessjef. 

Høsten 2021 tok vi et stort steg og ble en lavprisbutikk. Nå konkurrerer vi om å ha Norges laveste priser. Det betyr at mat på nett for første gang er både enkelt og rimelig.

OVER TIL ELEKTRISKE VAREBILER

Vi kommer til å fokusere enda mer på bærekraft og klima i tiden som kommer. Taket på det nye lageret skal dekkes av solcellepaneler.

Det vil komme godt med. Vi skal nemlig bytte ut hele «transportflåten» vår til elektriske varebiler innen tre år.

Mange av våre kunder forteller at når man handler hos oss, er det lettere å ta bevisste valg når det gjelder miljø, helse og pris enn i en vanlig butikk. Vi blir derfor utrolig stolte av å se tallene som viser at vi har blant Norges aller «grønneste» kunder.

KARL MUNTHE-KAAS på vegne av de ansatte.

Innlegget er redigert og litt forkortet. Red.

Views: 62