Kategoriarkiv: Båtbygging

– Som et futuristisk fartøy

(Publisert 24.03.25) (Opprinnelig publisert 05.08.09) (Reporter: Svein-H. Strand) (LM-foto: Sturla Strand) Du som ikke var der, gikk glipp av et syn som ikke kommer mange ganger til dine øyne gjennom et liv. Skumringen var falt på. Inn Sonskilen glider stille et fartøy som er som en estetisk åpenbaring.

♦ Som vår fotograf Sturla Strand sier: – Det liknet et futuristisk fartøy som kom innover!

♦ Et framtidsfartøy! Og hør da: Originalen til denne replicaen av «Britannia of Cowes» ble designet på slutten av 1800-tallet!

♦ Byggeår for den første versjonen var 1893. Senere ble hun endret. Og så kom 1927-versjonen som replicaen bygger på.

Et drøss med roser til designerne, G. L. Watson, Cesil Stephanson og Gerry Dijkstra!

♦ Dette er verdens største gaff-riggete kutter. Er dette også verdens vakreste båt? (Mer kommer)

Views: 0

Den største skuta fra Schinrud-verftet


 

Av Reidar Johansen, Son

♦ Modell av «Mardøll», som ble sjøsatt ved Schinrud-verftet i Son 17. mai 1875 .
♦ Avisartikkelen nedenfor er fra Moss Tilskuer 21. mai 1875. I den tungleste gotiske skrift fortelles det bl.a. om sjøsettingen, interessentskapet som sto bak skuta, og Arendal-rederiet som skulle drifte den.


Illustrasjoner skannet av Reidar Johansen
(Republisert 07.03.25) (Fra LM mai 2008) I midten av 1930 årene, ca ti år gammel, overhørte min far Arne R. Johansen en samtale mellom mange av datiden store menn i Son. Samtalen var om om «Mardøll», den største seilskuta som er bygd ved Schinrud-verftet.
Samtalen fant sted på dampskips-ekspedisjonen i Son. De som deltok var blant andre: ♦ Min oldefar C. H. Johansen, maskinist og dampskipsekspeditør. Orvald Andresen, skipper på seilskuta «Inverdrue». Skuteskipper Kolderup. Maskinist Taulow Trondsen. Her ble det vistnok løst verdensproblemer over en lav  sko, og de kan vel trygt kalles datidens «Verdikommisjon».

Under diskusjonen vedrørende «Mardøll» kom det fram at bauen rakk helt opp til lokalene som i dag er Café Oliven. Akterenden gikk helt ned til vannkanten.

Når hest og kjerre skulle passere gjennom Son, måtte de kjøre under bauspydet på «Mardøll».

«Mardøll» skal ha vært en av de flotteste seilskutene i Norge på den tiden. Dette gir modellen et godt inntrykk av.

NOTISEN I GOTISK SKRIFT
Gotisk skrift er ikke det letteste å lese. Dette er hva det står i notisen fra Moss Tilskuer:

Det på hr. Woxens verft i Soon av hr skipsbyggmester Schinnerud byggede skip Mardøll gik den 17 mai av stabelen. Dette skip, der sansynligvis er det største, der er bygget på disse kanter, og som antagelig vil komme til og måle 400 Rom.Læster, er kjøpt av et interesseselskap, der teller flere medlemmer også her i byen. Selskapets korresponderende reder er hr. skipsreder Sunne i Arendal. En stor mengde mennesker hadde i denne anledning samlet seg i Son.

 
 

Views: 88

John L. Fredricksen HAD A DREAM

Foto: Svein-H. Strand / fra reportasje i Moss Dagblad 1968.

Norskamerikaneren John L. Fredricksen med røtter i Son hadde en stor drøm gjennom hele sitt voksne liv ”over there”: Å få komme tilbake til gamlelandet som pensjonist, bygge en båt alene, seile den alene over Atlanteren og legge til havn i den nye verden der han engang startet sitt nye liv.

Av Svein-H. Strand

Slik skulle ringen bli sluttet. Slik skulle livsreisen bli avsluttet. Fullføringen av livsdrømmen. ”A dream of a lifetime”.

«ADOALT» måtte båten hete, så klart. Og det kunne like gjerne stå for ”A dream of a LIGHT TIME”, fortalte han meg – en yngling i starten av et liv som journalist.

En lys tid, en gild tid, ville han ha i livskvelden. Selve reisen, selve reisen over, skulle være det lyse, det lette som livet ikke akkurat hadde vært, selv om han hadde klart seg svært bra materielt sett,

Mister Fredriksen, med familie og god yrkeskarriere – og sønn som, akkurat da ”ADOALT” ble bygget, gjorde tjeneste som ledende offiser ombord i hangarskipet US «Independence» et sted i Sørkinahavet eller deromkring – utenfor et Vietnam, der en krig var blitt trappet opp.

Alene, alene, skulle han dra; joda, så lett så lett på bølgene blå. Og ingen frykt var å se eller føle eller spore. Det skulle være bare dem. «ADOALT», den gamle mann og havet.

Der og da skulle han leve ut siste del av livsdrømmen – om den lette og lyse tid.

Det var i 1967 han satte i gang med byggearbeidene.

Utpå våren året etter var han kommet så langt at det begynte å likne en farkost til å seile over Atlanteren med, og som folk kunne begynne å snakke om. Og det gjorde de. Snakket, ristet sakte på hodene og flirte litt bak ryggen hans, gjorde de også, de trauste soningane, når Fredricksens drøm og båt kom på tale.

Men det var for all del ikke slik at latteren gjallet blant karene på bryggene. Under logenseren, i bringa hos karene, fantes mye respekt også, i fleipen og tilløpene til veddemål. Ørlite misunnelse også, kanskje?

Så sto jeg der foran en drømmer og en halvferdig båt like nedenfor gamle Son Bro, der Hølenselva rant ut i Sonskilen dengang som nå. Med blokk og penn, storøyd og med toøyd Rolleiflex speilreflekskamera som satte alt jeg så i søkeren på hodet. Og jeg følte at jeg forsto sterkt og klart både drømmen hans og hvilken farefull seilas det kunne bli å gjennomføre den.

Men John L. hadde tenkt på alt, også på at det kunne bli siste reis, og det var liksom slik det skulle være – om jeg forsto? Ja, jeg forsto. Det ble på et vis siste reis uansett, dette. To reiser, da. En på det indre og en på det ytre plan.

I will do it, and I can do it. But yes – I can fail, too, on my way. In both cases, I´ll have done it! Sure!

Men misforstå ikke. Ble det kamp mot bølger og vind, så skulle han da kjempe – som en løve – som han hadde kjempet seg fram hele livet i Den nye verden!

En dag da det var blitt vår det neste året, skulle være en merkedag for ham, og en spenningens dag for alle innenfor det lille miljøet ved bryggene og bak ølseidlene i Skipperstua på Son Kro. «ADOALT» skulle sjøsettes fra det gamle verftet på Glenne-tomta, der en lang rekke båter og skip gjennom mange mannsaldre hadde hatt sitt første møte med det våte element.

WILL IT FLOAT?

Jada, hun fløt. Men ble påkjørt av en fraktebåt og sank nord i Mossesundet på prøveturen. Ja, skjebnens veier er uransakelige, ikke sant?

Fredricksen ble heldigvis berget, men kom aldri over Atlanteren med sin «ADOALT». Hun ligger fortsatt på bunnen av sundet, ennå ikke helt lokalisert.

(Fra Herison.no 15.08.2015)

Views: 69

Johnnie Martin – Sons glemte båtbygger-partner

Foto av Johnnie Martin: Privat

Engelskmannen fra det høyere sosiale lag møtte en pike fra Son. Han ble visekonsul i Trondheim. Og han ble Jack M. Iversens båtbygger i Son! Johnnie Martin (1884-1974) kan trygt sies å være den kjente båtbygger Jack M. Iversens glemte partner før konkursen rammet verftet i Son i 1926.
Sent på høsten i 2013 ble Johnnie så å si fløyet inn i Sons stolte båtbyggerhistorie – med en besøkende fra byen Durham i Nord-England. Det var Johnnie Martins barnebarn, Clare McComb (bildet nedenfor)!

Clare Mc Comb. (Foto: Svein-H. Strand)
Hennes bestefar møtte Jack M. Iversens søster Kate i Son. Det ble ekteskap og et livslangt kjærlighetsforhold.
Også Sons Jack M. Iversen-kjenner Anstein Spone var helt ukjent med det Clare McComb hadde med seg i bagasjen til Son. Det sier ikke så lite.
Research som Clare senere har foretatt, bl.a. hos Iversens slekt i Sverige, har brakt enda mer nytt til denne svært spesielle historien.
Johnnie and Kate – a love story
(Av Clare McComb) Johnnie Martin and Kate Iversen. I think we are looking at a love story here. Between a quiet english man who went to Eton and Oxford, but does not want an establishment career. Rather preferring to work building boats.
Johnnies parents have come to Norway for the salmon fishing many times. And he goes to Soon – possibly to build his brother Georg’s boat with the Jac M. Iversen – and becomes Jac’s business partner. I think he is also British Vice Consul even in 1908.
THEN HE MEETS Jac’s sister. They get married in England. Kate has to live within English upper class society where even the clothes are restricting, never mind all the rules. In Soon she was free (I imagine) to swim and fish and live on a boat. Things in England are very different.
THE WAR COMES. Johnnie is British vice consul in Trondheim now, and children are born. Then Kate goes back to England, and they write many letters to each other which have survived until today…
At the same time Jac Iversen and George Martin, brother in law and brother, are becoming famous – so their stories are woven the love story…
This is how I see it.
IF WE CAN blow away the dust, we will see their story which is a beautiful one. And it will tell something quite deep about the relationship between Norway and England at that time.
Tidligere publisert i Herison.no

Views: 66

Verdt å brygge-vente på!

 



LM-foto: Sturla Strand

(Reporter Svein-H. Strand) Vi ventet og vi ventet, og vi speidet utover. Noen med kikkert. Hvor bliver «Britannia»?

♦ Ved 13:30-tiden snakket jeg i mobilen med Sigurd Coates. Hvor var de? Jo, de var to timer fra Færder. Atskillig forsinket på grunn av sterk motstrøm.

♦ – Vi regner med å være i Son ved halv ti-tiden i kveld, sa «Britannia»s eier, rolig og forekommende som alltid.

♦ Allerede ved 21-tiden begynte folk å samle seg ved Dampskipsbrygga. Blant dem LMs to utsendte. Bedre før enn etter her, altså!

♦ Men det drøyde. Noen tok seg en avstikker.

Èn kom tilbake medbringende det upassende – over halvliter´n-ryktet – at «Britannia» hadde hatt et uhell av en art som ikke skal nevnes her.

♦ Ja, sånn er det jo også i Son hvor skjønnheten skal ha sin norske hjemmehavn. Sanne som usanne rykter produseres i stort antall på liten flate, ikke minst de usanne.

♦ 21:45 ringte jeg for å høre hvor langt de var kommet nå da, bare så vi hadde litt peiling. Lyset begynte å tape seg merkbart, og kameraet måtte kalibreres med høyere ISO-verdi.

♦ Da hadde Coates slått av mobilen, men det var en grei nok melding. Også eieren hadde sine mannskapsoppgaver på et dekk med økende travelhet.

Så skjedde det da, nesten presis kl. 22, at våre øyne så verdens største og fineste kutter ta Sonskilen i besittelse for første gang. Og dette ble da teksten til vårt andre bilde fra begivenheten.

Views: 87

– Som et futuristisk fartøy!

LM-foto- Sturla Strand

(Reporter: Svein-H. Strand) Du som ikke var der, ja du gikk glipp av et syn som ikke kommer mange ganger til dine øyne gjennom et liv. Skumringen var falt på. Inn Sonskilen glider stille et fartøy. Som en estetisk åpenbaring.

(Fra LM 05.08.09)

Vår fotograf Sturla Strand sier: – Det liknet et futuristisk fartøy som kom innover!

Et framtidsfartøy! Og hør da: Originalen til denne replicaen av «Britannia of Cowes» ble designet på slutten av 1800-tallet!

BYGGEÅR for den første versjonen var 1893.

Senere ble hun endret. Og så kom 1927-versjonen som replicaen bygger på.

Et drøss med roser til designerne, G. L. Watson, Cesil Stephanson og Gerry Dijkstra!

Dette er verdens største gaff-riggete kutter. Er dette også verdens vakreste båt?

Følg med etter hvert som vi legger ut flere bilder fra begivenheten ved Dampskipsbrygga i Son.

Views: 77

Da «Britannia» kom


LM-foto: Svein-H. Strand

(Fra LM 06.08.09) (Republisert 15.09.22) S/Y «Britannia of Cowes»´ankom Son tirsdag 4. august 2009. Trokopien av den historiske kongelige yacht la til kai forsinket, i en begynnende skumring.

FOTOLYSET med ordinære hjelpemidler var på det nærmeste tapt da vidunderet var fortøyd på Dampskipsbrygga.

Men med foto er det noen ganger sånn at du kan få uventede effekter under ekstreme opptaksforhold.

Og noen ganger er det allright… Bildet over er et eksempel på dét. Vi syntes i alle fall det var såpass at det kunne publiseres.

USKARPHETEN skyldes den lange lukkertiden som ble valgt for å kompensere for det svake lyset uten bruk av blitz. Dette, synes vi, har tilført motivet litt av den bevegelse og energi som ble utvist av de to som jobber med tauverket på dekket av «Britannia».


(Vi vil republisere mer fra denne begivenheten. Følg med!)

 

Views: 158

He had A DREAM

Foto: Svein-H. Strand/Fra reportasje i Moss Dagblad 1968.

Oppdatert i Herison.no 09.06.20

Norskamerikaneren John L. Fredricksen med røtter i Son hadde en stor drøm gjennom hele sitt voksne liv ”over there”: Å få komme tilbake til gamlelandet som pensjonist, bygge en båt alene, seile den alene over Atlanteren og legge til havn i den nye verden der han engang startet sitt nye liv.

Av Svein-H. Strand

Slik skulle ringen bli sluttet. Slik skulle livsreisen bli avsluttet. Fullføringen av livsdrømmen. ”A dream of a lifetime”.

«ADOALT» måtte båten hete, så klart. Og det kunne like gjerne stå for ”A dream of a LIGHT TIME”, fortalte han meg – en yngling i starten av et liv som journalist.

En lys tid, en gild tid, ville han ha i livskvelden. Selve reisen, selve reisen over, skulle være det lyse, det lette som livet ikke akkurat hadde vært, selv om han hadde klart seg svært bra materielt sett,

Mister Fredriksen, med familie og god yrkeskarriere – og sønn som, akkurat da ”ADOALT” ble bygget, gjorde tjeneste som ledende offiser ombord i hangarskipet US «Independence» et sted i Sørkinahavet eller deromkring – utenfor et Vietnam, der en krig var blitt trappet opp.

Alene, alene, skulle han dra; joda, så lett så lett på bølgene blå. Og ingen frykt var å se eller føle eller spore.

Det skulle være bare dem. «ADOALT», den gamle mann og havet. Der og da skulle han leve ut siste del av livsdrømmen – om den lette og lyse tid. 

Det var i 1967 han satte i gang med byggearbeidene.

Utpå våren året etter var han kommet så langt at det begynte å likne en farkost til å seile over Atlanteren med, og som folk kunne begynne å snakke om. Og det gjorde de. Snakket, ristet sakte på hodene og flirte litt bak ryggen hans, gjorde de også, de trauste soningane, når Fredricksens drøm og båt kom på tale.

Men det var for all del ikke slik at latteren gjallet blant karene på bryggene. Under logenseren, i bringa hos karene, fantes mye respekt også, i fleipen og tilløpene til veddemål. Ørlite misunnelse også, kanskje? 

Så sto jeg der foran en drømmer og en halvferdig båt like nedenfor gamle Son Bro, der Hølenselva rant ut i Sonskilen dengang som nå. Med blokk og penn sto jeg storøyd. Og med toøyd Rolleiflex speilreflekskamera som satte alt jeg så i søkeren på hodet.

Jeg følte at jeg forsto sterkt og klart både drømmen hans og hvilken farefull seilas det kunne bli å gjennomføre den.

Men John L. hadde tenkt på alt, også på at det kunne bli siste reis, og det var liksom slik det skulle være – om jeg forsto? Ja, jeg forsto. Det ble på et vis siste reis uansett, dette. To reiser, da. En på det indre og en på det ytre plan. 

I will do it, and I can do it. But yes – I can fail, too, on my way. In bouth cases, I´ll have done it! Sure!


Men misforstå ikke. Ble det kamp mot bølger og vind, så skulle han da kjempe – som en løve! Slik han hadde kjempet seg fram hele livet i Den nye verden.

En dag da det var blitt vår det neste året, skulle være en merkedag for ham, og en spenningens dag for alle innenfor det lille miljøet ved bryggene og bak ølseidlene i Skipperstua på Son Kro. 

«ADOALT» skulle sjøsettes fra det gamle verftet på Glennetomta, der en lang rekke båter og skip gjennom mange mannsaldre hadde hatt sitt første møte med det våte element.

WILL IT FLOAT?

Jada, hun fløt. Men på prøveturen ble hun påkjørt av en fraktebåt og sank nord i Mossesundet. Ja, skjebnens veier er uransakelige, ikke sant?

Fredricksen ble heldigvis berget, men kom aldri over Atlanteren med sin «ADOALT». Hun ligger fortsatt på bunnen av sundet, ennå ikke helt lokalisert.

Views: 73

«Tre-skrogs» båtbygger Nils Skandfer

Arbeidere ved Skandfers Bådbyggeri i Kulstadsjøen. (Foto fra digitaltmuseum.no)

Nils Skandfer (1870-1954) ble født på Ibestad ved Harstad. Han hadde ti års erfaring fra Lofot- og Finnmarksfiske før han, 27-år gammel, begynte i lære hos den store norske mester, Colin Archer i Larvik.  

(Publisert 11.07.22. Oppdatert senest 17:42) (Redigert tekst fra bl.a. lokalhistoriewiki.no)

Der fikk han erfaring med både lystbåter, losbåter og marinebarkasser, skøyteskrog, kutterskrog og klipperskrog. Skandfers målsetting var å samle erfaring og kunnskaper til nye og forbedrede bruks- og fiskebåter, særlig for de nordnorske farvann.

Læretiden varte bare ett år. Da han sluttet, fikk han med seg en sølvpokal fra læremesteren med inskripsjonen «Til min dyktigste elev».

I dag er det vist nok bare 2-3 Skandferkuttere igjen,

I 1903 etablerte han et båtbyggeri ved Kulstadsjøen i Mosjøen. I 1914 arbeidet nærmere 100 mann der, og i alt leverte N. Skandfers Baadbyggeri ca 300 båter.

BILDET: Nils Skandfer fotografert da han var 60 år gammel. (Fra digitaltmuseum.no)

TRE FORSKJELLIGE SKROGTYPER

Skandfer bygde sine båter over tre ulike skrogtyper: Skøyter, kuttere (med rett forstevn) og klippere.

Skøytene var av den vanlige spissgattede, sørøstnorske typen – nær beslektet med Colin Archers los- og redningsskøyter.

De rettstevnede kuttere er arvtakere av de engelske fiskefartøyene som i stort antall ble solgt brukt til Norge. I tillegg til fiske- og fraktefart, ble kutteren også mye brukt som lyst- og regattabåt.

Det er likevel klipperskroget  som man særlig forbinder med Skandfer som båtbygger.

Han kalte selv typen for ”kutter med foroverliggende baug”, med en karakteristisk utoverhengende hekk som særlig kjennetegn.

Skandferbåtene var for det meste galeasrigget.

Dette store reklamebanneret var å se i mange aviser. På det meste arbeidet det nærmere 100 mann her.

 

Views: 250