Kategoriarkiv: Yrkesfiske

«Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk»

Dette interessante og historisk svært verdifulle fotografiet av Sonskilen, den nære bebyggelse og litt av Laksa-landet er fra 1929. På Laksatangen ser vi oljetanken som ble sprengt av en  gruppe motstandsfolk fra Follo under 2. verdenskrig. Bildet er i privat eie, levert av en leser for digitalisering.

(Publisert 13.04.24) Ved en kongelig forespørsel av 1743 om fiskerienes betydning i Vestby og hvilke fiskesorter som forefantes, kunne sogneprest Wessel gi følgende svar:

«- Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk som dog ikke falder i mængde uden aleene Makrell som om Høsten af Strandsidderne i Sogn undertiden fanges i nogen Mængde. Dog er folk her ikke synderlig driftige i at betiene sig af Fiskeri.»

Av Ivar Gudmundsen

Wessel hadde sikkert rett. Soningene på den tiden hadde vel stort sett sitt utkomme på annen måte. Selvsagt ble det fisket og brukt fisk i det vanlige kosthold. Spesielt i ufreds- og barkebrødstider var nok fisken et godt tilskudd, men fisket som hovednæringsvei spilte mindre rolle, da det ikke fantes markeder.

Det var først i siste halvdel av 1800-tallet at fisket fikk spesiell betydning som næringsvei. Årsaken var økningen i byenes folketall og et større og kjøpevillig marked, særlig Kristiania.

Ifølge folketellingen av 1865 drev bare seks personer i Son med fiske. I 1900 var det 28 personer som fisket, noen på deltid.

På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mindre enn tre personer med tittel fiskehandler i Son, men det var bare Edvard Jacobsen som drev det litt stort. Han mottok store mengder ansjos og tilberedte den for en svensk oppkjøper.

Etter første verdenskrig kom Soon Hermetikfabrik i gang. Denne gav fiskerne nye avsetningsmuligheter. (Kilde: “Sider fra Son”.)

OVER 40 FISKERE I SON

Fra denne tid ble det drevet et utstrakt fiske i Son. Oslofjorden var en av landets rikeste fiskefjorder. I 1940-åra var det registrert over 40 fiskere i Son og omegn.

Det ble drevet fiske både fra skøyter og mindre båter, etter sild og brisling, torsk og sei, makrell, hummer, reker m.m. Det ble fisket med vad og landnot, drivgarn og snurpenot, trål (reketrål), pilk og dorg, line (bakke) og hekle, ruser og teiner.

På første halvdel av 1900-tallet var det dessuten årvisst besøk av fiskebåter fra Vestlandet i brislingsesongen. Så sent som ca 1970 kom fiskere fra Vestlandet for å delta i fiske i Oslofjorden. De senere år er antall fiskere i Son gått sterkt tilbake.

Fiskerne i Oslofjorden var allerede før 1940 organisert i 14 lokale fiskerlag. Samleorganisasjonen for disse var Oslofjordens Fiskerlag.

Fiskerne arbeidet for å få bestemme mer over omsetningen av fisk. Soon og Omegns Fiskerforening, stiftet i 1912, dannet sammen med fire andre fiskerlag innerst i fjorden et distriktslag som leverte overskuddet av fisken til Fiskernes Salgslag i Oslo. Salgslaget sto for den videre omsetning.

Det var planer om videre utvikling av salgsorganisasjonen, men krigen i 1940 satte en stopper for det.

SALGSLAG FRA 1947

Oslofjordens Fiskerlag opprettet i 1947 et salgslag som skulle omfatte hele Oslofjorden – Fjordfisk S/L. Dette fikk rett til all førstehåndsomsetning av fisk.

Fjordfisk S/L kjøpte i 1950 eiendommen i Son hvor fiskemottaket i dag ligger. Johan Johansen ble ansatt som leder for Fjordfisk S/L’s anlegg i Son.

THORNESJØBODEN

Fjordfisk S/L leide Thornesjøboden til lagerplass i den første tiden. Fiskebrygga ble bygd av fiskerne selv: Johan Sand, Karsten Gulliksen, Alfred Gudmundsen og Trygve Olsen.

Det ble også bygd mottakshus og ishus med plass til 240 isblokker. Isen ble brukt til å kjøle ned fisken. Blokkene ble skåret på Stavnestjernet og lagret i ishuset, isolert med sagflis.

Fiskebåtene i Son/Vestby har registreringsmerke som består av bokstaven A, et tall og bokstaven V, f.eks. A-2-V, der A står for Akershus, 2 er selve nummeret og V står for Vestby.

Da Son var egen kommune, hadde båtene i Son bokstaven S istedenfor V.

 

(Artikkelen ble opprinnelig publisert på LMs første publiseringsløsning. (Brukt til 2006.) Ble ikke liggende på nettet da vi fikk ny publiserer. Artikkelen har senere vært publisert i Herison.no, og den ble republisert her i LM på WordPress i juni 2021.)

Views: 1371

Randi Fredriksen – pionér i en politiker-familie

Randi Fredriksen (bildet) ble født Andreassen den 8. august 1919 i Garder i Vestby kommune. Hun døde 8. desember 2000 på Vestby sykehjem. Randi  var datter av gardbruker og sagbruksarbeider Ludvig Anton Andreassen, født 27. juli 1874 i Rygge sogn, og hustru Valborg Sofie Hansdatter, født 14. desember 1884 i Moss kommune. De ble gift 14. desember 1902. I november 1941 ble Randi gift med Norbom Fredriksen fra Pjåken i Son i Vestby.

(Republisert 25.02.24) (Av Gunnar Egil Kristiansen) I folketellinga fra Garder i Vestby kommune per 1. desember 1920 finner vi at Randi er oppført som det 9. barn av 10. Men ifølge opplysninger fra familien, skal hun ha vært ett av 12 barn; de to siste født i henholdsvis 1923 og 1926.

Selv har hun fortalt fra oppveksten at elever i barneskolen møtte annenhver dag, noe som var en god løsning for bruken av tilgjengelig fottøy. Søsknene delte på vinterfottøy, som jo også vanskeliggjorde at alle fikk gå ut i snø og frost til samme tid. «Men, sånt venner man seg til».

Sparsommelighet var også noe man vennet seg til i skolen: Når ei skrivebok var utskrevet, måtte den nennsomt gjennomgås med viskelær, slik at den kunne brukes om igjen.

Far Ludvig er av familien oppgitt å ha vært sagbruksarbeider ved Grøstad Sag og Høvleri i Vestby, samt at han skal ha arbeidet med trelast.

I lokale aviser finner vi i tillegg at han er oppført som bryggearbeider i Moss i 1903. Her ble han også tillitsvalgt i fagforeninga blant bryggearbeiderne. Dette yrket viste seg å være for usikkert rent inntektsmessig når han etter hvert fikk en større familie å forsørge.

Det kan, av forskjellige kilder, antas at han da dro til Vestby hvor han fikk engasjement på Grøstad Sag og Høvleri, og sannsynligvis må ha pendlet i noen år.

FLYTTET TIL GARDER

Men i 1911 flyttet den daværende fembarnsfamilien til Garder i Vestby kommune, Her finner vi ham i folketellinga fra desember 1920, der han er oppført som gårdbruker.

Eldste-sønnen Ludvig Valmar, født 1903, er oppført å være i snekkerlære, mens Harald Axel, født 1905, arbeidet som høvleriarbeider. Ragnhild Elise, født 1907, var sysselsatt med husarbeid i heimen, mens Torstein Hans Andreas, født 1908, var i «arbeid heime».

De øvrige barna, Grethe Marie (1910), Astrid Bergliot (1912), Karl Julius (1914), Anders (1917), Randi (1919) og Gunnar (1920), er også oppførte som hjemmeværende barn. Seinere kom også Margit, født 1923 og Bjarne, født 1926.

Mor Valborg Sofie er i folketellingen oppført som husmor.

FAR LUDVIG – FAGFORENINGS- OG PARTIMENNESKE

Det finnes et dokument som forteller at far Ludvig Andreassen skal ha vært en av stifterne av Vestby Arbeiderlag i 1905/06.

Det at Ludvig allerede i 1905 var en av medstifterne av forløperen til Vestby Arbeiderparti, kan vi se på som et resultat av et engasjert fagforenings- og partimenneske. Også før han fikk hele familien til Vestby i 1911.

I en «gjenskapt» protokoll fra Vestby Arbeiderparti, datert 1918, står Ludvig Andreassen oppført som varamann til styret i Vestby Arbeiderlag 1905/06. Arbeiderlaget fikk imidlertid dårlig oppslutning, og ble oppløst etter noen tid.

Men også i 1918 kom han på banen; nå blant dem som stifta Vestby Arbeiderparti, som blant annet fikk stor tilslutning fra fagorganiserte ved Grøstad Sag og Høvleri, som meldte alle sine medlemmer inn i partilaget.

VALGLISTE UTEN KVINNENAVN

Ved kommunevalget i 1928 var Ludvig blant forslagsstillerne til Vestby Arbeiderpartis 15 manns lange valgliste (kjemisk fri for kvinnenavn).

I 1931 var han igjen blant forslagsstillerne til partiets liste, som også nå var uten kvinner.

Men også fru Valborg Sofie egnet seg til arbeiderbevegelsen, og ble blant annet formann i partiets kvinnegruppe i 1938-1939.

Skatteligningen i Vestby for 1920-1921 forteller at småbruker Ludvig Andreassen ble ilignet 184 kroner i kommuneskatt og 18 kroner i statsskatt for en antatt inntekt av kr. 3.100,- og en formue på 13.000 kroner i skatteklasse 7 (!).

Vi vet ikke helt sikkert når Randi Fredriksen (ikke Valborg Sofie, som vi dessverre kom i skade for å skrive under redigering)  kom til Son, men det kan ha vært sånn midt på 1930-tallet. Kanskje var det et års tid etter at hun ble konfirmert.

I Son fikk Randi arbeid som ekspeditrise hos Aimar Hansen & Søn i Thornegården. Den gang en velassortert kolonialforretning med eget slakteri, pølsemakeri, bakeri og skipsproviant.

Men hennes første arbeidsplass var hos Jakobsens kolonial i Vestby etter fullført folkeskole.

TO MÅNEDSLØNNINGER FOR EN VINTERKÅPE

Lønns- og arbeidsvilkår kan ikke sies å ha vært særlig gode, men tida var slik. Hun har fortalt at da hun skulle kjøpe seg vinterkåpe, gikk det med to månedslønninger.

Men hadde man arbeid i butikk og kom fra landet, ble det gjerne også sørget for kost og losji. Mens hun arbeidet ble det også tid og anledning til å lære seg språk.

Den jødiske flyktningen Arthur Israel Rosenberg, som var kommet fra Tyskland til Son i 1938, ble Randis lærer i tysk. Men etter at tyske styrker invaderte Norge 9. april 1940, avsluttet hun opplæringa – med begrunnelsen at hun ikke ville lære seg okkupasjonsmaktas språk. Rosenberg ble for øvrig arrestert 5. april 1942 og sendt til Tyskland – allerede i mai samme året – hvor han ble drept høsten 1942.

DA TYSKERNE GIKK I LAND

Randi var 21 år da tyskerne gikk i land på torvet i Son 9. april 1940, etter at «Blücher» var senket i Drøbaksundet.

Hun fortalte at mange av soldatene som kom inn i butikken i Thornegården var for unggutter å regne, og svært sultne.

(Foto: LM Arkiv/NTB)

De kjøpte kokesjokolade og margarin; skar så margarinen i skiver som de la på sjokoladen når de spiste.

De betalte også, med tyske Reichsmark. I 1940 utgjorde 100 RM Kr 177,72. Riksmarken ble innført som tvungen betalingsmiddel i Norge fra 9. april til 5. juni 1940 da den ble inndratt fordi den utgjorde en likviditetsfare for Norge.

Høsten 1940 ser vi at Randi har funnet han som skulle bli hennes livsledsager. Forlovelsen mellom Randi Ludvigsen og fisker Norbom Fredriksen fra Pjåken i Son ble kunngjort i Østlandets Blad 2. oktober 1940. I november samme år ble det lyst til ekteskap som ble fullbyrdet 29. november 1941.

Sonsfisker Norbom Fredriksen leverer dagens fangst på fiskebrygga, med pipa i munnen og fiskeforkleet på plass. (Foto: Jørn Fredriksen)

Fire barn sto etter hvert fram: Turid 8. april 1942, Wenche 26. januar 1944, Jørn Andreas 17.april 1947 og Trine 1. april 1957.

Etter krigen fikk hun arbeid i kommunens forsyningsnemnd, hvor man holdt oversikt og kontroll med varetilgjengelighet innen kommunen. Slik at det kunne utarbeides og utdeles riktige rasjoneringskort til den enkelte husstand.

Neste post ble som ekspeditrise i skredder Rolf Jørgensens manufaktur-forretning i Son. Etter at det tredje barnet kom, tok hun igjen arbeid hos Aimar Hansen & Søn – og en del kortere engasjement i forskjellige butikker.

Innimellom de forskjellige arbeidsplassene hun var engasjert med, bisto hun også Norbom med enklere regnskapstjenester, som blant annet gikk ut på å ta oppgjør og regnskap for «Pjåkerane».

Det kan da passe å avslutte første artikkel her. I den neste blir det både om «Pjåkerane» og Randis vei inn i politikken, der det må kunne sies at hun ble en kvinnepolitisk pionér i Vestby.

 

 

 

Views: 1237

Den historiske dagen på fiskebrygga

Lørdag 1. september 2012. Klokken er 15.00, og Tom Johansen hekter ned den velkjente salgsplakaten innenfor porten ved Storgata, med aller siste dagens tilbud.

En spesiell historie i det nære ble skrevet da Tom Johansen og kona Sissel lørdag takket for seg i fiskemottaket og utsalget ved brygga i Son. Med Lokalmagasinet.no eksklusivt til stede. Ansvaret for videre drift er overført til Johansens mangeårige samarbeidspartner Fjordfisk AS. Skagerakfisk SA brukte sin forkjøpsrett og er ny eier og utleier av anlegget. Med dette er det slutt på en over 60 år lang familiefestet driftslinje på fiskebrygga, en karakteristisk del i hjertet av gamle Son. Fiskeutsalget er nå stengt fram til neste sommer. Da skal Fjordfisk videreføre tradisjonene med sin egen vri.

Tekst og foto: Svein-H. Strand

Tom sluttet som fisker etter drøye ti år og overtok bruket på land da faren Johan Johansen (1917-1997) gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.

«Johan på Brygga», som faren med røtter i Fredrikstad gjerne ble kalt, hadde da vært bestyrer for Fjordfisks mottak her helt siden 1950. – Eller det kan ha vært 1951, tilføyer Tom.

Og når historien om dette skal reportasjeskrives såpass omfattende:

På et ganske lite bakrom solgte faren litt båt- og fiskeutstyr, husker også vi innflyttere med lang botid i Hollenderstaden. Det var også salg av bensin og diesel dernede, helt fram til nittitallet. Da satte strenge sikkkerhetsforskrifter punktum for et tilbud som siden har vært et stort savn blant båtfolket.

Ingen verdens ting, selv ikke vår medbrakte blomsterbukett, kunne dessverre lokke Sissel til å bli med på et reportasjebilde sammen med Tom. Men et bilde av de to sammen, til privat bruk, gikk heldigvis i boks.

Denne dagen markerte også, viste det seg, et 30 års-jubileum for ekteparets samarbeid om den daglige drift på bruket. Fem dager i uka året rundt, så sant de ikke har hatt sine velfortjente ferieuker.

Hun sier det ikke selv altså. Men det er jo lett å forestille seg at for Sissel, som mor og med oppgaver også på hjemmefronten, er dette en jobb som kan ha bydd på sine utfordringer. Så har det sikkert hjulpet å ha arbeidsplassen i få minutters gangavstand fra hjemmet.

– EN ORDINÆR SYDENFERIE

– Hva nå da? Jo – nå gleder de seg til nettopp en sydenferie. – En ordinær sydenferie, understreker Tom.

I tillegg til jobben i utsalget har det for ham gjennom årene vært ikke så rent få lange og fysisk slitsomme dager, kvelder og grytidlige morgener ved fiskemottaket. Hvor mange tonn med fisk som gjennom årene er blitt tatt i kasser over brygga og lempet inn i frysebilene som sto murrende og ventet, ja det kunne jo vært noe å vite.

Så nå skal han vel bare nyte tidligpensjonistlivet? Neidu, etter ferien har Tom – ennå bare 61 og et halvt år, understreker han – lyst til å se seg om etter annet arbeid.

– Men nei, du kommer ikke til å finne meg i en fiskebutikk, bedyrer han med et lite smil bak barten.

Fiskeutsalget på brygga ble startet først for ti-elleve år siden. Det er et av de få i sitt slag rundt Oslofjorden som har holdt stand. Kundekretsen har bare økt med årene, slik at det er blitt en akseptabel årsomsetning ved siden av inntektene fra fiskemottaket, forteller Tom Johansen.

FISKERBRØDRE

 

Også brødrene Ole Johan og Stein Arne har på sitt vis vært lenge med på laget, i egenskap av fiskere og leverandører av fjordens frukter. Den store fiskeskøyta «Soningen», av den gamle sorten i treverk, hadde inntil for få år siden hjemmehavn på fiskemottaket og var lenge et like karakteristisk trekk ved gamle Son som selve fiskeanlegget.

Stein Arnes moderne sjark «Jonas» gjør nok også jobben, men ruvet langtfra like mye der den lå ved brygga på den historiske dagen.

Det siste tunge tak på fiskebrygga rett før arbeidstidens slutt den aller siste dagen. Tom gir broder Stein Arne (t.h.) en håndsrekning med ei kasse bort til sjarken «Jonas».

BARNDOMSHJEMMET

For avtroppende «Tom på Brygga» var det også en spesiell dag med tanke på at det røde huset med leilighet i andre etasje også var hans barndomshjem, med mor Hildegard som myndig og kyndig uformell leder av hele greia.

– Hvordan var det å vokse opp her?

– Jeg fikk vel fisken inn i blodet, kan du si, humrer Tom så det nesten høres.

– Så hvordan føles det i dag?

– Jeg tenker i grunnen ikke så veldig mye rundt dette. Det er kanskje det beste.

En lang arbeidsdag med mottak og salg av fisk og fiskeprodukter er slutt for Tom «på Brygga» Johansen. (LM Arkivfoto)

Den nye eieren Skagerakfisk SA er salgsorganisasjon for fiskerne på hele Skagerak-kysten. Og det er ingen ubetydelighet de har overtatt for framleie til Fjordfisk AS med base i Utgårdskilen på Hvaler:

HJØRNESTEIN FOR FISKEMOTTAKET

Son er en hjørnestein for fiskemottaket i Oslofjorden. Det er på grunn av både anlegget med dypvannskai og den skjermede beliggenheten ved inngangen til indre del av fjorden, der bl.a. mesteparten av fangstene tas når det er makrelltid. Normalt leveres all makrell i Son.

Alt i alt er det i Son og Engelsviken utenfor Fredrikstad et titalls bruk som leverer fisk rett fra fangstplassene.

FJORDFISK får i tillegg leveranser fra rundt 30 Hvaler-båter rett til sitt eget anlegg i Utgårdskilen.

VERDIEN av anlegget i Son er alt i alt så stor at det også hviskes (NB: Ikke av Tom og Sissel!) om en videreutvikling av fiskekonseptet.

Så hvem vet – kanskje blir det også både bord og stoler der nede… Den hete konflikten med Vestby kommune omkring gangveiplanene her, ser ut til å være løst gjennom et grep som tar hensyn også til fiskernes behov i forbindelse med levering ved brygga.

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2012.

Views: 307

«For lite marked for fiske som næring…»

Vadbåter i fiskerhavna nedenfor Pjåken. (Foto fra trykksak/dokument.)

(Publisert 05.02.23) (Av Gunnar Egil Kristiansen; siste temadel.) Soon og Omegns Fiskerforening ble stiftet i Son i 1912. Foreningen sto fra 1927 tilsluttet Norges Fiskarlag. Dette gjennom overbygningen Oslofjorden Fiskarlag, stiftet 9. februar 1936.

 

Fiske som næring ble ikke noe særlig framherskende i Son før siste halvdel av 1800-tallet. Årsaken skal være at det før den tid var «for lite marked», for få mennesker, til at fiske som næring kunne svare seg.

Men med økt folketall og et større kjøpevillig marked – Kristiania inkludert – tok næringa seg opp. Det starta med makrell, seinere kom sild, ansjos, brisling, hummer, reker og andre fiskeslag.

I Son Leksikon står det at foreningen ble stiftet i 1912 – dessverre uten noen oversikt over hvem som tok initiativet.

DET FØRSTE STYRET

Men i anledning foreningens 50-årsjubileum finner vi foreningens første styre:

Formann var Arnt Andresen, og sammen med seg hadde han Josef Svendsen, Kjøvangen, samt Otto Ottersen, Erik Sjøvold og Lauritz Olsen. På dette festmøtet deltok ellers to av stifterne av laget; Sigvald Karlsen og Adolf Andresen.

Første gang offentligheten fikk kjennskap til foreningen var i 1914. Da skrev Kristiania-avisa Social-Demokraten at foreningen hadde søkt havnedirektøren om å få utredet muligheten for en havn eller beskyttelsesmolo i Son. Kommunestyret hadde anbefalt søknaden.

Det skal vise seg at saken om ei god havn for fiskere og fritidsbåter ville oppta soningenes fiskere gjennom mange år framover.

NOEN TILLITSMENN

Det har altså ikke lyktes å framskaffe navnene på dem som starta foreningen i 1912. Første gang vi finner styret i Soon og Omegns Fiskerforening omtalt, er i Fiskarlagets eget organ Fiskaren hvor det 5. august 1931 står at fisker Ludv. Olsen var formann, Sigvart Karlsen kasserer, Josef Svendsen sekretæ Fisker Asbjørn Svendsen og Håkon Guldbrandsen var styremedlemmer i laget, som den gang besto av 30 medlemmer.

Året etter finner vi en nekrolog om Lauritz Olsen fraKjøvangen som ved sin død var et av lagets eldste medlemmer og som hadde vært med i styret for Østlandske Fiskeriselskap gjennom flere år.

 

Tilrettelagt av Svein-H. Strand

Views: 163

Randi tok ansvar for not- og garn-tørka til «Pjåkerane»

Fint firkløver ute på trappa i Pjåken: Randi, bestemor Sofie, Trine og tante Ellen.
(Andre del om Son-fiskerne. Publisert 23.01.23) (Av Gunnar Egil Kristiansen) (Tilrettelagt av Svein-H. Strand) «Pjåkerane» drev notfiske på brisling, sild og sardiner både i Oslofjorden, på Sørlandet og dels Vestlandet. Randi Fredriksen tok også ansvaret for å fordele bruken av Pjåkeranes not- og garn-tørke: «gælje». Dette var krevende nok. Når vestlandsfiskerne søkte til Oslofjorden under sommerens brislingfiske og fikk behov for å tørke nøter og redskap, da falt det i Randis lodd å vise kløkt og rettferd. Anlegget måtte selvsagt være tilgjengelig for «Pjåkerane» sine egne bruk når de var på heimtur fra feltet! Randi var som voksen datter tydelig stolt av faren og hans tidlige arbeid for å bedre arbeidsfolks arbeids- og livsvilkår. I årene med høy ledighet og få rettigheter for arbeidstakere, hadde far Ludvig (og mor Valborg) 12 barn å sørge for. Randi mente faren sto fjellstøtt i arbeidet på «Grøstadsaga» (se første del), på tross av hans politiske virke – som lett kunne blitt et problem i forhold til arbeidsgiver. I likhet med far – og mor-  tok også Randi Fredriksen skrittet ut i lokalpolitikken. I 1951 ble hun nominert på 4. plass til Son Arbeiderparti, og med 192 stemmer bak seg ble hun innvalgt i bystyret. I januar finner vi at hun er blitt satt opp som første vara til skolestyret i Son. Og i 1955: Formannskapet har innstilt Randi som en av fire kvinnelige domsmenn – blant elleve menn. Året etter ble Randi innvalgt i husstellnemnda og som 1. vara til skolestyret. I 1959 ble hun igjen valgt til domsmann. I 1960 ble hun gjenvalgt som formann i husstellnemnda og fast medlem av skolestyret, I 1963 ble hun pånytt gjenvalgt som formann i husstellnemnda. I denne sammenhengen skal vi heller ikke unnlate å nevne at hennes mann, Norbom, også satt i bystyret og bekledte en rekke verv med betydning innen lokaldemokratiet i Son.
Kjernefamilien i 1957. Fra venstre Turid, Norbom, Randi med Trine på fanget, Jørn og Wenche.

MANGE Å «SLEKTE PÅ» I POLITIKKEN

Så må det også sies at Randi ikke hadde bare mor og far «å slekte på» innen politikken: Bror, Thorstein Ludvigsen, (AP) var ordfører i tre perioder i Vestby. Nevø, Tom Anders Ludvigsen, (AP) er per 2023 i sin tredje periode som ordfører i Vestby. Svigerinne, Sonja Ludvigsen, (AP) var stortingsrepresentant og sosialminister. Sønn, Jørn Andreas Fredriksen, var lokalpolitiker på 1970- og 1980-tallet, bl.a. formann i Vestby Arbeiderparti, gruppeleder i formannskapet og kommunestyret. Han satt i bygningsrådet og skolestyret, og han var leder i AOFs lokallag (Arbeiderbevegelsens opplysningsforbund).

FREDRIKSENS KOLONIAL

Ved inngangen til 1960-åra etablerte hun Fredriksen Kolonial, som hun drev sammen med datter Wenche. Randi hadde sett seg ut boligfeltene Strømbråten og Deør skog som da var under utbygging. Her så de et framtidig markedsgrunnlag. De fikk leid underetasjen i bolighuset til Karsten og Aagot Gulliksen i Sonsveien 11 i Son. Her mente de å kunne være i påvente av et utvidet markedsgrunnlag og «rett tid» for mer permanent virksomhet i nye lokaliteter. Men etter noen år viste det seg at det ikke var mulig å få byggetillatelse på det ønskede området. Da så Wenche giftet seg og flyttet til Såner, og heller ikke noen av de øvrige barn ønsket å overta driften framover, besluttet Randi å avvikle forretningen. Vi finner ikke annen omtale av denne butikken i lokalavisene enn de gangene Randi er omtalt når hun søkte om bevilling for å selge øl i skatteklasse 2 og juleøl klasse 2 . Sommeren 1972 ble både Randi og datter Trine engasjert i sommeråpent bakeriutsalg for det Mosse-baserte Brehmers bakeri i Son. Salget gikk som «varmt hvetebrød». Lønnen var 12,50 kr/time, noe som var i overkant i bransjen den gang. Spørsmål om en gjentakelse påfølgende sommer ble avslått. Randi ville nå være tilstedeværende mor og bestemor.

DRØMMEN OM NY BOLIG BLE REALISERT

I 1984 fikk Randi og Norbom realisert drømmen om ny bolig på den tilstøtende nabotomta som Randi hadde investert i så tidlig som i 1958. I 1985 flyttet de inn i nyhuset, og datter Turid med sin familie flyttet inn i huset som Norbom og Randi fikk bygd i 1947. Sammen med Norbom, som nå hadde avviklet ringnotfiskeriene, hadde Randi flere gode år som bestemor og pensjonist. Hun ble etter hvert langvarig syk og dement, og døde på Vestby Sykehjem 8. desember 2000. Randi er husket for sin omsorgsfulle omtanke for barn, mann og barnebarn, sitt store hjerterom, et til tider utrolig høyt aktivitetsnivå – og ikke minst sitt eiegode humør.    KILDER SOM ER BENYTTET: 1 Folketellinga for Garder i Vestby kommune 1920: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01073674001974 2 Digitalarkivet: https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000005339005 3 «Ægteviede» i Moss Avis 5. januar 1903 og «Moss bryggearbeiderforening» i Moss Avis 20. juli 1903. 4 «70 år» i Moss Avis 26. juli 1944. 5 «14. april 1918 – en historisk dag. Vestby Arbeiderparti ble stiftet for 60 år siden. I protokollen fra stiftelsesmøtet, som ble holdt på Østby den 14. april 1918, heter det, ordrett gjengitt:» 6 Akershus Arbeiderblad 2. oktober 1928 s. 3. 7 Østlandets blad 23. september 1931 s. 3. 8 «60 år» i Akershus Amtstidende 14. desember 1944 og «Vestby Arbeiderparti» i Årbok 1996 Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus side 97. 9 Akershus Amtstidende 20. november 1920 s. 2. 10 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Arthur_Rosenberg 11 https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/24-28.html 12 https://www.samlerhuset.no/norsk/sedler/tyske-okkupasjonssedler-5sedler. 13 Akershus Amtstidende 7. september 1951. 14 Moss Avis 10. oktober 1951. 15 Moss Avis 13. oktober 1955. 16 Moss Avis 14. januar 1956 17 Moss Avis 29. september 1959. 18 Moss Avis 2. februar 1960. 19 Moss Dagblad 13. desember 1963. 20 https://no.wikipedia.org › wiki › Liste_over_ordførere_i_Vestby 21 https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Anders_Ludvigsen 22 https://no.wikipedia.org/wiki/Sonja_Ludvigsen 23 Moss Avis 6. november 1964. Moss Avis 5. mars 1966. Moss Dagblad 6. november 1967 og 26. februar 1968.    

Views: 263

En stor, liten fisker-forening

Styret i Soon og Omegns Fiskerforenings ved 50 årsjubileet. Fra venstre: Oddvar Brevik, Ludvig Olsen, Thomas Fredriksen, John Gudmundsen, Helge Svendsen og Halvdan Olsen. (Foto fra Vestby Historielag)

(Publisert 17.01.23) I det nordlige i Norge sitter en mann som oppsøker og samler inn historisk stoff om norske yrkesfiskere og deres organisasjoner. En dag ringte han til oss. Om Son Fiskerforening.

Fra ham har vi nå fått oversendt tekstfiler og bilder som blir gjennomgått i redaksjonen med tanke på hva som egner seg best for publisering.

Som en forsmak viser vi her et av bildene – tatt utenfor Son skole ved 50 års-jubileet i 1962.

Soon og Omegns Fiskerforening ble stiftet i Son i 1912 og sto fra 1927 tilsluttet Norges Fiskarlag gjennom overbygningen Oslofjorden Fiskarlag, stiftet 9. februar i 1936. 

Views: 304