(Republisert 17.10.23.) (LM Arkivfoto / Sturla Strand) – Som niåring kjørte jeg brød fra Son til Hobøl. Blakken og jeg var like dovne. Vi stoppet halvveis. Blakken nappet gras, og jeg spiste markjordbær. Turen tok mange timer, den. – Og opphissede kunder skjelte deg huden full, da du kom fram?
Av journalist Einar Galaaen, Vestby Avis, Høstmagasinet, oktober 1983.
– Nei, dette var på 20-tallet. Vi ble ferdige til kvelden alle på den tida.
Hans Jacob Hansen, tredje generasjon kolonialkjøpmann i Son, inntil han leide bort forretningen til Sonja Nyland i 1973, tar VAs lesere med tilbake i tida. Til ei tid som gubbene på “Ljugerbenken,” eller “Losjen” som de selv kaller den, husker.
I “Losjen” treffes eldre soninger, noen vidt berreist, andre mer stedbundne. Et par karer fra Oslo er også tilsluttet denne ekslusive klubben på brygga i Son.
EN FORGANGEN TID
Hans Jacob Hansen lar oss gjerne ta del i en forgangen tid. 71 år gammel er han blitt, dårlig til beins, men navn, årstall og hendelser trekkes fram fra hukommelsen uten besvær.
– Bestefaren min, Aimar Hansen, var volontør på et trelastbruk før han startet sitt eget fima i 1870. De første lokalene lå i Løkkeveien, siden ble det Prestegårdsløkka, før han kjøpte Thornegården. Denne gården ble bygd i 1647, og er eldst i Son. Foruten kolonialforretning drev bestefar skredderverksted, slakteri, bakeri og skipshandel. Han leverte både proviant og nødvendig utstyr til seilskutene som trafikkerte fjorden, forteller Hans Jacob.
STORHETSTIDEN
Son i begynnelsen av 1900-tallet var noe annet enn i dag. Hermetikkfabrikk, to båtbyggerier, sagbruk og et yrende liv på brygga sysselsatte mange.
– Det var ingen som pendlet på den tida. Likevel var det mange som kom fra Oslo med pappabåten “Oscarsborg” på lørdags ettermiddagen. Sommerferien var kort på den tida. Oslofamilier leide seg inn i bryggerhus og andre værelser hos soninger. Familien bodde her, mens fedrene jobbet i Oslo. Johanne Koren drev pensjonat der trygdeboligene ligger i dag, sier Hans Jacob Hansen.
HESTEVANDRING
Firmaet Aimar Hansen fikk tilføyelsen “og søn” da Hans Jacob gikk inn som kompanjong under den første verdenskrig.
– Det var ikke strøm i Son på den tida. Kjøttkverna ble drevet av en hestevandring. En hest som gikk i ring og dro kjøttkverna ga meg samtidig en alle tiders karusell, minnes Hans Jacob.
– Etter at vi hadde fått strøm, kom det også bil på gården. Bestefar drev skysstasjon med hester. Far ble den første drosjeeieren i Son. I tillegg kjøpte vi lastebiler. Varene fra pølsemakeriet, slakteriet og bakeriet skulle leveres til kunder utenom Son. Vi leverte både i Vestby, Hvitsten, Hølen og Hobøl. Vi beholdt hestene lenge, far var glad i dem.
LÆRTE TYSK
På brygga var det et yrende liv. Mange seilskuter hørte hjemme i Son. Vi hadde også besøk av utenlandske skip. Jeg husker en tysker med navn Prosper. Ved landgangen stod det et stort skilt: “Zutritt verboten.” Jeg lærte tysk da, skjønte det betydde adgang forbudt. Det skiltet skulle vi hatt noen år seinere, 9. april 1940.
DA “BLÜCHER” BLE SENKET
– Vi hørte spetaklet da “Blücher” ble senket i Drøbaksundet. Resten av de tyske båtene trakk seg tilbake og duellerte med festningen. Plutselig hadde vi flere tusen tyske soldater i Son. Vi diskuterte hvordan vi skulle kunne møte fram til mobilisering, men fant ingen utvei.
SUKKERBITER
– Snart begynte okkupantene å rekvirere kjøretøy. Vi fikk gjemt unna en varebil på en gård. En personbil tok vi rotoren ut av. Men tyskerne tok far, og opplyste at han ville bli skutt om en halv time, dersom bilen ikke gikk. Da fant vi fram rotoren fra gjemmestedet.
– De tok Dodgen vår også. Men den kom ikke lenger enn til Tegnebyholtet. Jeg hadde lest at sukkerbiter var sunt for biler, gikk inn i stallen og tok noen sukkerbiter, som var tiltenkt hestene. De puttet jeg på bensintanken, sier Hans Jacob Hansen med et lurt smil.
ETTER KRIGEN
Etter krigen ble de fleste bedriftene i Son for små i konkurransen om markedet. Konkurransen rammet også firmaet Aimar Hansen og Søn.
– Bakeri og pølsemakeri måtte drives industrielt. Vi var for små til å følge opp. Pølsemakeriet sluttet vi med i 1948. Så satt vi igjen med kolonialbutikken. Men jeg falt av sykkelen og ødela hoften. Da leide jeg bort butikken til Sonja Nyland. Nå er det blitt selvbetjeningsbutikk, sier Hans Jacob Hansen.
PENSJONIST MED HUND OG BIL
Hans Jacob Hansen er nå en pensjonist med hund og bil. En skinnende blank Ford Taunus fra 1963 står i garasjen. Den er aldri ute i regnvær.
– Jeg snur dersom det begynner å regne, sier Hansen og klør Klang bak øret.
Visits: 442