Kategoriarkiv: Son sentrum

Næringsliv, Son sentrum

Annonsørinnhold: Håndverksbakeriet i Spinnerigården i Son

Foto: Håndverksbakeriet
1. april 2021 åpnet Håndverksbakeriet dørene i Spinnerigården ved torget i Son. Brød, søtbakst med mer og kaffe for å ta med serveres her over disk.
Vi ønsker å være ditt nabolagsbakeri! Vi ønsker å gi deg ferskt brød hver morgen. Vi ønsker å gi deg en god start på dagen med deilig kaffe og en søtsak med mer, eller salat, til lunch. Vi ønsker å gi deg et lite avbrekk i hverdagen, en god opplevelse du kan dele med venner, kolleger eller familie.
      Vi i Håndverksbakeriet ønsker å gi deg som kunde den unike smaken av brød basert på høy kvalitet; naturlige ingredienser og bakernes dyktighet og kjærlighet til få frem råvarenes naturlige smaker.
      Mange av våre brød lages med surdeig. Det brukes tyske, polske og franske teknikker med lang hevetid. Dette for å oppnå den høye kvaliteten vi mener at et ekte håndverksbakt brød skal ha: Fulle av smak og aroma!
      Brødene lages med kjærlighet og tid. Hvert brød formes av dyktige bakehender, og hviler over natten før de stekes i ovnen rett før du får dem over disk hos oss. 
      Jeg har de aller beste bakerne, unike mennesker som setter sin stolthet i å gi deg gode bakevarer hver eneste dag. Deres lidenskap for gode bakevarer, deres dyktighet og strenge krav til seg selv er vår hemmelige ingrediens.
Vi har åpent fra kl 09.00 til 16.00 på hverdager.Og fra kl 08:30 til 16:00 på lørdager og søndager.
      Velkommen!
 

Views: 24

Aktuelt, Son sentrum

Glenneparkens lekeplass kan bli oppgradert

Glenneparken rommer ikke bare lekeplass og god plass for samlinger ved spesielle anledninger som 1. mai og 17. mai. Og området foran gangveien ved brygga har tjent som scene en rekke ganger gjennom årene. Her fra Soonspillet i 2011. (LM Arkivfoto/Svein-H. Strand)

(Publisert 17.02.25) (Oppdatert 18:43) Ordføreren har i en periode jobbet sammen med næringsliv og frivillige organisasjoner for å se på om det vil være mulig å oppgradere lekeplassen i Glenneparken. Rådmannen påpeker at det lenge vært et ønske om å oppgradere Glenneparken, som er et naturlig samlingsområde i indre Son. Konseptet innebærer en fullstendig ny lekeplass, med grillplass og oppholdsarealer.

Arbeidsgruppen har i tillegg til ordføreren bestått av blant andre Kristin Utakleiv, Ola Risbråthe, Terje Baardseth, Reinert Hersleth, John Riis, Anders Eckhoff, Tom Upsaker, Lena Torp med flere.

Arbeidsgruppen har foreløpig kostnadsberegnet prosjektet til to millioner kroner eksklusiv moms, totalt 2,5 millioner kroner. Gruppen har søkt om midler fra Sparebankstiftelsen og Trigonorfondet. Til sammen har det blitt gitt tilsagn om 1,5 millioner fra disse organisasjonene.

Videre har næringslivet i Son gitt lovnader om et bidrag på til sammen 300.000 kroner. Den kommunale andelen vil da bli på 700.000 kroner, samt innsats i form av grunnarbeider. Av dette vil 500.000 bli refundert i mva-kompensasjon, slik at kommunens nettoutgift blir på 200.000 kroner. Den framtidige FDV-kostnaden (?) er ikke nøyaktig beregnet, men kan anslås til 30-50 tusen per år, framgår det av dokumentene.
Parken har sitt navn etter et bolighus som sto i nordenden av tomta og ble kalt Glennehuset, etter beboeren der. Parken ble første gang navngitt i Moss Dagblad (da LM-redaktøren var avisas Son-reporter) etter at huset var blitt revet.
Dersom kommunen takker ja til støtten fra næringslivet, Trigonorfondet og Sparebankstiftelsen, vil oppgraderingen kunne skje med en lav kostnad for Vestby kommune. Men saken reiser et par problemstillinger, blant annet i forhold til regelverket om offentlige anskaffelser.
Slik rådmannen oppfatter det, må kommunen stå som «byggherre» for at momsrefusjonen skal komme. Hovedregelen er nemlig at alle offentlige innkjøp skal skje i konkurranse, og på innkjøp over 1,3 million skal anskaffelsen kunngjøres på Doffin, et offentlig kunngjøringsblad.
Rådmannen mener at anbudet bør skje med forbehold om finansiering og endelig godkjenning av prosjektet i kommunestyret. Dette fordi kommunen også blir eier av lekeapparatene og skal vedlikeholde dem i framtiden. Siden kostnadsoverslagene er gjort av en «privat» gruppering, og kostnadsdelen for den kommunale innsatsen i prosjektet ikke er beregnet, mener rådmannen også at anbudet bør skje med forbehold om finansiering og endelig godkjenning av prosjektet i kommunestyret.

Views: 35

Historisk, Kulturminner, Minner, Son sentrum

Ivar Gudmundsen til minne

(Publisert 02.02.25) Å skrive noe om Ivar Gudmundsen (bildet), som døde på Vestby sykehjem i fjor, er ikke lett – så mye som han var og hadde gjort for Son gjennom livet.

Det sagt, så er det bare å sette i gang med å tegne et best mulig portrett av en idealist som bygget hele sitt livsverk på tanker, planer og kommentarer. Om stedet han var så glad i – alt basert på både personlige holdninger og faglige kunnskaper om, ikke minst, bygnings og reguleringslovgivning.

At Son siden midten av 1960-tallet var blitt en del av Vestby kommune, var jo noe som både han og alle andre soninger måtte forholde seg til. Og selv ble han jo, etter en tid som ansatt i Oslo kommune, bygnings- og reguleringsjef i Ås kommune.

Til jobben pendlet han hver arbeidag. Med tog, naturlig nok, selv da han disponerte egen bil. Og hør: I en årrekke gikk han fra sin bolig i Son og opp til Sonsveien togstasjon.

I 1995 jobbet jeg noen måneder på informasjonskontoret i Ås kommune. Det ble sagt at Ivar var både dyktig og streng i sitt arbeid.

At det ble i nabokommunen var kke tilfeldig. Da dette kom på tale noen ganger da vi snakket sammen, ga han klart til kjenne at det ikke hadde passet. Ikke når han var så involvert i arbeidet med – og i – Soon og Omegns Vel.

Med vellet som plattform ble utallige forslag, pressemeldinger og uttalelser til kommunale utspill skapt. Topp viktige uttalelser måtte selvsagt stå med styret som avsender enten han var sekretær eller styreleder, noe han var i flere perioder.

Hva er det viktigste som står igjen etter ham i velarbeidet? Kanskje arbeidet med den store reguleringsplanen på 1970-tallet som han laget sammen med arkitekt Michael Batchelor. Husker jeg ikke feil, så ble forslaget deres vedtatt med få endringer.

Senere grunleggende viktige forslag til styringsdokumenter var ikke minst den nye reguleringsplanen for Son torg. En sak som åpnet for stor og bred offentlig debatt i lokalpressen. Her deltok menigmann på like linje med offentlige myndigheter, som kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren.

Når det gjelder Son torg, så må ikke glemmes de antikvariske utgravninger der man bokstavelig talt gravde seg ned til 1600-tallet.

Ivar Gudmundsen avleverte da denne spisskommentaren: – Dette er Sons Pompeii!

Ved en anledning etter at Ivar var blitt pensjonist, sto Vestby sentrum i debatt-fokus, også i Son. Hva det konkrete temaet var, husker jeg ikke. Bare at Ivar ved en anledning ble oppfordret til å komme og se.

Svaret var: – Hva skal jeg i Vestby å gjøre?

Ja, han kunne litt av ironiens kunst også. Et paradoks må del vel da sies å være at det var i Vestby han arbeidet og gikk bort, nær 79 år gammel.

At også Son og omegn bør få et sykehjem, er et ønske mange soninger deler.

Takk for det store og utrolig viktige arbeidet du nedla på frivillighetens basis – i en periode sammen med din kjære Kari-Anne som gikk bort altfor tidlig – og hvil i fred.

Svein-Harald Strand

 

 

 

 

Views: 33

Debatt, Son sentrum

– Hele saken besynderlig

Foto fra 15. september. Siden da er avgrensningen mot Backes private areal t.v. fullført med beplantning hele veien. LM-foto: Svein-H. Strand
 

(Fra LM 26.10.12) (Republisert 20.01.24 og 15.01.25) Etter onsdagens oppslag i LM om Otto B. Backes gangvei forbi tidligere Son skole, har vi mottatt nedenstående kommentar fra Ivar Gudmundsen. Gudmundsen er leder i Soon og Omegns Vel, som ennå ikke har behandlet denne saken, og til daglig bygnings- og reguleringssjef i Ås kommune.

– Jeg registerer at både Vestby kommune og eieren av tidligere Son skole innser at det er søknadsplikt og krav til nabovarsling i forbindelse med tiltak som er i strid med gjeldende reguleringsplan. Dette burde ha vært innlysende, i hvert fall for Vestby kommune.

Det er bra at noen nå har tatt til vettet og fulgt norsk lov, selv om det er i seneste laget.

Hele saken med salget av Son skole uten omregulering er i det hele tatt besynderlig.

Ikke minst er det besynderlig at kommunen behandler de andre byggesakene på denne viktige og sentrale eiendommen som dispensasjoner fra gjeldende reguleringsplan.

Vestby kommune må være alene i landet om en slik håndtering av bygge- og plansaker, en håndtering som etter mitt syn må ligge utenfor plan- og bygningslovens rammer, og altså ulovlig.

Vestby kommune bør kunne opplyse om hvilken hjemmel man har til slike unntak fra loven.

25.10.12
Ivar Gudmundsen

Views: 71

Historisk, Næringsliv, Portrettintervju, Son sentrum

Hans Jacob Hansen om gamle dager og da han puttet sukker i bensinen til tyskerne 9. april 1940

Av journalist Einar Galaaen, Vestby Avis, Høstmagasinet, oktober 1983.

(Republisert 20,06.24) (LM Arkivfoto/Sturla Strand) – Som niåring kjørte jeg brød fra Son til Hobøl. Blakken og jeg var like dovne. Vi stoppet halvveis. Blakken nappet gras, og jeg spiste markjordbær. Turen tok mange timer, den.

– Og opphissede kunder skjelte deg huden full, da du kom fram?

– Nei, dette var på 20-tallet. Vi ble ferdige til kvelden alle på den tida.

Hans Jacob Hansen, tredje generasjon kolonialkjøpmann i Son, inntil han leide bort forretningen til Sonja Nyland i 1973, tar VAs lesere med tilbake i tida. Til ei tid som gubbene på “Ljugerbenken,” eller “Losjen” som de selv kaller den, husker.

I “Losjen” treffes eldre soninger, noen vidt berreist, andre mer stedbundne. Et par karer fra Oslo er også tilsluttet denne ekslusive klubben på brygga i Son.

EN FORGANGEN TID

Hans Jacob Hansen lar oss gjerne ta del i en forgangen tid. 71 år gammel er han blitt, dårlig til beins, men navn, årstall og hendelser trekkes fram fra hukommelsen uten besvær.

– Bestefaren min, Aimar Hansen, var volontør på et trelastbruk før han startet sitt eget fima i 1870. De første lokalene lå i Løkkeveien, siden ble det Prestegårdsløkka, før han kjøpte Thornegården. Denne gården ble bygd i 1647, og er eldst i Son. Foruten kolonialforretning drev bestefar skredderverksted, slakteri, bakeri og skipshandel. Han leverte både proviant og nødvendig utstyr til seilskutene som trafikkerte fjorden, forteller Hans Jacob.

STORHETSTIDEN

Son i begynnelsen av 1900-tallet var noe annet enn i dag. Hermetikkfabrikk, to båtbyggerier, sagbruk og et yrende liv på brygga sysselsatte mange.

– Det var ingen som pendlet på den tida. Likevel var det mange som kom fra Oslo med pappabåten «Oscarsborg» på lørdags ettermiddagen. Sommerferien var kort på den tida. Oslofamilier leide seg inn i bryggerhus og andre værelser hos soninger. Familien bodde her, mens fedrene jobbet i Oslo. Johanne Koren drev pensjonat der trygdeboligene ligger i dag, sier Hans Jacob Hansen.

HESTEVANDRING

Firmaet Aimar Hansen fikk tilføyelsen “og søn” da Hans Jacob gikk inn som kompanjong under den første verdenskrig.

– Det var ikke strøm i Son på den tida. Kjøttkverna ble drevet av en hestevandring. En hest som gikk i ring og dro kjøttkverna ga meg samtidig en alle tiders karusell, minnes Hans Jacob.

– Etter at vi hadde fått strøm, kom det også bil på gården. Bestefar drev skysstasjon med hester. Far ble den første drosjeeieren i Son. I tillegg kjøpte vi lastebiler. Varene fra pølsemakeriet, slakteriet og bakeriet skulle leveres til kunder utenom Son. Vi leverte både i Vestby, Hvitsten, Hølen og Hobøl. Vi beholdt hestene lenge, far var glad i dem.

LÆRTE TYSK

På brygga var det et yrende liv. Mange seilskuter hørte hjemme i Son. Vi hadde også besøk av utenlandske skip. Jeg husker en tysker med navn Prosper. Ved landgangen stod det et stort skilt: “Zutritt verboten.” Jeg lærte tysk da, skjønte det betydde adgang forbudt. Det skiltet skulle vi hatt noen år seinere, 9. april 1940.

DA «BLÜCHER» BLE SENKET

– Vi hørte spetaklet da «Blücher» ble senket i Drøbaksundet. Resten av de tyske båtene trakk seg tilbake og duellerte med festningen. Plutselig hadde vi flere tusen tyske soldater i Son. Vi diskuterte hvordan vi skulle kunne møte fram til mobilisering, men fant ingen utvei.

SUKKERBITER

– Snart begynte okkupantene å rekvirere kjøretøy. Vi fikk gjemt unna en varebil på en gård. En personbil tok vi rotoren ut av. Men tyskerne tok far, og opplyste at han ville bli skutt om en halv time, dersom bilen ikke gikk. Da fant vi fram rotoren fra gjemmestedet.

– De tok Dodgen vår også. Men den kom ikke lenger enn til Tegnebyholtet. Jeg hadde lest at sukkerbiter var sunt for biler, gikk inn i stallen og tok noen sukkerbiter, som var tiltenkt hestene. De puttet jeg på bensintanken, sier Hans Jacob Hansen med et lurt smil.

ETTER KRIGEN

Etter krigen ble de fleste bedriftene i Son for små i konkurransen om markedet. Konkurransen rammet også firmaet Aimar Hansen og Søn.

– Bakeri og pølsemakeri måtte drives industrielt. Vi var for små til å følge opp. Pølsemakeriet sluttet vi med i 1948. Så satt vi igjen med kolonialbutikken. Men jeg falt av sykkelen og ødela hoften. Da leide jeg bort butikken til Sonja Nyland. Nå er det blitt selvbetjeningsbutikk, sier Hans Jacob Hansen.

PENSJONIST MED HUND OG BIL

Hans Jacob Hansen er nå en pensjonist med hund og bil. En skinnende blank Ford Taunus fra 1963 står i garasjen. Den er aldri ute i regnvær.

– Jeg snur dersom det begynner å regne, sier Hansen og klør Klang bak øret.

Views: 700

Bilde, Kulturminner, Son sentrum

Fire soningar utanfor Soon Manufaktur

(LM Arkivfoto) Fotograf ukjent.

(Frå LM 02.03.10) (Republisert 17.06.24) Her er eit fotografi frå miljøet ved Son torg på slutten av 1950-talet. Eit makalaust historisk dokument aom Reidar Johansen har forsynt oss med!

Men her og no ber vi om hjelp, for vi treng namna på dei fire mannfolka utanfor Per Chr. Strøm sitt Soon Manufaktur og Skredderverksted.

Det er rett nok ikkje rikt med detaljar i motivet, men her er noko udefinerbart som flyttar biletet eit stykke mot kunstfotografiet. Var det ikkje meint sånn, så blei i alle fall sånn.

ALT I ALT eit særs ekte snapshot som konserverer tidsånd og miljø i hjartet av gamle Son for evigheita. Karane er fint helgekledde der dei står og sit utanfor lokala til det som var eit rimeleg breidt lokalt tilbod.

Ja, her var det både manufaktur og skreddartenester å få. Inga stor krise om buksa eller jakka – eller heile dressen om så gale var – ikkje passa når du trengte den som mest!

Huset med tenester som vi i dag må langt bort for å få, er annekset til Spinnerigården. Eit hus blant fleire i Son sentrum som Gård-Guden har tatt heim til seg.

LITT AV SJØBODEN og den østre porten heilt til venstre. Den var i metall. Der tok handelshuset Aimar Hansen & Søn i Thornegården inn nyankomne vareparti som var lossa over dampskipskaia, eller som var komen etter landevegen.

Ein sykkel står lent mot ein enkel port i tre, inngang til den trange passasjen mellom dei to husa. Er det seint i mars eller tidleg i april? Dette er ikkje blant dei skarpaste av dei gamle fotografia vi har publisert, men det er nok skitne restar av vinteren vi ser heilt nede i venstre biletkant.

Så blei det ein liten artikkel som tekst til fotografiet tatt av ein ukjent. Det var det sanneleg verdt!

St.

Views: 93

Kåseri, Minner, Son sentrum

Ekte KJÆRLIGHET i nabolaget!



(Foto: Sturla Strand)

Når jeg tenker på avdøde Hans Jacob Hansen, soning til tusen, så tenker jeg selvfølgelig på kjøpmannen som til sin siste arbeidsdag holdt ut i den gammeldagse kolonialforretningen i Thornegården fra hollendertiden.

Av Svein-H. Strand
 

(Republisert 14.06.24) Bak en bred, lang og solid tredisk sto han og damene som hjalp til med å få de tungvinte hjulene til å gå rundt.

Ved disken bestilte du det du skulle ha. På disken kom det, og den minste ting med pris ble sirlig skrevet ned på blokka og hodesummert, før notaen ble revet av og presentert – med spørsmål om du skulle betale nå eller sette det ”i boka”.

Ble det mye varer å dra på, kunne du få dem levert hjemme på dørstokken og kanskje enda lengre. Garantert.

Om ikke så brått.

Det ble vel bortimot norsk rekord i landhandleri, til sist på 1970-tallet, enda ”boka” i firma Aimar Hansen & Søn var litt for stor, kan jeg tenke meg.

Men noen videre beretning om kjøpmannen Hans Jacob og hans kolonialhandel får bli en annen skål. Det er nemlig et spesielt bilde som stadig dukker opp når jeg tenker på ham. Et bilde i bokstavelig forstand. Tatt i hagen bak Thornegården en deilig sonsk sommerdag. Hans Jacob i pensjonistlykkelig positur sammen med Herr Elghunden Klang, som åpenbart var sin herres beste venn, og vice versa.

Ja, det måtte være ekte kjærlighet, det der!

Men så var han, altså Klang, til gjengjeld jevnt over svært så unådig innstilt overfor andre som måtte nærme seg hans ikke altfor vakre legeme – eller Hans Jacobs legeme, for den saks skyld!

Heldigvis hadde Hans Jacob ham alltid i bånd.

Fra tid til annen hadde jeg min gange gjennom Thorne-hagen. Men så sant det var mulig, så gikk jeg ikke der når Klang var ute. Det var i høyeste grad å friste skjebnen. Thorne-hagen var Klangs udiskutable territorium – sommer, høst, vinter og vår. Han var programmessig frenetisk sylkvass – både i kjeften og i geberden – om enn folk gikk i stor bue rundt ham. Og båndet hans var veldig langt!

Men det er disse miraklene, da. En gang kom jeg i bra fart gjennom hagen. Tenkte ikke på Klang i det hele tatt, og ikke var han å se heller.

Men så var han der likevel! Lå bare stille og veldig lavt i terrenget bak det svære lindetreet, som vi naboer da som nå kaller Hansen-treet, og voktet på ei frekk skjære. Denne ene oppgaven konsentrerte han seg så voldsomt om, at han ikke engang enset katta som skjelvende smøyg seg forbi i gresset.

Vi ble var hverandre først da bare et par meter skilte oss. Noe som i denne sammenheng tilsvarte noen centimeter, vil jeg tro. Jeg var på det nærmeste fortapt. Om jeg da ikke tok til kamp. Det var i sannhet The Point of No Return!

For ikke å gjøre en kort historie lang: Overraskelsesmomentet hadde en overveldende virkning på dyret i Klang. Han ble liksom helt paff og rar, og bare tuslet avgårde for å finne han far.

Så han hadde forsåvidt rett, fader Hans Jacob, når han med styrke hevdet at ”Klang – han er egentlig så snill, så! Han bare passer på meg, skjønner du.”

– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, sa han også en gang.  

Et annet bilde som dukker opp, er en smørblid Hans Jacob med mørk sjåførlue bak rattet i den ravnsvarte Forden sin. En Ford Taunus 1963-modell var det. En innmari blank-flott doning. Men så ble den omtrent ikke brukt heller.

Stort sett bare på noen sommersøndager – søndager med sol og tørr vei.

Da kjørte Hans Jacob og hushjelpen en veldig sakte søndagstur.

Og når Taunusen ikke ble brukt, sto den lunt og trygt i ”stallen” i bakgården. Der kunne ikke engang ei katte tisse på dekkene. Ikke rart at den alltid så ut som den kom rett fra fabrikken.

Det var egentlig som et eventyr, alt sammen. Du snakker om nærmiljø!

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 2003

Views: 290

Bilde, Son sentrum

UKENS LM-BILDE

Bilete
(Publisert 10.06.24) Christel Wigen Grøndahl maler med komposisjonsmaling på Østlandstunet ved Norsk Folkemuseum. Det var i forbindelse med Bygningsvernkongressen i 2014. Bildet ble brukt hos oss da det pågikk utbedringsarbeider på den fredede  Stoltenberggårdens anneks «Katthølet» for noen år siden (LM Arkivfoto)

Views: 16

Aktuelt, Son sentrum

Da har vi noen 17. mai-bilder i boks

«Tjåka fullt» nede ved Café Oliven da «sydgående tog» passerte før ankomst til Son torg. (Foto: Svein-H. Strand)

(Publisert 18.05.24) Som sagt tidligere i dag – om gårsdagens 17. mai-bilder: Det ble å ta tiden til hjelp med å få filer overført fra mobilen til publisereren i redaksjonens Pc. 

Fortsatt gjenstår noen filer. Men det lir mot kveld, og vi publiserer her tre av de ikke altfor mange som slapp gjennom «portvakta» under fase 1 i mobilen.

Ellers må det sies at redaktørens mobil viste seg fra sin verste side i går. I alle fall med tanke på oppdragets art. Etter altfor mange minutter for å komme inn i kamera-appen, var det heldigvis kort vei ned trappa – til Storgata ved Café Oliven.

Men utrolig nok, så klarte mobilen underveis til standplass å forlate kamera-appen. Og dernede var det – mens barnetoget passerte og nærmet seg slutten før innmarsj på Son torg – godt å ha følge av en hjelper.

En som fikser både det ene og det andre. Ikke minst når det trengs som mest.

Men bildene tok jeg selv…

Red.

Alltid litt å holde styr på – ikke minst 17. mai.

 

Views: 35

Lokalnytt, Minner, Næringsliv, Son sentrum

2004: Shaker utbedret fredet gård for 800.000 kr

Gårdeier Shaker Sabetzadeh spleiser med Riksantikvaren om utgifter på rundt 800 000 kroner. (FOTO: Sturla Strand)

(Fra LM 27.01.04) De nødvendige strakstiltakene i den fredede 1700-tallsgården Stoltenberggården i Son, som huser Café Oliven og leiligheter, er nå på det nærmeste gjennomført.

Sluttregningen blir trolig på minst 800 000 kroner. 400 000 kroner i tilskudd fra Riksantikvaren ville gått fløyten dersom rehabiliteringen ikke ble utført innen to år fra tilsagnet ble gitt sommeren 2002.

Gårdeier Shaker Sabetzadeh forteller til Lokalmagasinet.no at arbeidene har pågått mer og mindre sammenhengende siden i fjor vår.

Det var forventet at utbedringene kom til å koste minst dobbelt så mye som det Riksantikvaren ga tilsagn om.

Overfor Riksantikvaren har konsulentfirmaet Multiconsult AS pekt på noen strakstiltak som måtte gjennomføres.

Først og fremst ble det pekt på betydelige råteskader. Råten satt i et gulv kjelleren og i tømmeret i en yttervegg.

Videre måtte sikrings- og avlastningssøyler skiftes. Og vann som har trengt igjennom, gjør at partier av grunnmuren er glidd ut og må mures opp igjen.

Andre strakstiltak som ble nevnt i konsulentrapporten var etablering og gjenoppretting av henholdsvis vannrenner og lufteåpninger i kjellervegger

(Republisert 27.01.24) 

Views: 101

Aktuelt, Sommer-Son, Son sentrum

Solgte Café Oliven til naboer etter 28 år

LM Arkivfoto / Svein-H. Strand

(Publisert 02.05.24) 1. mai var det ikke lenger Shaker Sabetzadeh (bildet) som var eier og driver av Café Oliven i Storgata – en institusjon i Sons uteliv gjennom en generasjon og vel så det. Kjøperne kom ikke langveisfra. Tvert imot er de bosatt i nabolaget.

Et ektepar i Spinnerigården ved torget. Og deres venner – et samboerpar i Skoleveien 4.

At paret i Skoleveien er nærmeste nabo til LM-redaktøren i Skoleveien 2, får være en bekreftelse på at Norge er et lite land og Son et lite sted ved Oslofjorden.

MEN HVA HETER DE? Jo, i Spinnerigården heter de Dan Edwardt Plesner, jurist, og Elisabeth Flønes, senioradvokat i Berngaard. De kjøpte den fredede gården for fire-fem år siden.

«Oppe i bakken» der redaktøren hører hjemme heter det fra gammelt av Nøtteløkka. Løkka er det ikke mye igjen av lenger, etter at to tredeler av tomta ble delt og fikk to nye bolighus, med nr. 6 nærmest Skoleveien.

Der bor da det andre paret, samfunns-økonom Vegard Salte Flatvad og fysioterapeut Henriette Killingrød Lundquist med to små barn.

Vegard og Henriette opprettet i slutten av mars et aksjeselskap som av alle ting fikk navnet Nøtteløkka AS. Aksjekapital: 30.000.

Han har jobbet og slitt i mange, mange år. Og visste du at han også er med i det gode selskap som har fått Sooningprisen? (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

OG HVA SIER SELGEREN – Shaker som flyttet til Sjøhagen for noen år siden og ikke visste at han var blitt mossing før han fikk høre det fra LM-redaktøren? Det er jo ikke langt fra kommunegrensen, men likevel. Kjekt å vite.

Shaker sier ingen ting. I alle fall ikke til Vestby Avis, som hadde nyheten først. Men heter det ikke et sted i Bibelen at de siste skal bli de første? Joda. Vi får se.

P.S. Shaker bor ikke lenger på Moss-siden av kommunegrensen. Han bor nå igjen i Son i Vestby kommune!

oopserver

Views: 2346

Aktuelt, Lokalforvaltning, Son sentrum

Har fått status som verneverdig trehusmiljø

(Publisert 21.03.24) Riksantikvaren har godkjent et forslag fra fylkeskommunen om å gi indre Son status som verneverdig trehusmiljø.

Parti fra Strandgata mellom Dørnbergerhuset i sør og Storgata ved Son Kro i nord. (LM Arkivfoto)

Innspill om dette kom fra Soon og Omegns Vel til Riksantikvaren allerede i mai i fjor, men formell forslagsstiller er Akershus fylkeskommun etter flere måneders saksbehandling om kriteriene som skal gjelde.

Området som nå er vernet går fra tidligere Klubben i Son i sør – der Brevikveien møter Storgata – og i nord til krysset ved Kapellveien der Storgata går over i Sonsveien.

I tillegg inkluderer vernet deler av Fjellstadbakken, Feierbakken, Skoleveien, Kolåsveien fram til Labobakken og eiendommene oppover denne.

Løkkeveien og Kleiva er, nær sagt selvfølgelig, også innenfor verneområdet.

 

Views: 61

Bilde på bilde, Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Son sentrum, Stedsutvikling

Telesentralen VAR SENTRAL!

(Fra Herison.no juni 2016) (Republisert 26.02.24)

LES OGSÅ: Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris.
Og Hallanderiet åpnet med sus, inkludert tildeling av første ærespris, der Sonja Nyland fikk sitt diplom for medlemskap i De flyvende Hollendere.

Den stolte prismottaker Jorun Johnsrud viser sitt diplom sammen med en nesten like kry ordfører Tom Anders Ludvigsen. Men så er de også gamle kjenninger fra bridge-bordet.

Det var ikke bare-bare å jobbe på Telegraf- og telefon-sentralen – DEN sentrale institusjon i Son fram til nedleggelsen i 1975, da automatikken kom.

De mange frammøtte på Hallanderiets begrensede uteareal fikk høre både interessante taler og artige historier knyttet til den spesielle arbeidspassen. Historiene ble framført av både hovedpersonene og andre i dagens andre lokale kulturhendelse på museale føtter. Her er det Knut Chr. Hallan som får fart på smilebåndene.

TEKST OG FOTO: Svein-H. Strand 

Ålesund-jenta Jorun Blindheim Johnsrud (78) jobbet der i 20 år etter at hun kom til Son og traff sin ekte soning, Frank Johnsrud. Jorun var blant de sju-åtte damene som delte på den døgnkontinuerlige skiftordningen.

Ikke sjelden ble det dobbeltskift, som «sovende nattevakt» på arbeidsplassen i Meierigården, der Galleri Soon nå holder til.

For dette fikk hun 21. juni 2016, som den tredje – alle kvinner – Hallanderiets Ærespris med diplom utdelt av ordfører Tom Anders Ludvigsen.


Knut Chr. Hallan benyttet anledningen til å fortelle at æresprisvinneren var blant de aller første som kom med lokale gjenstander da det tidligere Norsk Emballasjemuseum i Oslo etablerte seg i Son og spisset konseptet med gjenstander fra lokale foretak. Her holder han et historisk verdifullt bilde fra telesentralen i Meierigården. T.v. Nelly Dolonen Jacobsen som også jobbet på sentralen i mange år.

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 21.05.16

Views: 50

Bilde, Historisk, Son sentrum, Stedsutvikling

Sagaveien – som den var og som den er

(Publisert 12.02.24) «Før og nå»-bilder fra store og små byer er tradisjonelt snadder i lokalavisene. Både for folk oppi årene og den yngre generasjon. Når det gjelder Son, så har det jo vært store endringer utenfor det antikvariske spesialområdet i Son sentrum. Spesielt i det vi i dag kaller Son Nord.

Her er noe vi tilfeldigvis kom over – Sagaveien som den var, ikke lenger tilbake enn på 1970-tallet, og som den er i våre dager. Nederst t.v. litt av Victoriagården som forlengst er revet. Utenfor: En lastebil venter på flere varer fra Viking Canning. I en periode gikk turen ikke sjelden til den svenske Vestkysten, der mange – akkurat som her i det nære – hadde fått sansen for silde- og salatproduktene. (FOTO: Vestby Historielag)

Views: 61

Aktuelt, Kåseri, Son sentrum

Fra en skummel isvandring i Son sentrum

(Publisert 03.02.24) Trappeglatt i gangstia fra Café Oliven og opp til platået. Bildet ble tatt for noen år siden. Men det er mye verre nå. Dette skjedde på vei hjem fra behandling for ryggplager: Da brukte redaktøren og en hjelper kanskje ti minutter – fra Storgata og opp hit. Det er der siste etappe av trappa opp til platået ved gamle Son skole starter. Sporet i snøen, i midten av stia og opp hit, var glatt. Svært glatt! LØSNINGEN BLE å feste hendene (i hansker) godt i Olivens grønnmalte plankegjerde – på venstre side i stia. Etterpå: I nettinggjerdet på høyre side mot Thornegården, og så dra seg videre opp – ett og ett skritt. Puh! Enda var jeg ikke hjemme – men heldigvis nesten. AVSLUTNINGSVIS må det jo være sagt at Storgata fra krysset med Kolåsveien også var bra skummel å gå, selv om det var litt strødd histen og pisten. Ja, vi hadde vært innom Apoteket i Son, der redaktøren blant annet kjøpte nye, kvasse brodder til dagens foretrukne skotøy. Det absolutt tryggeste var hoveddelen av gatelegemet – men der den ene bilen etter den andre kom oss i møte utenfor Son Blomster. OGSÅ DETTE løste seg greit – slik: Stå helt stille – så langt til siden som mulig. Signalisere kom-kom til sjåføren. Smile og hilse idet bilen passerer! Hilseplikten i Hollenderstaden gjelder fortsatt, mener jeg. Er du ikke sikker, sjekk hos Soon og Omegns Vel, davel! St.

 

Views: 43