(Publisert 09.04.24) (Oppdatert 10.04.24) Torget i Son ble et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen 9. april 1940. Bare med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher» etter at slagskipet ble senket. Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje på Lakse ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son.
Allerede 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Men natt til 18. august 1944 sprengte Hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper».
Laksa-aksjonen ble ledet av Nils Otterness. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra en Milorg-gruppe i Ski) og tre kjentmenn fra Son: Odd Svendsen, John Johansen og Kristian Halvorsen. I tillegg var Vestby-bonden Ole Lauritz Authen en sentral person i planleggingen.
Brannen etter sabotasjeaksjonen sett fra bryggene i Son . (Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (Fotograf: Ukjent)
7.000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt. Anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
BÅTBYGGERIET ved «Kugrava» var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.
Hverdagsliv under krigen
Med unntak av noen dramatiske dager i begynnelsen av krigen og Laksa-aksjonen i 1944, så gikk krigsårene stort sett nokså rolig for seg i Son.
Det var en tysk forlegning med to brakker på Wernertomta (også kjent som Presteløkka) ved Kolåsveien. En av dem ble etter krigen flyttet til Hollandveien rett ovenfor Kugrava for å bli bolig.
PÅ SØNDRE BREVIK var det et antiluftskytsbatteri som dekket Mossesundet. Batteriet hadde radar og luftvernkanoner.
Båtbyggeriet ved Kugrava bygde gjennom hele okkupasjonstiden livbåter og annet utstyr for okkupasjonsmakten. Omkring seksti mann arbeidet der, en del av dem fra andre deler av landet.
Etter krigens slutt ble sjefen på Kugrava, Johan Faye, anklaget for samarbeid med tyskerne, men han ble frikjent.
FOR FOLK FLEST var det matsituasjonen som var det mest merkbare. Her ved kysten var mange allerede vant til å fiske, og vi må tro at det var det mange som gjorde i disse årene – for seg selv eller andre.
Labo stadion ble pløyd opp til grønnsakparseller, og man plukket sopp og ville bær.
En del soninger sa senere at de aldri hadde vært i bedre form enn på denne tiden. En diett med fisk og friske grønnsaker som viktigste bestanddeler kunne være kjedelig, men de aller fleste led ingen nød.
Av andre ting befolkningen måtte leve med i krigsårene kan nevnes blendingsgardiner, som var et irritasjonsmoment og som nok for mange ble en påminnelse om at krigen raskt kunne ta en mer voldsom vending.
En annen ting var at det kunne være vanskelig å reise. Son har lenge hatt en nær tilknytning til nærmeste by Moss. For å reise dit måtte man faktisk ha både pass og det som ble kalt grensesonebevis.
Egen Hjemmefront-avdeling
Det var en egen Hjemmefront-avdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, kanskje med unntak av at noen kan ha vært blant kjentmennene under sprengningen av tankene på Laksa.
VÅPENTRENING foregikk i skogen øst i Garder, og det ble tatt imot noen flyslipp. Blant de lokale lederne i hjemmefrontavdelingen var Alf Lie (senere meieribestyrer i Son) og Ole Ingvald Heie.
Det var også enkelte som forsøkte å flykte til Sverige for å slutte seg til de norske styrkene der. Den mest kjente fra Son er Alf Monrad Knudsen, som ble tatt og tilbrakte resten av krigen i fangenskap, først i Norge og deretter i forskjellige konsentrasjonsleire. Han var på sine eldre dager og nesten til sin død tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser, og fikk to hedersprisser for sitt arbeid med å opplyse dagens ungdom.
Alf Monrad Knudsen døde i desember 2016, 93 år gammel. Under et 17. mai-arrangement på Son torg samme år ble han tildelt den sjeldne utmerkelsen Regjeringens Minnemedalje for sitt årelange engasjement med å bringe grupper av skoleelever og andre ned til tyskernes fangeleire.
I 1940 var det fremdeles et betydelig antall sjømenn bosatt i Son. Flere av dem gjorde tjeneste gjennom krigen. Tre av de fem falne fra Son var krigsseilere.
22 NS-medlemmer registrert
I 1944 var det registrert 22 medlemmer av Nasjonal Samling i Son, noe som tilsvarer 6,1 prosent av de stemmeberettigede ved valget i 1936. De var organisert i eget lag, som tilhørte Follo NS-krets. Det var også en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
I 1941 ble den lovlig valgte ordføreren (Johan Kristoffer Strøm, red. anm.) erstattet av et NS-medlem. Han ble avsatt da krigen var slutt, og dømt til fire års tvangsarbeid under rettsoppgjøret.
VÅREN 1945 ANKOM en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til slutten av krigen.
(Redigert av Svein-H. Strand. Hovedkilde: Wikipedia.no)
Visits: 438