Da Son fikk LANDETS FØRSTE LOKALLEKSIKON

(Januar 2003) Et unikt kulturhistorisk bokverk ble før jul lagt fram for salg: Son Leksikon, Encyclopaedia Sonensis, med Vestby Historielag som utgiver og lokalpatriot Ivar Gudmundsen som redaktør, er landets første lokalleksikon i det helt nære. Drammens-leksikonet som har rådd grunnen alene til nå, favnet en hel kommune.

Omfanget er imponerende: 420 sider med 1100 oppslagsord, og bak utgivelsen ligger det mange års nitid arbeid med å samle inn og strukturere hyperlokale fakta og bilder. Noen av de 360 bildene er klenodier som aldri før har vært publisert.

Boka koster kr 400,- og kan bestilles gjennom vår meldingstjeneste som du finner i toppmenyen. Lokale lesere kan trykke her for å få større plakat og lese hvor boka er å få kjøpt over disk.

Utgiveren har bestilt 2000 eksemplarer fra trykkeriet. I første del av opplaget som ble lagt ut for salg før jul manglet dessverre i alt rundt 30 bilder og øvrige illustrasjoner. Årsaken var en feil ved dataoverføringen av sidefilene, får Lokalmagasinet opplyst.

Views: 45

82 ÅR SIDEN TYSKERNE GIKK I LAND

Et historisk fotografi. Son torg om morgenen 9. april 1940. Dette var et av de første stedene der tyske soldater satte sine ben på norsk jord. Bak t.v.: En mann i dress snakker med en soldat. Legg ellers merke til at det er atskillig med snø på torget og på det lille vi ser av Laksa-landet og Skjæret. (Foto: Digitalt arkiv, Nasjonalblioteket)

(Publisert 09.04.22. Oppdatert 10.04.22) Rundt 1000 tyske soldater og overlevende etter senkningen av «Blücher» i Drøbaksundet er kommet til Son. Materiell og våpen er oppstilt på torget.

Ved dampskipsbrygga: DS «Oscarsborg I» som gikk fra Son på rutetid litt før kl. 07, på vei til Oslo som vanlig.

«Borgen», som rutebåten gjerne ble kalt, møtte etter kort tid en av «Blücher»s to følgesbåter (krysseren «Lützow» – ikke «Emden», som noen har ment).

Med to skudd rett foran baugen ble rutebåten tvunget til å stanse for å vende tilbake til Son med skadede soldater.

«Lützow» hadde selv fått en fulltreffer fra artilleriet på Oscarsborg festning, og hadde flere skadede og døde ombord.

Views: 1148

Norges eldste og verdens nest eldste ski funnet i Drevja ved Mosjøen

Foto: Per E. Fredriksen, Vitenskapsmuseet
Norges eldste og verdens nest eldste ski er rundt 5000 år gammel og ble funnet like nord for Mosjøen i Nordland. Drevja-funnet, som det kalles, flyttet Norges skihistorie dramatisk bakover i tid: Det er dobbelt så gammelt som Øvrebø-skia fra Vest-Agder, som lenge ble regnet som Norges eldste. Funnet ved Mosjøen er lite kjent blant folk flest og har lenge levd en anonym tilværelse i vitenskapelige kretser.
Av Svein-Harald Strand

Opprinnelig publisert i Mosjoen.com i 2002, senere i Lokalmagasinet.no.

Av alle funn som har en sikker datering, er det bare en ski – funnet ved Umeå i Nord-Sverige – som er eldre enn Drevja-funnet. Denne er ca 500 år eldre, forteller Steinar Sørensen ved Glomdalsmuseet i Elverum.

Dateringen av Drevja-funnet som Sørensen tok initiativet til og selv utførte med C14-metoden, fastslår at skifragmentene er fra en gang mellom 3343 og 2939 f. Kr.

De to godt bevarte delene på til sammen 65 cm danner bakparten av en ski, og ble funnet allerede i 1959.

Sørensen forteller at det dreier seg om ei ski laget av flaskved, motstykket til kalibrert kantved. Innslaget av kvist i trestykket er så stort at det trolig ikke har vært en glideski.

– Tvert imot tyder det på at skia har vært kledd med skinn for å gi enda mer feste, sier han.

Skidelene ble funnet her like utenfor ytterdøra, 190 cm under bakken. Foto: Øyvinn Hjorthen

Funnet ble gjort av Johan Kleivhaug på 190 centimeters dyp under dreneringsarbeid ved huset sitt på Nyland i Holandsvika ved Vefsnfjorden, halvannen mil nord for Mosjøen, i daværende Drevja kommune (nå Vefsn kommune).

Funnet ble gjort i myrjord 34 meter over havet, men like over havnivået for 5000 år siden.

Takket være Kleivhaugs vurderingsevne ble trebitene tatt vare på og sendt videre til Vitenskapsmuseet i Trondheim.

ANONYM TILVÆRELSE

Den arkeologiske sensasjonen har fristet en relativt anonym museumstilværelse i over 40 år. Funnet har også vært lite omtalt. Dette skyldes først og fremst at dateringen ble utført så sent som i 1993.

Selv etter at det ble klart at vi står overfor et av de to eldste daterte skifunn i verden, har det vært beskjedent omtalt, også i vitenskapelige kretser.

Ved Vitenskapsmuseet, en avdeling av Norges Teknisk vitenskapelige universitet i Trondhem, er det førsteamanuensis Lars Stenvik som har det faglige ansvaret for Drevja-funnet.

Stenvik forteller til mosjoen.com at klenodiet er utlånt til Sverresborg-museet/Trøndelag Folkemuseum i Trondheim, der det selvsagt er hovedattraksjonen i en permanent utstilling av gamle ski.

I RELATIVT GOD STAND

– Hvilken stand var skidelene i da dere fikk dem?

– De måtte prepareres en del, men var i relativt god stand, sier Stenvik.

Ski som er 4000-5000 år gamle er det ellers funnet bare noen få av, i Sverige, Finland og Russland. 

For å sette alderen i perspektiv: Den yngre steinalder regnes fra ca 2500 til ca 1500 f. Kr.

Det har i enkelte kretser vært sådd tvil om dateringen. Dette er det ingen grunn til, fastslår Steinar Sørensen.

I C14-metoden måles mengden av radioaktiv utstråling fra stoffet karbon.

Denne metoden regnes som den sikreste vi har for å tidfeste arkeologiske funn av organisk materiale.

Views: 1260

Seks bilder fra nytt galleri og verksted drevet av seks kunstnere

(Publisert 05.04.22) (Foto: Sturla Strand) 1. april til tross – noe aprilsnarr var det så langt ifra: Med lokaler sentralt i Sagaveien fikk Son enda et galleri, som attpåtil er kunstnerdrevet.

Navnet er kunstSONen – med det informative «etternavnet» Galleri & Verksted.

Hele seks kunstnerne står bak det nye tilbudet i det nære, og de er:

Margrethe Oleivsgard Stenslund, Cecilie Løvik Sveen, Reidun Falk, Birgit Grydeland, Mona-Lisa Wetting og Kristin Vibeke Jørgensen.

At de satser i Son sier litt, siden ingen av dem er hjemmehørende i Son.

Det vanket både ros og blomster da galleri kunstSONen åpnet dørene for publikum. Her er et av kollektivets medlemmer Kristin Vibeke Jørgensen med dagens første bukett.

Hodeplagg i friske farger og varierende, men også blant annet flotte halsbånd, var å se på dette utstillingsbordet.

Plassen er godt benyttet. Her har fotografen også fått med litt av nabolaget. Lett å finne fram blant viktige dagligtilbud i det nære, må det være lov si. 

Ikke bare bord, men også hyller er tatt i bruk for å få vist produktene slik de tar seg best ut.

Et avsluttende nærbilde fra hylla vitner om både kvalitet og originalitet.

Views: 90

Tegning som språk – i møte med kunst

(Publisert 05.04.22) Boka Digital og analog tegning i museet som slippes nå i april handler om hvordan tegning kan fungere som et språk i møte med kunst. Å tegne i museum er ikke et nytt fenomen. Men hvem tegner – og hvordan påvirker tegningen betrakteren? Er opplevelsen av å tegne annerledes når vi bruker et digitalt tegnebrett enn når vi bruker blyant og papir?

(Redigert pressemelding) Artiklene i boka gir innsikt i og nye perspektiver på digital og analog tegning ved å åpne opp for ulike blikk på tegning fra forskjellige fagområder. Målet er at tegneprosesser som finner sted i utstillinger, skal bidra til å etablere et inkluderende museum for framtiden og inspirere til tegnelyst.

Nasjonalmuseet har gjennom flere år hatt søkelys på digital og analog tegning gjennom et prosjekt som ledes av kurator/formidling Anna Carin Hedberg og prosjektleder Rikke Lundgreen.

Som redaktører for denne antologien drar de veksler på sin praksis både fra Nasjonalmuseet og som utøvende kunstnere.

– Når vi undersøker tegning som formidling i museum, spør vi oss om tegning kan bidra til ytring, og til å styrke troen på ens egen opplevelse i møte med kunst, sier Hedberg.

– Gjennom fordypningsprosjektet om digital og analog tegning ønsker vi å gi innsikt i og nye perspektiver på tegning, supplerer Lundgreen.

Tekstene er et resultat av samtaler med forfattere fra forskjellige fagområder.

– Vårt mål er at tegneprosesser som finner sted i utstillinger, skal kunne bidra til å etablere et inkluderende museum for framtiden og inspirere til tegnelyst. Vi ønsker at boka kan nå både ansatte i museumsfeltet, men også kunstnere og andre som arbeider med undervisning i tegning understreker, Lundgreen.

– Et mål med boka har vært å kombinere tekster som beskriver både praktisk erfaring og teoretisk refleksjon, sier Hedberg.

– Vi ville vite mer om hvordan formidlere, lærere og kunstnere arbeider med tegning i møte med publikum. Hva slags erfaringer hadde de, og hvilke utfordringer støtte de på i sitt arbeid med formidling, undervisning eller i egen kunstnerisk praksis, oppsummerer Hedberg.

Foruten Lundgreen og Hedberg har Ida Hove Solberg og Marianne Yvenes bidratt til Digital og analog tegning i museet – som del av redaksjonen i Nasjonalmuseet. Boka er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og Museumsforlaget, og det er finansiert av Sparebankstiftelsen.

BIDRAGSYTERE:

  • ELLEN MARIE SÆTHRE-MCGUIRK
  • MINNIE SCOTT
  • ANNA CARIN HEDBERG OG RIKKE LUNDGREEN
  • TIRIL SCHRØDER
  • MICHAEL HANSEN

 

Views: 47

«Opplevelser av olje» – kunstnerisk forskningsprosjekt

(Publisert 04.04.22) Antologien Experiences of Oil er tredje del av et kunstnerisk forskningsprosjekt, Opplevelser av olje, som startet med en forskningskonferanse i Stavanger kunstmuseum høsten 2020. Andre del av prosjektet er utstillingen Opplevelser av olje, kan oppleves i Stavanger kunstmuseum til og med 18. april.

(Redigert pressemelding) Professor Anne Szefer-Karlsen, leder for Masterprogrammet i kuratorpraksis ved Universitetet i Bergen, og konservator ved Stavanger kunstmuseum, Helga Nyman, er fagredaktører for boka.

De er også kuratorer for utstillingen Opplevelser av olje i Stavanger kunstmuseum.

Redaktørene peker på at de som virker innenfor oljeindustrien trenger et større intellektuelt rom for å utforske opplevelsen av å være borger i en oljenasjon. Og at kunst kan være en plattform for dette.

I antologien har fagredaktørene inkludert tekster og kunstneriske bidrag som tar utgangspunkt i kunstneriske praksiser. Gjennom disse analyseres erfaringer med å leve i et oljeproduserende land.

Boka består av bidrag fra store deler av den oljeproduserende verden: Norge, Australia, Kuwait, Irak, Iran, Venezuela, Nigeria, USA, New Zealand, Qatar, Saudi-Arabia og Algerie.

BIDRAGSYTERE:

  • Hanne Beate Ueland
  • Anne Szefer-Karlsen
  • Ragnhild Aamås
  • Marianne Heier
  • Remco de Blaaij
  • Murtaza Vali, Mattin Biglari, Nelida Fuccaro, Laura Hindelang, María Esperanza Rojo Jiménez og Sanaz Sohrabi
  • Anna Ihle
  • George Emeka Agbo and Iheanyi Onwuegbucha
  • Christopher Cozier and Roshini Kempadoo
  • Melissa Gronlund
  • Monira Al Qadiri

Boka er blitt realisert med støtte fra Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen, Fritt Ord, Kulturrådet og Stavanger kommune.

Views: 44

NYTT TIÅR UNDER ØYFJELLET

(Publisert 04.04.22) Dette kåseriet skrev jeg engang på 1980-tallet, og det ble opprinnelig publisert på LMs første publiserer, i 2003. Det har derfor ikke vært ordinært tilgjengelig annet enn på Internet Archive. I en gjennomgang av kopien før denne republiseringen har jeg bare gjort noen små endringer, mest for lesbarhetens skyld. 19 år er gått siden jeg selv leste dette. Det ble et hyggelig gjensyn, og kåseriet vil få sin plass i en tekstsamling som skal være ferdig når jeg nedlegger min journalistiske penn. Red.

En fin senvinterdag under Øyfjellet i byen midt i Norge. (Foto: Øyvinn Hjorthen)

Nytt tiår under Øyfjellet

Et nytt tiår har satt seg under Øyfjellet. Mosjøen har 4490 innbyggere og et snev av småbysyke. Av landets 19 ladesteder er nå bare Mo og Namsos større.

Jo, det står svart på hvitt i min kjære ”Fasiten – almanakk for ungdom”. Den ferske industribyen er til og med større enn Steinkjer, såvidt.

Men akk, du min almanakk har jo også en annen statistikk. Den sier at dersom vi regner med bykommunene, så er Mosjøen helt nede på trettifemteplass i innbyggertall.  

Byen som vi vokser opp i, selv om den ligger midt i Norge, er langt fra å være noe som helst slags midtpunkt i vanlig forstand. Karakteristikken ”Knutepunktet på Midt-Helgeland” er ikke akkurat noe å briske seg med. Det gjør vi da heller ikke.

SEINT PÅ HØSTEN i 1960 begynner det første etterkrigskullet å lese hos presten. I august har flesteparten begynt på realskolen. Kanskje med litt mageknip. Matematikk er splitternytt for oss. Etter den første matematikktimen blir bokstavene X og Y aldri mer det de har vært.

«Mosjøen interkommunale høgere almenskole», tenk det! Splitter ny er den også, skolen ved Byparken. Oj, se de smale klasseromsvinduene – oppe ved taket og nede ved gulvet!

– Moderne arkitæktur, førstår du!       

HVOR ER VI i den store historiens løp? Jo – ikke mer enn drøye 15 år er gått. Bare 15 år siden gleden eksploderte i Norge og i lille Mosjøen, midt i det lange, okkuperte landet vårt.

For oss vordende konfirmanter er krigen historie. Det hjelper ikke at denne historien er så nær at foreldrene våre – foreldrene til oss ynglinger – var en del av den. Våre foreldre er jo nesten gamle, synes vi.

Ja, tidsbegrepet i forbindelse med fortida er en høyst relativ sak. Den annen verdenskrig, det er skolepensum; rett og slett et lite hav BAKOVER i tid! For oss unge.

Vi som stormer FRAM! Fram gjennom gatene på sykkel, spark, ski og – ja: Tilogmed på skøyter, når striregnet kommer og lager speilholke mellom brøytekantene og vi såvidt rekker å få jernene skrudd på beksømskoan før han Jakob Asprem og de andre brøytekaran kommer med strøsand som risler ned fra lasteplanet på kommunebilene.

Og vi stormer fram gjennom de stadig flere og stadig tykkere bøkene som vi leser stadig fortere – nå også på et fremmed språk, og snart to. Fram gjennom klassetrinnene. Fram gjennom de blendende forelskelsene!

Og vi stormer, nei vi raser, videre; stadig videre. Mot de VOKSNES REKKER! Gjennom filmene – selvsagt også gjennom filmene! Filmene på «Mosjøen Komm. Kino»; den rare, røde brakketarmen ved den forblåste elvebakken i sørenden av byflata. Kinobrakka blir etter hvert solid bardunert for  å stå av både den verste sørvesten nedover Trangskaret og et amerikansk filmrepertoar med en stadig tyngre og bredere lydfront.

I KRIGSFILMENE som kommer på rekke og rad med skamløs heltedyrkelse av våre, gjerne glattbarberte, gutter i felten, er det etter hvert som om vi sitter midt i ragnarokket. En bølge av vibrasjoner løper fra vest til øst gjennom den smekkfulle salen i den slitne krigskonstruksjonen når kanonbatteriene spyr ut salve på salve.

Nei, krigen, sa du? Det er altså PÅ FILM. Vel står det en og annen tyskerbrakke igjen i byen, ikke bare kinobygningen, men ellers er det lite, om noe, som minner om krigstida. Mosjøen ble lite merket, rent fysisk. Her falt jo ikke ei bombe. Kanskje er det med på å gi avstand?

Sist, men ikke minst: Samfunnet er i rivende utvikling! Gjenoppbyggingen av landet og økonomien har vært en suksess. Ja, hele den vestlige verden peser fram som et lokomotiv, med tekniske nyvinninger som legger grunnlaget for nye eller forbedrede produkter.

Arbeid til stadig flere gir mer penger å kjøpe for. En karusell er satt igang. Med oss etterkrigsbarn hvinende ombord.     

Også på kulturfronten dukker det stadig opp noe nytt og tildels spektakulært. Ikke minst innenfor underholdningskulturen. Rock`n roll has come to stay! Nye grupper og sangere lanseres på løpende bånd.

Det er liksom det gjærer og syder – også i oss selv. Er det noe rart at krigen er langt, langt borte?

OG NÅ: EN NY EPOKE skal begynne i våre liv.

Du ska vel konfirmeres?    

– Konfirmeres? Ja ke eillers!

Ja ke eillers?   

I juni året etter står vi så i Guds åsyn «for presten».

For våre stolte foreldre som sitter tett på de harde kirkebenkene, er det bare en håndfull strevsomme gjenbyggingsår mellom fredsvåren og denne konfirmasjonssøndagen i den nøkternt vakre Dolstad kirke.

Hvor kort tid det egentlig er, bakover til 1945, det skal konfirmantene engang komme til å fatte. Men ikke fullt ut før de ser egne barn vokse opp!  

Denne konfirmasjonsdagen er en dag å huske. For resten av livet – for resten av det VOKSNE livet som de sier at vi nå står ved terskelen til – vil vi huske denne dagen. Det føler vi så sterkt der vi står i de kvite kappene våre og prøver å ikke se ned i gulvet hele tida.

Vi vil huske ikke bare en lang konfirmasjonshandling med både forventning og usikkerhet – også med hensyn til den kristne troen som vi står der for å bekrefte.

En blanding av glede og alvor som vi ikke har støtt på før, har samlet seg opp og ligger og trykker på i brystkammeret.

Nei, ikke bare det som skjer i kirka vil vi huske, og ikke bare gavene som begynte å komme inn av entredøra allerede i går kveld. For Vårherre har også vært så god å se til at søndag den 4. juni 1961, også blir årets første sommerdag på Helgeland.

Sol og 20 gode grader i mosjøgryta. En dag med en praktfull frisket som bare oppstår på forsommeren, før alt er fullbåret, mens kraften fortsatt river i alt levende og driver saft og sevje gjennom vinterhard materie.

PÅ HJEMVEIEN står sola rett i fjeset på oss da vi svinger av fra Skjervgata. I Kirkegata er de stramme bjørketrærne ennå ikke blitt skamfert av fluorrøyken fra aluminiumsverket, som kom i gang for tre år siden –  et næringslokomotiv som er og blir til glede for alt i alt flere tusen mennesker på Midt-Helgeland.

Alt er liksom høytidsfint tilrettelagt i Kirkegata, med flagg og nyss utsprungne, kvasst grønne bjørkekroner på begge sider. To stramme rader på neverkvite legger oppover den lange ”gogato våres”, hvor folk også i de aller eldste mosjøtider fartet til og fra kirka.

SÅ ER VI ALTSÅ blitt voksne. En uensartet liten flokk som den neste søndagen – med illrøde kinn på kne foran alteret der vi mottar Kristi legeme og blod – kjemper sitt livs kamp mot det veldige knisetrollet som sprenger på inni den uferdige bringa.

Bare fordi en eneste knisus ikke kunne dy seg.

Keitete dagdrømmere, søkende talenter av mange slag; gode venner og dårlige uvenner, mammagutter og pappajenter, kjekkaser og reddharer, lett bortskjemte, lett undrende etterkrigsbarn.

Voksne – vi?

SVEIN-HARALD STRAND

 

 

Views: 176

Aprilspøk slo an – og i natt er det nedetid

(Publisert 02.04.22) Uten at vi har noe konkret tall å vise til – fordi deler av telleverket ligger nede – så er det klart at gårsdagens aprilspøk i LM slo an, ikke minst på Facebook.

Besøkstallet steg jevnt utover dagen.

Skal de ikke ha noen aprilspøk i år, lissom.

Aprilspøk forbys? Nei, nå… (Foto: LM Arkiv/exchng)

 

Men sent på kvelden kom den da – etter tidkrevende omredigering av en lang og omstendelig begrunnet aprilspøk som ble benyttet, og henvist til i flere medier, for mange år siden.

Og altså: Den årlige «Jugerdagen» skal bevares – og videreføres ikke minst i pressen – som den fine tradisjon den er. Selv «altstyrende» EU har bare å holde fingrene av fatet!

Men et viktig premiss gjelder fortsatt: Dagen derpå skal «APILSPØK-STEMPELET» kommuniseres! Entydig og på god plass. Det har vi hermed gjort.

Vi minner samtidig nattens faste nettsurfere om at Lokalmagasinet.no ikke vil bli tilgjengelig i natt. Fra midnatt og til kl. 06:00.

Da skal vårt vertskap Nordic Hosting AS gjennomføre en større oppgradering av datautstyr der bl.a. kundenes nettsider og kundesidene deres er forankret.

Views: 59

APRILSPØK i pressen kan bli FORBUDT!

(01.04.22) (SISTE – 21:41) (Reporter Svein-H. Strand) På en dag hvor nyhetsredaksjonene i Norge og en rekke andre land kan «ta den helt ut» og gjøre sitt for å markere Jugerdagen 1. april, så forberedes det i Brussel et EU-direktiv som i praksis kan bety slutten på denne lange tradisjonen.

Illustrasjonsfoto: LM Arkiv

Det betyr ikke nødvendigvis at EU-byråkratiet har mistet all sans for humor og tradisjoner.

Saken er nemlig den at det er avdekket såkalt «major basical legal problems» i tilknytning til det omdiskuterte Datalagringsdirektivet.

Et direktiv som indirekte rammer aprilspøktradisjonen midt i mellomgulvet.

SÆRSKILT LAGRINGSFORSKRIFT

I utkastet til en særskilt lagringsforskrift som blir lagt fram 1. mai – rettet mot «allmennmediers nyhetsproduksjon», som det heter – er det nemlig forutsatt at det skal gjøres unntak for «saker som er uten noe som helst hold i virkeligheten og kun skrevet og publisert for å fokusere på mediet selv og følgelig ikke har noen samfunnsmessig funksjon.»

Dette får Lokalmagasinet.no opplyst fra kilder på nettsamfunnet Twitter som står den norske motstanden mot datalagringsdirektivet nær.

I disse dager faller det også naturlig – påpekes det av skeptikerne på Twitter – å se til ny russisk lovgivning som åpner for fengselsstraff på inntil 15 år. Dette for å formidle «usanne opplysninger» om statens gjøremål og tilstand.

I Norge er det så langt bare en håndfull personer i det juridiske miljø som er informert om denne saken, og opplysningene er kommet via meningsallierte innenfor selve EU-systemet.

UTLUKINGSMEKANISME MULIG Å PROGRAMMERE?

Men hvordan man lovteknisk sett skal kunne lage et unntak for én dag hvert år – og samtidig være helt sikker på at det virkelig er en aprilspøk – ja, det er problemstillingen i et nøtteskall.

SKUDDÅRENE er blant de mange problemer man støter på når det gjelder mulighetene for å få programmert en effektiv utlukingsmekanisme for hele EU-området, blir det påpekt.

Men det kanskje viktigste problemet – og som kan ende med et totalforbud mot det som i de første utkastene også benevnes som «bevisst nyhetsløgn» – er lokalpressen.

Ledende eksperter innenfor både medier, IKT og jus som har vært konsultert (med de høyste timesatser som er sett i EU-systemet) for å sikre taushetsbehovet, har sett på problemet.

Denne såkalte «1. april-gruppen» er helt enig om at mulighetene for å identifisere og skille mellom bl.a. overdrivelser og bevisst fantasi er, sitat fra den foreløpige norske oversettelse: «overveiende grensende til det umulige, slik at bare et direkte forbud med et straffebud i bunnen kan løse problemet i forhold til å få gjort Datalagringsdirektivet til det effektive redskap det var ment å skulle være.»

Men det helt avgjørende, mener ekspertgruppen, er problemet med de framvoksende nye lokale nyhetsmedier på internett som ikke har noen forankring i papirutgave, og som kan endre innholdet i sine saker gjennom hele døgnet.

Nettavisene har ofte også ingen eller dårlige kildeangivelser for sine nyhetssaker, særlig de første versjonene i saker som utvikler seg gjennom døgnet.

LEKKET SOM «PRØVEBALLONG»

Saken er da også blitt lekket til bl.a. LM som «en prøveballong» for å bli offentliggjort på selve 1. april. Og med et øye til at LM er et eksempel på et moderne superlokalt nettmedium som ofte er tvunget til å benytte seg av anonyme kilder. Dette spesielt når viktige nyheter for lokalsamfunnet førstegang-publiseres.

Det er ventet at representanter for våre kilder i denne saken vil stå fram etter at det har vært holdt en uformell orientering for partilederne på Stortinget like etter påske.

 

Views: 60