Arkeologi og historie i et gammelt ladested – Son i tverrfaglig lys

Utgravningene på Son torg samlet mange interesserte, særlig på dager da arkeolog Marianne Johannson hadde visning og orienteringer om funnene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

FORFATTERNE MENER at arkeologi og historie kan kalles søsterdisipliner, eller «gjensidige støttefag». De beskjeftiger seg begge med fortiden og søker å rekonstruere og tolke den på grunnlag av kilder, men disse kildene er av ulike slag.

– Mens historikerne arbeider mest med tekst (skriftlige kilder), er arkeologenes kilder først og fremst ting (for eksempel gjenstander og bygningsrester). Det gjør at de mange ganger kan synes å fortelle helt ulike historier. Mens de skriftlige kildene oftest kan knyttes til navngitte personer og mer eller mindre presise tidspunkt, er de arkeologiske kildene som regel anonyme og kan oftest bare dateres nokså omtrentlig.

De fleste utgravninger er i tillegg innenfor et begrenset område, slik at ikke alle sammenhenger alltid kan bli undersøkt, og det er i all hovedsak kulturminner som er eldre enn 1537 som graves ut. I motsetning til dette kan historikere normalt forske på alle eksisterende (bevarte og tilgjengelige) skriftlige kilder fra et bestemt felt og en bestemt periode.

MEN PÅ DEN ANDRE SIDEN er de skriftlige kildene svært sparsomme når man beveger seg langt bakover i tid – i Norge på 1500-tallet og i middelalderen. Både arkeologer og historikere – spesielt de som arbeider med eldre historie – har derfor normalt et ønske og en ambisjon å kunne utnytte alle typer kilder i jakten på et mest mulig «fullstendig» bilde av fortiden.

– Ideelt sett burde vi derfor alle arbeide tverrfaglig – og mange av oss prøver også å gjøre det. Men det er både praktiske og prinsipielle vansker som møter de som har ambisjoner om tverrfaglighet. Fagene har -sine egne tradisjoner, metoder og teorier, sine egne termer og til dels hver sin kronologi og publiseringspraksis. Den største hindringen for en individuell tverrfaglighet er kanskje at hvert av fagene har en høyt utviklet kildekritikk som er lite kjent og enda mindre internalisert av forskere fra andre fag og disipliner.

– Dermed har mange arkeologer brukt historisk kildemateriale nokså ukritisk, mens historikere ofte har hatt vansker med å tolke arkeologiske funn og utgravningsrapporter og formulere hva de egentlig betyr. Selv om en del historikere har arkeologi i fagkretsen og vice versa, er det bare de færreste som har forskningskompetanse og -erfaring innen begge fagene. Samarbeid vil derfor normalt være den beste måten å sikre tverrfaglighet på.

– ET ANNET SPØRSMÅL vi kan stille oss, mener forfatterne, er hvorfor 1537 ble satt som et skille i kulturminneloven. Vår kulturminnelov fra 1978 har røtter tilbake til den første kulturminneloven som kom 1905. Både innholdet og tidspunktet for denne loven hang sammen med funnet av Osebergskipet i 1903–1904, og en tanke om at det gjaldt å hindre at kulturminner som viste en stolt norsk fortid ble fraktet ut av landet.

I arbeidet med den første kulturminneloven var nasjonale argumenter sentrale for at loven skulle bli vedtatt. Det var en liten gruppe museumsfolk, i hovedsak arkeologer, som var de fremste aktivistene bak lovgivingen. De hadde datidens historieforståelse, som handlet om ideen om en stolt norsk fortid som for alvor fikk en knekk ved reformasjonen.

Disse holdningene påvirket forståelsen av hva som var verdifull fortid og hang tett sammen med hvilke særtrekk man skulle være spesielt stolte av å framheve. De var riktig nok ikke enerådende; opprettelsen av Norsk folkemuseum og Maihaugen er eksempler på at også nærere historie etter hvert ble sett på som verdifull. Likevel er disse holdningene noe av bakgrunnen for at skillet for hva som skulle bevares ble satt til 1537, da den første kulturminneloven kom.

I tillegg til dette, påpeker forfatterne, ville det også være nødvendig med et større forvaltningsapparat og mer økonomiske ressurser hvis grensen skulle trekkes lenger fram.

– De økonomiske og praktiske argumentene kan vi fortsatt kjenne igjen, men historieforståelsen som bidro til dette skillet er for lengst gått av moten, og regelverket er i høyeste grad modent for en revidering. Det finnes likevel noen gode eksempler på etterreformatorisk byarkeologi med tverrfaglig perspektiv.

Fra utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

Fra 2005 pågikk arkeologiske registreringer, undersøkelser og delvis utgravninger på Labo og Ørajordet ved Såna og på ulike lokaliteter i Son sentrum, ved arkeologene Reidun Aasheim og Marianne Johansson og deres kolleger i Akershus fylkeskommune og ved Kulturhistorisk museum. Dette tar vi for oss i en oppfølgende artikkel.

– Siden har vi tre samarbeidet tett om å avdekke mest mulig av Sons eldste historie fram til ca. 1760 ved hjelp av alle tilgjengelige kilder, og med metoder, teorier og bakgrunnskunnskap fra våre respektive fagområder. Samarbeidet resulterte i utstillingen Hulter til bulter – da verden kom til Follo på Follo museum i Drøbak i 2015 og 2016, i Spinnerigården i Son i 2017, og boka Son under Son, som kom ut høsten 2016.

Utstillingen var et eksempel på et nokså tradisjonelt samarbeid mellom historikere og arkeologer, der arkeologene presenterte og forklarte de arkeologiske funnene mens historikeren skisserte bakgrunnen med tekster om hansa- og hollendertid, trelasthandel og skipsfart og befolkningen i Son på 1600–1700-tallet.

– I arbeidet med boka har vi arbeidet tett sammen for å tegne et best mulig bilde av handelsstedet og ladestedet ved Hølenselva og Sonsbukta fra vikingtid/middelalder til midten av 1700-tallet. Det er verd å poengtere at historikeren kom inn i bildet etter at de arkeologiske undersøkelsene i bakken var avsluttet og således ikke kunne gi innspill eller problemstillinger til disse, skriver de.

– Men undersøkelsene er så godt dokumentert, ikke minst ved hjelp av tegninger og hundrevis av fotografier, at det var hele tiden mulig å «gå tilbake» i grunnen og se på det som lå der med nye øyne og nye problemstillinger. Dette samarbeidet og de viktigste resultatene det ga, vil vi presentere ved å fokusere på fire–fem temaer fra ulike deler av denne lange perioden, knyttet til ulike lokaliteter i og omkring S