FORANDRINGER
Kåseri av Sidsel Grue. Fremført første gang i 2008, på Son kystkultursenter.
Jeg har hørt det er blitt sagt, at om vi ikke hadde hatt 400 år med danskestyre, som endte med Grunnloven 17. mai 1814, så kan det hende at 29. juli hadde vært vår nasjonaldag.
Selv om den nå ikke er det, så er 29. juli offisiell flaggdag – og det sier noe om at dette er en viktig dag i Norges historie.
Olsok er den dagen vi minnes slaget på Stiklestad 29. juli 1030, hvor kong Olav Haraldson ble drept. Det slaget førte til mange forandringer. Det var en dag hvor Norge kom til et veiskille, og landet tok en annen retning etter den dagen.
Det var den dagen som forandret Olav Haraldson fra viking og konge, til å bli Hellige Olav. Det blir mer om dette etter hvert, men først noe om andre forandringer.
Er det noe som er sikkert her i livet, så er det at forandringer skjer, enten vi vil eller ei. Noen forandringer velger vi selv, andre får vi bare servert – enten vi liker smaken av dem eller ei. Som den pessimist jeg er, pleier jeg å si at så å si alle forandringer er til det verre. Men heldigvis har jeg ikke alltid rett i den påstanden.
Noe som garantert stadig forandrer seg i Norge, er VÆRET. «Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det.» Men så har vi i hvert fall noe å snakke sammen om! Og optimisten sier: «Etter regn, kommer sol!» Pessimisten sier: «Etter sol kommer det regn!»
Jeg leste en gang en liten betraktning skrevet av Øyvind Hartberg. Han ønsket seg en dag UTEN VÆR – for da kunne vi kanskje snakke med hverandre om noe annet? Noen dypereliggende tanker og meninger, kanskje? Kanskje til og med om Gud?
Slaget på Stiklestad førte etter hvert til positive forandringer, men selve kampen var jo en blodig og grusom affære. Men av og til må det være lov til å lage noe litt muntert ut av alvor, når man har fått det litt på avstand – sånn omtrent 1000 år!
Og litt muntert ble det da forfatter og tegner Kjell Aukrust og hans «Bror min» tok for seg det som skjedde på Stiklestad. De hadde lånt Snorres kongesagaer på biblioteket, og leste med stor interesse om slaget.
Siden «Bror min» allerede den gangen var interessert i statistikk, så regnet han ut at krigerne på Stiklestad måtte ha vært svært lave. Han tok utgangspunkt i norske rekrutters høyde desiste 100 år. Rekruttene er blitt høyere. Så regnet «Bror min» seg bakover, og fant ut at de som sloss på Stiklestad ikke kunne ha vært høyere enn maks 47 cm.
Og dette førte til at Kjell Aukrust gjorde følgende:
«Jeg trakk dorullen fra badet gjennom gangen og inn på barneværelset. På rullen tegnet jeg slaget på Stiklestad, Tore Hund, Hårek fra Tjøtta og Bondehæren. Bondehæren ble diger og uovervinnelig. Den vokste og vokste i metervis bortetter. Ingen kunne stå seg mot en slik mengde. Bondehæren kunne bare av den som stengte seg inn og tok litt tå’ rullen.
Hvis norske soldater har vokst så mye opp gjennom årene, da kan man virkelig snakke om forandring! Dessverre er ikke menneskenes krigslyst redusert tilsvarende.
Denne historien fikk meg til å tenke på et dikt av ROLF JACOBSEN «Om å vokse nedover». Rolf Jacobsen skrev mye om hvordan maskiner, urbanisering, invadering av naturen o.l., skaper store forandringer i menneskenes liv. Og diktet handler om noe av det.
OM Å VOKSE NEDOVER
Jo større byene blir
jo mindre blir menneskene.
Jo høyere husene stikker mot skyene
jo lavere blir de som må bo der.
I New York er du bare 10 cm.
I London og Singapore kanskje en engelsk fot.
Og byene vokser og vokser
og livet ditt blir mindre og mindre verdt.
Snart er vi høye som gresstuster bare,
og kan tas med en plenklipper
tidlig en søndag formiddag.
Eller hva tror du?
* Noen kjemper FOR forandringer. Noen kjemper I MOT.
* Mange ganger settes det likhetstegn mellom forandring og fremskritt – fremskritt blir fremstilt som et gode. Men fremskritt er noen ganger tilbakeskritt – eller rent forfall.
Jeg skrev et lite dikt for noen år siden, som jeg synes passer her:
Alt nytt er ikke flott.
Alt gammelt er ikke godt.
Men la oss få ha noe i fred.
La noe stå på samme sted.
Mellom fortid og fremtid
det trengs en bro.
Vi trenger noen røtter
skal livet vårt kunne gro.
Sidsel Grue 2002
* Og nå skal vi begi oss ut på broen som fører til fortiden, til våre historiske røtter. Men jeg er ikke historiker. Jeg har intet eksamensbevis på at jeg har snust – og nyst – meg gjennom gamle papirer i haugevis. Ikke har jeg en tidsmaskin i bakgården heller.
De begrensede kunnskapene jeg har om år 1030 og der omkring, har jeg fra folk som har gravd seg gjennom gamle papirer.
Lars Roar Langslet har skrevet en bok som rett og slett heter «Olav den hellige». Der skriver han blant annet:
«Mange nordmenn henger ennå ved en seiglivet karikatur av våre forfedre for 1000 år siden som noen slags lavpannede skautroll, stormende frem fra sine tømmerkoier med økser og spyd. Vi innbys til å tro at de lå langt under vårt nivå for tankeevne og sivilisert adferd.
Også konger og høvdinger fra den tiden blir ofte fremstilt i historiske tablåer som lett oppstasede vesener av samme primitive rase, uten mer avanserte tanker i hodet enn makt og erobring, pluss litt kristendom som ferniss.
Forskerne har for lengst gjennomhullet denne myten om vikingtiden som en primitiv fase i kulturutviklingen. Folk tenkte nok annerledes om mangt, hadde andre livshorisonter, men de var hverken dummere eller mer «primitive» enn vi er, og i skaperevne og virketrang, stod de ikke tilbake for noen.»
* Det er noe med dette at vi er BARN AV VÅR TID. Vi lever ut fra de forutsetningene vi har, ut fra den kunnskapen vi har tilgang på. Men så er det noen som finner på noe nytt, oppdager noe nytt, tar sjansen på å prøve noe nytt – og så får vi FORANDRINGER.
* Olav Haraldson var et barn av sin tid, men også en som gikk nye veier. Han var viking. På sine ferder lærte han om kristendommen og ble døpt. Han ble konge av Norge. Han ønsket at folket hans skulle tro på Kristus. Å ha kongemakt gjorde det mulig å påvirke mennesker.
Ja, makt gir muligheter – ikke bare til å gjøre noe negativt.
* Olav Haraldson ble kalt LYKKEMANNEN. Svært mye gikk bra for ham. Men på Stiklestad var det slutt på hell og lykke. Han ble drept av dem som ikke ønsket en sterk konge. Mye bedre med en passiv konge på tronen – så kunne disse stormennene i stor grad holde på med sitt, og utøve den makten de mente var nødvendig for å beholde sin makt. De kjempet MOT forandringer.
* Men så vant kong Olav på et vis likevel. Norge ble et kristent land med en kristen befolkning, og lovene ble mer i samsvar med Jesu befaling om barmhjertighet.
Og Olav selv var vel den som gjennomgikk den største forandringen. Han stilte opp på Stiklestad som viking og konge – og etter slaget ble han ganske snart til OLAV DEN HELLIGE, SANKT OLAV.
Det finnes legender om Olav fra lenge før slaget, som har tegn til mirakler i seg, men det var først etter hans død at mirakelhistoriene ble mange. Den mest kjente forteller at da hans legeme ble gravd opp ett år etter at han døde, så det ut som om han nettopp var lagt i jorden, og hår og negler hadde vokst.
Lars Roar Langslet stiller i sin bok disse spørsmålene:
«Hvordan kunne det skje at en konge som hadde lagt seg ut med det meste av landet, og som falt mot en knusende overmakt på slagmarken, allikevel etter få måneder ble båret frem til helgenverdighet – også av sine tidligere motstandere? Og hvordan gikk det til at Olavskulten bredte seg så forbausende raskt i Norge og det øvrige Norden, og til store deler
av Europa?»
For det gjorde den. I Norge ble det etter hvert svært mange kirker og kapeller som var viet til Hellige Olav, og han ble fremstilt i bildekunst og i diktning. Han var en mirakelskaper. Pilgrimer valfartet til hans grav i Nidaros, og han ble helgen for handelsfolk og for sjøfolk.
Og slik var det i hele Norden – Island, Grønland, Færøyene og Orkenøyene innbefattet. I hele Europa spredte det seg at Olav var en hellig mann, og Olavskulten spredte seg helt til Konstantinopel – og enda lenger. I fødselskirken i Betlehem er det søyler hvor helgener er malt i helfigur, og der finnes vår egen St. Olav! (Bildet er malt ca år 1200.)
Hellige Olav var med på å gjøre Norge kjent i verden.
* Man kan fortsette med å spekulere på hvordan kong Olav kunne bli en helgen, bli hellig, bli St. Olav. Kanskje er forklaringen rett og slett at det er mer mellom himmel og jord enn vi kan fatte? For noe måtte ha skjedd som skapte denne store forandringen i folks syn på Olav. Han kunne jo bare ha blitt begravet, og så var han «ute or soga».
* Etter at JESUS døde, og disiplene hans deretter hadde fått vite at han var stått opp fra de døde – var de likevel redde og motløse. Hva skulle de gjøre nå? Så kom Pinsedagen. Noe spesielt måtte de ha opplevd, noe spesielt måtte ha skjedd, siden disiplene plutselig begynte å fortelle om Jesus på åpen gate – og budskapet spredte seg – og en dag nådde det helt til Olav Haraldson…
* Winston Churchill skal ha sagt: «Det er en – i bunn og grunn – tåpelig oppfatning at bare det en forstår kan være sant.»
* «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder», står det i en kjent salme. Olav Haraldson gjorde nettopp det. Og vi kjemper små og store kamper i vårt eget liv.
Noen av dem fører til forandringer.
Visits: 61