Kategoriarkiv: Portrettintervju

Arkivsaker, Kunst, Portrettintervju

DEN SISTE BOHEM

Alf Løvberg – her i arbeidsantrekk – var både en dyktig maler og en skøyer. (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

(31.07.25) Etter ikke så rent få forespørsler, republiserer vi journalist Einar Galaaens flotte portrettintervju med Sons store kunstmaler Alf Løvberg.

Kan dette være en av sakene i Lokalmagasinet.no som har hatt flest visninger gjennom årene? Ja, det tror vi det kan være. Og ikke minst fordi den lå lenge med henvisning og lenke på forsiden i vårt tidligere design.

Intervjuet – med en innledende orientering om sakens bakgrunn – ble sist republisert i februar i fjor.

Alt i alt har vi funnet det mest hensiktsmessig å legge ut en lenke til denne publiseringen. Og lenka finner du nedenfor her:

https://lokalmagasinet.no/?p=21875

Views: 68

Historisk, Næringsliv, Portrettintervju, Son sentrum

Hans Jacob Hansen om gamle dager og da han puttet sukker i bensinen til tyskerne 9. april 1940

Av journalist Einar Galaaen, Vestby Avis, Høstmagasinet, oktober 1983.

(Republisert 20,06.24) (LM Arkivfoto/Sturla Strand) – Som niåring kjørte jeg brød fra Son til Hobøl. Blakken og jeg var like dovne. Vi stoppet halvveis. Blakken nappet gras, og jeg spiste markjordbær. Turen tok mange timer, den.

– Og opphissede kunder skjelte deg huden full, da du kom fram?

– Nei, dette var på 20-tallet. Vi ble ferdige til kvelden alle på den tida.

Hans Jacob Hansen, tredje generasjon kolonialkjøpmann i Son, inntil han leide bort forretningen til Sonja Nyland i 1973, tar VAs lesere med tilbake i tida. Til ei tid som gubbene på “Ljugerbenken,” eller “Losjen” som de selv kaller den, husker.

I “Losjen” treffes eldre soninger, noen vidt berreist, andre mer stedbundne. Et par karer fra Oslo er også tilsluttet denne ekslusive klubben på brygga i Son.

EN FORGANGEN TID

Hans Jacob Hansen lar oss gjerne ta del i en forgangen tid. 71 år gammel er han blitt, dårlig til beins, men navn, årstall og hendelser trekkes fram fra hukommelsen uten besvær.

– Bestefaren min, Aimar Hansen, var volontør på et trelastbruk før han startet sitt eget fima i 1870. De første lokalene lå i Løkkeveien, siden ble det Prestegårdsløkka, før han kjøpte Thornegården. Denne gården ble bygd i 1647, og er eldst i Son. Foruten kolonialforretning drev bestefar skredderverksted, slakteri, bakeri og skipshandel. Han leverte både proviant og nødvendig utstyr til seilskutene som trafikkerte fjorden, forteller Hans Jacob.

STORHETSTIDEN

Son i begynnelsen av 1900-tallet var noe annet enn i dag. Hermetikkfabrikk, to båtbyggerier, sagbruk og et yrende liv på brygga sysselsatte mange.

– Det var ingen som pendlet på den tida. Likevel var det mange som kom fra Oslo med pappabåten «Oscarsborg» på lørdags ettermiddagen. Sommerferien var kort på den tida. Oslofamilier leide seg inn i bryggerhus og andre værelser hos soninger. Familien bodde her, mens fedrene jobbet i Oslo. Johanne Koren drev pensjonat der trygdeboligene ligger i dag, sier Hans Jacob Hansen.

HESTEVANDRING

Firmaet Aimar Hansen fikk tilføyelsen “og søn” da Hans Jacob gikk inn som kompanjong under den første verdenskrig.

– Det var ikke strøm i Son på den tida. Kjøttkverna ble drevet av en hestevandring. En hest som gikk i ring og dro kjøttkverna ga meg samtidig en alle tiders karusell, minnes Hans Jacob.

– Etter at vi hadde fått strøm, kom det også bil på gården. Bestefar drev skysstasjon med hester. Far ble den første drosjeeieren i Son. I tillegg kjøpte vi lastebiler. Varene fra pølsemakeriet, slakteriet og bakeriet skulle leveres til kunder utenom Son. Vi leverte både i Vestby, Hvitsten, Hølen og Hobøl. Vi beholdt hestene lenge, far var glad i dem.

LÆRTE TYSK

På brygga var det et yrende liv. Mange seilskuter hørte hjemme i Son. Vi hadde også besøk av utenlandske skip. Jeg husker en tysker med navn Prosper. Ved landgangen stod det et stort skilt: “Zutritt verboten.” Jeg lærte tysk da, skjønte det betydde adgang forbudt. Det skiltet skulle vi hatt noen år seinere, 9. april 1940.

DA «BLÜCHER» BLE SENKET

– Vi hørte spetaklet da «Blücher» ble senket i Drøbaksundet. Resten av de tyske båtene trakk seg tilbake og duellerte med festningen. Plutselig hadde vi flere tusen tyske soldater i Son. Vi diskuterte hvordan vi skulle kunne møte fram til mobilisering, men fant ingen utvei.

SUKKERBITER

– Snart begynte okkupantene å rekvirere kjøretøy. Vi fikk gjemt unna en varebil på en gård. En personbil tok vi rotoren ut av. Men tyskerne tok far, og opplyste at han ville bli skutt om en halv time, dersom bilen ikke gikk. Da fant vi fram rotoren fra gjemmestedet.

– De tok Dodgen vår også. Men den kom ikke lenger enn til Tegnebyholtet. Jeg hadde lest at sukkerbiter var sunt for biler, gikk inn i stallen og tok noen sukkerbiter, som var tiltenkt hestene. De puttet jeg på bensintanken, sier Hans Jacob Hansen med et lurt smil.

ETTER KRIGEN

Etter krigen ble de fleste bedriftene i Son for små i konkurransen om markedet. Konkurransen rammet også firmaet Aimar Hansen og Søn.

– Bakeri og pølsemakeri måtte drives industrielt. Vi var for små til å følge opp. Pølsemakeriet sluttet vi med i 1948. Så satt vi igjen med kolonialbutikken. Men jeg falt av sykkelen og ødela hoften. Da leide jeg bort butikken til Sonja Nyland. Nå er det blitt selvbetjeningsbutikk, sier Hans Jacob Hansen.

PENSJONIST MED HUND OG BIL

Hans Jacob Hansen er nå en pensjonist med hund og bil. En skinnende blank Ford Taunus fra 1963 står i garasjen. Den er aldri ute i regnvær.

– Jeg snur dersom det begynner å regne, sier Hansen og klør Klang bak øret.

Views: 700

Kunst, Minner, Portrettintervju

DEN SISTE BOHEM

Foto: Sturla Strand © Copyright

Alf Løvberg 1899 – 1986
Intervjuet ble opprinnelig publisert i Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er tilgjengelige i originalkopier. Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen. Den spesielle anledning: 110 år siden maleren Alf Løvberg ble født. Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986. Bildene til denne publiseringen er fra fotograf Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet. Tilretteleggelse for republisering: Are Strand.
(Fra LM 22.04.09 (Tekst: Einar Galaaen) (Republisert 11.02.24) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det, når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.

Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.

 

Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.

– Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.

Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.

Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.

– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.

Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.


– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.

Nei, Løvberg har skapt seg en stil som gikk på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.

Den første tegningen
Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et lite forfallent hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.


– Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.

Akademiet – og Paris
Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under Ledelse av Christian Krohg og Halfdan Strøm. Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser. Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.
– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.


Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.

Bohem

Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.

– Samme hvor dårlig økonomien var, vi klarte å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på buss fra Moss til Barcelona etter jul, eller før om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.


 

På veggen her i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt!


Foto: Sturla Strand © Copyright

 

Views: 91

Portrettintervju

Son-entusiast med kunnskap og vilje

(Tekst og foto: Edmund Schilvold)

Han er regnet for å være en betydelig kapasitet på by- og regionforskning og kommuneplanlegging. I 2008 bestemte den utflyttede soningen seg for å prøve å gjøre noe for å redde framtiden til tettstedet han vokste opp i. Dermed ble Vidar Vanberg sentral i arbeidet med å lage et best mulig grunnlagsmateriale for en kommune-delplan for Son – en delplan som det er betydelige forventninger til blant befolkningen i Son, for å si det forsiktig.

(Fra LM 28.03.08) (Republisert 21.08.23 og 31.01.24)

Mange håper at en juridisk bindende kommunedelplan skal bringe tettstedet ut av det uføret som førte til den beryktede Son Havn Nord-utbyggingen. Et prosjekt mer enn 3000 mennesker protesterte på via nettet – og som har skapt spenningsforhold mellom lokalbefolkningen og myndighetene som man normalt forbinder med helt andre land enn Norge.

MOT OG FAGLIG TYNGDE

Da Vidar Vanberg entret Son for å bidra til kommuneplanarbeidet, var det et lokalt klima av harme og oppgitthet. Fortvilte leserbrev var blitt skrevet og demonstrasjoner avholdt i gatene, og i de mer private sfærer var de som representerte makten i kommunen allerede blitt flådd levende.

Men de konkrete resultatene av protestene var heller få – inntil man samlet seg bak kravet om en egen kommunedelplan for Son.

Til slutt ga kommunen etter. Det ble etablert en plangruppe der de ulike interessene i Son var representert, en gruppe som skulle gi kommuneplanleggeren i Vestby et best mulig utgangspunkt for å lage en delplan som ivaretar stedets særpreg og lokalbefolkningens interesser.

Vanberg ble lederen for denne gruppen. Med seg brakte han en faglig tyngde som knapt noen har våget å bestride.

Foruten å ha hatt prosjektlederansvaret i prosjekter for blant andre Miljøverndepartementet, Næringsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Olje- og energidepartementet, Handelsdepartementet og Distriktenes Utbyggingsfond, har han store kunnskaper om Sons historie –  grundig tilkjennegjort ved en lang rekke kåserier.

Likevel, andre og mindre modige personer ville nok ha rygget tilbake ved tanken på en slik utfordring, som attpåtil involverte omfattende gratisarbeid på fritiden. Men Vidar Vanberg får det hele til å høres ut som en vanlig dag på jobben.

Han er ytterst diplomatisk i sine uttalelser, faktisk så diplomatisk at vi nærmest må lete etter uttalelser som kan egne seg som sitat i en artikkel.

STOR SPENNING


Idet vi setter oss ned på Son Kro, med utsikt til fjorden og friluftsområdene på Laksa og Vardåsen, er plangruppens rapporter nylig overlevert til kommunen.

♦ Vanberg sier det ikke direkte, men spenningen fram til det første utkastet til en kommunedelplan kommer på høring, vil være intens. Vil kommunen ta hensyn til det arbeidet plangruppen har gjort, eller vil det bli nok en runde med konflikter?

♦ Alle vet at det er nå framtiden til Son skal avgjøres. Vil Son bare bli en liten og neglisjert ”bykjerne” i en ny Vestby-metropol? Eller vil Son beholde i alle fall en del av de kvalitetene som har sjarmert så mange besøkende og gjort befolkningen så opptatt av sitt lokalmiljø?

IKKE AKKURAT SEDAT
Vidar Vanberg har fulgt utviklingen over svært mange år.

Han vokste opp i Son på 40- og 50-tallet, og har gode minner fra en trygg barndom på sted der ”alle kjente alle” og vennligheten var stor.

– Det var et sted man ble glad i, slår han fast.

På fritiden var han særdeles aktiv i den lokale idretten. Senere  ble det gymnas i Moss, og studier i realfag på Blindern, Universitetet i Oslo.

Så – midtveis i studiene – ble han tilbudt en stilling som forskningsassistent på NIBR – Norsk institutt for by- og regionforskning.

Vidar Vanberg har hovedfag i geografi og lektorkompetanse i geografi, matematikk og kjemi. I tillegg har han gjennomført en rekke videreutdanningskurs innen samfunnsplanlegging, herunder et ettårig studium på Nordisk institut for samhällsplanering, i Stockholm.

CV-en hans er altfor omfattende til at det er mulig å nevne stort av den her, men han framhever at han har hatt ansvaret for en lang rekke forsknings- og planleggingsprosjekter i ulike deler av landet, og at han har drevet omfattende undervisningsvirksomhet ved flere av landets høgskoler.

Han har også fartet land og strand rundt som foredragsholder. At mannen er energisk, er det ingen tvil om.

19 BØKER OM LYDHISTORIE
Som om ikke det overnevnte var nok, har han også drevet betydelig forsknings- og forfattervirksomhet i forbindelse med norsk musikk- og lydhistorie.

Lydhistorie er Vanbergs store hobby og lidenskap, og han har gitt ut 19 forskjellige bøker om emnet i perioden 1982–2007.

– Det var et felt som det var gjort lite på, forklarer han. – Det eldste lydopptaket vi har, er faktisk så gammelt som fra 1879. Det eldste som er i så god stand at det kan spilles av, er fra 1889, kan han fortelle.

I sine foredrag og kåserier har Vanberg flere ganger benyttet historiske opptak for å gjøre personene han omtaler mer levende.

For noen år siden hadde han en serie kåserier som gikk for fulle hus på Klubben i Son – og av til var det så fullt at folk måtte nøye seg med å stå utenfor.

I 1999 fikk han Soningprisen for sitt arbeid som lokalhistoriker og folkeopplyser.

STYRKET VELFORENINGEN

Sin rolle som forsker og fagmann i forbindelse med planlegging og utvikling, forsøkte han imidlertid å holde atskilt fra besøkene i Son.

– Jeg ønsket ikke å opptre som fagmann her på hjemstedet, påpeker han.

Men gjennom sin rolle i plangruppen ble han det likevel. En av de utløsende årsakene var Son Havn Nord. Man kom til at velforeningen måtte styrkes, og i løpet av relativt kort tid klarte man å øke medlemstallet med flere hundre prosent!

Dermed fikk man et langt bedre grunnlag for å stille krav til kommunen, og et av resultatene ble altså vedtaket om at Son skal få en kommunedelplan.

Foto: Sturla Strand

– Vi er ikke imot endringer, men det må skje på en gjennomtenkt og helhetlig måte. Son er blitt utpekt som et av landets best bevarte tettsteder, og det medfører et ansvar, påpeker Vanberg.

Det er blitt laget planer også tidligere, men de var ikke av bindende karakter for kommunen. Dermed avstedkom arbeidet ingenting. En kommunedelplan, derimot, er juridisk bindende, slår han fast.

IMPONERT OVER ENGASJEMENT
OG RESULTAT

Prosjektets legitimitet er nært knyttet til dets bredde og grundighet. Nærmere 70 personer fra alle interessegrupper var med på et av fjorårets møter, og av disse gikk 35 til videreføring av arbeidet.

De fikk en måned på seg til å lage en handlingsplan for hva som bør gjøres, på kort og lang sikt.

Videre har plangruppen tatt imot innspill via en egen nettside, samt fra skolene og fra lag og foreninger. Momenter som er blitt vektlagt er alder, geografisk spredning og kunnskaper om de ulike emnene.

Vanberg kaller resultatet imponerende. Han anslår at kommunen på denne måten har fått mellom to og tre årsverk levert som gratis, frivillig innsats.

– Jeg er stolt av soningene. Det har vært en utrolig disiplin og arbeidsvilje her i Son. Et imponerende engasjement! Andre steder hører en ofte at folk gjerne skulle bidratt, men at de ikke har tid. Her i Son har folk nærmest stått i kø for å få være med. Resultatene av dette tar jeg med meg til NIBR, sier han.

FORTSATT OPTIMIST

Han er fortsatt optimist på vegne av Son, men mener at man nå må tenke seg svært godt om før man setter i gang flere storutbygginger.

– Framtiden til Son har alle muligheter til å bli bra. Men skal den bli det, må man nå senke tempoet, konsolidere og se på hva man vil med stedet. Skal det bli en drabantby, eller skal noen av kvalitetene som vi i dag forbinder med Son bevares?

♦ Noen hovedpunkter som Vanberg mener det vil være avgjørende at man tar hensyn til, er redusert befolkningsvekst (Vestby kommune hadde i 2008 en av landets høyeste, og tettstedet Son vokste med 30 prosent fra 1999 til 2006), en helhetlig trafikkanalyse, samt forsiktighet når det gjelder bruk av områdets knappe gjenværende arealer.

– Det er ikke for sent – ennå, konkluderer Vidar Vanberg.

Views: 1127

Portrettintervju, Presse

Nynorsking på heiltid

(LM Arkiv, frå 2002) (Republisert 13.01.24) – Nynorsken har rett til å leve! Om vi skal gje nynorsken gode vilkår, ja det er nesten eit spørsmål om ytrings-fridom, seier journalist Audhild Gregoriusdotter Rotevatn (28) frå Volda. Ho nynorskprofilerte seg sterkt allereie då ho nekta å levere grunnfagsoppgåva si i statsvitskap på bokmål.

Av Svein-Harald Strand. Portrettfoto: NRK/Ole Kaland

Rotevatn ikkje berre jobb-brukar nynorsk, som er nær dialekten hennar, og ferdig med det. Ho blæs skikkeleg i luren – for eit språk som fleire no ser så lite mening i at dei vil ha det ut som obligatorisk skulefag, mellom anna. Ja, eit språk som til tider blir så urbant mobba at sjølv eit og anna bokmålsmenneskje fér opp frå stolen for å seie stopp.

– Ja ein kan bli heilt oppgitt, sukkar ho. For misnøye og skepsis dukkar opp på dei mest uventa stader – også i eigne rekkjer.

Men samstundes er det faktisk svært store, lyse teikn å sjå på nynorskhimmelen. Til dømes eit nynorsk magister-gradstudium ved Høgskulen i Volda. Og eit nynorsk kompetansesenter i Førde, hjå NRK Sogn og Fjordane.

Sist, men ikkje minst, ein verkeleg milepåle: Windows Office er komen på nynorsk – som det 35. språket dataprogrammet er omsett til.

♦ Eigentleg er det litt rart, synes ho, at jamvel intellektuelle stiller spørsmål om nynorskens plass i vår tid. Som opplæringsspråk i skulen og som bruksspråk i samfunnet – ja, i det heile som eit moderne, levande og framtidsretta språk, som Rotevatn er overtydd om at nynorsk er.

– AFTENPOSTEN VERST
– Det som plagar meg mest er haldningane til hovudstads-avisene. Dei bør vere meir bevisste det ansvaret og den makta dei har. Det ville vere stilig og tøft om Aftenposten ville sleppe til nynorske reportasjar i spaltane sine. Den avisa er jo verstingen!

♦ På Universitetet i Oslo kravde dei at ho skulle skrive grunnfagsoppgåva si i statsvitenskap på bokmål. Men Audhild sa vestlandsfanden heller, skreiv den på nynorsk likevel, og fekk sin eksamen.

– Sånne kampar bør ein tore å ta, kommenterer ho.

No er det ho som tvingar bokmålskollegaer i NRK til å skrive nynorsk. Det vil seie: Hennar strategi er meir avansert enn som så. Der skal det gå på omsetjing begge vegar; frå bokmål til nynorsk, og frå nynorsk til bokmål.

– Med omsetjing begge vegar blir journalistspråket mykje meir aktivt og levande, forsikrar ho – sjølv om det til og med finst kollegaer som meiner noko anna.

AUDHILDS HUGLAUG
Før ho fekk snudd seg i NRK, dit ho kom til radioen hausten 1999, var ho nestleiar i Mediemållaget. Og meir er vel på gang. Om ho då rekk å ta i det når ho er ferdig med å handsame det daglege raset av tilbakemeldingar frå sjåarar.

Nokre av dei, målfolk på Voss, har starta eit huglaug i hennes namn, med vedtekter og greier. Dette var noko som førte til at Norsk språkråd offisielt registrerte ”huglaug” (for fanklubb) som eit av fleire nyord på nynorsk i 2001.

Litt seinare på hausten refsa ho sjefen sin, i et intervju der ho kommenterte kor ille det var at kringkastings-sjefen, i eit anna intervju, hadde forveksla Arnulf Øverland – riksmålsmannen! – med Ivar Aasen.

VERN MOT ENGELSKEN
– Eg synes nynorsk er eit så viktig språk at det ville vere synd om det skulle forfalla. Men det må vere eit språk som fornyar seg og lever i notida med tidas behov, seier ho og tenkjer ikkje minst på å få sett opp eit kringvern for så vel bokmålet som for nynorsken. Dette mot den sterke innverknaden frå engelsk.

På dét området kan vi vere endå meir modige enn det vi er, meiner ho og held fram islendingane med sitt særs utsette språk som eit godt førebilde i så måte.

– Sjå kor flinke islendingane er til å finne på nye ord til nye ting, ord som er tufta på deira eige språk og tradisjonar når det gjeld kva tydingar ord har hatt, kva dei har stått for, seier ho.

► Her er nokre eksempel: Telegraf blei rìtsimi (”skrivetråd”), teater leikhus, elektrisitet rafmagn (”ravkraft”). Om lag etter den malen er det ho kunne tenkje seg at vi gjorde det her heime.

– Det må ikkje bli komisk og teit, men naturleg, sjølv-forklarande, understrekar ho.

KNATTSPYRNALEIKUR BLEI FOR DRYGT
Ja, og ingen regel utan unnatak, sjølv på Island. For å halde oss innafor Rotevatn sitt arbeidsfelt no: Knattspyrnaleikur blei for drygt, sjølv for islendingane. Dei endra det til fòtboldi, flott nok.

– Eg meiner at det vi gjer hos oss no med fornorsking av engelske ord ikkje alltid er godt nok. Til dømes: Ordet sørvis er jo framleis eit engelsk ord, sjølv om vi har fornorska skrivemåten!

– Korleis kjem bokmålsfolk nynorsken best i møte?

– Som med all kunnskap, så må nynorskkunnskapane frå skulen haldas vedlke! Og språkmuskelen må stimulerast. Journalistutdanninga er ein god stad å begynne, fortset ho.

USEMJE I EIGEN LEIR
– Nyheitssjangeren verkar til å fungera best på bokmål for folk flest. Meininga bak orda vert tilslørt av nynorsk-journalistar, hevdar leiaren din i Mediemållaget, Terje S. Skjerdal. Kva er det som gjer at jamvel ein nynorskkollega kan seie noko slikt?

– Eg veit ikkje kvifor Skjerdal meiner det han meiner, men eg er usamd. Nynorsken er meir aktiv og direkte enn bokmålet, og eignar seg minst like godt til å formidle nyheiter.

– Og endå ein kollega, Sigvart Østrem i NRK, hevdar – i eit innlegg i Kringkastingsringens nettmagasin Kringom – at vi treng eit friskare og meir moderne nynorsk journalistspråk. Kva seier du til han og andre som måtte meine det same?

– Både ja og nei. Språket kan alltid verte betre. Men nei, eg synest ikkje språket er antikvarisk!

– Kompetansesenteret for nynorsk – hjå NRK Sogn og Fjordane i Førde – må då vere ei storhending for nynorsk-saka?

– Ja, men eg er truleg den einaste som meiner at Førde ikkje er den rette staden!

– Det burde kanskje vere heime i Volda, det òg?

– Det ideelle hadde vore å dela kompetansesenteret mellom Oslo og Førde. Vi treng å hjelpe interesserte bokmåls-journalistar. Nauda er stor! Vi må ha ein suppestasjon der folk er sultne, og eg veit det er mange nynorsksvoltne kollegaer i Oslo!

Det spørs om ho ikkje har rett. Men vi kan jo håpe på å få ei avdeling i Oslo – før suppa blir kald.

(Denne delen av intervjuet er innkjøpt av Nynorsk Pressekontor (NPK) og har vore publisert i fleire aviser som abonnerer på tenestene deira. Red.)

 

Ein ekkel dobbel Her og Nå

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn er ein journalist som brenn sterkt for både det eine og det andre. I denne delen av intervjuet vi hadde med ho, finn vi nok att mykje av den idealismen som ligg bak engasjementet hennar for nynorsksaka – endå det er ei stor avstand i tema.

Av Svein-Harald Strand
I august i fjor hadde ho eit innlegg i Journalisten der ho svara ein reporter i biletbladet Her og Nå som tok til motmæle mot NRK-kritikk for at dei har stole namnet deira.

 

– NRK Radio og NRK TV blir definitivt oppfatta som merkevarer. Er det ikkje litt søkt at ein i tillegg skal halde fram namn på interne produktar, meir og mindre skiftande programpostar, «spalter» osb. som merkenamn – og med same krav på rettsleg vern som merkjevarenamn i alminnelegheit?

– I utgangspunktet ikkje. Ikkje der programma er meint å vere stabile innslag over fleire år.

– Kor mange interne merkenamn-vern ville NRK trenge om dine krav til NRK-leiinga skulle føre fram?

– Det anar eg ikkje, og det er irrelevant.

– Har ikkje reportarer i NRKs Her og Nå eit problem med presentasjonen sin, når folk dei vil intervjue legg på røret fordi dei trur det er frå bladet Her og Nå?

– Nei, dette har eg opplevd sjølv. Reporterane i NRK Her og Nå er svært bevisste på problemet.

– Hadde du vore mindre lei og vonbroten, som du seier, om Her og Nå ikkje var eit «kulørt kjendisblad»?

– I prinsippet nei.

– Voner du også, som den tidlegare sjefen din i programposten Her og Nå, Kari Sørby sa til VG – at bladet Her og Nå snart går konkurs?

– Eg trur Sørby er blitt feiltolka her. Eg ynskjer ingen, verken journalistar eller andre, ut i abeidsløyse. Men eg ynskjer og ynskte at bladet skulle velje eit anna namn. Og då dei ikkje gjorde det, ville eg at NRK skulle kjempe hardare for å hindre dette. Det er ikkje ein kritikk mot bladet Her og Nå, men mot måten NRK forvaltar sine merkjevarer.

– Kvifor var du så overraska over at referat frå interne debattmøtar i NRK blir lekka til pressa, og er det så gale? Det er jo meir og mindre ei konsekvens av at det opne, prispåskjønna internbladet Rundtomkring blei nedlagd og erstatta av ei lukka intranettutgåve som sjølv pensjonistane ikkje har tilgang til?

– For å kunna ha fruktbare diskusjonar, må vi kunne stole på diskusjonspartnarene våre. Når debattar er meint å vere interne, er det brot på spelereglane å lekke ut dette. Det gjer også at ikkje alle meiningar kjem fram i interne diskusjonar; folk legg sensur på seg sjølv. Interne diskusjonar foregår i alle bedrifter. For at avgjerder som vert tekne, skal verte rette, må ein kunne drøfte problemstillingane utan at heile landet tar del i dei på eit tidleg stadium, meiner Audhild Gregoriusdotter Rotevatn.

RELEVANTE NETTSTADER (Nokre lenkjer er diverre blitt råtne.)

AKTUELLE ARTIKLAR: Interessant innlegg i Nationen – «Tabloid nynorsk? Ja takk!»: www.nationen.no

AUDHILDS FINE MORGEN-SPR�KPETIT I KRINGKASTINGSRINGENS MAGASIN: www.kringkastingsringen

AUDILD GREGORIUSDOTTER ROTEVATN SITT HUGLAUG: www.nt.ntnu.no

NYORDLISTE P� HEIMESIDA HOS HUGLAUGET TIL AUDHILD GREGORIUSDOTTER ROTEVATN: www.nt.ntnu.no

Views: 157

Kunst, Portrettintervju

DEN SISTE BOHEM



Foto: Sturla Strand © Copyright

Alf Løvberg 1899 – 1986

Intervjuet ble opprinnelig publisert i gamle Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er  tilgjengelige i originalkopier.Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen.

 Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986.
Bildet til denne publiseringen er fra fotograf
Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet.
Tilretteleggelse for Lokalmagasinet.no ved Are Strand

(Fra LM 22.04.09) (Republisert 14.12.22 og 02.07.23) (Tekst: Einar Galaaen) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.

Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.

Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.

♦ – Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet, slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.

MALERFRAKKEN

Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.

Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.

– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå. er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.

SELGER GODT

Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.

– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.

♦ Nei, Løvberg har skapt seg en stil som går på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.

DEN FØRSTE TEGNINGEN

Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et forfallent lite hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.

♦ – Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.

AKADEMIET ETTER TEGNESKOLE

Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under ledelse av Christian Krogh og Halfdan Strøm.

♦ Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser.

Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.

– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten, som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.

Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.

ÅRLIG TUR TIL UTLANDET

Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida, klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.

♦ – Samme hvor dårlig økonomien var, så klarte vi å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på å ta buss fra Moss til Barcelona etter jul – eller før, om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.

(Tilføyd 14.12.22 – om et bilde som dessverre ikke følger med her, men kanskje i en senere versjon.)

På veggen i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt! Foto: Sturla Strand © Copyright

Views: 645