Foto: Svein-H. Strand/Fra reportasje i Moss Dagblad 1968.

Oppdatert i Herison.no 09.06.20

Norskamerikaneren John L. Fredricksen med røtter i Son hadde en stor drøm gjennom hele sitt voksne liv ”over there”: Å få komme tilbake til gamlelandet som pensjonist, bygge en båt alene, seile den alene over Atlanteren og legge til havn i den nye verden der han engang startet sitt nye liv.

Av Svein-H. Strand

Slik skulle ringen bli sluttet. Slik skulle livsreisen bli avsluttet. Fullføringen av livsdrømmen. ”A dream of a lifetime”.

“ADOALT” måtte båten hete, så klart. Og det kunne like gjerne stå for ”A dream of a LIGHT TIME”, fortalte han meg – en yngling i starten av et liv som journalist.

En lys tid, en gild tid, ville han ha i livskvelden. Selve reisen, selve reisen over, skulle være det lyse, det lette som livet ikke akkurat hadde vært, selv om han hadde klart seg svært bra materielt sett,

Mister Fredriksen, med familie og god yrkeskarriere – og sønn som, akkurat da ”ADOALT” ble bygget, gjorde tjeneste som ledende offiser ombord i hangarskipet US “Independence” et sted i Sørkinahavet eller deromkring – utenfor et Vietnam, der en krig var blitt trappet opp.

Alene, alene, skulle han dra; joda, så lett så lett på bølgene blå. Og ingen frykt var å se eller føle eller spore.

Det skulle være bare dem. “ADOALT”, den gamle mann og havet. Der og da skulle han leve ut siste del av livsdrømmen – om den lette og lyse tid. 

Det var i 1967 han satte i gang med byggearbeidene.

Utpå våren året etter var han kommet så langt at det begynte å likne en farkost til å seile over Atlanteren med, og som folk kunne begynne å snakke om. Og det gjorde de. Snakket, ristet sakte på hodene og flirte litt bak ryggen hans, gjorde de også, de trauste soningane, når Fredricksens drøm og båt kom på tale.

Men det var for all del ikke slik at latteren gjallet blant karene på bryggene. Under logenseren, i bringa hos karene, fantes mye respekt også, i fleipen og tilløpene til veddemål. Ørlite misunnelse også, kanskje? 

Så sto jeg der foran en drømmer og en halvferdig båt like nedenfor gamle Son Bro, der Hølenselva rant ut i Sonskilen dengang som nå. Med blokk og penn sto jeg storøyd. Og med toøyd Rolleiflex speilreflekskamera som satte alt jeg så i søkeren på hodet.

Jeg følte at jeg forsto sterkt og klart både drømmen hans og hvilken farefull seilas det kunne bli å gjennomføre den.

Men John L. hadde tenkt på alt, også på at det kunne bli siste reis, og det var liksom slik det skulle være – om jeg forsto? Ja, jeg forsto. Det ble på et vis siste reis uansett, dette. To reiser, da. En på det indre og en på det ytre plan. 

I will do it, and I can do it. But yes – I can fail, too, on my way. In bouth cases, I´ll have done it! Sure!

Men misforstå ikke. Ble det kamp mot bølger og vind, så skulle han da kjempe – som en løve! Slik han hadde kjempet seg fram hele livet i Den nye verden.

En dag da det var blitt vår det neste året, skulle være en merkedag for ham, og en spenningens dag for alle innenfor det lille miljøet ved bryggene og bak ølseidlene i Skipperstua på Son Kro. 

“ADOALT” skulle sjøsettes fra det gamle verftet på Glennetomta, der en lang rekke båter og skip gjennom mange mannsaldre hadde hatt sitt første møte med det våte element.

WILL IT FLOAT?

Jada, hun fløt. Men på prøveturen ble hun påkjørt av en fraktebåt og sank nord i Mossesundet. Ja, skjebnens veier er uransakelige, ikke sant?

Fredricksen ble heldigvis berget, men kom aldri over Atlanteren med sin “ADOALT”. Hun ligger fortsatt på bunnen av sundet, ennå ikke helt lokalisert.

Visits: 53