Av Reidar Johansen. Har også stilt bildet til disposisjon.
(Fra LM 06.02.08) (Republisert 17.06.23) MS «Santos» var en tidligere engelsk minesveiper som ble bygget i Kanada og tjenestegjorde i England under 2. verdenskrig. Etter krigen ble MS «Santos» ombygget til havgående tauebåt ved Son Slip og Mekaniske verksted.
MEN I 1951 SKJEDDE DETTE: Kaptein Alf Mortensen sendte MS «Santos» til Bergen for å hente sin nyinnkjøpte MS «Spica» til Son for restaurering. Unge Marcus var med på turen som matros.
Turen til Bergen forløp uten problemer. Men på turen tilbake – da båtene var kommet et stykke opp i Oslofjorden og man kunne se Jeløya i det fjerne – ble kapteinen kaffetørst. Han beordret da Marcus til å ta roret, og ga følgende ordre: ”Styr på Gullholmen”.
MARCUS VAR TOMTEARBEIDER og altmuligmann ved Son Slip og Mekaniske verksted; æreskjær i sitt arbeid, og fulgte ordren til punkt og prikke.
Han styrte «Santos» – med «Spica» på slep – rett på Gullholmen så flisene sprutet!
– Hvorvidt dette var begynnelsen på en lysende karriere som styrmann, er for meg ukjent. Men episoden husker jeg spesielt godt I samarbeid med Peder Fiskhov fikk jeg nemlig jobben med å reparere «Santos». Reparasjonen var betydelig. Det meste av bauen på «Santos» måtte skiftes. Dette sier Arne Reidar Johansen, Reidar Johansens far. Arne Reidar arbeidet som båtbygger ved Son Slip og Båtbyggeri / Son Mekaniske Verksted fra 1939 og helt fram til 1955.
Illustrasjon: Maleri av Dørnberger – et av hans flotte vintermotiver, fra 1888. Og er også dette med motiv fra Son? Ja og nei. «Dampen» har han nok – fra ståsted nedenfor sitt atelier i Strandgata – plassert i Sonskilen, og så med kunstnerisk frihet flyttet landskapet i bakgrunnen så det passet i komposisjonen.
Det var en samferdselshistorisk milepæl da rutetrafikken med dampskip erobret Oslofjorden i 1850-årene.
Av Svein-H. Strand
Dampskipstrafikken over Son startet i 1855, men det finnes dessverre lite historisk materiale fra virksomheten de første årene.
Vi må anta at det ikke var noe stort omfang på trafikken, og at den interne trafikk i fjorden var preget av både seil og damp i en overgangsperiode.
(Fra LM 27.11.21) (Republisert 27.05.24)
Et vendepunkt rent profesjonelt var opprettelsen av rederiet A/S Alpha i Moss 15. september 1892.
MOSS-CHRISTIANIA
Rederiet betjente ruten Moss–Christiania, med flere anløp underveis, og fikk sjøsattsin første D/S ”Alpha” i 1883. Ordinær rutegående trafikk startet i juli samme år.
I likhet med de to neste ”Alpha”-båtene, og det senere søsterskipet ”Beta”, befordret den første både passasjerer og gods. Det var en damplekter i stål, og kunne ta 30 passasjerer og cirka 60 tonn last.
Snapshot med glade, sommerkledde passasjerer ombord i DS «Alfa 1» ved dampskipsbrygga i Son. År og fotograf ukjent. (LM Arkivfoto)
«
Den siste ”Alpha” seilte i rute på Oslo helt til 1940, da den ble solgt til Oslo kommune etter 35 års tjeneste.
HVA ELLA WIGER FORTALTE
Jeg intervjuet en gang Ella Wiger fra Kongshavn på Nordre Jeløy. Hun fortalte at hun var en av de første passasjerene som reiste med rederiets dampskip i Oslofjorden.
I 1973, da jeg intervjuet henne som journalist Moss Dagblad, var hun 88 år og en av de to eldste fastboende på Nordre Jeløy.
– Jeg var seks år gammel da jeg reiste med ”dampen” for første gang. Så det må havært i 1892, med D/S ”Alpha”, fortalte hun.
Men det var nok året etter, for den båten ble ikke levert fra verftet i Fredrikstad før i februar 1883, vet jeg nå.
– Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet, (ved grunnestakene ytterst i Sonskilen, min anmerkning) fortalte Ella Wiger.
Slik ble Son betjent i rundt sju år. Det var nemlig først i 1909 at dampskipsbrygga ved Son torg ble tatt i bruk.
(Øvrige kilder: Borreminne 1992: ”Bastøferge-selskapet 100 år”; Per Schulstad: ”Trekk av lokalfartens historie i Oslofjorden”; Soon og Omegns Vel, 1979: ”Sider fra Soon”; Bjørn Linnestad: ”Vestby og skutene”, Vestby Historielag, 1988.
Slik tilfellet er med de øvrige historiske artikler i Lokalmagasinet, vil denne artikkelen bli endret etter behov. Vi tar imot bidrag fra alle som har opplysninger å gi, muntlig eller skriftlig. Alle kilder som vi bruker opplysninger fra, vil bli kreditert. La oss også høre fra dere som vet om noen som vet noe!
(Publisert 08.05.24) Tidlig på 1930-tallet flyttet Lars og Per Svelland fra Oslo til Moss og satset på tran- og sildoljeproduksjon. Virksomheten fikk en brå slutt da krigen kom og tyskerne gjorde lokalene om til hestestall. Etter krigen måtte virksomheten bygges opp igjen, og det ble en kort periode med malingsproduksjon i tillegg til tran og sildolje.
(Redigert tekst fra bedriftens hjemmeside.) I 1978 begynte familien med marin virksomhet, og Ketil Svelland (i dag daglig leder) jobbet som dykker. Tidlig på 80-tallet tok så Ketil dykkingen med seg til familiebedriften og etablerte et dykkesenter med tilhørende butikk for dykkerutstyr, et verksted og tilbud om dykkerkurs.
ARBEIDSDYKKING ble etterhvert hovedvirksomheten, noe som resulterte i at verkstedet og kursingen måtte vike unna, for til slutt å bli nedlagt.
Familien Svelland begynte tidlig å investere i utstyr for berging og heving av båter som hadde havarert eller sunket. Og oppdragene strømmet inn.
– Det var lettere å kvitte seg med søppelet før, man hadde egne dumpefelt for båter, men med tiden har det jo blitt vanskeligere. Myndighetene har innført metoder som er mer riktig for miljøet, og med det kommer det strengere krav. Kambo Marina har til enhver tid møtt disse kravene, forklarer Ketil Svelland.
Akkurat dette har sørget for at de ikke har måttet ta en pause eller legge ned virksomheten, noe deres konkurrenter ble utsatt for.
KJØPTE FORELDRENES BEDRIFT
I 1989 kjøpte Ketil virksomheten av foreldrene sine og fortsatte å investere i utstyr da arbeidsdykkingen holdt driften i gang. Han investerte tidlig i lektere som han brukte under maritime oppdrag eller leide ut.
Han var den første som brakte lektere med kran i Oslofjorden. Allerede på 90-tallet begynte Kambo med utleie av fendere til oljebransjen. De var da Nordens første til å tilby denne tjenesten.
I 2018 fikk Kambo Marina konsesjon til å drive mottak og gjenvinning av kasserte fritidsbåter. Det hadde blitt etablert en statlig ordning for finansiering av innsamling og gjenvinning av fritidsbåter.
Nok en gang satser Kambo Marina på nye muligheter og blir nå aktive på mottak og hugging av båter som finansieres av staten.
Denne tjenesten bare øker i omfang. Og i 2020 satser de på å få bygget en ny stor hall for demontering og gjenvinning av kasserte fritidsbåter. Med dette nybygget kunne all aktivitet foregå innendørs.
Hele tiden har firmaets virksomhet gitt miljøgevinster innen marin forsøpling.
De gjør det lille ekstra for miljøet, om det er å heve en gjenstand fra havets bunn eller å transportere søppel sjøveien etter øyrydding eller hyttebygging.
I dag har Ketil sønnene sine, Christopher, Henrik og Ole, med på laget.
Neste generasjon er klar til å utvikle bedriften videre.
– Vi fjerner tikkende miljøbomber og trives godt med det, understreker de.
Views: 65
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
